Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


- Vi er ikke maktesløse mot kapitalen

av Ola Wihlke

Røde Fane nr 4, 2001

Denne artikkelen sto opprinnelig i Clarté nr 2, 2001. Den er oversatt av Arne Hedemann.
Utdrag av anmeldelser og mer informasjon om boka kapitalet.se (Ordfront 2001)
finnes på nettstedet www.mikaelnyberg.nu
og i Røde Fane nr 3, 2001


Mikael Nyberg, ansvarlig utgiver av Clarté, utga i våres boken kapitalet.se, en marxistisk kritikk av de dominerende forestillingene om informasjonssamfunnet og globalisering. Den er flittig anmeldt - for det meste positivt, sterkt negativt av enkelte. Lars Magnusson, professor i økonomisk historie vektla i Svenska Dagbladet hvor uvitenskapelig det var med "stalinistisk klassehat". Göran Greider lovpriste i Aftonbladet analysene av arbeidslivet, men anså at forfatteren forfalt til konspirasjonsteorier i beskrivelsen av hvordan de rådende ideologiene har oppstått. Per Wirtén i Göteborgs-Posten fant tvert imot resonnementet om idedebatten spennende, men likte ikke angrepa på ledende sosialdemokrater og venstreliberalere. I Nybergs analyse av arbeidslivet så han et hån mot faglig arbeid.

Vi lar forfatteren sjøl komme til ordet i et intervju , tidligere publisert av nettporten wordline.

Tanketåke

- Et tilbakevendende uttrykk i din bok er "tanketåke", en beskrivelse av en svakt sammenhengende ideologi som dominerer samtida. Hva er hovedtrekka i denne ideologiens innhold?

- "Tanketåke" er min omskriving av det som pleier å bli kalt "falsk bevissthet", altså det systemet av ideologiske oppfatninger og fastlåste meninger som dominerer samfunnet. Tanketåka ser forskjellig ut på forskjellige tidspunkt. I første del av boka mi skildrer jeg skiftet fra ett tankesystem til et annet. "Folkhems"-kapitalismen hadde sin overideologi. Både til høyre og venstre i den politiske debatten fantes det oppfatninger om at vi levde i et industrisamfunn som med sosial ingeniørkunst, fornuft, teknikk og vitenskap hadde overvunnet kapitalismens indre motsetninger. Dette er brutt i stykker i to omganger. Først kom 60- og 70-åras opprør - Vietnambevegelsen, LKAB-streiken (i Norge: Sauda- og Sporveisstreiken, A.H.) og den allmenne radikaliseringa. Samholdsånden blei angripi nedenfra og fra venstre, kan en si. Siden kom 80-tallets nyliberale angrep mot velferdsstaten. Et angrep ovenfra og fra høyre.

Nå ser overideologien annerledes ut. Fornuft, teknikk og vitenskap er naturligvis ikke frakobla, men deres rolle i tankesystemet er mer tvetydig. Den sosiale ingeniøren, som nylig var helten som skulle legge livet til rette, framstår plutselig som roten til det onde i samfunnet. Selve oppfatninga om et fornuftig planlagt samfunn, påstår mange intellektuelle vil føre til Gulag og Auschwitz, og på bedriftene ser vi en renessanse for ledermystikk og irrasjonell tankesett. Jeg tenker på new age-bølgen som er populær i "management"-gjengen.

Tidligere skulle bedriftssjefen være en anonym byråkrat som regna og kalkulerte seg fram til bedre resultater, og gjennom å gi ordrer dirigere sine undersåtter. Nå skal han være en karismatisk lederskikkelse som besjeler sin flokk av medarbeidere med en vinnende bedriftskultur.

Tanken er nøyaktig som tidligere, at motsetningen mellom arbeid og kapital er overvunnet. Det påstås at vi lever i et kunnskaps- og informasjonssamfunn, der den industrielle kapitalismens ensidige, slitsomme arbeide er på vei ut. Samtidig kommer stadig flere rapporter om utbrenthet og stress i arbeidslivet. Våre faktiske erfaringer og de tankemønster som disse erfaringene presses inn i blir stadig vanskeligere å forene. Den dominerende ideologien hindrer oss i å se klart og forstå hva som foregår.

Fire myter

- Du hevder altså at denne ideologiens beskrivelse av virkeligheten er falsk. Hvilke usannheter er de mest grunnleggende og største?

- Jeg pleier å oppgi fire myter som bærebjelker for den postindustrielle profetien. For det første troen på at samlebåndet er på vei ut. For det andre ideen om at spesialiserte tjenester nå kommer i stedet for den industrielle, standardiserte masseproduksjonen. For det tredje oppfatninga om at de hierarkiske storbedriftene holder på å bli oppløst i et globalt nettverk av sjølstendige småbedrifter. Og til slutt påstanden at kunnskapen står i sentrum i arbeidslivet.

Intet av dette stemmer, når en ser nærmere på det. Samlebånda er ikke på vei bort. De kjøres tvert imot hardere enn før, og produksjonslinjas disiplin styrkes gjennom lagerminimering, "just-in-time"-levering og planlagt underbemanning ut til nye deler av økonomien. Tjenesteproduksjonen industrialiseres. Se på McDonalds: standardiserte produkter og tillaging på samlebånd. Storbedriftene utplasserer sant nok stadig mer av den egentlige produksjonen til underleverandører, men det skaper jo intet nettverk av likestilte bedrifter. "Enmannsbedriften" som kjører tømmer fra Norrlands innland til cellulosefabrikken i Sundsvall dag ut og dag inn, uke etter uke, er i virkeligheten slave under bankene og trevirkebedriftene.

Datamaskinene hever ikke kunnskapskrava i arbeidslivet. Det er heller tvert om. De standardiserer og automatiserer tidligere intellektuell virksomhet. Kassadama i butikken regner ikke lenger ut vekselpengene du skal få tilbake. Det gjør en mikroprosessor for henne.

Den nye teknikken kunne blitt brukt til å frigjøre tid til interessante, kreative arbeidsoppgaver, men i dagens arbeidsliv blir det for det mest tvert om. Det viser statistikken. Vi må mase oss gjennom dagene med stadig mer ensformig arbeid.

Krava til utdanning motsier ikke dette. Det er tvert om nettopp gjennom standardiseringa av arbeidet at det blir mulig å flytte skoleringa av arbeidskrafta fra den enkelte bedrift til utdanningssystemet. Tidligere var en i den grafiske industrien avhengig av ansatte med lang erfaring. Nå kan en kjapt plukke inn ungdommer som har gått på skolen og lært seg de nyeste dataprogrammene.

Undersøkelser viser også at bedriftene legger størst vekt på den såkalte sosiale kompetansen når de nyansetter folk. Hva er så det? Jo, det avgjørende for personalsjefene viser seg å være de ansattes evne til å le mot kundene og uten å kny følger arbeidsledelsens ordre.

- Enda et viktig innslag i boka er at du til og med forteller utførlig om forskjellige organisasjoner og personer som har spredt disse ideene. Göran Rosenberg, Lorentz Lyttkens, Patrik Engellau, Pehr G. Gyllenhammar med flere er personer hvis gjøren og laden omhandles i boka. Det virker som om det finnes et spesielt poeng i å løfte fram enkeltpersoner?

- Tanketåka, systemet av vaneoppfatninger, er samfunnets viktigste maktinstrument. Så lenge vi har den oppfatning at deregulering av arbeidstider og oppsigelsesvern er en nødvendig utvikling - eller til og med frihet - har vi vansker med å avvise dette nye arbeidslivet som bilarbeiderne i USA kaller "management-by-stress".

Men spørsmålet er: hvordan havner tanketåka i bakhodet vårt? Hvordan kan de som eier og styrer de største bedriftene, en forsvinnende liten minoritet, få med seg det store flertallet? Den prosessen forsøker jeg å skildre. Da blir bånda mellom bedriftsledere som Gyllenhammar og ideologiprodusenter som Engellau, Rosenberg og Lyttkens interessante å følge.

Think tanks

Jeg ser det ikke som en stor sammensvergelse - det har Göran Greider misforstått. Kapitaleierne dikterer ikke hva de intellektuelle skal mene og tenke, men de kontrollerer den offentlige debattens infrastruktur. De eier massemediene, de styrer store deler av den samfunnsvitenskapelige forskningen og de har "think tanks" og eksklusive selskap der de utvikler et felles syn med ledende politikere og akademikere. Ideer som er på linje med kapitalinteresser har en tendens til å bli sikta ut og spredt utover verden. Jeg forsøker å skildre dette konkret. Da går det ikke an å komme utenom personene.

- Din type journalistikk minner en hel del om for eksempel Noam Chomskys eller John Pilgers. Har du hatt dem som forbilder?

- Pilger har jeg ikke lest mye av. Chomsky har derimot hatt betydning. Det er klart. Jeg nevner en av hans sentrale tankeganger i boka: om du vil granske den herskende ideologien, studer da grunnantagelsene hos de etablerte samfunnskritikerne. Jeg har samme innstilling. Det som ser ut som samfunnskritikk gjemmer ofte en legitimering av den rådende orden. Robert Reich og Manuel Castells er bra eksempler.

- Boka di peker på åpenbare mangler i samtida og hvordan de blei skapt. Din kritiske analyse føles meget viktig. Samtidig opplever jeg den som veldig nedslående, at den ikke gir mye mere rom for håp om sjøl å kunne forandre samfunnet enn det lesing av Manuel Castells store bok - viss ideer du polemiserer mot - om de siste tiårs samfunnsutvikling gjør. Jeg savner, både fra venstre og høyre så å si, et slags alternativ eller forslag til hvordan man sjøl kan forandre saker og ting til det bedre.

- Du har rett i at jeg ikke skriver mye om utveiene. Men de finnes jo der, både på og mellom linjene. Nettopp som hos Castells. Skjønt der han forordner EU og Nato, argumenterer jeg for motstand mot dem. Sjøl ikke innafor ramma av det kapitalistiske samfunnet vi lever i er utviklinga gitt. De som påstår at vi er maktesløse overfor de globale finanskapitalene tar feil. Det finnes i dag store muligheter for fagforeningene i produksjonen, der alle de finansielle rikdommene har sitt opphav, å gjøre motstand. Den lager minimerte og underbemanna "just-in-time"-kapitalismen er ekstremt sårbar for faglige aksjoner. Vi har sett flere bevis på det de siste åra.

De som sitter på toppen av samfunnspyramiden har i virkeligheten en svak stilling. De styrer og steller og forsøker å frigjøre statsmakta fra demokratisk innflytelse, men de vet at det som til syvende og sist avgjør samfunnsutviklingen er det som hender i bånn på pyramiden. De har sine opinionsmålinger, som forsøker å holde kontroll med stemningene der nede, de har PR-konsulenter og massemedier. I løpet av kampanjen før folkeavstemminga om EU i 1994 satsa ja-sida omtrent 1.000 millioner kroner. Nei-sida 50 millioner. Ni aviser av ti anbefalte EU-medlemskap. Likevel ble det så jevnt som det ble. Jeg var på Timbro-dagen to dager etter avstemminga. De ledende SAF(NHO)-direktørene var rysta, på tross av seieren.

Problemet er at makthaverne for tida er mer bevisst vår potensielle styrke enn det vi sjøl er. Jeg er sikker på at en diskusjon om alternativer til kapitalismen kommer til å reises igjen, så snart vi blir klar over denne styrken. De fleste av oss har nok vansker med å se kronen på menneskehetens utvikling i Kurt Hellströms og Lars Ramqvists Ericsson, eller årtusenskiftets alle dotcom-bedrifter som kronen på menneskehetens utvikling. Den debatten om globaliseringa som nå har starta er kanskje en begynnelse.