Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Vi var aldri Filippinene

av Peter M. Johansen

Røde Fane nr 2b, 2001


Professor i Department of Islamic Studies Monar Masondi Bajunaid kommer hastende inn på fakultetkontoret på Notre Dame-universitetet, Sentroñg Edukasyong Pangkapayapaan, i Cotabato. Han er medlem av den tekniske kommisjonen i Moro Islamic Liberation Front (MILF) som har ansvaret for forhandlingene med myndighetene i Manila, når de er åpne for det. Bajunaid tok seg permisjon i juli i fjor for å kunne vie seg fullt og helt for fredsprosessen. President Joseph "Erap" Estrada svarte med full og hel krig.

Nå har president Gloria Macapagal Arroyo skapt en ny åpning. Men den militære ledelsen har fortsatt en sterk hånd om begivenhetene på Mindanao, og flere av toppgeneralene har trådt sine militærstøvler i skog- og fjellstrøkene på Mindanao, på jakt etter MILF og den kommunistiske New People's Army (NPA).

Notre Dame-universitetet gir derfor en særegen ramme for samtalen med Bajunaid. Han hilser på sine kolleger og studenter, kristne og muslimer, uten den minst antydning til anstrengelse på noe hold. Bajunaid som er født i Cotabato, leder universitetets fredssenter i Cotabato og er medlem av fakultetet ved Mindanao State University for islamske studier (filosofi og arabisk) i General Santos, hvor han vokste opp. En vandringsmann i politikk og kultur og mellom religioner.

Under de første prøvende samtalene i Oslo mellom Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF) og den ferske regjeringa til president Arroyo ble situasjonen på Mindanao tatt opp.

"Vi har gode forbindelser med venstresida i Filippinene og hadde i fjor en delegasjon til NDF-senteret i Utrecht i Nederland for å bekrefte den strategiske alliansen med kommunistpartiet CPP, New People's Army (NPA) og fronten. Vi slåss hver for oss, men det er en strategisk allianse som fungerer både på det sivile og militære planet. Det fins grupperinger i NDF som overlapper våre masseorganisasjoner og som vi arbeider tett med ved at de setter fokus på bangsamorospørsmålet. Det er vi fornøyd med."

Hvordan er forholdet mellom Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC) som er engasjert i den politiske prosessen mellom bangsamoroene og myndighetene, og MILF?

"Det fins visse gitte faktorer: OIC sto bak meklinga som førte til avtalen mellom myndighetene og Moro National Liberation Front (MNLF). Det førte fram til avtalen av 2. desember 1996. OIC sto også bak Tripoli-avtalen i 1976.

I 1976 var det bare MNLF som representerte bangsamoroenes kamp. Men Tripoli-avtalen ble en av de viktigste årsakene til splittelsen. Salamat Hashim ledet den andre fraksjonen og dannet MILF i 1977 på vegne av mange kommandanter i felten MILF; fram til omlag 1980 som MNLF-New Leadership, da fraksjonen tok navnet MILF.

Det har vært mange anstrengelser for forsoning og for å danne en felles front, men MNLF-lederen Nur Minsuari har avvist alle forsøk. En gang grep OIC inn. Jeg var til stede da dette ble forkastet. I 1984 fortsatte derfor MILF offisielt videre som egen organisasjon, men OIC anerkjente bare MNLF som den eneste representanten for morofolket.

I de siste resolusjonene fra OIC har vi derimot sett uttrykk for bekymringer og ønsket om en gjenforening av organisasjonene. Det skjedde under utenriksministermøtet i Kuala Lumpur i Malaysia i juni i fjor da Estrada erklærte total krig mot MILF, i sannhet mot hele morofolket. Mer enn 700.000 er fordrevet, og det har vært enorme ødeleggelser av eiendom: gårder, hus, veier, bruer. Flere tusen er drept, og det er massive overgrep med voldtekter.

Vi er villige til at OIC står som vertsskap for forhandlinger. Estrada-administrasjonen sendt ut arrestordre og satte opp dusør på Salamat Hashim og de to nestlederne, og MILF ble stemplet som en kriminell organisasjon. MILF har avvist amnestiet fordi det innebar en kapitulasjon. Amnestiet var en felle for å likvidere MILF og vårt folk. Det er myndighetenes propaganda: Marcos forsøkte, Aquino forsøkte, Ramos forsøkte, Estrada forsøkte.

Overgivelsene gir stor mediaoppslag. 30-40 gir seg, og det havner i fokus; en av dem var forøvrig en borgermester som var ettersøkt for kriminelle forhold. Det fins 80.000 "løse" våpen, ifølge hærens egne tall. Det vil derfor alltid være lett for folk med våpen å få amnesti ved å utgi seg for å være medlemmer av MILF.

Vi ber OIC om å være vertskap for fredssamtaler i utlandet, gjerne i Saudi-Arabia eller Indonesia, et sted som både myndighetene, MILF og OIC kan enes om. Hvorfor vil vi ha samtalene i utlandet? Fordi etter at Abu Bakar-basen ble tatt fins det ikke trygghet nok til å føre samtaler noen steder i Filippinene, slik vi ser det.

I fredsprosessen har MILF alltid stått i front for å redde prosessen. MILF har siden 1997 hatt en dagsorden: å løse bangsamorospørsmålet. Vi snakker ikke om autonomi, en føderativ stat, uavhengighet, islamisk stat, men om tolerante myndigheter som er villig til å løse konflikten ut fra de eksisterende alternativene.

MILF ser for seg en prosess i to faser. Den første samtaler på lavere nivå med to tekniske komiteer som har i mandat å forhandle fram en våpenhvile og å sette opp en dagsorden for forhandlingene. Myndighetene har aldri satt opp en dagsorden, de har aldri sagt hva de vil oppnå i en fredsprosess. I løpet av fire år har de aldri fremmet noe forslag.

Den andre er administrative tiltak som gjennomføringa av en overvåket våpenhvile ved hjelp av uavhengige observatører fra ikke-statlige organisasjoner, for eksempel Notre Dame-universitetet. MILF forlanger ikke at observatørene skal være utenlandske.

Vårt folk vil fortsette kampen fordi den har sin historiske og legitime forankring uansett hvor sterk motstanderen er - eller så svak som Estrada. Det politiske system er defekt, med et partisystem som mer er basert på personer og ikke sterke institusjoner og som er gjennomkorrupt. Problemene strekker seg lenger enn Estrada; han var bare et temporært problem.

Vårt folk våkner opp overfor situasjon og streber etter mer langvarige endringer enn et presidentskifte, en forandring i systemet som vokser fram fra grasrota, ikke blant politikerne, en fred i rammene for Mindanao. Manila betrakter Mindanao som en koloni. Vårt folk vil ha uavhengighet, ikke nøye seg med selvstyre. Men dette er ikke mulig å innlede forhandlinger om i den nåværende situasjonen. Derfor lytter vi til alternativene.

Ønskene om uavhengighet stikker dypere enn at regjeringene behandler oss dårlig og at vi er underutviklet. Vi var aldri Filippinene, spaniere født i Filippinene, undersåtter av spanskekongen. Betegnelsen filippinos er ikke en autentisk identitet, men en fremmed identitet som ble brukt under frigjøringskampen mot Spania av reformatoren José Rizal og ambassadør Luis María Guerrero før Andrés Bonifacio stilte seg i spissen for uavhengighetskampen.

Selv om MILF skulle bli knust, vil neste generasjon reise seg på nytt. Ingen kan føle seg trygge så lenge presidenten i Manila kan erklære total krig. Det fins ingen økonomisk trygghet når landet blir lagt åpent for de multinasjonale selskapene og den økonomiske og sosiale diskrimineringa mot oss fortsetter. MILF kan ikke gi slipp på uavhengighet, fordi bangsamorofolket vil ha det, men vi er åpne for andre løsninger. NDF aksepterer vår rett til nasjonal selvbestemmelse."

Hva førte avtalen av 1996 til i forholdet mellom MNLF og MILF?

"MILF overveiet aldri å delta i forhandlingene om avtalen; MILF ble heller aldri invitert. Salamat Hashim og Nur Minsuari hadde to møter i 1998 i vår hovedbase, Abubakar, for å vurdere mulighetene for en allianse mellom de to organisasjonene. MNLF ville at MILF skulle slutte seg til avtalen; MILF foreslo å opprette en felles koordineringskomite med seks medlemmer fra hver. Inntil nå har det ikke kommet noe svar eller noen navn."

Har MNLF tapt terreng?

"Foruten å være avhengig av IOC, er MNLF avhengig av Manila. Om MNLF trakk tilbake sin støtte til avtalen, vil MNLF havne i en vanskelig situasjon, både med hensyn til kapasitet og stabilitet.

Men folk har ikke sett noen forandringer som følge av avtalen. Ikke en gang et flaggskipprosjekt for å vise framgang for avtalen, og forfedrenes jord er ikke engang en del av avtalen. Det er ikke tatt stilling til moroer i utlendighet, som de 500.000 i Sabah. Vi har en million interne flyktninger. Hvordan skal en nærme seg disse spørsmålene? Dette har vært en del av fredsprosessen, men kom ikke med i avtalen.

Det fins ikke noe å vise til for å si at avtalen har vært vellykket, selv om det fins noen skilter rundt om. Men disse prosjektene startet før avtalen, som fiskehavna i General Santos i 1991. Det er imidlertid helt lagt opp ut fra multinasjonale selskapers interesser.

OIC har en viktig rolle å spille. Den har en sterk innflytelse på Nur. Og OIC ville ikke at MNLF skal gå tilbake til den væpnede kampen (under Estrada). Forholdet er godt mellom OIC og Manila. Det er mye snakk om forsoning."