Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Sjukehusreformen
- mer enn sjukehus

av Rolv Rynning Hanssen

Røde Fane nr 3, 2001

Rolv Rynning Hanssen er sentralstyremedlem i AKP


Tønnes sjukehusreform kjøres gjennom på rekordtid. Regjeringa og stortingsflertallet har ikke en gang tid til å ivareta et demokratisk ferniss. Ingen utredning - ingen NOU - intet beslutningsgrunnlag. Sjukehusreformens logikk er makt, og rå kapitalisme.

Hva ligger bak? Hvorfor skjer dette? Hva er bakteppet?

For å få en større forståelse av dette, må vi se på det som skjer som en del av en kapitalistisk offensiv for å legge større delere av samfunnets virksomhet åpen for profittjakt.

En viktig bakgrunn her er GATS-avtalen. Hva er nå det? Og hvordan virker den? Vi går inn på internett og finner mye nyttig om GATS. Et av eksemplene er dette:

Tenk deg at du får ei vannregning som tar en tredjedel av lønningene dine.

Dette var realiteten for mange av Bolivias fattigste familier etter at regjeringa, etter ordre fra Verdensbanken, solgte ut det offentlige vannforsyningssystemet slik at Internation Water (London) ble hovedaksjonær. Det at vann etter hvert kosta mer enn mat for de fattige familiene førte til masseprotester. Til og med det å samle regnvann i tanker på taket, ble ulovlig uten tillatelse.

Det er nå et år siden hundre tusener strømmet ut i gatene for å protestere. Seks døde når soldater ble satt inn, mange hundre skadet. Tøffe kamper tvang etter hvert den bolivianske regjeringen til å reversere privatiseringa av vannet. International Water ble sparka ut av Bolivia og vannforsyninga ble overført til lokale firma.

Dersom Bolivia hadde sluttet seg til det som nå ser ut til å bli resultatet av WHO-forhandlingene som nå pågår for fullt i Genneve om General Agreement on Trade in Services, GATS, ville dette vært så godt som umulig å gjennomføre. Den bolivianske regjeringa hadde vært bundet på hender og føtter. De ville bare hatt et alternativ: slåss mot egen befolkning, å slå ned demonstrasjonene enda hardere. Internasjonale sanksjoner, eller trusselen om slike, ville tvunget regjerningen til å velge kampen mot egne innbyggere.

(Se: http://www.oneworld.org/wdm/cambriefs/Wto/GATS.htm)

Hva omfatter GATS-avtalen?

GATS-avtalen (General Agreement on Trade in Services) er tjenestedelen av WTO. Den omfatter alt av tjenester, vann, post, buss, veivedlikehold, banker, bibliotek, søppel, skoler, sjukehus, utdanning, renhold. Alle tjenester. Tjenester defineres av og til som alt du ikke kan slippe på din egen fot

Avtalen omfatter i alt 160 sektorer, delt i 11 kategorier.

Innen utløpet av mars skulle Norge og de andre medlemslandene i WTO sende inn sine forslag til en Generalavtale om handel med tjenester (GATS). Avtalen skal fremme friere handel og vil legge restriksjoner på nasjonale myndigheters kontroll med utenlandske aktører.

Så langt har myndighetenes omfattende forberedelser foregått nærmest uten offentlig debatt. Jeg har heller ikke fått tid til å se på Norges standpunkter, men generelt har de vært positive til all liberalisering.

Full privatisering

GATS-avtalen regulerer den globale handelen med tjenester. Den inneholder retningslinjer for hvordan land skal gå fram for å frigjøre tjenesteområder for verdensmarkedet. Ingen deler av offentlig sektor, heller ikke våre tradisjonelle mest skjerma sektorer innen helse og utdanning, holdes utenfor denne liberaliseringen. WTO ser for seg at innen få år vil all offentlig tjenesteproduksjon være underlagt GATS-reglene, og målet er full privatisering på alle områder. Den farligste delen av GATS-avtalen er at medlemslandene må forplikte seg til videre arbeid for liberalisering av tjenestemarkedet.

Handel med tjenester skiller seg fra varehandel. I følge WTO er det fire former for internasjonal handel med tjenester:

  1. Grenseoverskridende tjenestetilbud. Selskaper etablert i et land kan utføre tjenester i et annet land.
  2. Forbruk av tjenester i utlandet. Brukere, kunder, pasienter som reiser til et annet land for å kjøpe og forbruke tjenester.
  3. Tilbud gjennom etablering. Etablering av kommersielle tilbud i et annet land enn investors eget (altså en investeringsavtale).
  4. Bruk av utenlandsk personale. Bevegelse av arbeidskraft over grensene for å utføre tjenester i et annet land.

GATS-avtalen innebærer at hvert land i tillegg til å slutte seg til avtalen generelt, også må slutte seg til hvert enkelt område som skal liberaliseres. Norge har til nå bare slutta seg til mindre områder.

Ikke minst viktig er det at det at GATS-avtalen ikke gir noen vei tilbake. Har man først tillatt markedet, må en for å komme ut av et område si opp hele avtalen (som gjelder for 20 år!).

Internasjonalen for stats- og kommuneansatte, ISKA, oppfordrer til å drive kampanjer mot de negative virkningene av GATS.

Foreløpig bestemmer de enkelte landene sjøl hvilke områder som skal åpnes opp for handel med tjenester. Men for WTO er målsettingen på lenger sikt at det offentlige skal bygges ned til et minimum. En rekke store, multinasjonale selskaper har spesialisert seg på å drive offentlige tjenester. Gigantiske helseindustriselskap står klare til å overta drift av sjukehus. Amerikanske sjukehuskjeder står klar til å gå inn i Europa.

I utgangspunktet skal det være mulig å unnta offentlige tjenester fra GATS-avtalen. Men i og med at avtalen definerer offentlige tjenester som "tjenester som blir ytt verken på kommersielt grunnlag eller i konkurranse med en eller flere andre tjenesteytere", vil det åpenbart bli svært vanskelig å skjerme de fleste tjenesten i den norske velferdsstaten mot liberalisering. Med den sterke oppbygginga av private som utførere på de fleste områdene innen særlig helse- og omsorg, vil snart all offentlig norsk tjenesteproduksjon skje i konkurranse med private.

Intens påvirking

Disse selskapene driver intens lobbyvirksomhet innad i WTO. GATS-forhandlingene har hittil vist seg å tjene interessene til disse store selskapene i utstrakt grad.

På sikt vil en omlegging i tråd med intensjonen i denne avtalen få dramatiske konsekvenser for norske kommuner og de kommuneansatte, for ikke å si hele befolkningen. Det er et stort problem at den norske tilnærmingen til avtalen hittil er blitt behandlet nærmest som en statshemmelighet.

Innen helsesektoren har det hittil vært spesielt press på primærhelsetjenesten. Neste ut nå, er sjukehus og utdanningssektoren. På et ISKA-møte i Panama på slutten av fjoråret, ble det lagt fram rapporter om et voldsomt kjør for å privatisere det som er av offentlig skolevesen i USA,

Valgfrihet?

Hvert enkelt land skal selv kunne avgjøre hvilke tjenesteområder de vil åpne for markedsadgang. Nå fremmes det nye forslag og tanker. Et eksempel er det som den 15. april i år ble skrevet av Gregory Palast i London Observer om valgfriheten:

"Denne uka kom noe gjennom faksmaskinen min. Dette konfidensielle dokumentet, datert 19. mars, fra WTOs Sekretariat er virkelig noe: en plan for å skape et internasjonalt kontor med vetomakt over parlamentariske reguleringsvedtak."

Altså: hvor lenge varer valgfriheten?

Se: http://www.gregpalast.com/detail.cfm?artid=77&row=1

GATS som bakteppe

Dette er bakteppet for det som skjer i offentlig sektor. I Norge - og i resten av verden (WTO).

Og dette burde være sterk ammunisjon for venstresida. Jfr. stortingsbehandlinga i 1994. Her stemte RV + 2 SV-ere mot avtalen. Resten av neisida var for - 3 dager etter EU-avstemminga.

Målet med avtalen er å liberlisere og åpne for stadig mer konkurranse innafor alle tjenesteyting. Norge følger opp sine forpliktelser, og det er liten tvil om at GATS er bakteppet når man ser på den største politiske saken våren 2001: striden om privatisering, og særlig sjukehusreformen.

Norske sykehuskapitalister

For ett år siden (10. juni 2000) sto Norwegian Health Care Supply (NHCS) fram i Dagens Næringsliv og tilbød Akershus fylkeskommune å bygge, eie og utstyre det nye sjukehuset i Follo. Tore Tønne ville ikke avvise et slikt samarbeid med private selskap. Han sier samtidig at han mener at også private selskaper kan stå for pasientbehandling i et offentlig regulert og finansiert sjukehusvesen.

Hvem er NHCS? Først og fremst er det svenske Bure som står bak. Dvs. i mellomtida har det fusjonert og skiftet navn til Capio. (I parentes bemerket er det dette firmaet som nettopp la inn kontant bud og kjøpte for SEK 3,5 milliarder for samtlige aksjer i Storbritannias fjerde største uavhengige omsorgsforetak Community Hospitals Group PLC, CHG. Selskapet, som er notert på Londonbørsen, har 3.400 ansatte og driver 21 sjukehus i England. Capio driver også bl.a. St:Görans sjukhus i Stockholm, et reint markedsretta sjukehus, samt Volvat Medisinske Senter som er Norges største private legesenter og sykehus..

Men det var ikke bare Bure eller Capio. I gruppen inngikk Veidekke, Siemens, konsulentselskapet ICG og Sintef/Sinvent.

Vi ser at her er det tradisjonelle kapitalister som ser på sjukehus som en interessant investering, mer om dette seinere.

Sjukehussaken

Dette bringer oss over på den andre store saken som kommer til å prege mye av helsepolitikken framover. Eller rettere sagt: vi må forsøke å få den til å prege velferdspolitikken framover. Vi står ved et veiskille i norsk debatt omkring fellesløsninger kontra private, markedsbaserte løsninger.

Diagram fra Klassekampen: Organisering av helseforetaka

Dette bildet representerer et fundamentalt skifte i norsk helsepolitikk fra politisk forvaltningsstyre til bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som middel for økonomisk profitt.

Den nye spesialisthelsetjenesteloven, som sjukehusene sorterer under, inneholder nå oppskriften på å privatisere. Som Høyre og Fr.Ps medlemmer i sosialkomiteen sier i innstillingen til ny lov:

"det er nødvendig å presisere at Stortingets samtykke ikke er nødvendig dersom sykehuset eller helseforetaket vil selge ut deler av den kliniske eller medisinske virksomheten, for eksempel røntgen- eller laboratorieavdelingene. Stortingets samtykke er heller ikke nødvendig dersom sykehuset eller helseforetaket vil selge ut ikke-medisinske støttefunksjoner."

Arbeiderpartiets komitemedlemmer "viser til en klar lovhjemmels som sier at sykehusvirksomheten ikke kan selges uten Stortingets samtykke, og er inneforstått med at denne bestemmelsen regulerer salg av den delen av sykehuset som har kliniske og andre helsefaglige støttefunksjoner"

Som vi ser: loven tillater salg av sjukehus, bare Stortinget sier ja. Og store deler av virksomheten kan selges ut uten at Stortinget behandler det. Når vi i tillegg veit at det er markedsinnretting som er det store målet for regjeringa, er det lett å trekke konklusjonen at uansett valgresultat, står vi overfor store omveltninger på sjukehussida.

For de ikke-medisinske funksjonene er det helt åpenbart at DnA, H og FRPs kjør nærmest er som et felles budskap: konkurranseutsett

Markedstilpasning og konkurranse gjenspeiler seg også i sammensetningen av styrene i de ulike regionale helseforetakene hvor mer enn en fjerdedel av medlemmene smykker seg med direktørtittel:

Gigantisk reform - rekordtid

Lovendringa fulgte en slik timeplan:

I sin stolthet over handlingskraft, har Tore Tønne sagt at dette er den største reformen siden Harald Hårfagre samlet landet. Når skjebnen til norsk sjukehusvesen og mer enn 100.000 ansatte skal avgjøres på et knapt halvår, med et råkjør som tilsier at man umulig har fått tid til å sette seg inn i de 300 høringsutalelsene som kom til lovforslaget legges fram, er det i aller høyeste grad udemokratisk. Lovforslaget var nok skrevet lenge før høringsuttalelsene kom. Samtidig sier dette mye om hvor uhyggelig viktig det er for Tønne og DnA-ledelsen å få gjennomført markedsreformen i sjukehusvesenet. Mangelen på utredninger (NOU mv) er også påtakelig.

DnA-ledelsen isolert fra tidligere allierte

Så viktig er denne markedstilpasningen at de velger nærmest et totalt brudd med landets største fagforbund, Norsk Kommuneforbund. LO-kongressen gjorde et enstemmig vedtak mot markedsreformen. Heller ikke her tar DnA-ledelsen noen signal. Man velger å kjøre over også LO-kongressen, og i kjølvannet på dette, velger man også å overkjøre LO-kongressen når det gjelder arbeidsmiljøloven og går inn for fleksibilitet over hele linja. Det velges nå en helt annen taktikk enn tidligere. LOs makt er ikke stor nok til med enstemmige kongressvedtak kan stoppe eller utsette en helt ny politisk kurs. Dette er oppsiktsvekkende. Det kommer også som et sjokk på de motstandere av markedsreformen som også er medlemmer i DnA, og/eller har posisjoner i fagbevegelsen.

Heller ikke synes det i følge avisene plagsomt at i stortinget er bare FRP og H for Aps forslag. Tvert imot, velger DnA å nærme seg FRPs politikk i løpet av komitebehandlinga. Når DnA velger å gi en konsesjon som at de regionale helseforetakene etter komitebehandlinga skal organisere sjukehusene som foretak, mens det før komitebehandlinga het bør organisere, er det å søke allianser til høyre og ikke i fagbevegelsen. Det er for tidlig å si noe om dette markerer et bevisst linjeskifte fra DnA-ledelsen, at man i ettertid tror at LO og særlig NKF glemmer fort, eller at den åpne markedsliberalismen nå ikke trenger sminke lenger.

Splitt og hersk

Høringsnotatets forslag til § 39 åpnet for at helseforetaksstyrene skulle kunne eierprivatisere norske sjukehus. I Odelstingsproposisjon nr. 66 er denne paragrafen splittet opp i to, § 32 og § 43.

Dette var et genialt forslag for å splitte den sterke motstanden og bl.a. lamma aksjon For Velferdsstaten pga at noen medlemmer skifta holdning. Realitetene er kun at man kan velge å gjøre ulike deler av sjukehusene private til ulik tid av taktiske grunner.

Svenske sosialdemokrater

På dette punkt vil Arbeiderpartiregjeringen velge en motsatt utvikling enn den svenske sosialdemokratiske regjeringen som 15. desember 2000 gikk i spissen for og fikk vedtatt et generelt forbud mot privatisering av sjukehus med akuttberedskap. Dette synliggjør at Tønne og DnA-ledelsen har valgt ei ekstrem markedslinje i sjukehusstriden.

(Se: http://www.riksdagen.se/debatt/0001/utskott/sou/sou6/sou6.asp)

Utenlandske erfaringer (fra motmeldingen)

Labour-regjeringen i England satser nå alt på at sjukehusene og helsetjenesten skal gjenvinne tilliten i befolkningen. De gjør dette nettopp ved å avskaffe "det indre sjukehusmarkedet". Den nye helsepolitikken bygger på to hovedpilarer: samarbeid og kvalitet. De engelske primærlegene er fratatt "kjøperrollen" og anbudskonkurransene er erstattet av samarbeid mellom sjukehusene. Slik legges grunnlaget for å mobilisere fagfolkene til kvalitetsutvikling. Engelske helsemyndigheter har opprettet egne etater for kvalitetsutvikling og veiledning (National Institute for Clinical Excellence og Clinical Goverance), og for kvalitetskontroll (The Commission for Health Improvement). I Norge har Statens Helsetilsyn begge rollene. Det mener britene er uheldig, fordi legene da kan unnlate å søke råd for feil av frykt for sanksjoner (Fredriksen. A: "Nye National Health Service - fornuftig reform for britisk helsevesen?" Tidskr Nor Lægefor 2000; 120: 1920-21).

(Se: http://www.nkf.no/nkf/Sykehus/motmeld.htm)

Allerede i dag er sjukehusene gjennom ISF og DRG-poeng markedsorientert.

2. november 2000 sa Tore Tønne i Aftenposten: Det er ikke statlig overtagelse alene som er viktig, men at sjukehusene kommer ut av den offentlige forvaltning.

Tønne - en trojansk hest

Markedet er også den som innsatte Tore Tønne. Fra Aker RGI, Norway Seafood og Røkke er antakelig ordren klar: mest mulig av offentlig sektor skal åpnes for konkurranse. Gi f... i hvordan, kjør på! Blir du kasta, venter gull og grønne skoger og gylne fallskjermer i moderfirmaet. Til nå har det ikke vært fint og fair å si at Tønne har en skjult agenda, eller rettere sagt en annen agenda. Ved å innsette industrilederen Tønne i helsedepartementet, har privat kapital oppnådd å få en trojansk hest innen det offentlige, og innen den største og viktigste delen av offentlig sektor

Sykehusvesenet blir i dag organisert etter en tradisjonell næringslivsmodell. Her skal det hete foretak. Samarbeidsprosjekt blir enten ansvarlige selskap eller aksjeselskap for å redusere risikoen. I stedet for forvaltning, kommer bedriftsøkonomiske hensyn inn. Foretakene både i regionene og lokalt (sjukehusene) skal ha økonomiorienterte styrer, som tar markedsøkonomiske forhold. Sjukehus skal drives etter økonomisk forsvarlige normer. Ideene er klart etter bedriftsøkonomiske prinsipper med aksjeloven som forbilde.

Mindre offentlighet og sentralisering

Samtidig vil markedsmodellen bety at innsyn blir redusert i forhold til i dag. Det er bare på toppen man vil ha et forvaltningsinnslag med helseministeren som skal kunne instruere de regionale foretakene gjennom foretaksmøter. Resten av hierarkiet har ikke møtesteder med folkevalgte. Hva blir resultatet? Antakelig det som politikere har ønsket lenge, men som de ikke har greid å sette ut i livet: en sentralisering av sjukehus, nedlegging av lokalsjukehus og dårligere forhold for lokalsamfunnet. Gang på gang har sjukehus blitt redda av aksjoner fra lokalsamfunnet, ofte leda av fagbevegelsen. Politikerne var redde for ikke å bli gjenvalgt. Nå er det ikke lenger valg på de som bestemmer sjukehusframtida. Nå sitter de i styrer og kan bare kastes av overordna organer som ikke er en del av forvaltningen. Helt i tråd med GATS-avtalen er man nå i ferd med å kneble lokale protester for å få åpna et marked, fritt for folkevalgt innflytelse.

Hva er drivkreftene?

Hovedproblemet for kapitalen i dag er lav avkastning og for mye kapital i forhold til fornuftige ivesteringer. Særlig i en verden med stadig færre restriksjoner på kapital blir dette synlig. Og løsningen kan ikke være den klassiske, hvor man søker ut i koloniene når avkastningen ble for lav. Der er alt ferdig fordelt. Tvert om, man søker seg til det jeg kaller de nye koloniene. Man søker seg til den delen av økonomien som har vært skjermet, helt bevisst skjermet fordi man har innsett at markedet ikke vil greie å løse de oppgavene som ligger her. Man søker seg til offentlig sektor som har levd skjermet pga. markedets manglende sosiale hensyn.

Tendensen til å åpne offentlig sektor for konkurranse og private har økt i fart helt siden Thatcher på nytt tok offensiven og innførte liberalistiske system i økonomien på slutten av 70-tallet. Andre politikere har tatt over stafettpinnen og det er bemerkelsesverdig at det ikke lenger er de konservative partiene som har initiativet. Det er sosialdemokratene som står i spiss, enten det er det sosialdemokratisk styrte EU, eller superliberalerne Tønne og Stoltenberg her hjemme.

Protestene stiger. I Norge var NKF og LO-kongressen ulydige. I Storbritannia forsøker NKFs søsterforbund UNISON å samle støtte til en politisk streik mot Blair, i Sverige falt nesten ledelsen i NKFs svenske søsterforbundet SKAF i et forsøk på å tilpasse seg sosialdemokratenes ideer om "valgfrihet" mellom offentlig og privat.

Hvorfor sjukehussektoren

Kakediagram over fordelinga av kommunale utgifter

Helsesektoren er kjempemessig. Som diagrammet viser utgjør den 1/3 av virksomheten til kommuner og fylkeskommuner. Det vil si at i underkant av 100 milliarder omsettes her årlig. Og sjukehusene er de største forbrukerne. Derfor er dette det viktigste området å komme inn på. Derfor satser de private så mye på å plassere Tønne i sin trojanske hest midt i sentrum av helse-Norge. Åpnes bare en brøkdel, gir det svært mye virksomhet å konkurrere om, og enda viktigere: å hente profitt ut av.

Vi vet at går først de store flernasjonale selskapene inn i offentlig sektor, er det for å tjene penger. I alle fall på sikt. Aller helst vil de overta det offentlige monopolet. Da blir profitten høyest. Men blir det billigere og bedre for brukerne? Ikke etter det vi ser ellers i verden.

WHO (verdens helseorganisasjon) gjorde nylig en undersøkelse hvor norsk helsevesen fikk en 3. plass i samla kvalitet blant WHOs 191 medlemsnasjoner. Sveit og Japan var bedre. Bare det viser at vi har noe å slåss for og noe å tape. Myten om det dårlige sjukehusvesenet er overdrevet. Samtidig kan vi sammenlikne oss med det mest privatiserte helsevesen vi kjenner, nemlig USA sitt helsevesen. Mens vi i Norge bruker omtrent 8% av BNP på helsevesen, bruker USA ca. 14,2%. Og da vet vi at 1/5 av innbyggerne i USA (50 millioner) ikke har helseforsikring og dermed ikke helserettigheter, men lever på en helt annen standard. Igjen viser dette at markedet ikke tar sosiale hensyn

Kampen som foregår nå er en kamp om den norske velferdsstatens sjel. Vinner Tønne har hans bakmenn vunnet. Det er Røkke mot mannen i gata. Det er kampen mellom de som vil ha et sted å plassere overskuddskapitalen med god avkastning og de som vil ha et godt helsevesen der de bor, uavhengig av lommeboka.


Les mer:
Fra lov om helseforetak:

"Lovens saklige virkeområde er definert gjennom begrepet spesialisthelsetjenesten. Begrepet svarer ikke til et presist medisinsk begrep. Spesialisthelsetjenesten er en samlebetegnelse på den type helsetjenester som man ikke har funnet det hensiktsmessig å legge ansvaret for på det kommunale nivå. Til tross for at begrepet spesialisthelsetjeneste ikke naturlig omfatter alle de tjenester fylkeskommunen er pliktig til å yte, og vil kunne sies å omfatte noen av de tjenester som kommunene yter, har departementet kommet til at det likevel er det begrepet som nærmest beskriver de tjenester loven omfatter.

I praksis vil begrepet omfatte de tjenester fylkeskommunen er pliktig til å yte etter gjeldende sjukehuslov m.v. og lov om psykisk helsevern.

Fremdeles vil således i utgangspunktet sjukehus, sykestuer, fødehjem, spesialsykehjem, kliniske legespesialisttjenester, kliniske psykologtjenester, medisinske laboratorier, røntgeninstitutt, ambulansetjeneste, medisinsk nødmeldetjeneste m.v. være fylkeskommunenes ansvar, slik det i dag fremgår av sjukehusloven. Loven vil også omfatte de tjenester som i dag er oppregnet i lov om psykisk helsevern § 1. Det er altså ved lovendringen i seg selv ikke ment å gjøre endringer i fylkeskommunens ansvar. Bestemmelsen legger imidlertid opp til at det i mindre grad vil være obligatorisk å yte spesialisthelsetjenester ved å etablere bestemte institusjoner. En flytting av oppgaver mellom nivåene vil fortsatt forutsette et budsjettvedtak i Stortinget. Departementet gis imidlertid i § 1-2 tredje ledd hjemmel til i tvilstilfelle å avgjøre hva som er spesialisthelsetjeneste.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med fylkeskommunens ansvar etter § 2-1 for å sørge for at befolkningen innenfor fylket tilbys spesialisthelsetjenester. Enkelte sentrale oppgaver for fylkeskommunen er der spesielt nevnt.

Loven gjelder også for spesialisthelsetjenester som faktisk ytes av staten og private med eller uten avtale med fylkeskommunen. Loven stiller krav til private og statlige tjenesteytere blant annet om forsvarlig tjenesteyting, jf. § 2-3.

Begrunnelsen for å gi departementet hjemmel til å bestemme innholdet av begrepet spesialisthelsetjeneste i det enkelte tilfelle eller generelt i forskrift, er særlig to viktige hensyn. For det første gir den departementet en mulighet til å skjære igjennom i konkrete konfliktsituasjoner. For det andre vil den medisinske utvikling gi mulighet for nye behandlingsmetoder som kan gjøre det hensiktsmessig å klargjøre ansvaret for visse oppgaver. Ved at departementet i det enkelte tilfelle eller i forskrift kan bestemme innholdet av spesialisthelsetjenesten, har man derfor fått en hjemmel som er fleksibel, samtidig som man har fått en mulighet til å løse de tilfeller der det i praksis er tvil om en tjeneste er kommunens eller fylkeskommunens ansvar."

Se ellers: http://www.lovdata.no/all/nl-20010615-093.html