Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Det globale media,
nyliberalisme og imperialisme

av Robert W. McChesney

Røde Fane nr 3, 2001

Robert W. McChesney er en av redaktørene i tidsskriftet Monthly Review
der denne artikkelen stod i mars 2001.
Den gjengis her med forfatterens tillatelse, oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

http://www.monthlyreview.org


I dagligtalen blir vår tid generelt karakterisert som en æra med globalisering, teknologisk revolusjon og demokratisering. På alle disse tre områdene spiller media og kommunikasjon en sentral rolle. Det kan sies at økonomisk og kulturell globalisering ville være umulig uten et globalt kommersielt mediesystem, som kan fremme globale markeder og stimulere konsumentverdier. Selve essensen i den teknologiske revolusjonen er den radikale utviklingen innenfor digital kommunikasjon og data. Argumentet om at de vonde, gamle dager med politistater og autoritære regimer sannsynligvis ikke vil komme tilbake, blir bygd på påstanden om at den nye kommunikasjonsteknologien sammen med globale markeder undergraver, til og med eliminerer, muligheten for at «maximum leaders» (despotiske, red.) skal kunne herske ustraffet.

For kapitalismens klakkører, som Thomas Friedman i The NewYork Times, tyder alt dette på at menneskeheten står foran en ny gylden tidsalder. Alt folk trenger å gjøre er å lene seg tilbake, holde kjeft og kjøpe, og la markedet og teknologien utrette sine magiske undere. For sosialister og alle som har engasjert seg for radikal sosial forandring, burde slike påstander bli møtt med den ytterste skepsis. Etter mitt syn er begrepet globalisering, slik det vanligvis brukes for å beskrive en naturlig og uunngåelig kraft - kapitalismen som åndskraft, om man vil - villedende og ideologisk ladet. Nyliberalisme er et bedre begrep. Det refererer seg til de politiske linjene som nasjonalt og internasjonalt, går inn for den kommersielle dominansen over alle sosiale forhold, og med minst mulig motstand. Regjeringer bør være store og sterke for derved å kunne tjene interessene til konsernene samtidig som de skal begrense enhver aktivitet, som kan undergrave virksomheten til næringslivet og de rike. Nyliberalisme er nesten alltid koplet til en dyp tro på markedets evne til å ta i bruk ny teknologi for å løse sosiale problemer på en langt bedre måte enn noe annet alternativ. Kjernen i nyliberalistisk politikk er et uunngåelig rop om at kommersielle medie- og kommunikasjonsmarkeder må dereguleres. Det betyr i praksis at de blir omregulert for å tjene konserninteresser.

Når vi forstår dette som nyliberalisme framfor globalisering, virker vår tid i mindre grad styrt av ukontrollerbare naturkrefter, og mer som det nyeste stadium av klassekamp under kapitalismen. De anti-demokratiske konsekvensene trer tydeligere fram og blir sentrale, i stedet for å bli sopt under teppet. Her vil jeg gjerne skissere hovedtrekkene og konturene av det framvoksende globale mediesystemet, og dets politisk-økonomiske konsekvenser. Jeg tror, at hvis man ser nærmere på den politisk-økonomiske siden ved nå-tidens globale medie- og kommunikasjonsindustrier, kan vi skjære gjennom mye av mytologien og tankespinnet som omgir oss. Vi kan skaffe oss et grunnlag for en mer nøyaktig forståelse av det som skjer, og av hva sosialister må gjøre for å organisere effektivt for sosial rettferd og demokratiske verdier.

Det globale mediesystemet

I forkant av åtti- og nittiårene var det vanligste at de nasjonale mediesystemene var eid av nasjonale og lokale radio-, TV- og avisselskaper. Det var store importmarkeder for film, TV-programmer, musikk og bøker. Disse markedene ble et stykke på vei dominert av USA-baserte selskaper. Men lokale kommersielle interesser, av og til i kombinasjon med kringkastingstjenester med statlig tilknytning, dominerte innenfor mediesystemet. Alt dette forandrer seg, og det går fort. Mens medie-systemene tidligere i hovedsak var

nasjonale, har det i de siste årene vokst fram et globalt kommersielt mediemarked. For å forstå media i dag og i framtida må man begynne med å forstå det globale systemet, og deretter de forskjellige sidene på nasjonalt og lokalt nivå. «Det vi kan se», sier Christopher Dixon, mediaanalytiker for investeringsselskapet PaineWebber, «er dannelsen av et globalt oligopol. Det skjedde innenfor olje- og bilindustrien tidligere i dette århundret; nå skjer det med underholdningsindustrien».

Dette globale oligopolet har to klare, men beslektede sider. For det første betyr det at de dominerende selskapene - nesten alle USA-basert - beveger seg over planeten med halsbrekkende fart. Poenget er å dra nytte av vekstpotensialet utenlands - og ikke bli danket ut av konkurrenter - siden markedet i USA er høyt utviklet og bare tillater ubetydelig ekspansjon. Som Viacom direktør Sumner Redstone sier det: «Selskapene fokuserer på de markedene som ser mest lovende ut i forhold til fortjeneste, og det betyr ut av kontinentet.» Frank Biondi, tidligere styreleder for Vivendis Universal Studios, fastslår at «99% av disse selskapenes suksess over tid, vil være avhengig av vellykkete framstøt utenlands».

De dominerende medieselskapene ser i økende grad på seg selv som globale enheter. Bertelsmanns direktør, Thomas Middelhoff, ble stiv og stram da noen i 1998 mente at det var upassende at et tysk firma kontrollerte 15 prosent av både forlagsvirksomheten og musikkmarkedet i USA. «Vi er ikke utenlandske. Vi er internasjonale,» sa Middelhoff. «Jeg er en amerikaner med tysk pass.» I 2000 uttalte Middelhoff at Bertelsmann ikke lenger var et tysk selskap. «Vi er i virkeligheten det mest globale medieselskapet.» På samme vis slo AOL-Time Warners Gerald Levin fast: «Vi ønsker ikke å bli sett på som et amerikansk selskap. Vi tenker globalt.»

For det andre, er sammenslåinger, samordning og konsolidering dagens orden. Innenfor særskilte medieindustrier øker konsentrasjonen, og de dominerende aktører innenfor hvert enkelt område er i økende grad underbruk av enorme globale mediekonglomerater. For å ta et lite eksempel, så er nå markedet i USA for skolebøker kontrollert av fire selskaper, mens det ikke lenger tilbake enn i 1980 fantes et par dusin levedyktige aktører. Omfanget av fusjoner og oppkjøp gjør deg svimmel. I løpet av første halvdel av 2000 beløp fusjonshandelen seg til totalt 300 milliarder amerikanske dollar innenfor globalt media, Internett og telekommunikasjon. Dette er tre ganger så mye som i første halvår 1999, og slående mye høyere enn tallene ti år tilbake. Logikken som styrer medieselskapene, er klar: Bli veldig stor veldig fort, eller bli spist av en annen. Dette samsvarer med tendensene innenfor mange andre industriområder. «Det kommer til å bli mindre enn en håndfull vinnere til slutt,» uttalte direktøren i Chase Manhattan i september 2000. «Vi ønsker å være en av vinnerne.»

Bare i få andre industrier har graden av konsentrasjon vært like slående som i media. Kort sagt er nå det globale mediemarkedet dominert av sju multinasjonale selskaper: Disney, AOL-Time Warner, Sony, News Corporation, Viacom, Vivendi og Bertelsmann. Ingen av disse selskapene eksisterte i sin nåværende form så kort tid tilbake som for 15 år siden. I dag, i 2001, vil nesten alle disse rangere blant de 300 største ikke-finans-selskapene i verden. Av disse sju er bare tre virkelige selskaper fra USA, selv om alle har kjerneoperasjoner der. Seg i mellom eier disse sju selskapene de større filmstudioene i USA, alle unntatt én av TV-nettverkene i USA, de få selskapene som har 80-85 % av det globale musikkmarkedet, den overveiende delen av satellittbaserte sendinger verden over, en betydelig del av forlagsvirksomheten med bøker og kommersielle tidsskrifter, alle eller deler av de fleste kommersielle kabelbaserte TV-kanalene, både i USA og i verden forøvrig, en betydelig del av Europas tradisjonelle kringkastingsnett, og så videre, og så videre.

Etter alt å dømme vil graden av konsentrasjon bare øke i nærmeste framtid. «Jeg har stor tro på at vi får en verden av vertikalt integrerte selskaper, hvor bare de store overlever,» sa Gordon Crawford, en av sjefene i Capital Research & Management, et fondsbasert selskap som er blant de største aksjeeierne i mange av de sju ovenfornevnte selskapene. For at selskaper skal overleve, skriver Business Week, er farten essensiell. «Tida er kort. I en verden som beveger seg mot fem, seks, sju medieselskaper, vil du helst ikke være i en posisjon hvor du er avhengig av andre,» uttaler Peter Chermin, presidenten i News Corporation. «Du trenger å ha så stor markedsdominans at andre er nødt til å handle med deg,» fortsetter han. «Det foregår store diskusjoner om hvorvidt innholdet eller distribusjon er viktigst. Til sjuende og sist er spredning viktigst. Hvis du kan spre utgiftene utover et stort område, kan du by over konkurrentene når det gjelder programmer, eller andre fordeler du ønsker å kjøpe.» I løpet av 2000 økte betydningen av storhandel på tvers av grensene - eksempelvis Pearson som fusjonerte sin TV-virksomhet med CLT (Compagnie Luxembourgeoise de Télédiffusion), og Bertelsmann eller Vivendi som kjøpte Universal.

Chermins selskap, Rupert Murdochs News Corporation, er kanskje den mest aggressive av de globale bulldoserne. Murdoch har satellitt-TV-tjenester som sprer seg fra Asia, over Europa og til Latin-Amerika. Hans Star TV dominerer i Asia med 30 kanaler på sju språk. News Corporations TV-tjenester i Kina, Phoenix TV, hvor det har 45 % eierandel, når nå førtifem millioner hjem, og har hatt en 80 % økning i reklameinntekter det siste året. Og det er bare starten på beskrivelsen av News Corporations totale portefølje av eierskap: Twentieth Century Fox Film, Fox TV, HarperCollins, TV-stasjoner, kabel-TV-kanaler, tidsskrifter, over 130 aviser og profesjonelle sportsklubber.

Hva er årsaken til dette? Den vanlige forklaringen er teknologi, det vil si at den radikale forbedringen i kommunikasjonsteknologien gjør globale medieherredømmer mulige og lukrative i en grad som var utenkelig tidligere. Dette tilsvarer forklaringen som gis når det gjelder globaliseringen som helhet. Det er i beste fall bare en del av forklaringen. Den virkelige motoren har vært den ustoppelige jakten på profitt som karakteriserer kapitalismen, som igjen har presset på for å få til en overgang til nyliberal deregulering.

Innenfor media betyr dette at barrierene mot kommersiell utnyttelse av media og mot konsentrert eierskap, er blitt nedbygd eller eliminert. Det er ikke noe innebygd i teknologien som tilsier nyliberalisme. Ny digital kommunikasjon kunne for eksempel lett vært brukt for å utbedre media i offentlighetens tjeneste, hvis et samfunn hadde ønsket det. Ut fra nyliberale verdier ble TV, som hittil har vært ikke-kommersielle tjenester i mange land, nå plutselig åpnet for overnasjonal kommersiell utvikling. Det har vært i sentrum ved framveksten av det globale mediesystemet.

Så snart den nasjonale dereguleringen startet i større nasjoner som USA og England, ble det fulgt opp av globale tiltak som NAFTA og dannelsen av WTO, innrettet på å klargjøre grunnen for investeringer og salg ved multinasjonale selskaper på regionale og globale markeder. Det har lagt grunnlaget for dannelsen av et globalt mediesystem, dominert av de nevnte selskapskonglomeratene. Nå som det er satt i system, har det sin egen logikk. Selskaper må bli store og sammensatte for å redusere risiko og forbedre profittmulighetene, og de må spenne over hele kloden for ikke å bli utmanøvrert av konkurrenter. Enkelte anslår at dette er et marked som vil gi tusenvis av milliarder av dollar i utbytte innenfor kommende tiår. Hvis det er tilfelle, vil de selskapene som sitter på toppen i dette området, kanskje en dag høre til blant de to til tre dusin største i verden.

Utviklingen av det globale mediesystemet har ikke foregått uten opposisjon. Mens konglomeratene i media presser på for en politikk som skal gjøre det lettere for dem å dominere verdensmarkedet, holdes sterke tradisjoner til forsvar for nasjonale medie- og kulturvirksomheter oppe. Nasjoner som Norge og Danmark, Spania og Mexico, Sør-Afrika og Sør-Korea, holder sin lille filmproduksjon i live ved hjelp av offentlige støtte. Sommeren 1998 møttes kulturministere fra tjue nasjoner, som Brasil, Mexico, Sverige, Italia og Elfenbenskysten i Ottawa, for å diskutere hvordan de kunne lage noen grunnregler for hvordan de kunne forsvare kulturen sin mot Hollywood-bulldoseren. Den viktigste anbefalingen var å holde kultursektoren utenfor WTO. En liknende samling i Stockholm i 1998, sponset av FN, anbefalte at kulturen skulle gis spesielle unntak i forhold til globale handelsavtaler. Ikke desto mindre er tendensen helt klar i retning av at markeder åpnes.

Nyliberalismens støttespillere i alle land argumenterer for at barrierer og reguleringer som hindrer handel i kultursektoren, er til skade for forbrukerne, og at subsidier er til hinder for at nasjoner kan utvikle sine egne, konkurransedyktige medieselskaper. Det er ofte sterke kommersielle medielobbier på nasjonalt nivå som hevder at det vil vær mer fordelaktig å åpne grensene, enn å holde på handelsbarrierer. I 1998, for eksempel, da den engelske regjeringen foreslo en frivillig skatt på kinoinntekter (for det meste Hollywood-filmer) som skulle komme den engelske filmindustrien til gode, satte engelske kringkastingsfolk i gang lobbyvirksomhet som førte til at forslaget døde, siden de ikke ville irritere de selskapene som forer dem med programmer.

Hvis WTO er en uttrykt prokommersiell organisasjon, så er ITU (Den internasjonale telekommunikasjonsunionen) blitt det etter en lang utvikling vekk fra sitt tradisjonelle engasjement for offentlige tjenester. EU-kommisjonen befinner seg også midt i konfliktene som dreier seg om mediepolitikken, og den har betraktelig mer makt enn ITU. På den ene siden er EU forpliktet til å bygge ut sterke pan-europeiske mediegiganter, som kan måle krefter med de USA-baserte gigantene. På den andre siden er de forpliktet til å opprettholde noe som likner på konkurransemarkeder, så av og til avslår de forslag om mediefusjoner med begrunnelsen at de er konkurransevridende. Likevel, som den kvasi-demokratiske institusjonen den er, er EU underlagt en viss grad av press som går mot rent kommersielle interesser. Da Sverige overtok EU-formannskapet i 2001, begynte svenskene å presse på for at deres egen lov mot reklame rettet mot barn, skulle bli lov for hele EU. Hvis det hadde gått gjennom, ville det være det mest radikale forsøket hittil på å legge begrensninger på de store mediekonsernene som dominerer kommersielt TV for barn.

Å se nærmere på reklamen er kanskje den beste måten å forstå hvor nært mediesystemet er koplet sammen med den nyliberale, globale kapitalistiske økonomien. Reklame er en forretningsmessig utgift som ligger innbakt i de store selskapenes budsjetter. Det kommersielle mediesystemet er det nødvendige transmisjonsbåndet for å markedsføre varer over hele verden. Uten dette kunne faktisk ikke globaliseringen slik vi kjenner den, eksistere. Så mye som tre fjerdedeler av det som globalt brukes på reklame, havner i lommene på bare tjue medieselskaper. Det som brukes på reklame, har utviklet seg sprangvis det siste tiåret etter som TV er blitt åpnet for kommersiell utnytting, og det vokser på et nivå som er mer enn det dobbelte av veksten i brutto nasjonalprodukter. I Latin-Amerika, for eksempel, er det som brukes på reklame forventet å stige med nærmere 8 %, både i 2000 og 2001. De som koordinerer denne industrien på 350 milliarder dollar, er fem-seks reklameselskaper som har vokst fram det siste tiåret. De dominerer nå totalt verdenshandelen. Denne konsolideringen innenfor den globale reklameindustrien er like tydelig som innenfor det globale media, og det er et slektskap. «Megaagenturer er i en strålende posisjon for å håndtere forretningene til megaklienter,» sier en reklamesjef. Det er «absolutt nødvendig for agenter å konsolidere stillingen. Mantraet er å bli stor. STORT må det bli,» sier en annen.

Det er enkelte andre poeng som også må trekkes fram, for å sette det globale mediesystemet i sitt rette perspektiv. Det globale markedet har et annet lag bestående av seks eller sju dusin selskaper som er nasjonale eller regionale lokomotiver, som kontrollerer nisjemarkeder innenfor industri og handel. Mellom en tredjedel og en halvpart av disse kommer fra USA, og de fleste av de andre hører hjemme i Vest-Europa eller Japan. Mange nasjonale og regionale konserner er etablert på ryggen av forlags- eller TV-imperier. Hvert av disse andrelags selskapene er giganter i seg selv som ofte hører til blant de tusen største selskapene i verden, med en årlig omsetning på over en milliard dollar. Listen over disse selskapene inkluderer fra Nord-Amerika, Tribune Company, Dow Jones, Gannett, Knight-Ridder, Hearst og Advance Publications, og blant de europeiske, Kirch Group, Mediaset, Prisa, Pearson, Reuters og Reed Elsevier. De japanske, bortsett fra Sony, forblir nesten helt og holdent nasjonale produsenter.

Dette andrelaget har også utkrystallisert seg ganske raskt. Det har vært et lite jordskjelv innenfor de nasjonale og regionale mediemarkedene med den følge at små selskaper blir spist av de mellomstore, og de mellomstore igjen blir spist av de store. Sammenliknet med ti til tjue år tilbake dominerer nå et mye mindre antall mye større selskaper på nasjonalt og regionalt nivå. I England, for eksempel, ble et av de siste gjenværende uavhengige forlagene solgt til Murdochs HarperCollins i 2000. En bølge av fusjoner har gjort tysk TV, det nest største TV-markedet i verden, til det private herredømmet til Bertels-mann og Kirch. Faktisk har mange fusjoner ført til at all europeisk, kabelbasert TV er dominert av en håndfull selskaper. Tre av disse hører til på det globale førstelaget. Situasjonen er muligens mest dyster i New Zealand, hvor avisproduksjonen i hovedsak er underlagt australsk-amerikanske Rupert Murdoch og irske Tony O`Reilly, som også dominerer New Zealands kommersielle radio, og har en større andel av tidsskriftutgivelsene. Murdoch kontrollerer betalings-TV. Kort og godt, så kan herskerne over New Zealands mediesystem få plass i et kott.

Andrelags selskaper som de på førstelaget, har behov for å strekke seg ut over nasjonale grenser. «Grensene er borte. Vi må vokse,» sa styreformannen i CanWest Global Communications i 2000. «Vi har ikke til hensikt å bli et av likene som ligger langs informasjonsmotorveien. Vi må bli et Columbia eller Warner Brothers en dag.» Direktøren i Bonnier, Sveriges største mediekonsern, sier at for å overleve, «må vi ha som mål å bli det ledende medieselskapet i Nord-Europa.» Australske mediemoguler i kjølvannet etter Murdoch, har mantraet «Ekspander eller dø.» Som en av dem sier: «Du kan egentlig ikke vokse som australsk medieprodusent i Australia.» Mediaset, den Berlusconi-eide italienske TV-makthaveren, forsøker seg på ekspansjon utover i resten av Europa og i Latin-Amerika. Det kanskje mest slående eksempelet på andrelagets globaliseringsframstøt er Hicks, Muse, Tate og Furst, en kraft innen forlag, radio, TV, reklame og kino i USA, som har blitt etablert nesten over natta. Mellom 1998 og 2000 brukte de godt over to milliarder på medieoppkjøp i Mexico, Argentina, Brasil og Venezuela.

Disse andrelagsselskapene er ikke akkurat i opposisjon til det globale systemet, heller ikke i utviklingslandene. Mexicos Televisa, Brasils Globo, Argentinas Clarin og Venezuelas Cisnero Group er blant verdens seksti eller sytti største mediekonserner. De dominerer langt på vei sine egne nasjonale og regionale markeder, hvor det også har foregått rask konsolidering. Mye av inntektene deres stammer fra multinasjonal reklame. I tillegg har de omfattende bånd og samarbeid med de største multinasjonale selskapene, og likedan med investeringsbanker i Wall Street. I Latin-Amerika samarbeider andrelagsselskapene nært med USA-gigantene, som deler den kommersielle mediekaka seg i mellom. Det for eksempel Televisa eller Globo har å tilby News Corporation, er lokal kontroll over politikerne, og inntrykket av lokal kontroll over deres fellesprosjekter. Og, som andrelagsselskaper overalt ellers, setter de i verk globale operasjoner, særlig i land med samme språk. Følgelig har andrelags selskapene i utviklingslandene en, i hovedsak, pro-markedspolitisk dagsorden. De støtter ekspansjon i det globale markedet, noe som gjør at de er på kant med store deler av befolkningen i hjemlandet.

Til sammen kontrollerer de sytti eller åtti første- og andrelagsgigantene mye av verdens media: bok, tidsskrift- og avisutgivelser, musikkinnspilling, TV-produksjon, TV-stasjoner og kabelkanaler, systemer for satellitt-TV, filmproduksjon og kinoer. Samtidig er systemet i stadig utvikling. Sluttresultatet av all denne virksomheten blant andrelags selskapene kan godt bli at det fødes to eller tre nye giganter, og det betyr ganske sikkert at antallet levedyktige medieaktører kommer til å minskes betraktelig. Noen nye andrelags selskaper er på vei opp, særlig i lukrative markeder i Asia, og det kommer sikkert til å bli nye jordskjelv blant førstelags gigantene. Og konserner har ingen garanti for suksess, selv om de blir globale. Poenget er at de ikke har noe valg. Noen vil falle på grunn av for mye gjeld, eller på grunn av hardere konkurranse. Men sjansene er store for at vi er nærmere slutten på etableringen av et stabilt globalt mediemarked, enn begynnelsen.

Det globale mediesystemet er bare delvis konkurransedyktig, sett ut fra økonomisk meningsfylte begreper. Mange av de største har mange av de samme hovedaksjonærer, eier deler av hverandre, eller har styrende organer som går over i hverandre. Da Variety i 1997 satte opp sin liste over de femti største mediekonsernene i verden, kommenterte de at fusjonsmanien og eierforholdene på kryss og tvers hadde resultert i et så komplisert nett av sammenvevde forhold at det kan ta pusten fra deg. Det globale markedet oppmuntrer sterkt til at selskaper oppretter fellesselskaper, «joint ventures», hvor to eller flere deler eierskapet. Slik reduserer de konkurransen og risikoen, og øker sjansen for profitt. Som direktøren i Sogecable, Spanias største, og en av de tolv største medieselskapene i Europa, sa det til Variety: «Strategien er ikke å konkurrere med internasjonale selskaper, men å slå seg sammen med dem.» På mange måter likner det globale mediemarkedet mer på et kartell enn på en markedsplass med konkurranse slik en finner det beskrevet i økonomiske lærebøker.

Dette poenget kan ikke gjøres tydelig nok. I teorien er markeder som er utsatt for konkurranse, noe ingen har kontroll over. Produsentene arbeider vettet av seg, stort sett uten hensyn til hverandre, for å selge det de produserer til markedets pris. De konkurrerer, men strever samtidig etter å minimalisere virkningen av konkurransen. Dagens medieselskaper er det som Joseph Schumpeter kalte «gjensidig respekterende konkurrenter», typisk for situasjoner hvor det er en høy grad av monopolisering, framfor klassisk konkurranse i en anonym høk over høk verden, slik det ofte er antatt i økonomisk teori. De ledende direktørene er alle på fornavn, og de har regelmessig kontakt. Selv de som ikke er på direkte vennskapelig fot, som Murdoch og AOL-Time Warners Ted Turner, forstår at de må samarbeide til «felles beste». «Av og til må du bare bite tennene sammen og behandle din fiende som om det var din venn,» innrømmer Frank Biondi, tidligere president i Universal. Som sjefen for Venezuelas enorme Cisnero Group, som ligger i hard kamp med News Corporation om Latin-Amerikas satellitt-TV, sier om Murdoch: «Vi er venner. Vi snakker sammen hele tiden.» Videre, er alle første- og andrelagsselskapene forbundet gjennom sin avhengighet av enkelte investeringsbanker som Morgan Stanley og Goldman Sachs, som står bak de fleste av de store medie-fusjonene. Disse to bankene alene sto for femtito medie- og telekommunikasjonsavtaler til en samlet verdi av 450 milliarder dollar innenfor det første kvartalet i 2000, og 138 avtaler verdt 433 milliarder i hele 1999.

Denne bevisste koordineringen har ikke bare innvirkning på økonomiske forhold. Det gjør også mediegigantene til særskilt effektive lobbyister overfor politikere, både på regionalt, nasjonalt og globalt nivå. Det globale systemet er ikke resultatet av det «frie marked» eller naturkrefter. Det som har lagt grunnlaget for dannelsen av det, er en rekke viktige politiske beslutninger på statlig nivå. Mediegigantene har selv en sterk finger med i utformingen av lover og reguleringer, og befolkningen har som regel liten, eller ingen innflytelse. I USA er mediekonsernenes lobbyister beryktet for hvordan de får viljen sin igjennom overfor politikere, særlig hvis de står overfor det amøbiske begrepet «i offentlighetens interesse». I løpet av 2000 førte mediegigantene an i lobbyvirksomheten som førte til at handelen med Kina ble åpnet, og kjempet samtidig mot de som uttrykte bekymring for ytringsfriheten og pressefriheten. Overalt i verden foregår det samme, og mediekonsernene har i tillegg fordelen av å kontrollere nettopp de samme nyhetsmedia, hvor folk kunne vente seg kritikk og diskusjon om mediepolitikken i ett fritt samfunn. Virkeligheten er at konsernene bruker sin dominans over nyhetsformidlingen til å beskytte seg selv, noe som i sin tur sementerer deres politiske påvirkningskraft.

Tilslutt må det også sies noe om Internett, den to tonns gorillaen innen global media og kommunikasjon. Internettet holder i økende grad på å bli en del av medie- og kommunikasjonssystemet, og det går mot reell teknologisk sammenfiltring. Følgelig har det vært en bølge av fusjoner mellom tradisjonelle medie- og telekommunikasjons-selskaper, og i sammenheng med disse, fusjoner mellom Internett og dataselskap. Selskaper som Microsoft, AOL-Time Warner, AT & T, og Telefonica har selv blitt medieaktører. Det er mulig at det globale mediesystemet er på vei mot en sammensmelting mellom telekommunikasjons- og dataindustrien som vil utgjøre et integrert globalt kommunikasjonssystem, hvor et antall mellom seks og ett dusin superselskaper vil herske. Ideen om at Internett ville frigjøre oss og tillate hvem som helst å kommunisere fritt, noe som i sin tur ville undergrave monopolet til storkonsernene, har ikke slått til. Selv om Internettet byr på ekstraordinære muligheter i mange sammenhenger, kan det ikke alene bekjempe makta til mediegigantene. Faktisk er det ikke lansert noe kommersielt levedyktig nettsted med medieinnhold, og det vil være vanskelig å finne en investor som er villig til å finansiere nye forsøk. I den grad Internett blir en del av det kommersielt levedyktige mediesystemet, vil det etter alt å dømme være under tommelen på de vanlige konsernene.

Globalt media og nyliberalt demokrati

Det framvoksende globale mediesystemet får betydelige konsekvenser også kulturelt og politikk, særlig med hensyn til politisk demokrati, imperialisme og karakteren av sosialistisk motstand i årene som kommer. Jeg vil gjerne i denne oversikten ta med noen kommentarer om dette. Når det gjelder demokrati, er framveksten av et så konsentrert system i hendene på enorme private konserner, et brudd og en trussel mot enhver betydning av begrepet fri presse. Problemene med å ha rike, private eiere som dominerer journalistikken og media, har vært forstått hele veien. Særlig journalistikken som er det nødvendige oksygenet for at et selvstyre skal være levedyktig, vil være under kontroll av de som tjener på den eksisterende ulikheten og opprettholdelsen av status quo.

De tradisjonelle kildene til beskyttelse av demokratiske verdier i media - selv om ingen av dem i seg selv er tilstrekkelige - finnes ikke lenger. For det første er konkurransen på markedsplassen preget av oligopoli, og selv der er den temmelig svak, etter sammenlignbare, eller historiske målestokker. Det er praktisk talt utenkelig for et enkelt menneske, selv for en rik kapitalist, å etablere et kommersielt levedyktig selskap som er i stand til å konfrontere mediegigantene. Markedet er effektivt stengt av for outsidere. Og selv et mer konkurransepreget marked innebærer klare begrensninger i forhold til å utvikle demokratiske media. For det andre, så har det kommersielle media argumentert med at journalistikken deres kom til å bli kontrollert av erfarne, profesjonelle journalister som også ville være nøytrale og upartiske, som kompensasjon for mangelen på konkurranse. Dette har alltid vært en bløff, fordi makta ligger i hendene på eierne. Det lille som måtte ha eksistert av profesjonell drivkraft mot de politiske og kommersielle interessene til eierne, har minsket i løpet av det siste tiåret. Denne prosessen ble dokumentert i Monthly Review i november 2000, Review of the Month.

Det angrepet som har funnet sted på den profesjonelle uavhengigheten til journalistikken, er ganske enkelt noe som følger med den nyliberalistiske forandringen innenfor media og kommunikasjon. Alle verdier og institusjoner knyttet til offentlige tjenester, som blander seg opp i profittmaksimaliseringen, havner på hoggestaben. Innen media kan vi se dette med dramatisk tydelighet, ved at offentlig tilknyttede kringkastingstjenester har falt sammen over store deler av verden. At noe i det hele tatt overlever skyldes den enorme godviljen disse tjenestene har klart å bygge opp gjennom årene, fordi de står i direkte motsetning til den neoliberalistiske logikken som sier at profitten må komme først overalt hvor det er mulig. EU er i ferd med å fordømme enkelte støtteordninger til offentlig kringkasting ved å stemple dem som konkurransevridende, etter som det nå er antatt at kringkasting først og fremst er et område tilhørende kapitalen. Kringkasting i offentlig tjeneste, en gang kjernen i media for det europeiske sosialdemokratiet, er nå på defensiven og i økende grad redusert til å stå for en halvkommersiell nisje innenfor det globale systemet. Det patetiske og tannløse nettet av offentlig kringkasting i USA, med kvasikommersielle, lavbudsjett produksjoner myntet på en liten del av den øvre middelklassen, er den modellen som finner nåde under nyliberalismen.

Nyliberalismen er imidlertid mer enn en økonomisk teori. Den er også en politisk teori. Den innebærer at forretningslivets dominans over samfunnslivet utvikler seg gunstigst hvis det er et representativt demokrati, men bare hvis dette er svakt og ineffektivt og karakterisert av en høy grad av avpolitisering, særlig blant de fattige og arbeiderklassen. Her er det tydelig å se hvorfor det eksisterende kommersielle mediesystemet er så viktig for det nyliberalistiske prosjektet. Det er ganske enestående briljant når det gjelder å produsere nettopp den sorten falsk politisk kultur som tillater pengedominansen å fortsette uten å måtte ty til en politistat, eller stå overfor effektiv folkelig motstand.

Dette kan tilsynelatende stå i motsetning til det forholdsvis vanlige synet at globale konglomerater til tider kan ha en progressiv virkning på kulturen, særlig når det omfatter nasjoner som har vært underlagt korrupte mediesystemer (som i store deler av Latin-Amerika), eller nasjoner hvor media har vært utsatt for betydelig grad av statlig sensur (som i deler av Asia). Det globale kommersielle mediesystemet er faktisk radikalt borgerlig, på den måten at det ikke respekterer noen tradisjoner eller skikker, hvis de står i veien for profitten. Men, til syvende og sist, når kapitalistiske forhold er etablert som rådende, er det globale systemet politisk konservativt, fordi mediegigantene har mye å tjene på den rådende sosiale strukturen verden over, og enhver rystelse i eiendomsforholdene, eller i sosiale forhold - særlig hvis det skulle redusere pengemakten - er mot deres interesser.

Av og til sprekker hykleriet, som når konsernoverhoder som Rupert Murdoch ganske enkelt trer sine nyliberalistiske posisjoner ned over hodene på sine undersåtter. For det meste er hykleriet imidlertid subtilt, noe som utelukkende handler om hensynet til de kommersielle interessene. Med konsentrasjon følger hyperkommersialisme. Siden medieselskapene da har større mulighet til å trekke profitt ut av aktivitetene sine, fører det til at det politiske hykleriet ligger innbakt i innholdet i media. Forbruk, klasseulikhet og såkalt «individualisme» blir gjerne oppfattet som naturlig, til og med velgjørende, mens politisk aktivitet, folkelige verdier og anti-markedsaktiviteter blir marginalisert. Den beste journalistikken blir tilknyttet forretningslivet, og sydd etter deres behov og fordommer. Med noen få merkbare unntak blir den journalistikken som er myntet på folket, fylt med den sorten slagg som lages av mediegigantene gjennom TV-stasjonene i USA. Under innflytelse av mediegigantene er utviklingen i India, for eksempel, slik at nyhetsmedia nå fokuserer mer på moter og skjønnhetsdronninger, enn på den mørke virkeligheten i et fattig og voldsherjet land. Denne retningen er ofte ganske subtil. Faktisk, så er genistreken til det kommersielle mediesystemet, det generelle fraværet av direkte sensur. Som George Orwell skrev i sitt uutgitte forord til Animal Farm, er sensur i frie samfunn uendelig mer sofistikert og grundig enn i diktaturer, fordi «upopulære ideer kan knebles og upassende fakta kan skjules, uten at det er nødvendig med offisiell fordømmelse».

Uten at de nødvendigvis har konspiratoriske hensikter ut fra sine grunnleggende interesser, luker mediekonsernene gradvis ut viktig innhold fra den offentlige sfæren, og erstatter det med lett underholdning. For å si det med avdøde Emilio Azcarrago, milliardær og grunnlegger av Mexicos Televisa: «Mexico er et land med en beskjeden og voldtatt klasse, som kommer til å fortsette å bli voldtatt. TV har en forpliktelse til å bringe atspredelse til disse menneskene, og ta dem vekk fra deres sørgelige virkelighet og dystre framtid.» Kombinasjonen av nyliberalisme og konsernstyrt mediekultur har en tendens til å fremme dyp og grundig avpolitisering. Vi trenger bare å se på USA for å finne ut hvor det logisk sett ender.

Det globale media og imperialisme

Forholdet mellom det globale mediesystemet og spørsmålet om imperialisme er komplekst. I syttiårene mobiliserte store deler av Den tredje verden, gjennom UNESCO mot kulturimperialismen fra de vestlige landene. Tredje verden-nasjonene utviklet planer for en «Ny verdensorden for informasjon og kommunikasjon» (NWICO), for å gi retning til bekymringene om at den vestlige dominansen over journalistikk og kultur nærmest gjorde det umulig for nye uavhengige nasjoner å slippe unna sin status som koloni. Liknende bekymring over USAs mediedominans hørtes i Europa. NWICO-kampanjen var en del av en større kamp på den tiden som Tredje verden-land førte, for å sette lys på de globale økonomiske ulikhetene, som de så som en arv etter imperialismen. Begge disse bevegelsene ble spiddet på nyliberalismens sverd, smidd av USA og England.

Global journalistikk er dominert av vestlige nyhetstjenester som betrakter den eksisterende kapitalismen, USA og dets allierte og deres motiver med den største velvillighet. Når det gjelder kultur, er «Hollywood-trollet», og spekteret av kulturdominans fra USA, fortsatt, av gode grunner, et sentralt spørsmål i mange land. Eksporten av filmer og TV-show fra USA økte med 22 % i 1999, og listen over de 125 filmene som ga størst billettinntekter i 1999, består nesten utelukkende av Hollywood-produkter. Ser vi på nasjon etter nasjon, til og med i en «kulturnasjonalistisk» nasjon som Frankrike, så var ni av de ti mest sette filmene samme år fra Hollywood. «Mange venstreintellekt-uelle i Paris fordømmer amerikansk film, men det franske folket svelger dem rått,» kommenterte en Hollywood-produsent. Likedan i Italia, hvor utviklingen fra tradisjonelle kinolokaler til multikinoer, har ført til et dramatisk inntektsfall for lokal film. Moralen i historien for mange europeiske filmskapere er at du er nødt til å arbeide engelskspråklig, og benytte deg av Hollywood-resepten, for å lykkes. I Latin-Amerika blir kabel-TV overrent av kanalene til mediegigantene, og de facto hovedstaden i området er Miami.

Men med den løpende utviklingen i den globale politiske økonomien, er det problematisk å slippe spørsmålet på dette punktet. Ideen om at mediekonsernene utelukkende formidler kultur fra USA, er mindre og mindre holdbar etter hvert som mediesystemet blir mer og mer konsentrert, kommersialisert og globalisert. Som tidligere nevnt, er de globale gigantene de viktigste multinasjonale selskapene med aksjeeiere, hovedkvarter og aktiviteter spredd over hele kloden. Det globale mediesystemet bør heller forstås som et system som fremmer konsern- og kommersielle interesser, og degraderer eller ignorerer alt som ikke kan innlemmes i deres målsetning. Det er ingen tydelig forskjell på innholdet enten selskapet har aksjeeiere fra Japan eller Frankrike, eller om det har hovedkvarter i New York, Tyskland eller Sydney. I den forstand går ikke skillet mellom nasjonalstater, men mellom rik og fattig, på tvers av nasjonsgrensene.

Etter som mediekonglomeratene sprer sine fangarmer, er det god grunn til å tro at de vil oppmuntre til at folkelig smak blir mer uniformert. På grunnlag av samtaler med Hollywood-sjefer, konkluderte Variety-redaktør Peter Bart med at «verdens filmpublikum er i ferd med å bli mer og mer homogent.» Mens actionfilmer tidligere var den eneste sikre vinner - og komedier ble sett som vanskeligere å selge - så har komedier fra siste halvdel av nittiårene, som My Best Friend's Wedding og The Full Monty, innkassert mellom 160 og 200 millioner dollar utenfor USA.

Når det virker som publikum foretrekker lokale produksjoner, flykter ikke de globale selskapene i panikk. I stedet globaliserer de produksjonen sin. Sony har gått foran her ved å produsere filmer gjennom lokale selskaper i Kina, Frankrike, India og Mexico, for å nevne noen. Indias berømte nasjonale filmindustri - «Bollywood» - er også i ferd med å utvikle nære bånd til de globale størrelsene. Denne prosessen er enda tydeligere innen musikkbransjen. Musikk har alltid vært den mest kapitalintensive delen av det elektroniske media, og er derfor mest åpen for eksperimenter og nye ideer. For artister fra USA kom 60 % av inntektene deres i 1993 fra salg utenfor USA. I 1998 hadde dette tallet sunket til 40%. I stedet for å pakke sammen, har de fire multinasjonale selskapene som dominerer platemarkedet, det travelt med å opprette lokale filialer i land som Brasil, hvor folk er «totalt hengivne overfor lokal musikk», slik en musikkskribent uttrykker det. Sony har banet vei når det gjelder å etablere distribusjonsavtaler med uavhengige selskaper rundt i verden.

Men det vil være feil å gå ut fra at det globale mediesystemet gjør nasjonalstatens grenser, og geopolitisk herredømmer irrelevante. En stor del av vår tids kapitalistiske aktiviteter, framfor alt når det gjelder investeringer og arbeidsmarked, opererer primært innenfor nasjonalstatens rammer, og nasjonal-staten spiller en nøkkelrolle gjennom å representere interessene deres. Hele det globale regimet er resultatet av nyliberalistisk politikk, med USAs regjering i spissen. Særlig viktig er det at like under overflaten, befinner USAs militære styrker seg som kapitalismens globale politistyrker, med USA-baserte konserner og investorer i førersetet. Husk Thomas Friedmans bifallende ord: «Markedets skjulte hånd kan ikke arbeide uten en skjult knyttneve. McDonalds kan ikke blomstre uten McDonnell Douglas, designeren bak F-45. Og den skjulte knyttneven som gjør verden trygg for Silicon Valley, heter Hæren, Flyvåpnet, Flåten og Marinekorpset til USA.» Kort sagt må vi utvikle en forståelse for at den nyliberalistiske globaliseringen er sammenkoplet ved hoftene med USAs militarisme - og de fryktelige konsekvensene det kan innebære - framfor at disse står i motsetning til hverandre.

Dette kjerneforholdet mellom USAs militærstyrker og det nyliberalistiske, globale prosjektet, et av de mest sentrale politiske spørsmål i vår tid, er praktisk talt ukjent i journalistikken til AOL-Time Warners CNN, og de andre mediegigantene, som i økende grad forer nyhetene med selverklærte sannheter om internasjonal politikk. Selve begrepet imperialisme er blitt avvist som et historisk fenomen, eller som et retorisk knep fra opportunister og andre engstelige sjeler. I lys av de mediekonsernenes sammenkopling med det globale nyliberalistiske regimet, er det vanskelig å tenke seg noen annen utgang.

Utsikter

Det ville vært svært lett ut fra forholdene som er beskrevet, å overgi seg til desperasjon eller ganske enkelt anerkjenne forandringer som det virker umulig å unngå. Fra et demokratisk synspunkt ser tilstandene deprimerende ut, og det er vanskelig å øyne håp om forandring. Som en svensk journalist sa det i 1997: «Uheldigvis er tendensen svært klar. Det beveger seg i gal retning på praktisk talt alle områder, og det er en desperat mangel på offentlig diskusjon om langtidsvirkningene for demokrati og ansvarliggjøring på bakgrunn av den løpende utviklingen.» Men det globale systemet er høyst ustabilt. Like lukrativ som nyliberalismen har vært for de rike, har den vært en tilsvarende katastrofe for verdens fattige og for arbeiderklassen. Latin-Amerika, en forkjemper for markedsreformer siden åttitallet, har opplevd det som Verdens-banken offisielt kaller «stor økning av ulikhet.» Antallet mennesker på verdensbasis som lever på under én dollar dagen, økte fra 1.2 milliarder i 1987, til 1.5 milliarder i 2000, og det ser ut til å fortsette å øke i årene som kommer. Credoet om «meg først - faen ta andre» som fremmes av nyliberalismen, har i sin tur bidratt til å fremme utstrakt korrupsjon på regjeringsnivå, siden begreper om prinsipper i offentlighetens tjeneste er vanskelige å opprettholde. Stabiliteten i hele den globale økonomien virker stadig skjørere. Selv om det kommersielle medias dominans gjør motstand vanskeligere, har utbredt opposisjon begynt å komme i form av enorme demonstrasjoner rundt på kloden, også i USA. Det virker som den avpolitiseringen som fostres av nyliberalismen og kommersielt media kolliderer med den barske virkelighetens utbytting og ulikhet, og konkursen innen kapitalistisk politikk og kultur, slik den oppleves av store deler av befolkningen. Slik all organisert motstand mot kapitalismen så ut til å være utslettet, ser det nå ut til at den truer med å reise seg fra asken.

Dette fører til mitt sluttpoeng: Progressive, anti-liberalistiske politiske bevegelser rundt i verden, må i økende grad ta med mediespørsmål med i sine politiske programmer. Fra Sverige, Frankrike og India, til Australia, New Zealand og Canada gjør demokratiske partier på venstresiden spørsmålet om strukturell reform av media, til en viktigere del av deres politiske plattformer. Det vil si krav om å bryte opp de store selskapene, og støtte til å styrke ikke-kommersiell kringkasting, for å skape en sektor med uavhengige, ikke-kommersielle media, som ikke er basert på profitt, og som er under folkelig kontroll. De finner at dette er et viktig spørsmål for de breie delene av befolkningen. Andre aktivister legger stor vekt på å utvikle uavhengige, såkalte «pirat-media», for å stå i mot det konsernstyrte systemet. Tvers gjennom hele det anti-liberalistiske og sosialistiske venstre, er det en anerkjennelse av at spørsmålet om medias betydning har økt dramatisk, og at ingen vellykket sosial bevegelse kan betrakte dette som noe vi tar oss av «etter revolusjonen». Å organisere for demokratisk media må bli en del av den pågående kampen, hvis vi skal ha en virkelig sjanse til å lykkes.