Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Såkalte antirasister

av Helle Borgen

Røde Fane nr 3, 2001

Såkalte antirasister, Hønesfoss: Ringerike antirasistisk ungdom (eget forlag) 2001
100 kroner, solidaritetspris fra 150 kroner
90 sider, ISBN 82-995713-0-8
http://www.rau.no/

Helle Borgen er medlem av distriktsstyret i Oslo AKP


"Store politistyrker rykket i går kveld ut i Hønefoss sentrum for å stoppe gatekamper mellom såkalte antirasister og lokale ungdommer." (VG 13. november 1994.)

Boka Såkalte antirasister, en bok fra Ringerike antirasistisk ungdom, er "de såkalte antirasistenes" historie om antirasistisk kamp, om kommunenorges svar eller mangel på svar på nazistenes aktivitet, og om nazistisk organisering. Den omhandler perioden 1994 til våren 1999. Den er dedikert til Arve Beheim Karlsen og Benjamin Labrahan Hermansen. Den viser hvor langt det gikk i Ringeriksdistriktet, før drapet på Holmlia og de voldsomme reaksjonene etter det.

Sjelden gir folkelige organisasjoner ut sin egen historie. Fagforeninger gir ut historiebøker ved jubileer. Av liknende utgivelser er det nærmeste jeg kan komme, boka Arbeidsløses buss fra 1986 og heftet Aktivistene forteller som AKP gav ut for noen år sida. Boka Rødt! av Erling Folkvord er også noe liknende. Historia om Tyssedalskampen, Krafta er vår av Ellen Røsjø tilsvarende.

Men denne boka skiller seg fra disse ved at det er en organisasjon som vil oppsummere og gi fra seg historia si ut fra en kollektiv beslutning. Boka er skrevet av et redaksjonskollektiv. Boka viser stor stolthet over hva de har fått til, over egen organisering og kamp. De er stolte over felles politisk arbeid, engasjement og resultater - slik utfordrer boka den rådende ideologi om at det ikke gjelder å stå for noe eller gjøre noe sammen men å virkeliggjøre seg selv på individualistisk vis.

Boka skildrer Ringerike antirasistisk ungdom (RAU) fra oppstarten. Bakgrunnen for organisasjonen var nazistisk og rasistisk aktivitet i byen. Boot Boys hadde lufta støvlene sine i en marsj, hiphoppere var banka opp, en innvandrerbutikk var spraya ned og nazistene hadde på lokal-tv trua med at de "skulle bruke køller for å banke opp alle svartinger". Boka forteller at ved oppstarten av RAU hadde nazistene sympatisører blant rasistisk ungdom i Sokna, mens RAU hadde støtte i Hønefoss.

50 kom på oppstartingsmøtet. Natur og ungdom var den organisatoriske krafta i RAU. RAU ble flatt organisert, og en begrunnelse for det blir lagt fram i boka. RAU valgte å ikke tilslutte seg noen landsomfattende bevegelse, for eksempel SOS-rasisme som på den tida hadde mange lokallag.

Lurt å ramponere bilen?

I kapitlet "Tid for opprør" skildres etterspillet etter en antirasistisk konsert arrangert av RAU i samarbeid med Natur og ungdom og med støtte fra Nei til EU. Noen unge gutter kom og gjorde hitlerhilsen og et femtitalls ungdommer løp etter nazistene og ramponerte bilen deres.

Etter dette kom det negative oppslaget i VG, og boka sier: "omtalen satte standarden for hvordan pressa i framtida skulle beskrive konfrontasjoner mellom antirasister og nynazister." Etter dette kommer nazistene til Hønefoss, arrangerer nazimarsj, og banker opp folk. Politikerne engasjerte Tore Bjørgo, og mente at både antirasister og nazister er like ille. RAU oppfatter selv at de ble ansett som en del av problemet og ikke en del av løsningen, og at de ble stigmatisert.

En lang periode følger før kommunen begynner å ta nazistenes vold på alvor, og legger om kursen. Nazistene blir da delvis også avslørt av egne gjerninger, de går for langt i volden og i å skryte av den. Endelig i 1996 blir det breie og gode markeringer mot nazismen. Men RAU erklærte at FrP var uønska i disse. Boka reflekterer ikke over om en annen taktikk i forhold til bilen som ble knust etter konserten i 1994, hadde lagt et bedre grunnlag for å bli akseptert i byen/distriktet, og om det var fornuftig å skille ut FrP fra fronten mot den nazistiske volden.

I boka er det en tydelig forståelse for at nazistenes taktikk ikke var gunstig for dem, mens det er liten vilje til å gå inn på en konkret vurdering av egen taktikk og politiske linjer. En nøyere vurdering hadde vært fint av for eksempel aksjonen til Hønefoss AFA som knuste rutene i politikammeret som protest mot dårlig oppfølging av saker. Men historia er jo gitt oss, slik at det er opp til oss som lesere å vurdere. For meg som leser og med erfaring fra antinaziarbeid i en annen by, Haugesund, er det tydelig at RAUs taktikk ikke var gunstig. Jeg tenker at kampen kunne vært vunnet før hvis bilen ikke hadde blitt knust (også rett før folkeavstemninga om EU), og hvis en hadde jobba mer inn mot voksne miljøer.

Boka hadde tjent på å stille spørsmålet: Hvorfor kunne RAU bli stigmatisert? Hva gjorde vi som gjorde oss lettere å stigmatisere?

I Tønsberg og Ringerike ble den antirasistiske motstanden organisert i uavhengige ungdomsgrupper, TAU og RAU, mens antirasister ellers lagde SOS-Rasisme-lag. TAU og RAU var nok en del inspirert av Blitz og hadde lokallag av AFA. Slik jeg ser det, førte denne linja til at nazistene i alle fall ikke ble stoppa raskere enn andre steder i Norge, og at politi og kommune i disse byene gikk langt i å bagatellisere nazivolden.

Et problem for ungdommen på Ringerike var at den fikk lite støtte, for eksempel var det ikke noe AKP- eller RV-lag, RV stilte ikke liste til kommunevalget i 1995. Boka forteller om lite bruer inn i voksne miljøer. Det ble det voksne establishment mot ungdommen.

Noe av det beste med boka er hvordan den skildrer nazistisk aktivitet. En får vite noe om deres bakgrunn som ikke de mest "vellykka" og om deres raid og gruppedannelser, både formelle for å bløffe og deres reelle oppsplitting og kiv. Spesielt for Hønefoss og Østlandet ellers er at nazistene blir farligere ved at de raskt kan forflytte seg og trekke sammen krefter fra flere lokalmiljøer, for eksempel fra Hokksund, Jevnaker og Oslo.

Boka viser også hvordan en nazibevegelse som blir isolert i en periode er svært farlig - da står bare den reine terroren igjen. En tallmessig oppsummering av nazistenes markeringer, sjikane trusler, vold og skadeverk fordelt på de enkelte årene er også svært nyttig.

Kapitlet "Med knyttneven klar" er en drøfting av vold i kampen. For meg som ikke er pasifist men antinazist, har jeg ikke prinsipielle innvendinger mot bruk av vold mot nazister. Jeg synes det er viktig at volden er politisk styrt og vurdert. "Politikken skal styre over geværløpet" (Mao). I og med at RAU ikke organiserte volden som ble brukt mot nazistene, fritar de seg selv fra å vurdere om den var gunstig for kampen eller ikke på en konkret måte. I stedet blir bokas konklusjon generelt at uten volden hadde vi ikke vinni.

Jeg synes det mangler en diskusjon i boka om volden isolerte RAU fra folk på Hønefoss, om den gjorde det vanskeligere for kommunen å se på RAU som en del av løsninga i stedet for som en del av problemet. Og om volden gjorde det vanskeligere å få politiet til å ta nazivolden på alvor.

I boka sies det at RAU vant kampen. Etter min mening er det riktigere å si at folk i Hønefoss og Ringerike vant kampen, og at RAU spilte en viktig rolle i å organisere folk til motstand. Flisespikking? Ikke etter min mening. Det er en tendens i det autonome miljøet til å gi seg selv mye ære for aksjoner, mens folk flest ikke blir så viktige. I boka vises også slagordet Hønefoss-rasisme 1-0, som jeg synes er en bedre og mer lovende oppsummering.

Tilslutt i boka skildres perioden etter at nazimiljøet falt sammen. De antirasistiske ungdommene fikk rom for å utvide engasjementet sitt og gjennom RAU ble det nå holdt støttekonsert for Chiapas, jobba videre for selvstyrt ungdomshus, RAU var medarrangør av demo mot Nato på Balkan og jenter i RAU lagde egen gruppe, kvinnekamp-uke og 8. mars. Her ser en tendenser til at RAU vokste ut av sin rolle som samlende gruppe for alle antirasister og ble en radikal ungdomsorganisasjon.

Et kort sammendrag av boka ligger på RAUs hjemmeside, www.rau.no. Jeg vil anbefale folk å kjøpe eller låne boka, ikke bare gå inn på hjemmesida deres. En viktig grunn til det er bildene og presseklippa, som gir mye informasjon om utviklinga i opinionen i Ringerike, og om hvordan RAU var organisert.

Boka har også med en gjennomgang av nazistisk og fascistisk historie og ideologi, en adresse og kildeliste.

Les, tenk, kos deg med RAUs historie og vurder selv!