Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Hva vil USA med Afghanistan?

av Per-Gunnar Skotåm

Røde Fane nr 4, 2001

Per-Gunnar Skotåm er forsvarspolitisk talsperson for AKP


Når USA bomber Afghanistan, øker motstanden mot krigen også i Norge. De større bysentrene knytta til hovedveinettet som Jalalabad, Kabul, Mazar i Sharif, Kandahar og Herat med flere ble bombet 24 timer i døgnet, nærmest teppebombing. Det likner på Sovjets terrorbombing av områder som de ønska å passivisere i perioden 1985-87. Spesialstyrker blir brukt og amerikanske soldater mister livet.

Disse bombetoktene står i direkte motstrid til USAs uttrykte mål om å fange og straffe Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Det å sette inn spesialstyrker mot de største bysentrene vil ikke sikre at det USA sier er deres mål for operasjonene: å ta Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Bin Laden befinner seg garantert ikke der det bombes.

Dette veit USA meget godt. De har de sjøl sammen med Saudi-Arabia og Pakistan finansiert og bygd de basene som i løpet av 80-tallet har vært og er de mest aktuelle oppholdsstedene for Osama Bin Laden: i de pashtunske kjerneområdene i provinsene Paktika, Paktia, Ningrahar og Oruzgan.

Dette er områder som ligger milevis fra de bysentrene som bombes og hvor USA begrunner ødeleggelsene med at de i denne fasen skal ødelegge militær infrastruktur for Taliban-regimet. Disse ødeleggelsene skal så gjøre det lettere å kunne gå etter Osama Bin Laden uten å møte militær motstand fra Taliban.

USA veit meget godt at ingen av de forsvarsinstallasjonene som Taliban besitter i de større byene, vil ha noen innvirkning på de militære kampene som eventuelt vil finne sted i de fjellområdene der Osama Bin Laden og hans folk befinner seg.

Begrunnelsen for bombinga av de byene som ødelegges med drap på sivile uskyldige mennesker i boligstrøkene, blir derfor et vikarierende argument for andre politiske mål i Afghanistan enn å ta Osama Bin Laden.

De veit hva de gjør

USA veit utmerka godt hva de gjør, og det som nå skjer er i overensstemmelse med USA underliggende dagsorden og politiske mål.

Mange kjenner til den prøyssiske militærteoretikeren Clausewitz' tese: Krig er fortsettelsen av politikken med andre midler. Det betyr ikke at alle politiske mål kan løses med krig.

Krig for å nå et politisk mål må minimum omfatte tre dimensjoner:

  1. Det politiske målet for operasjonen må være entydig definert slik at det kan formes til en militær operasjon.
  2. De militære midlene må være tilgjengelige og tilpasset oppdraget.
  3. Det må være mulig å skape og vedlikeholde oppslutning i folket for både mål og virkemidler.

USAs begrunnelse for den intensiverte teppebombinga av viktig infrastruktur over hele Afghanistan kontrollert av Taliban var at det skulle sette antiluftskyts, ildledningsystemer, artillerienheter og stridsvogner ut av spill før neste fase som er innsetting av tropper. Når dette er oppnådd, kan regulære tropper settes inn. Likevel vil ikke innsetting av tradisjonelle hærstyrker med nødvendighet bringe USA nærmere det uttrykte målet med å ta Bin Laden & co. Han kan bare tas ved hjelp av spesialstyrker/commandos med sterk helikopterstøtte på basis av direkte informasjon om hvor han befinner seg. Et forsøk på å ta Osama bin Laden uten at en slik informasjon finnes, vil bringe USA i en situasjon de vil gjøre hva de kan for å unngå. De har dyrekjøpte erfaringer fra Vietnam, og de vet hvordan det gikk med Sovjet i Afghanistan.

Mangel på eksakt informasjon vil tvinge fram finkjemmingsoperasjoner av dalføre etter dalføre og landsby etter landsby og gjøre USAs styrker meget sårbare for geriljaangrep fra den afghanske befolkningen. Sagt på en annen måte: Det er umulig å ta Osama Bin Laden så lenge denne informasjonen ikke finnes og målsettinga ikke kan nedfelles i en militær operasjonsordre.

I forhold til de mulige områdene han kan befinne seg i ut fra topografiske og etniske forhold, er terrorbombinga til USA helt løsrivi fra målet med å ta han. Disse områdene ligger milevis unna områdene som bombes. De bysentrene som ødelegges med sivile tap som følge, er fullstendig løsrevet fra Osama Bin Laden og hans baser som amerikanerne tidligere har påstått ligger i grense- og fjellområdene mot Pakistan.

Hvorfor bombe?

Derimot er bombinga helt i overensstemmelse med den underliggende målsettinga som er:

Dette vil gi USA muligheten til å nå sitt mål i regionen: En direkte forbindelse til de enorme naturressursene som ligger i området fra Det kaspiske hav til Mongolia.

Når USA ved hjelp av det amerikanske oljeselskapet Unocal, det saudi-arabiske oljeselskapet Delta og pakistansk militær etterretning (ISI) i perioden 1994-1997 støtta opp om Taliban, var det nettopp for å realisere en slik plan. Så fikk de ikke kontroll allikevel. Helt siden sammenbruddet av Sovjetunionen har det vært en strategisk mål for amerikansk utenrikspolitikk å etablere sin økonomiske dominans i de sentralasiatiske republikkene: Turkmenistan, Uzbekistan, Tajikistan, Kirgiztan og Kazakstan.

USA har et sterkt behov for å få tatt Osama Bin Laden, men det er for å reetablere sitt ideologiske hegemoni. Men først og fremst legitimerer jakten å fortsette med å løse målsettinga med den underliggende dagsorden. Begrunnelsen med at de militæroperasjonene som finner sted har som formål å ta Osama Bin Laden, har som hovedfunksjon å legitimere sitt militære nærvær for andre formål.

Å uttrykke sitt egentlige politiske mål ville vanskeliggjøre punkt 3 i Clausewitz sin tese nevnt over og svekke oppslutningen over tid for å fortsette bombeoperasjonene og andre militære tiltak. Skulle USA lykkes i å ta Bin Laden snart, vil de skifte begrunnelse for å bli i området til at de vil utrydde terrornettverk. Slik vil målsettinga med den underliggende dagsorden forsøkes holdes skjult.

Skjult dagsorden

USAs mest sårbare punkt for å rettferdiggjøre bombeterroren er begrunnelsen. Mange som synes bombinga er tragisk, er usikker på om det finnes andre midler. De midlene som brukes nå, er i hovedsak i overensstemmelse med USAs skjulte dagsorden. I forhold til å nå målsettingene på denne dagsordenen blir ikke jakten på Osama Bin Laden bare et mål, men også et påskudd for å styrke sin politiske, økonomiske og militære dominans i hele regionen.

Ved å studere hvilke militære tiltak USA iverksetter uavhengig av begrunnelsen, kan vi se hvilke egentlige mål de har for sin militære kampanje.

Ødeleggelsene av vesentlig militær og sivil infrastruktur knytta til to hovedkommunikasjonsårer fra Pakistan til Uzbekistan og Turkmenistan er gjort for over tid å etablere disse som transportårer mellom Det indiske hav og disse republikkene.

Pål Steigan dokumenterer i en artikkel i Klassekampen (6. oktober i år, se: www.artemisia.no) hvordan oppgaven med å etablere et belte av "vestorienterte stater" i Kaukasus og Sentral-Asia er av strategisk betydning for USA. Målsettingene er nedfelt i lovs form, The Silk Road Strategy Act.

I disse områdene befinner klodens største uutnyttede olje- og gassreserver seg. Disse er muligens bare overgått av de saudi-arabiske reservene. I tillegg finner man i de seks tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan mer enn ti tusen kartlagte metall- og mineralforekomster. I hovedsak er disse forekomstene ikke i produksjon. Og, noen av dem er blant verdens største ifølge blant annet Mining Magazine (april 1999).

USA, EU og Japan har utviklet seg til i økende grad å bli politiske og økonomiske rivaler gjennom hele 90-tallet. Målet er å få størst innflytelse i disse områdene. EUs strategi har basert seg på å bruke Tyrkia som brohode østover, jfr. debatten om tyrkisk medlemskap i EU. Samtidig brøyt EU den USA-pålagte boikotten av Iran og var i ferd med å etablere nære handelsforbindelser og planla bygging av olje- og gassledninger fra Det kaspiske hav over iransk territorium.

Med den internasjonale legitimiteten USA har fått på kort sikt for sin ekspansjon inn i disse områdene etter terroranslaget i USA 11. september, er USA i ferd med å gjenta Kupper'ns "tese" i forhold til EU og Japan: "To indre og vekk me'n." USA er i ferd med å plassere seg midt i smørøyet i forhold til sine strategiske interesser, økonomisk og geopolitisk.

Det siste punktet dreier seg ikke minst om å få et best mulig utgangspunkt i den videre ekspansjonen inn mot råstofftilgangene og markedene i det sørlige og østlige Russland.

Terrorstat nr 1

USA er verdens terrorstat nummer en. Bare de siste 10 årene er rekken av overgrep mot folk av en størrelse slik at USA og dets politiske ledere burde vært dømt for krigsforbrytelser og overgrep på kanten av folkemord. Det kan som et eksempel nevnes de fortsatte sanksjonene mot Irak som fortsetter å drepe et hundretalls barn daglig gjennom forringa matproduksjon og mangel på reint vann og medisiner. Lista over overgrep siden 2. verdenskrig kan fylle et nummer av Røde Fane aleine. Det stigende antallet sivile drepte i Afghanistan vil ved langvarig militært nærvær fra USA kunne overstige antallet drepte ved terroranslaget 11. september.

Uansett må det krystallklart slås fast at USAs tidligere, nåværende og framtidige forbrytelser ikke på noe punkt må føre til sympati eller forsvar for terroranslaget 11. september som tok livet av rundt 6.000 uskyldige mennesker.

En virkelig anti-imperialisme må beinhardt forsvare humanismen i betydningen at drap på sivile uansett overordna målsetting ikke kan forsvares. Vi tar avstand fra terroranslaget mot USA som vi tar avstand fra blitz-bombinga av London i 1940, atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945, den allierte bombinga av Dresden og Hamburg i 1945, massedrap på flyktende irakere i 1991 osv. En prinsippfast linje på dette punktet må vendes mot de imperialistiske statene og deres overgrep. Det er kun imperialismen som er tjent med at menneskeliv blir vurdert som egg det er nødvendig å knuse for å lage omelett.

Terror gir legitimitet

I den grad noen på venstresida skulle ha hatt et snev av sympati med bombeaksjonen, burde resultatet av terroren 11. september ha fjerna den minste sympati. Ingen enkelthendelse har siden 2. verdenskrig gitt større legitimitet for verdens imperialistiske supermakt til å gjøre nesten akkurat som de vil. På et øyeblikk har USA reetablert den nye verdensorden de etablerte gjennom Golfkrigen i 1991.

Med blankofullmakt fra de største og minste land i EU har de redusert den politiske eliten i Europa til etterplaprere av USAs utenrikspolitikk. De har fått en regional innflytelse så langt i Sørøst-Asia som de bare kunne drømme om for to måneder siden. I realiteten har USA fått militære baseområder stilt til rådighet både nord og sør for Afghanistan. I tillegg har terroranslaget gitt de reaksjonære kreftene i hele den kapitalistiske verden et påskudd til å iverksette en rekke systemer for personkontroll og forsterka politisk overvåking retta mot all politisk opposisjon.