Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Den siste formannen
- en historiebok

av Birger Thurn-Paulsen

Røde Fane nr 2, 2002

Birger Thurn-Paulsen er redaksjonsmedlem i Røde Fane

Arnstein Hølmebakk: Den siste formannen: NKF-profiler i Kristiania-lys
Oslo: Norsk kommuneforbund, 2001, 453 sider, ISBN 82-996570-0-8


Arnstein Hølmebakk har skrevet boka Den siste formannen. Det er Norsk Kommuneforbunds historie på en ny måte. Dette mangfoldige forbundet har altså bestilt en ny bok om seg selv. Den beskriver livet og kampene i fagbevegelsen, med forankring i personene.

Boka er skrevet på oppdrag fra Norsk Kommuneforbund (NKF). Dette er ikke Kommuneforbundets historie, i den forstand. Kommuneforbundets historie foreligger i to bind fra før, skrevet av faghistorikere. Så hvorfor en ny historiebok nå?

Røde Fane har snakket med Arnstein Hølmebakk om hvorfor, om meningen og målsettingen med boka. Og, vi har sett nærmere på boka, om den svarer til forventninger og målsettinger.

"Det er ikke så godt å si helt presist hvorfor de ville ha en ny historiebok," forteller Hølmebakk. De eksisterende bøkene er riktignok lite kjent og lest, men forbundet ga uttrykk for at de ønsket seg en annerledes historiebok, blant annet med fokus på veteranene. På den andre siden er det ikke noe massespredningsperspektiv på dette opplaget heller. Den er trykket i et opplag på 4.000.

- Hvordan gikk du fram for å få til en annerledes historiebok?

"Jeg visste ikke helt retninga da jeg begynte," sier han. "Boka har fått en klar Oslo-vinkel, men jeg startet utenfor Oslo, med å intervjue folk. Jeg samlet rundt 60 intervjuer, mange fra Nord-Norge, og ellers gjennom forbundskontorene. Etter hvert kom jeg til å snakke mye med, og samarbeide mye, med Arne Born. Han var formann i NKF fra 1966 til 1982, og er den eneste gjenlevende av tidligere formenn. Hans historie og vei mot lederskap var på mange måter uvanlig innafor fagbevegelsen. Det ble interessant å følge. Tittelen på boka kom også gjennom samarbeidet med Born. Han var bokstavelig talt den siste formannen. Forbundet fikk kvinnelig leder i perioden etter ham, og fra da av het det nettopp leder, og ikke formann."

- Du reiste rundt og samlet intervjuer, men boka har en helt klar Oslo-vinkel.

"Intervjuene ble et veldig viktig grunnlagsmateriale, men det ble klart at i den perioden jeg skriver om, måtte du nesten komme fra Oslo for å være valgbar til ledende verv. Samarbeidet med Born bidro også til å peke ut veien. I noen grad er det blitt Borns biografi. Utover det, kom jeg kom fram til tre rettesnorer for boka. Jeg ville vise kampene innad, kampene mot motparten og kampen mot fascismen. Hovedarenaen for disse kampene var også Oslo, særlig i den perioden denne boka beskriver.

En av kampene innad, og i fagbevegelsen, var spørsmålet om arbeiderprofilen og tjenestemennene. NKF ble skilt ut fra samleforbundet Arbeidsmandsforbundet og stiftet i 1920. I starten het det Kommunearbeiderforbundet. Forbundet var da, og opp gjennom historien, et samleforbund for ufaglærte. Den første utvidelsen skjedde ved at sporveisfolkene kom med, men ikke uten kamp og diskusjon. I 1923 skiftet det navn til Norsk Kommuneforbund, etter sammenslåing med Kommunale Tjenestemenns Landsforbund, og skrittvis ble det et forbund for arbeidere og tjenestemenn i kommunesektoren. Men dette var det altså kamp om. Forøvrig var forbundet tidlig opptatt av å utvikle opplysningsarbeidet gjennom studier, kurs. Det har sikkert sin bakgrunn i at det nettopp har vært et samleforbund for ufaglærte. En av de seinere formennene, Thorbjørn Henriksen, var arkitekten bak det som ble AOF. Det ble etter hvert også et samleforbund for mange forskjellige lag, fra reingjørere til rådmenn. Samtidig har NKF alltid hatt et nært forhold til DNA, og mange ledere på forskjellige nivåer har hatt verv i by- og kommunestyrer. Slik har de også utviklet en lang tradisjon med å møte seg sjøl i døra. Et nokså spesielt eksempel på dette er at frisørene kom til å bli innlemmet i NKF. Rart nok i seg sjøl, men enda mer spesielt ble det fordi forbundet eide en frisørbedrift, AS Frisør. Det ble altså både arbeidsgiver og fagforbund for de ansatte på samme område.

Forbundet var også sterkt preget av linjekampene i arbeiderbevegelsen, ikke minst de første åra. I noen år fra 1923 var det tre partier, DNA, Sosialdemokratene og NKP. Det var hard kamp mellom venstre- og høyrefløyen i Kommuneforbundet, som i fagbevegelsen ellers. Jeg ser det som viktig at fagbevegelsen ikke sprakk etter partimønsteret. Den første formannen, Gunnar Sethil, tilhørte nok høyrefløyen, men han hadde hjertet sitt først og fremst i fagbevegelsen, og var en av dem som bidro til å holde den samlet."

- Den tredje rettesnoren, kampen mot fascismen, hva vil du si om den?

"Mitt håp er at historia kan gi lærdom i dag. Gjennom biter av Arne Borns historie, kommer boka blant annet inn på Fedrelandslaget. Det ble stiftet allerede i 1925, med nasjonale helteskikkelser som Fridtjof Nansen og Christian Michelsen i spissen. Det var en klart nasjonalistisk og antikommunistisk bevegelse. De studerte arbeiderbevegelsen for å knekke den. Anders Lange var sekretær der i mange år på trettitallet. Jeg vil si det sånn at Fedrelandslaget er den historiske spira til Fremskrittspartiet.

Selv om det var brådne kar der, som ellers, kan vi si at NKF, og de kommunale tjenestemennene besto prøven under den tyske okkupasjonen. Forbundet satte i gang en omfattende konferanse- og diskusjonsbevegelse i 1940 som opplagt var viktig. Forøvrig tilhørte både den yngste og den eldste, blant de norske frivillige til Spania, NKF. Artig nok, var Willy Davidsen, faren til den nåværende lederen i Forbundet, en av dem.

Ellers er det viktig at fagbevegelsen som helhet, gjennom LO, gikk inn for boikott av 1936-olympiaden. De politiske skillelinjene fantes den gang også innafor idretten. 34 norske idrettsutøvere fra Arbeidernes Idrettsforbund deltok i Spartaskiaden i Spania, som var et internasjonalt mottrekk, et mot-OL, med anti-fascistisk profil. Omtrent samtidig satte de spanske fascistene inn sin offensiv."

En anbefaling

Boka er absolutt blitt en annerledes historiebok fra fagbevegelsen, men særlig, selvfølgelig, om Norsk Kommuneforbund, dets historie og forhistorie. Det ble altså dannet etter utskilling fra Arbeidsmannsforbundet, het Norsk Kommunearbeiderforbund, men vokste, blant annet gjennom å ta opp i seg flere mindre forbund, til å bli det største og mest sammensatte forbundet i LO med 230.000 medlemmer. I disse dager står det, typisk nok, foran enda en sammenslåing, med Norsk Helse- og Sosialforbund.

Boka gir gode innblikk, slik Hølmebakk har ment, i kampene både innad og utad. Ikke nødvendigvis gjennom mye nytt faktastoff i forhold til det vi vet fra andre verker om fagbevegelse og arbeiderbevegelse, men altså annerledes og fengslende fordi den knytter historia til personer. Arne Borns brokete historie går som en slags rød tråd, og en tråd som går via en rekke områder og temaer, men boka følger også andre sentrale personer, og dels blir historia sett gjennom deres øyne. Dette gir ganske godt innblikk i de kampene som preget den partipolitiske arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen samtidig. 1926 er i så måte et svært interessant år. Da befant Norsk Kommuneforbund seg i den største og bitreste konflikten i forbundets historie. Omfattende lock-out og streik ble utløst av dyrtid og lønnsnedslag på kommunesektoren. Konflikten involverte i særlig grad Sporveiene. I Bergen stod fagopposisjonen og også NKP sterkt. Konflikten i Bergen ble spesielt bitter og endte, slik det står i forbundets beretning fra det året, med "et resultat som heldigvis fagorganisasjonen ikke har hatt så mange av". En ting var at kampen i Bergen var en slags prøveklut for borgerskapet, men desto verre var det at resten av forbundet og fagbevegelsen kan sies å ha latt Bergens-medlemmene i stikken, som et offer i de partipolitiske kampene om hegemoni. I Oslo måtte folk også tåle lønnsnedslag, men mindre enn det som førte til konflikten, og med færre sår enn kameratene i Bergen.

En ung, fremadstormende herre, ved navn Einar Gerhardsen, tilhørte den gangen venstrefløyen og fagopposisjonen. Konrad Nordahl, da kommunist og seinere LO-formann, var også aktiv på denne tida. Deres veier og karrierer er ikke utypiske. Vi følger dem fra radikal fortid til administrerende samfunnsstøtter - og Kråkerøy-tale. Selv om denne boka stopper litt før disse begivenhetene. Forøvrig blir det politiske fellesskapet og personfellesskapet mellom NKF og DNA godt illustrert. Til nå har tre DNA-formenn og fire statsministere kommet fra NKFs rekker.

Målt mot Arnstein Hølmebakks egne målsettinger kommer boka godt fra det å illustrere kampene innad og utad, og, ikke minst, sammenhengen mellom disse. Den er bygd opp slik at det blir både politisk og menneskelig interessant å følge personene.

Den har, som vi har vært inne på, en tydelig Oslo-vinkel. Sånn sett gir den også interessante biter av Oslos historie, igjen fordi den følger personers oppvekst og utvikling. Dette bindet beveger seg litt inn på femtitallet. Hølmebakk har ett bind til under arbeid, som del av oppdraget fra Kommuneforbundet. Det har arbeidstittelen I kvinne- og manns minne. Da får vi forbundets nyere historie, og ganske sikkert vil fokus flyttes fra de mannlige lederne fra Oslo.

I dag blir Kommuneforbundet angrepet fra høyre og beskyldt for å være bakstreversk, og for å være en bremsekloss i "moderniseringen" av offentlig sektor. Les historia. Det er et stort, detaljert, omfattende og rikt illustrert verk. Det bestilles hos Norsk Kommuneforbund.