Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


EØS og verdien av oljeformuen

av Håkon Helle

Røde Fane nr 1, 2002

Håkon Helle er advokat i Stavanger og medlem av Rådet i Nei til EU


Høsten 1992 ble en studie som var gjennomført av Oljeindustriens Landsforening kjent i media. Her ble de dramatiske konsekvensene for norsk statlig kontroll med petroleumsressursene analysert. Blant annet ble det påpekt at Gassforhandlingsutvalget ikke kunne opprettholdes fordi det var i strid med konkurransereglene. Rapporten ble forsøkt tiet i hjel. Jeg var selv med på et møte i Olje- og energidepartementet der statsråden og de fremste embetsmennene overfor OFS forsøkte å bortforklare og bagatellisere de forhold som var omtalt i rapporten.

Olje- og gassformuen vår – enten den befinner seg under havbunnen, i oljefondet og den som eksisterer i form av et mektig utbygd produksjons- og transportsystem på norsk sokkel – er avgjørende for norsk økonomi både nå og i generasjoner framover.

I den siste tida er det blitt oppmerksomhet om hva EU og EØS har å si for verdien av denne formuen. Men det har ennå ikke gått opp for folk flest at EU kan være i ferd med å røve til seg vesentlige deler av verdiene med EØS-avtalen som grunnlag.

Gjennom å presse prisen på olje og gass nedover og ved å ilegge norske statseide selskaper bøter på titalls milliarder kroner, er EU i ferd med å stikke en vesentlig del av oljeformuen i egen lomme. Unionen kan gjøre det fordi norske politikere har nektet å se i øynene hva EØS-avtalen som de gikk inn på i 1992, innebærer.

Artikkel 86

EU-traktatens artikkel 85 inneholder et forbud mot alle avtaler og praksis som hindrer eller begrenser konkurransen mellom virksomheter. Artikkel 86 inneholder forbud mot misbruk av dominerende posisjon, dvs. at virksomheter med slik posisjon utnytter sin stilling til å oppnå høyere priser for eksempel ved å begrense tilbudet av en vare. Tilsvarende bestemmelser har vi i EØS-avtalens artikler 53 og 54. EØS-avtalens artikkel 59 inneholder en særlig bestemmelse som forbyr offentlige foretak å opptre i strid med konkurransereglene.

Prisen på olje og gass er helt avhengig av at det skjer en begrensning av konkurransen mellom oljeprodusentene på verdensbasis. Det finnes nok olje og gass som kan produseres så billig at det i et system med fri konkurranse ikke ville vært mulig å opprettholde norsk produksjon. Grunnlaget for at prisene holder seg på et nivå som gjør norsk olje- og gassproduksjon lønnsom, er produksjonsbegrensninger gjennom OPEC. Heldigvis er ikke OPEC-landene medlem av EU eller EØS. Hadde de vært det, ville verdien av norsk olje og gass vært null. Installasjoner, rørledninger og landanlegg ville vært verdiløst skrapjern.

Men om EU ikke kan få kontroll over olje- og gassproduksjonen på verdensbasis, så kan unionen kontrollere hva vi i Norge foretar oss. Som netto konsumentland vil de fleste EU-land ha interesse av en lavest mulig pris på olje og gass. Denne felles interessen i forening med de hellige prinsipper i EØS-avtalens artikler 53 og 54 er EU-kommisjonens ammunisjon når den nå er på krigsstien mot Norge for å tvinge gjennom en fri konkurranse mellom alle produsenter på norsk sokkel ved salg av olje og gass.

Rettslige tiltak

I høst har vi på nytt sett denne mekanismen i sving. Etter 11. september har nedgangen i etterspørselen ført til synkende priser. For å holde prisen på et forsvarlig nivå har OPEC gått inn for produksjonsbegrensninger, men bare på betingelse av at de store eksportørlandene utenfor OPEC bidrar med sitt. Både Norge og Russland sa i utgangspunktet nei, men har nå gitt etter. De norske produksjonsbegrensningene er imidlertid kritisert av ESA, og det er ikke usannsynlig at denne kritikken blir fulgt opp av rettslige tiltak.

Hvis EU setter hardt mot hardt og tvinger Norge til å avstå fra produksjonsbegrensninger, kan det føre til at OPECs forsøk på prisregulering bryter sammen, og det kan igjen få svært alvorlige følger for prisen på olje og gass. På grunn av de forholdsvis høye utvinningskostnadene på norsk sokkel er Norge blant de produsentlandene som vil bli rammet hardest av et slikt prisfall.

Dette er bakgrunnen for de innstramminger vi har sett i oljeindustrien de seinere åra. Nedskjæring i bemanningen, billigere løsninger, kritisabel sikkerhet er et resultat av oljeprodusentenes strev etter å få ned produksjonskostnadene slik at de kan møte den lave prisen som lurer rundt svingen dersom OPEC-kartellet bryter sammen.

Det prekære grunnlaget for verdien av petroleumsforekomstene våre, har vært klart for alle som har beskjeftiget seg med dette siden oljeutvinningen kom i gang på begynnelsen av 70-tallet. I utgangspunktet var svaret: statlig styring. Det var tverrpolitisk enighet om at staten skulle være eier av petroleumsressursene og at all leting og utvinning måtte skje etter statlig tillatelse og på de vilkår som staten fastsatte.

GFU nedlagt

Ett av de vilkårene staten satte, var at salg av gass fra norsk sokkel skulle skje gjennom Gassforhandlingsutvalget (GFU). GFU var sammensatt av representanter for de to norske selskapene Statoil og Hydro (tidligere også Saga) og hadde kontroll med alt gassalg fra norsk sokkel. GFU hadde som strategi å forhandle seg fram til langsiktige leveringskontrakter med regulerte priser. Det var nødvendig for å bære de store kostnadene som særlig er forbundet med bygging av de lange rørledningene fra gassfeltene fram til kontinentet. For å oppnå dette var det viktig at gassfeltene ble utbygd i takt med avtaket av gass, og at selgerne av gass unnlot å underby hverandre.

GFU er nå nedlagt etter krav fra EU. Samtidig er alle gassproduserende selskaper på norsk sokkel varslet om mulige kjempebøter fordi GFU gjennom samlet salg av gassen har kunnet oppnå høyere priser enn det som ville vært tilfelle ved fri konkurranse. Det er antydet bøter i størrelsen 50 milliarder kroner – en ufattelig sum. Både på grunn av skattereglene og fordi GFU er påtvunget selskapene gjennom statlige konsesjonsbetingelser, er det den norske stat som vil sitte igjen med belastningen av disse bøtene. Det vil utgjøre et merkbart innhogg i oljefondet.

Samtidig blir verdien av den norske produksjonen i framtida sterkt redusert på grunn av den påtvungne konkurransen. Da det i USA for en tid tilbake ble gjennomført en liknende liberalisering av gassalg og transport, falt bunnen ut av markedet.

Kjempekontrakten om langsiktig levering av gass til Polen som ble inngått sommeren 2001, står i fare fordi EU mener den er inngått i strid med EØS-avtalen. EU vil fjerne langsiktige leveringsavtaler med prisgaranti og i stedet gjennomtvinge salg av gass på spotmarkedet fordi det vil tvinge prisen nedover.

Konsekvensene av EØS-avtalen på dette området var ikke ukjente for norske politikere da avtalen ble inngått. Høsten 1992 ble en studie som var gjennomført av Oljeindustriens Landsforening kjent i media. Her ble de dramatiske konsekvensene for norsk statlig kontroll med petroleumsressursene analysert. Blant annet ble det påpekt at GFU ikke kunne opprettholdes fordi det var i strid med konkurransereglene. Rapporten ble forsøkt tiet i hjel. Jeg var selv med på et møte i Olje- og energidepartementet der statsråden og de fremste embetsmennene overfor OFS forsøkte å bortforklare og bagatellisere de forhold som var omtalt i rapporten.

Forsøket på å stikke hodet i sanden vil komme til å koste landet dyrt. Gjennom innkjøpsdirektiv, lisensdirektiv og gassdirektiv har EU bit for bit umuliggjort den samfunnsmessige utnyttelsen av petroleumsrikdommen som det var politisk enighet om etter at oljen ble påvist ved inngangen til 1970-tallet.

Oljepenga over til EU

Nå planlegger EU å straffe Norge på pungen for å ha gjennomført en oljepolitikk som hadde som målsetting at rikdommen skulle komme hele samfunnet til gode og at ressursene skulle tas vare på slik at de ikke ble skuslet bort på en uforsvarlig måte. Vesentlige deler av de reserver som Norge har lagt opp, skal overføres til EUs fellesskapskasse som straff for at vi ikke umiddelbart forlot en slik politikk da EØS-medlemskapet ble et faktum i 1994.

Delprivatiseringen av Statoil som nå er gjennomført i tråd med vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte høsten 2000 er en annen konsekvens av EØS-avtalen. Jens Stoltenberg har nylig gått ut og advart om at Høyre-Sentrum regjeringas politikk for videre privatisering blant annet kan medføre konsekvenser for lokaliseringen av Statoils hovedkontor, som jo nå ligger i Stavanger. Det er litt av en melding å gi til AP-politikerne fra Rogaland, Nordtun og Reme, som etter landsmøtet kom hjem stolte som haner for det de hadde fått til for distriktet.

Sannheten er at privatiseringen av Statoil som begynte med AP-landsmøtets vedtak, meget vel kan føre til at Statoils hovedkontor ikke bare kan forsvinne fra Stavanger, men også fra Norge. Samtidig kan hele den distriktssatsingen som Statoil etter pålegg fra Stortinget har gjennomført, gå fløyten.

En børsnotering av Statoil innebærer at selskapet skal styres etter markedets lover. Selv om staten foreløpig har aksjemajoriteten, ligger det en berettiget forventning fra de øvrige eiere om at selskapet drives på en mest mulig lønnsom måte. En slik forventning kan godt komme på tvers av både distriktspolitiske og nasjonale hensyn. Dersom statens eierposisjon svekkes ytterligere, kan det få konsekvenser ikke bare for lokaliseringen av baser og virksomheter, men for selskapets ledelse.

Argumentene for å privatisere Statoil var i hovedsak at EUs oljedirektiv, som vi er bundet av gjennom EØS-avtalen, legger slike begrensninger på hva staten kan bruke Statoil til, at det ikke lenger hadde noen hensikt å opprettholde selskapet som 100% statlig. Oljedirektivet innebærer en forpliktelse for staten, om den i det hele tatt deltar i oljevirksomheten, å drive ut fra rent kommersielle prinsipper uten å blande inn nasjonale og næringspolitiske hensyn.

Direktivet forbyr staten å opptre i overensstemmelse med det som fremdeles står som Petroleumslovens faneparagraf, § 1-2: Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.

Denne argumentasjonen er logisk nok, men det blir ikke trukket de logiske konsekvenser av den. I stedet for å bøye seg for direktiver fra EU som slår grunnen under det som har vært de bærende søyler for forvaltningen av petroleumsressursene på norsk sokkel, kunne vi sagt nei til oljedirektivet.

Vetoretten mot direktiver ble jo av EØS-tilhengerne fremhevet som et avgjørende argument for at vi skulle gå med i 1992.

Ut av EØS!

I dag kan vi benytte oss av en annen sikkerhetsventil som ble framhevet den gang: EØS avtalen er oppsigelig med ett års varsel. Vi kan si fra til EU at vi er lei av at Unionen forsøker å disponere over våre naturressurser, og at vi i stedet vil forhandle om en likeverdig avtale som lar begge parter beholde råderetten over egen eiendom.