Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Bakunin - a streetfighting man

av Kurt Ben Nilsen

Røde Fane nr 1, 2002

Kurt Ben Nilsen er medlem av AKP og bor i Larvik


Historia forteller at Mikhail Bakunin, denne storvokste og voluminøse russeren, på sin nærmest permanente forflytning mellom Europas byer, alltid brakte med seg sitt eget sinkbadekar. Sant eller ikke, det var unektelig en viss stil over denne tidligere adelsmannen. Men om det kan sies at han var like "renslig" politisk er mer diskutabelt.

Jakten på det ene store målet. Alt måtte underordnes jakten på det ene store målet. Når revolusjonen kom, og uansett hvor den måtte komme, så skulle Bakunin være nettopp der. Men alle hans forsøk på å være på rett plass til rett tid endte med flukt, arrestasjon og forvisning.

"Korrekt taktikk i en revolusjon"

"I en sosial revolusjon, som i et hvert henseende er fullstendige motsatt av en politisk revolusjon, betyr individenes handling lite, derimot betyr massenes spontane handling alt. Det eneste den enkelte kan gjøre er å forberede, klargjøre og utarbeide de ideene som samsvarer med folkemeningen. Og fremfor alt, drive uopphørlig med revolusjonær organisering av massenes naturlige kraft. Men ingenting ut over dette, resten kan og bør gjøres av folket selv. Alle andre metoder vil føre til politisk diktatur, til statens tilbakekomst, og på nytt til ulikhet og privilegier. Og til undertrykkelse fra staten. Dermed får man igjen den samme runddansen som logisk nok reetablerer det politiske, sosiale og økonomiske slaveriet over flertallet av befolkningen."

Dette skriver Mikhail Bakunin antagelig en gang på 1860-tallet i den lille pamfletten Statsløs sosialisme Anarkismen. Mer enn hundre år senere: Seattle, London, Göteborg og Genova. Tåregass, brostein og stridskledd politi som bruker køllene uhemmet, og til og med skyter folk til døde. Maskerte demonstranter. Spontane aksjonister, svarte og røde faner. Man føler at Bakunins ånd fortsatt svever over gata og puster liv i en ny revolt. For det er ikke bare Karl Marx' spøkelse som fortsatt er høyst oppegående, også Mikhail Bakunins gespenst er fremdeles i vigør. Lever gjør også krangelen mellom de to om strategi og metode for å drive kampen for et annet samfunn. Og den antar stadig nye former.

Men hvem var Mikhail Bakunin? Anarkismens far? Eller det sosialistiske anegalleriets "Dark Horse", om man vil. Mannen som gav seg selv tittelen Marx' elev, men som etter hvert kom i stadig større konflikt til sin læremester. Om seg selv sier Bakunin:

"Jeg er en overbevist tilhenger av økonomisk og sosial likhet, for jeg vet at utenfor denne likheten er frihet, rettferdighet, menneskeverd, moral og velvære, og på samme vis nasjonenes framgang ikke annet enn falskhet. Men samtidig som man er tilhenger av frihet – den første betingelsen for menneskelighet – tror jeg at likhet må bli skapt i verden av den spontane organiseringen av arbeid og kollektiv eiendom, av den frie samlingen av produsenter forent i kommuner og en fri forening av kommuner, men ikke på noen måte under statens opphøyde formynderskap."

Spontan organisering

Orda "spontan organisering" og "statens opphøyde formynderskap" kan dersom man legger til en god dose med personlige motsetninger, godt stå som nøkler til forståelsen av den konflikten som etter hvert oppsto mellom Marx og Bakunin. En særdeles langvarig konflikt som virvlet så mye grums og uhumskheter til værs, at litt av restene fra disse fortsatt drysset ned over de uenighetene som oppsto forut for og under aksjonene mot EU-toppmøtet i Göteborg sist sommer.

Mikhail Bakunin ble født i Russland i 1814 av foreldre som tilhørte den russiske godseieradelen, og lik mange av sin stand fikk han en militær utdannelse i tsarens arme. Men den militære karrieren ble heller kortvarig, da han selv fikk oppleve hvordan tsarregimet drev sin blodige undertrykkelse i Polen. Bakunin forlot hæren i 1834 og etter dette utviklet han seg i stadig mer opposisjonell retning. Det var den hegelske filosofien som først fenget Bakunin. Veien fra den ortodokse hegelianismen til den venstrehegelianske retningen tok til da Bakunin kom til Tyskland i 1840, hvor han traff folk som Feuerbach og Bruno Bauer.

Han hadde ikke vært lenge i Tyskland før han nærmest var å regne som yrkesrevolusjonær, og her startet et omflakkende liv med deltagelse i alle oppstander han kunne komme over. Et liv som var avhengig av økonomisk understøttelse fra mer pengesterke venner, ofte rike russiske emigranter. Men denne måten å leve på skapte også de forskjelligste rykter, alt fra å bli ansett som en av de største frihetskjemperne, til å bli mistenkt for å være en av tsarens agenter. I 1845 møtte Bakunin ikke bare Marx for første gang, men også den kjente franske anarkisten Proudhon. Tydeligvis kom begge til å prege Bakunins politiske syn, for vesentlige elementer i hans politikk kommer fra disse to.

Berømmer Kapitalen

Selv om Bakunin etter hvert kom i et nærmest fiendtlig forhold til Marx, berømmet han Marx for hans økonomiske teori. Om Kapitalen sier Bakunin: "Karl Marx er en mann med umåtelige kunnskaper om statistikk og økonomi. Hans bok Kapitalen, er selv om den dessverre strutter av formler og metafysiske vanskeligheter, som gjør den utilgjengelig for den store massen av lesere, et verk av høyeste vitenskapelige og realistiske nivå: I den betydning at den absolutt ekskluderer all annen logikk enn fakta."

Selv fikk Bakunin større betydning som aksjonist, fraksjonist og intrigemaker enn som teoretiker. På dette området rakk han knapt Marx til knærne, og det han skrev virker ofte vidløftig og ikke alltid like konsekvent. Men som folketaler og agitator med en sjelden evne til å vinne tilslutning, var han et talent. Det var også disse egenskapene Bakunin tok aktivt i bruk i revolusjonsåret 1848, hvor han var svært tilstedeværende både i Paris, Dresden og i Praha. Det endte og med at Bakunin ble arrestert og dømt til døden i Sachsen i 1850, for så å bli utlevert til Østerrike, hvor han på nytt fikk en dødsdom. Denne ble imidlertid ikke fullbyrdet, for i lang tid hadde tsarens politi vært på jakt etter Bakunin, og som et hell i uhellet ble han utlevert til Russland. Dermed startet et seks års langt fengselsopphold, først tre år i Peter Paul-festningen hvor han lenge satt lenket til veggen. Neste oppholdssted ble også en festning, Schlusselburg-festningen. Her pådro han seg skjørbuk, og som en følge av den mista han alle tennene. Det var her Bakunin forfattet det kompromitterende "bønne-" eller "hyldningskriftet" sitt til tsaren, som bidro til at fengselsoppholdet til slutt ble omgjort til forvisning i Sibir. Men denne lovprisningen av tsarregimet kom senere til å forfølge Bakunin i de revolusjonære kretsene i vesten. At skriftet utelukkende ble skrevet i et forsøk på å oppnå mildere soning, var forståelig, men det svekket Bakunins troverdighet.

Forflytningen til Sibir var den anledningen Bakunin trengte for å komme seg på frifot. Flukten fra Sibir er et eventyr i seg selv, både i innhold og ikke minst i frekkhet. Kort fortalt foregikk flukten ved at han bløffer til seg et reisepass som gir han anledning til å forta den første og vanskeligste delen av reisen vekk fra Sibir om bord i en av den russiske marinens kryssere. Deretter skaffer han seg skyss med et amerikansk skip som bringer ham via Japan til USA. Men reisen er ikke over. Som den oppstandne Lasarus, og i omtrent samme forfatning, dukker Bakunin opp i det revolusjonære miljøet i London. Dette miljøet var også Marx er en del av.

Den første internasjonalen

Forholdet til Marx hadde tidligere vært ganske turbulent. Men i den første tida etter Bakunins tilbakekomst utviklet det seg i positiv retning, og var en stund om ikke akkurat hjertelig, heller ikke direkte dårlig. Men denne "rosenrøde" tilstanden ble ikke svært langvarig. Det gryende håpet om å få til et fruktbart samarbeid viste seg etter hvert å være fullstendig umulig. Det ble isteden starten på en lang periode hvor gjensidige beskyldninger om svik og bakvaskelser overskygget det meste. Arenaen hvor striden mellom de to ble utkjempet var Den første internasjonale. Dette var som navnet sier, betegnelsen for den første internasjonale arbeiderorganisasjonen. Den var dannet på bakgrunn av tidligere men mindre vellykkede forsøk på å skape et internasjonalt samarbeidsorgan som skulle samordne arbeiderbevegelsen i de ulike europeiske land, slik at den kunne opptre mer enhetlig, og dermed med større styrke. På 1860-tallet hadde den fått en mer fast form, og var blitt et organ som viste styrken til den raskt fremvoksende arbeiderbevegelsen. Marx hadde en sentral og ledende, for ikke å si dominerende rolle i internasjonalens generalråd, viss oppgave var å opprettholde forbindelsen mellom seksjonene i de ulike land. Kampen for retten til fagorganisering, til streikerett, stemmerett og til reduksjon av den daglige arbeidstida var viktige oppgaver for Internasjonalens virksomhet. Dette var også vanskelige saker å behandle, mye på grunn av de store forskjellene mellom landene. Disse spørsmålene som dreide seg om hvordan den daglige kampen for å forbedre arbeidskårene skulle føres, var en del av virksomheten. Men Internasjonalen hadde og som målsetning å reise kampen mot selve det kapitalistisk systemet.

På en rekke av disse områdene var det at de grunnleggende forskjellene i politisk tenking mellom bakunistene og de som støttet Marx, kom tydelig fram.

Rivaliseringen førte også til at flere tilsynelatende merkverdige forslag ble tatt opp til votering. Som da Bakunin satte fram et forslag om å programfestet avskaffelsen av arveretten. Mot dette mente Marx at arveretten var en følge av det kapitalistiske samfunnet, og hevdet at det på det nåværende tidspunkt ville være riktigere å innføre en progressiv arveavgift. Riktignok ble ingen av disse forslagene vedtatt, men Bakunins fikk flest stemmer.

Den "Internasjonale Allianse for det Sosialistiske Demokrati", het organisasjonen som bakunistene samlet seg i. Den hadde et rent anarkistisk program og var svært sekterisk. I alliansens første programpost sto det: "Alliansen erklærer seg som ateistisk." Arveretten som ble sett på som en viktig forutsetning for opprettholdelsen av kapitalismen, skulle avskaffes. Videre forkastet programmet all politisk virksomhet som ikke hadde arbeidets seier over kapitalen som direkte og umiddelbart mål. Denne alliansen ønsket tilslutning som en egen seksjon i Internasjonalen, men ble nektet dette. Men senere ble dens avdeling i Genève, som var en av bakunistens bastioner opptatt i Internasjonalen. Allikevel fortsatte alliansen sin virksomhet nærmest som en hemmelig organisasjon innenfor Internasjonalen. Og i motsetning til flertallets syn, som også var den linja Marx støttet, hadde bakunistene ingen sans for å drive reformarbeid.

Blomsten av proletariatet

Dette ble sett på som en avsporing fra det egentlige målet, revolusjonen. Å bruke tid på å oppnå forbedringer av arbeidernes kår, ble ansett for å være det samme som å binde arbeiderklassen ytterligere til det kapitalistiske systemet. Ut fra denne tankegangen var det og feil mente Bakunin å anse den mest avanserte og best organiserte delen av industriproletariatet som revolusjonens fortropp. Nettopp fordi denne delen av arbeiderklassen hadde oppnådd mest, var deres skjebne også i større grad knyttet til systemet. Det var heller den store hopen av ufaglærte og daglønnhede arbeidere som hadde lite og ingenting å miste som det burde satses på. Ja, det var heller de som sto på grensen til eller som tilhørte filleproletariatet, Bakunin betegnet som "Blomsten av proletariatet".

Uoverensstemmelsene mellom den bakunistiske fløyen og resten av Internasjonalen, førte til at Bakunin ble ekskludert på Haag-konferansen i 1872. Eksklusjonen var redigert av Marx og Engels, og ble foretatt på et heller tvilsomt grunnlag, der Bakunin som selv ikke var tilstede ble anklaget for å undergrave Internasjonalens virksomhet, og at han sto bak en rent kriminell aktivitet som var uforenelig med Internasjonalens. Den siste påstanden var riktignok ikke grepet helt ut av luften, for Bakunin hadde rotet seg inn i et slags samarbeid med russeren Sergei Netsjajev. Denne hadde oppsøkt Bakunin etter å ha flyktet fra Russland, hvor han etter eget utsagn var lederen for et stort undergrunnsnettverk som snart ville reise en landsomfattende oppstand mot tsarregimet. Dette var en ren bløff.

Netsjavevs organisasjon besto av ganske få personer som drev sin virksomhet med rent terroristiske metoder. Netsjajevs sto også bak mordet på et av medlemmene i sin egen gruppe. Bakunin som hadde en uforbederlig svakhet for konspirasjon og alskens fordekte sammensvergelser bare det luktet revolusjon av det, slukte "agnet" som ei sulten gjedde. Og han var svært imponert over Netsjajev som han anså måtte være den rette til å lede en revolusjon i Russland, de begynte et samarbeid, der Bakunin lånte sitt navn og gav sin støtte til Netsjajevs påståtte organisasjon. For Bakunins del endte det hele med en ren fadese, etter en episode som har et visst tragikomisk skjær over seg. Foranledningen til denne var at Bakunin, som alltid var pengelens hadde tatt på seg oppgaven med å oversette Marx' hovedverk, Kapitalen, til russisk. For jobben hadde han mottatt 300 rubler som forskuddsbetaling. Arbeidet med oversettelsen var imidlertid en større og mer krevende sak enn hva han hadde forestilt seg, og han klaget sin nød over dette til Netsjajev, som kvitterte for denne med å sende representanten for forlaget et utilslørt trusselbrev. I dette ble det forlangt at Bakunin skulle anses som løst fra kontrakten uten å måtte betale noe tilbake. Brevet var undertegnet organisasjonen "Folkets Justis", og liksom for å skremme ytterlig prydet med et stempel hvor en revolver, en dolk og en øks var avbildet.

Trolig var trusselbrevet ene og alene Netsjajevs verk, et påfunn som han satte i gang fordi han behøvde Bakunin til sitt eget formål. Men da denne historia kom ut, ble Bakunin selv anklaget for å stå bak truslene. Derfor måtte han krype til korset for å oppklare det hele. Og selv om det etter hvert ble klart at Bakunin var uskyldig, var dette allikevel en sak som bidro til å forsterke et på forhånd dårlig rykte. Episoden ble da også anvendt for alt det den var verdt av hans fiender, også Marx benyttet den som sagt for å sverte Bakunin ytterlig. Blant argumentene for å fjerne Bakunin fra Internasjonalen var hans forbindelse med Netsjajev helt sentrale.

Juraføderasjonen

Men anklagene rammet ikke bare Bakunin, flere av hans tilhengere, også hans fremste mann i Internasjonalen, lederen for urarbeiderne i Jura i Sveits, James Guillaume. Han samt de øvrige bakunistene hadde konstituert seg i en særegen fraksjon: Juraføderasjonen. Guillaume nektet selv på oppfordring å si noe til forsvar, men hevdet at hele saken var en komedie, at prosessen var iscenesatt for å kvitte seg med de føderalistiske tilhengere. Denne påstanden var heller ikke grepet helt ut av luften, for delvis ble vitnemål fra en som viste seg å være russisk politispion brukt i bevisførselen mot Bakunin.

Internasjonalens konferanse i Haag var starten på dens nedleggelse, for et av dens mest skjebnesvangre vedtak var beslutningen om å flytte sete for dens generalråd til New York. Dette vedtaket kom på bakgrunn av at Marx og Engels hevdet at Internasjonalen hadde utspilt sin rolle i Europa. Men kritikerne av denne avgjørelsen hevdet at vedtaket var kommet i stand fordi Marx ikke lenger så seg i stand til å holde tømmene i en organisasjon som særlig etter Pariserkommunens fall, rev og slet i mange forskjellige retninger. Eksklusjonen av Bakunins fløy førte til at disse opprettet en egen "antiautoritær" internasjonale ledet av Guillaume og Juraføderasjonen.

Staten

Marxismen, Friheten og Staten var navnet på et skrift Bakunin skrev på slutten av 1860-tallet. Dette var ment som et oppgjør med den politiske linja til Marx.

"De autoritære kommunistene" er Bakunins navn på marxistene, og han går så langt som å sammenligne Marx med den tyske statslederen Bismarck. "Politikken til Bismarck tilhører fortida; politikken til Marx, som i det minste regner seg som hans arvtager og hans etterfølger, tilhører framtida. Og når jeg sier at Marx regner seg selv som Bismarcks etterfølger, er jeg langt unna fra å baktale Marx. Dersom han ikke hadde sett på seg selv på samme måte, ville han neppe tillatt Engels, den mest fortrolige til all sin tenkning, å skrive at Bismarck gagner den sosiale revolusjonen. Han gagner den nå på sitt vis. Marx vill gagne den senere på et annet vis. Dette betyr at han senere vil bli etterfølgeren, slik han i dag er beundreren av Bismarcks politikk. Nå la oss undersøke den særskilte karakteren i Marx politikk, la oss klarlegge det avgjørende punkt hvor den skiller seg fra politikken til Bismarck. Det prinsipielle punkt, og man kan si det eneste, er at Marx er en demokrat, og en autoritær sosialist og republikaner. Bismarck er tvers igjennom en pommersk aristokratisk junker. Forskjellen er derfor svært stor, og betydelig, og begge er bevisst denne forskjellen. På dette punkt er det ingen mulig forståelse eller forsoning mellom Bismarck og Marx."

Bakunin hevder og at i det prøyssiske keiserdømmet med alle sine baroner og byråkrater som garantister for sin opprettholdelse, er det ingen plass for at Marx skal komme til makten. Først må han feie alt dette vekk. Derfor er Marx tvunget til å bli revolusjonær.

"La oss se hva som forener dem. Det er den fullstendige dyrkelsen av staten. Jeg behøver ikke å bevise det for Bismarcks del, bevisene ligger der. Fra hode til føttene er han statens mann. Men jeg tror heller ikke at jeg skulle behøve å anstrenge meg mye for å bevise det samme når det gjelder Marx. Han elsker statsstyre så til de grader at han til og med vil lovfeste det i internasjonalens vedtekter. Og han dyrker makten i så stor grad at han ville pålegge, og fremdeles vil pålegge diktaturet sitt på oss. For meg synes dette å være tilstrekkelig for å beskrive hans personlige tilbøyeligheter. Men hans sosialistiske program er et svært troverdig utrykk for dette."

Når man leser det Bakunin skriver, er det fristende å se dette som et utrykk for et svært personlig nag til Marx som person, og at de negative beskrivelsene kun har denne bakgrunn. Men det er neppe bekymringene for de påståtte autoritære egenskapene Marx angivelig skulle være full av, som er Bakunins motiver for å ordlegge seg slik han gjør. Dette har nok heller sin rot i den dype uviljen og uenigheten han har mot den retningen organiseringen av den internasjonale revolusjonære bevegelsen synes å ta. En retning som gir stadig større oppslutning om den marxistiske linja for organiseringen av kampen. Og det er nettopp det Bakunin frykter. For i tillegg til å påstå at Marx bærer personlige keiserdrømmer, kommer redselen for at marxistene fremmer en politikk som nødvendigvis må bety at en ny overklasse overtar når det borgerlige samfunnet faller. Bakunin hevder også at Marx teori legger for stor og for ensidig vekt på å forklare samfunnet ut fra et økonomisk perspektiv, og at andre årsaker nedtones og blir mindre viktige. Derfor er han da heller ikke enig i at revolusjonen helst vil finne sted i de mest utviklede kapitalistiske land.

Italia ble landet hvor Bakunin trodde at denne store samfunnsomveltingen skulle finne sted. Her fant han og et opprørsk folkelynne helt annerledes enn hos de disiplinerte tyskerne. Og når hemmelige foreninger og sammensvergelser i tillegg var en del av tradisjonen, fant han de omstendigheter der han trivdes best.

Ambulerende revolusjonsmaker

Sin selvpålagte rolle som ambulerende revolusjonsmaker fornektet han heller ikke. For da et revolusjonsforsøk ble satt i gang i Lyon i 1870, ble Bakunin tilkalt av sine tilhengere for å være med å lede denne. Den revolusjonære kommunen ble proklamert, og "statens administrasjons og regjeringsmaskineri" avskaffet ved at de revolusjonære inntok rådhuset. Men det hele falt sammen da nasjonalgarden ble satt inn. Bakunin ble tatt til fange, men klarte og komme seg fri etter at hans tilhengere kom ham til unnsetning.

Det hevdes at Bakunin var en bitter og nedbrutt mann etter hendelsen i Lyon. Skjønt da oppstanden brøt ut i Paris i 1871 og Pariserkommunen ble et faktum, var Bakunin raskt frampå og tok dannelsen av denne som bevis på at hans synspunkter var de riktige. Kommunen viste i følge ham at føderasjonstanken var mer enn en luftig ide. Dessuten viste den og at folket kunne ta makten her og nå. Det var slett ikke nødvendig å følge Marx' modell som skisserte at en langsom utvikling med skjerping av de innebygde motsigelsene i kapitalismen var en forutsetning for revolusjonen.

At Pariserkommunen også ble en foreteelse som umulig kunne vare, kom nok som en større overraskelse på Bakunin enn på Marx. Men dens nederlag skapte allikevel en mer resignert stemning hos de som forventet en rask omstyrtning av det borgerlige samfunnet.

Heller ikke i Italia kom det, til tross for Bakunins forhåpninger, noen revolusjon basert på en spontan reisning av de undertrykte massene. Og perioden fra 1872 fram til han døde i 1876 var nok blant de tyngste i hans liv.

I ettertid har bedømmelsen Bakunin vært avhengig av standpunktene til de ulike personene som har foretatt denne. Derfor er det ikke merkverdig at han av folk som står den anarkistiske tradisjonen nær, blir gjenstand for en nokså uforbeholden heltedyrkelse. Og at den helt motsatte vurderingen har blitt vanlig innefor den marxistiske tradisjonen. Sant nok bidro Bakunins egen framtreden mer enn nok til at negativ bedømmelse av den virksomheten han bedrev, ikke virker urimelig. I tillegg syns hans politiske ideer ofte å være både uklare og med heller liten forståelse av kapitalismens klasseforhold og den indre dynamikken i systemet.

Marxismens ømme tær

Allikevel tråkket Bakunin hardt på marxismens "ømme tær", og at disse bare ble mer hovne med tida skyldtes ikke tyngden av Bakunins fysiske legeme.

Bakunins løsning på problemet med "den autoritære og despotiske stat" var en overforenkling av et vanskelig tema. Hans føderasjonen av frie kommuner uten noen sentral myndighet, virker som en ahistorisk umulighet i en imperialistisk verden. Det får så være. Særlig troverdig virker det heller ikke når han i tale og i skrift tordner mot "de autoritære kommunistene", samtidig som hans egen praksis preges av elitetenking. Der de revolusjonære setter sin egen dagsorden, og "massenes naturlige kraft" som han selv skriver så varmt om, settes ut av spill. Folket reduseres til statister i en revolusjon hvor "eliten" har skrevet manus, og selv foretar regien.

En annen sak er at Bakunins forkjærlighet for alskens skjult og fordekt virksomhet, i ettertid har gitt ham et ufortjent rykte som bombesprengende terrorist. Dette ryktet har også fått sin bekreftelse, når erklærte tilhengere av ham, har brukt slike metoder. En terror som gjerne har framkommet i ren frustrasjon hos grupper som har drevet sin virksomhet løsrevet fra bevegelsene til massene. Og det var denne problematikken Bakunin også sto overfor, og som førte til at han møtte "veggen" gang på gang.

Når det allikevel kan hevdes at Bakunin har mer enn bare historisk interesse, dreier dette seg om de stridsspørsmål som gjaldt den gang også har aktualitet i dag. Historia gjentar seg aldri, men feilaktige metoder kan dersom de benyttes senere i tilnærmet like situasjoner, føre til at de samme feila gjentar seg.