Til Røde Fane si heimeside
Artikkeloversikt sortert på forfattar
Artikkeloversikt sortert etter utgåve
Artikkeloversikt sortert på tema
Til heimesida til AKP

Feil å feie for egen dør?

av Arnljot Ask

Røde Fane nr 3, 2001

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i AKP.
EU-toppmøtet i Göteborg brakte også en hissig diskusjon på venstresida om linja for motmøtemønstringene. G-8-møtet i Genova aktualiserte problemstillingene ytterligere og i desember mobiliseres det til nye demonstrasjoner i Brussel mot EU-toppmøtet der. Innspillet vi bringer her er et redigert innlegg fra "nettdebatten" rundt Göteborg.


Göteborg viste at en sentral sak for venstresida i forhold til "toppmøtebevegelsen" er å slåss mot innskrenkningene i ytrings- og demonstrasjonsfriheten som makthaverne nå kjører fram. Akkompagnert av rå maktbruk og generell skjerpa overvåking av opposisjonelle. Praha, Nice og Göteborg har vist at skal vi klare dette, må vi også slåss mot linjer innad i demonstrantenes rekker som spiller korta rett i hendene på makthaverne. Og dette er ikke noe vi kan vente med til "etterpå". Fordi det påvirker forutsetningene for kampen.

Skal vi kunne utfordre makta og skyve våre posisjoner framover, er vi avhengige av massemobilisering. Derfor må mønstringene være politiske. Graden av militans må tilpasses den aktuelle situasjonen, eksempelvis slik Seattle åpna for utstrakt bruk av sivil ulydighet. Vi må ikke glemme at dette dreier seg om politisk kamp i borgerlig demokratiske diktaturer. Ikke om revolusjonære oppløp eller geriljakrig i militærdiktaturer eller undertrykte land. Steinkasting på Avenyen kan ikke sammenlignes med ditto i Gaza.

I Göteborg var det politiske målet for mønstringene å styrke EU-motstanden i Sverige, Norge og ellers i Europa. Det nytter da ikke å gå inn på noen slags "arbeidsdeling" med de som bevisst legger opp til aksjonsformer som fører til slagsmål med politiet, og etterpå la seg kneble av en "intern lojalitet" som krever at vi først må "stå sammen mot hovedfienden". Da gir vi nettopp hovedfienden anledning til å stigmatisere hele bevegelsen og rettferdiggjøre ennå flere innskrenkninger av ytrings og demonstrasjonsretten.

"Motmøtebevegelsen" må derfor avgrense seg mot den strategien som Internasjonale Sosialister (IS) og deres svenske frender i Rättvisapartiet satte ut i livet i Göteborg. De har en linje for "toppmøte-bevegelsen" som er farga av deres revolusjonsstrategi; at de tror at borgerskapet nærmest skal bli beseira hvis de internasjonale antikapitalistiske kreftene kan innta eller stoppe disse møtene. Derfor hauser de også opp betydninga av disse motmøteaksjonene og ser på dem som at det dreier seg om å konfrontere verdensborgerskapet mest mulig militant - uansett hva slags politiske mål massebevegelsene i vertslanda stiller for de ulike mønstringene.

Styrkeforholdet mellom klassene i vår del av verden er jo desverre ikke slik i dag. Og når det blir blåst i luren for mini-revolusjonære stormløp i borgerlig demokratiske diktaturer i dag, så er det å føre aksjonistene til slaktebenken under applaus fra det store flertallet av arbeiderklassen. Det er ikke slik vi bygger alliansen mellom opprørsk ungdom og arbeiderklassen, verken i Sverige, Norge eller lignende land.

Jeg skriver "intern lojalitet" i anførselselstegn for å markere at jeg heller ikke ser på alle de som deltok i for eksempel "marsjen mot Messan" fredag morgen som med på samme laget som oss som reiste dit gjennom Göteborgaksjonen i Norge. Og da mener jeg ikke bare de utplasserte politiprovokatørene eller politiske grupper som på forhånd hadde et mål om å knuse Avenyen (som den tyske, erklærte maoist-autonome gruppa, som etterpå sendte ut pressemelding om at borgerskapets eiendomsrett var satt ut av funksjon for en periode i deler Göteborg - og at det for første gang var oppretta et "befridd" område i de kapitalistiske kjernelanda!). Jeg mener også at IS i Europa, inkludert den norske seksjonen, heller ikke var på vårt lag her. De hadde ikke vært med på laget det halve året før Göteborg heller, hvor de politisk motarbeida Nei-mønstringa fredag kveld og forberedte en aksjon som objektivt kom til å tjene hovedfienden. I forhold til "motmøtebevegelsen" vil jeg ikke være på samme laget som dem framover heller, før de har gjort opp med den strategien de har fulgt.

Mitt syn her betyr ikke at jeg er imot ethvert aksjonsfellesskap med IS her på berget, Jeg regner med at det i flere antiimperialistiske og andre sammenhenger fortsatt vil være grunnlag for konkret samarbeid hvor både IS og AKP vil være med i fronten. Når jeg i forbindelse med Göteborg (og også tidligere Praha) vender skytset mot IS, er det av politiske grunner. De sto eksternt og offensivt i fremste linje for en linje jeg mente skada det politiske hovedmålet for Göteborg-mønstringa.

Når jeg ikke kritiserer norske AFA på samme måte, er det fordi de i stor grad ble prisgitt et opplegg hvor regien var lagt, blant annet gjennom den gavepakka som IS ga politiet. Sannsynligvis ville imidlertid også deres opplegg ført ut i uføre, hvis de hadde fått anledning til å gjennomføre det, med den strategien politiet kjørte. Men, slik det nå var, blei de autonome sin skjebne å bli det store "slaktofferet"; det var "de svartkledde" politiet konsentrerte hovedstyrken om, både på Avenyen, i klappjakta rundt i hele sentrum resten av fredagen og gjennom angrepet på deres hovedarrangement Reclaim the City om kvelden (hvor de tre ble skutt), og videre hele lørdagen - uansett hva de hadde gjort. Sjølsagt må de også diskutere sin framtidige strategi og taktikk grundig i lys av erfaringene nå. Diskusjonene har vist at dette også gjelder AKP og andre organisasjoner på venstresida som har som mål at de skal kombinere kampen for arbeidsfolks og undertryktes interesser her og nå med kampen for en ny samfunnsorden. Sjøl om de, som organisasjon, har en klar avgrensing mot eventyrpolitikk og lefling med terrorisme.