Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Debatt

Imperialistisk og halvkolonialt?

av Arnljot Ask

Røde Fane nr 1, 2002


Spissformuleringa i tittelen - om hva slags land Norge er i dag - skapte debatt under programdiskusjonen i AKP. Som innlegget til Bjørn Egil Johansen i forrige nummer av Røde Fane. Noen av uenighetene ser ut til å ha vært konstruerte, med argumentasjon mot standpunkter som vel ingen sto for (som at noen hevda at "Norge er en halvkoloni", punktum!). Men ellers er det ingen tvil om at denne diskusjonen nok avdekker ulike syn på blant annet det nasjonale spørsmålets plass i klassekampen i imperialistiske land i dag.

Artikkelen til Bjørn Egil inneholder mye jeg er enig i. Som at en økonomi med sterke innslag av råvareeksport ikke nødvendigvis indikerer at landet er halvkolonialt. Som Bjørn Egil påpeker, er det viktig her å se konkret på hvilke råvarer det dreier seg om, hva slags avkastning de har på verdensmarkedet osv.

Statistikken han legger fram over utenlandske eierinteresser i Norge, er også nyttig for debatten. Sjøl om jeg ikke syns den kan brukes til å antyde at egentlig har kapital med "hjemmeadresse" Norge holdt rimelig godt stand mot inntoget av utenlandske oppkjøp, sammenlignet med land det er naturlig å sammenligne seg med. Utviklingen her kan svinge over kortere tidsrom som et år eller to. Men målt over en 10-15 års periode har andelen utenlandsk eierandel steget betraktelig, både i Norge og andre mindre kapitalistiske økonomier. I løpet av 1990-åra ble utenlandske investeringer i Norge tredobla. Dette er jo en av følgene av oppsvinget i internasjonaliseringa i denne perioden.

Det viktigste poenget her er imidlertid at denne utviklinga må sees i sammenheng med at det norske storborgerskapet søker ut i verden og legger mindre vekt på å utvikle det norske samfunnet. Kapitaleksport og "salg av Norge" er to sider av samme sak. Det gjør den norske nasjonen mindre sjølstendig enn den noen gang har vært i sin kapitalistiske historie (jeg vil tro at det gjelder også i forhold til startfasen før konsesjonslovene ble innført). Til tross for de svære finansrikdommene som staten sitter på!

Videre, det er ikke noe argument mot at Norge utsettes for økende utenlandsk innflytelse over sin hjemmeøkonomi å påvise at vi finner den samme trenden i andre mindre kapitalistiske land. Dette er jo ikke noe som gjelder Norge særskilt. Statistikken som Bjørn Egil bringer fram, viser også at de større imperialistlanda som Tyskland, England og Frankrike, har en sterkere egenkontroll over sin økonomi. Går vi til USA vil vi finne dette i enda større grad, og jeg vil også tro det gjelder for Tokyo-børsen. Sjøl om disse statene har en større kapitalimport, i absolutte tall, så er de i kraft av størrelsen på sine hjemmeøkonomier mye mindre "åpne" enn land som Norge. Det kommer også til uttrykk hvis vi bruker målestokken import + eksport i forhold til BNP. For Norges del svinger forholdstallet her rundt 80-100%, mens det for USAs del ligger rundt 20%.

Ikke bare Norge

Mitt poeng er at utviklinga av kapitalismen gjør at flertallet av de kapitalistiske landa blir mer sårbare og utsatt for dominans fra de imperialistiske hovedlanda. Monopoliseringa skjer ikke bare på bedriftsplanet, men også på statsplanet. Flere og flere nasjonale økonomier mister sin sjølråderett. Den byttes ikke inn i medinnflytelse på den globale økonomien, men i å bli dirigert av de økonomiske, politiske og militære stormaktene. Mens vi snakker om 2-300 multinasjonale selskaper som dominerer verdensøkonomien, kan vi snakke om 10-15 imperialistiske stater som stiller i 1.divisjonen, med USA i særklasse. Å framstille Norge som en betydelig imperialistmakt, pga oljeinntektene og eksplosjonen i kapitaleksporten, er mer malplassert enn å hevde at Norge er blitt en halvkoloni (sjøl om jeg ikke har sett at noen har karakterisert Norge som bare dette). Kuwait var heller ikke en betydelig imperialistmakt på 1980-tallet, sjøl om finansformuen til sjeikdømet var større enn dagens norske oljefond. At den norske staten er finansiell rik, gjør kampen for at disse rikdommene skal bli brukt til det arbeidende folket sitt beste, både i Norge og internasjonalt, til en viktig sak. Men det innebærer ikke at den norske staten har blitt en viktig imperialistmakt, med stor internasjonal innflytelse. Til tross for at Norge opptrer svært aktivt på det diplomatiske planet, stort sett som USAs håndgange menn og kvinner.

Ikke enten eller

En enten-eller karakteristikk av Norge, som imperialistmakt eller halvkoloni holder ikke; dvs. bare å utmale den klassiske imperialistiske utbyttingspolitikken som det norske storborgerskapet har slått seg på, eller bare å se på at den norske sjølråderetten er i ferd med å forvinne helt. Vi må ha med oss begge disse trekka for å utvikle en fornuftig strategi og taktikk for den antikapitalistiske kampen.

Den problemstillinga vi diskuterer er forøvrig ikke ny. På midten av 1990-tallet gikk det en tilsvarende diskusjon både på sommerleire og i avisa Klassekampen. AKP ga ut et hefte I Østen stiger Norge opp (Røde Fane-bilag nr 2, 1996) hvor denne problematikken ble fulgt opp. I innledningsartikkelen der hevdes det: "Vi har (da) bruk for en referanseramme; en helhetsforståelse av forholdet mellom Norge og verden. Også EU-debatten illustrerer at det er nyttig å avklare hva slags 'mal' vi skal legge på Norge og det norske borgerskapet. På den ene siden tegner vi et bilde av en velbeslått norsk stat og et aggressivt norsk borgerskap som skal ut i Europa og verden og gjøre seg feite, mens vi samtidig advarer mot at Norge er i ferd med å miste de siste restene av sin nasjonale sjølråderett. Er dette sjølmotsigende, eller er det to sider av samme sak?" Både i dette heftet og i debatten nå står jeg for det siste synet.

Nasjonale sjølråderetten

Utkastet til programmet la da også vekt på denne tosidigheten ved Norge. Og det satte den i sammenheng med et allment utviklingstrekk i kapitalismen; at kampen for nasjonal sjølråderett er en kampsak med voksende betydning for den revolusjonære bevegelsen i vår tid – at den ikke hører til en forgangen tid og at den ikke bare er for bevegelsene i den tredje verden.

Når det mot dette blir advart med at det å trekke fram de halvkoloniale trekka ved Norge er å undergrave forståelsen for den nasjonale frigjøringskampen i den tredje verden og svekker kampen mot vårt eget imperialistiske borgerskap, så følger jeg ikke helt med. Allerede under Lenins polemikk med Kautsky før første verdenskrig, pekte han på at imperialistmaktene ikke bare strevde med å underlegge seg jordbruksområdene i de tradisjonelle koloniene, men i like stor grad jakta etter utbytte i de imperialistiske landa, hvor hovedtyngda av kapitalen befant seg. Siden den gang er dette ikke blitt mindre framtredende! Derfor er det ikke umoderne "tredjeverden-isme" eller i utakt med den klassiske marxismen, å hevde at den nasjonale kampen har blitt en enda viktigere klassekampsak i dag, påskynda av den akselererende internasjonaliseringa. Og, det er også hold i påstanden om at utviklinga har ført til at det i dag er mange likhetstrekk mellom den situasjonen flere mindre imperialistiske land står i, og den nykolonialismen som nasjoner i den tredje verden utsettes for; som at kontroll over naturressurser og økonomi undergraves, og at de innlemmes i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikler servile politiske regimer. Dette burde jo styrke den felles kampen mot felles fiende? Den nasjonale kampen spiller en større rolle i vår del av verden, mens kampen arbeid mot kapital vokser i styrke i den tredje verden (uten at den nasjonale kampen blir mindre viktig av den grunn!).

Denne debatten berører et sentralt stridstema internasjonalt på venstresida i dag. Påstanden om at kampen for nasjonal sjølråderett er bakstreversk og spiller kortene i hendene på nasjonalsjåvinistene og tjener borgerskapets splitt og hersk-taktikk, vinner gehør langt inn i venstresida. AKP er blant de partiene som står opp mot denne virkelighetsbeskrivelsen. Programmet vi har vedtatt utvikler også vår analyse her, med formuleringer som begge sider i debatten aksepterte. Men en del av de argumentene som er brakt til torgs, peker på at vi bør diskutere dette videre. Både med tanke på den nye EU-kampen som seiler opp, og til hvordan vi skal slåss om den norske oljeformua.