|
|
|
Peru/Oslo: Det moderne landbruket med sine få, kommersielle sorter, er avhengig av det gammeldagse landbruket med dets myriader av gener. Kampen om landbruksgenene er en lite påaktet side ved imperialismen.
Høyt oppe i peruvianske Andesfjell ligger landsbyen Aymara. I 4000 meters høyde har de utfattige bøndene siden inkaenes tid drevet det vi i dag kaller en genbank for poteter. Ikke aner de hva det begrepet innebærer. De har rett og slett bruk for mangfoldet. Med det vekslende klimaet i høyfjellet må de ha sorter som tåler enten tørke, kulde, regn eller brennende sol, med tilsvarende variasjon i skadeinsekter og virus som angriper knollen. Og siden de ikke har så mye annet enn poteter å spise, setter de pris på ulike smaker og kvaliteter.
På snaufjellet litt over landsbyen fikk jeg se et ett hektar stort jordstykke der de dyrker og tar vare på 1200 ulike sorter. Tre-fire meters rader av hver sort. Jordstykket drives i fellesskap. Potetene derfra høstes inn på dugnad. En passende mengde lagres til neste sesong i fellesskapets potetkjeller. Det som blir til overs, fordeles til forbruk.
I Norge har vi 21 slag av denne knollen.
Ikke nok med det. De 300 innbyggerne kan skjelne hver eneste av sine sorter. Og de har maleriske navn på dem. - Jeg har selv 190 sorter, forteller en av bøndene, Carlos Hidalgo.
Blant dem er lunchnypa mundana - poteten som får ung brud til å gråte. Den er så hølet og forvridd at den er håpløs å skrelle. Klarer bruden det, blir hun godtatt av sin svigerfamilie.
Peru og nabolandene er det genetiske senteret for det som etter hvert har blitt verdens fjerde viktigste matplante, poteten. Her har det internasjonale potetforskningssenteret CIP tatt vare på over 5000 sorter poteter og 1300 sorter ulike andre andesknoller som har spilt stor rolle i ernæringa for fjellfolket. Deres samling er frukten av årtuseners kollektivt arbeid i fjellheimen. Akkurat som bønder andre steder framskaffer genressursene til andre matplanter.
Neste gang det bryter ut en ny potetsykdom, er vi avhengige av genressursene aymarafolket og andre fjellbønder har overlevert til oss. Deres form for landbruk er allsidig, og dermed gammeldags. Vår form for landbruk - med utspring i "Den grønne revolusjon" framelsker ensidighet. Genetisk ensidighet er sårbart for angrep. Og våre få sorter matplanter disponeres av enda færre gigantiske, multinasjonale frøselskaper. Som ofte er fusjonert med produsenter av sprøytemidler - slik at planteforedlingen deres tilpasses akkurat deres giftstoffer. Problemet er at frøgigantene også er avhengige av verdens genmangfold, dvs. fattigbøndenes kollektive kunnskap og foredlingsarbeid utviklet over århundre, årtusener.
Det er kamp om fruktene av lokalbefolkningenes arbeid. En diskret kamp de færreste progressive mennesker eller organisasjoner er klar over, eller deltar i. En offisiell, velmenende delegat i de internasjonale forhandlingene som pågår om eiendomsretten til de globale matplante-genressursene, går så langt som å bli irritert på de få internasjonale, folkelige organisasjonene som beskjeftiger seg med disse spørsmålene. Disse NGOene stiller ikke nok opp, legger ikke nok press på forhandlingene. Det gir dårligere resultater, mener han.
Verden over, særlig i u-land som har de biologiske "hot-spot'ene", steder fortettet av biologisk mangfold, blir lokalbefolkningas kunnskap stjålet av multinasjonale konserner som er i stand til å gjennomføre den juridiske prosessen som kreves for å ta eiendomsretten til sorter. Enten i form av patenter eller andre slags juridisk beskyttelse av "intellektuell eiendomsrett". Tenk bare på fyrsten av Liechtenstein, vår allierte i Efta, som har tatt patent på basmati-risen!
For de fleste produkter har industrien klart å styrke sine rettigheter gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og dens avtale om "Handelsrelaterte aspekter ved intellektuell eiendomsrett" - TRIPS. I disse dager foregår for øvrig forhandlinger om den delen av TRIPS som gir statene rett til å unnta levende organismer fra patentering, og om opprinnelsesbestemmelser som har betydning for kampen om patentene.
Frømateriale til matplanter er et spesialfelt der kampen også, og kanskje i sterkere grad, foregår i årelange forhandlinger under FN-organisasjonen for matvarer og landbruk, FAO.
Om du ikke har hørt om disse forhandlingene om en internasjonal overenskomst om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk ("International Undertaking"), er du ikke aleine. Men de multinasjonale har hørt om dem. Og lobb'er dem. Mye tyder på at det nå kan gå mot et kompromissvedtak der, etter mange års forhandlinger. "Skurkene" - gjett hvem - (USA, Canada, Australia, New Zealand) får konsesjoner. Avgjørelsen kan falle på et FAO-toppmøte i november.
Tilsvarende foregår kamp om eiendomsretten til ville organismers genressurser i forhandlinger om FN-konvensjonen om biologisk mangfold. Konvensjonen står i motstrid til WTOs TRIPS-avtale, og EUs omstridte patentdirektiv som Jagland gjerne vil adoptere så sant EU-domstolen godtar den.
Disse kampene dreier seg om noe så undervurdert som kontrollen med framtidas forsyning av mat, medisiner og andre nødvendighetsartikler vi får fra organismene rundt oss. Stridighetene kan vanskelig sees på som noe annet enn en viktig kamparena for imperialismen.
Mangelen på oppmerksomhet styrker de multinasjonale selskapene. Men noen motkrefter gjør seg da gjeldende.
En gruppe i Andes-land vedtatt felles utkast til patentlovverk der man anerkjenner rettighetene til lokalbefolkningens kollektive kunnskap om planter, ville som foredlede. Det dreier seg om fantastiske ressurser. Én ting er de foredlede matplantene. En tur til markedet i jungelbyen Iquitos, nær starten på Amazonasfloden, kan også framvise en hel gate bugnende av jungelplanter i frisk form, tørket eller på krukker og glass - til bruk som medisiner. Mye snadder for medisingigantene på jakt etter aktive stoffer.
Det nye lovverket er innrettet på å tilfredsstille de internasjonale kravene i TRIPS. Forsøket er en framgang på papiret, men adskillig vanskeligere å omsette i praksis enn de tradisjonelle, privateide patentene. Allerede finnes et eksempel på at Peru forbyr eksport av levende, reproduserbart materiale. Det dreier seg om den tradisjonelle Andes-rotfrukten maca, med oppkvikkende virkning, ofte kalt "Andesfjellenes viagra".
Sa jeg framgang? Tiltakene er forståelige reaksjoner på i-landsindustriens erverv av "intellektuell eiendomsrett". Samtidig er de uttrykk for tingenes begredelige tilstand. Inntil nylig har alle naturens gener blitt betraktet som "menneskehetens felles arv". Enorme genbanker for matplanter er samlet inn gratis - og stilles gratis til disposisjon for planteforedlere - i de internasjonale CGIAR-sentrene for planteforskning.
Men etter hvert som u-landene erfarte at i-landenes næringsliv privatiserte anvendelsen av "fellesarven" og at de som leverte gratis råvarer ikke fikk en øre i godtgjørelse for utnyttelsen av genressursene, oppsto det motstand mot å gi fri tilgang til gener.
I FN-konvensjonen om biologisk mangfold slås det fast som prinsipp at genressursene tilhører opprinnelseslandene, og at utbytte ved anvendelsen av dem skal fordeles.
Ett problem med konvensjonen, er at den unntar genbankene som allerede var samlet inn i CGIAR-systemet. Nå er håndteringen av eiendomsretten til disse genene til forhandling i FAOs "International Undertaking". En del u-land vil renasjonalisere eiendomsretten til disse. Igjen forståelig, men det ville bety et betydelig tilbakeskritt for foredling av matplanter i framtida. Ikke minst for fattige land som ikke kan kjøpe mye på et kommersielt marked. Mange u-land er genfattige. I-land kan som vanlig kjøpe seg ut a problemene.
CGIAR-systemet er nå i en knipe. De har hatt prinsipper mot patentering. De deler gjerne sine genressurser også med kommersielle selskaper, men har kontrakter som krever at mottakeren ikke patenterer, og ikke forhindrer andre i å anvende den type gener. Men så enkelt er det ikke. Selskaper kan patentere genene de får etter minimale modifiseringer. CGIAR som også selv driver foredling, risikerer at deres arbeid blir grunnlaget for noe som blir kommersielle aktørers private eiendom.
Nå er CGIAR blitt tvunget til å "fuck for virginity" - å tillate seg å ta patent i den ene hensikt å forhindre andre i å ta patent. I visse tilfeller er et CGIAR-patent eneste mulighet til å holde en frøsort i det offentlige domene. Mye ressurser går dermed med til juridiske fiksfakserier for å sikre at genressursene forblir til fri avbenyttelse.
Det går fram og tilbake her i verden. Mens CGIAR var drivkraft i "den grønne revolusjon", har nettverket tatt oppgjør med monokulturer og en teknologisk tilnærming til løsning av sultproblemene. De har et blikk for de sosiale virkningene av sine utviklingsprosjekter. Men samtidig presses de altså til å ta av sine begrensede ressurser til å drive juridisk ping-pong med pengemakta i landbruksnæringa.