Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Staten - den største rasisten

av Stig Berntsen

Røde Fane nr 2, 2001

Stig Berntsen er ansatt på Oslo AKPs kontor


For kommunister har den antirasistiske kampen en særstilling. Grunnen er enkel. Rasismen setter arbeidsfolk opp mot arbeidsfolk og tjener som lynavleder for dem som sitter med makta. Kampen for sosialisme og kommunisme vil aldri kunne vinnes så lenge rasistiske ideer og holdninger vinner oppslutning i befolkninga.

Det har vært vanlig å se på rasismen som et troll med fire huer: Statlig rasisme, hverdagsrasisme, nazister/organisert voldsrasisme og høyrepopulisme/FRP-rasisme. Jeg skal her se litt på det største og styggeste av trollhuene, nemlig den statlig rasismen og hvordan den gir seg uttrykk i asyl- og flyktningepolitikken.

Mye av inspirasjonen til å skrive denne artikkelen har jeg fått ved å lese Innvandringspolitikk og utlendingslov - samtidens klagemur (redigert av Turid Heiberg, Fagbokforlaget 1998), og jeg har rappa grådig både fra denne boka og andre kilder (se kildehenvisning).

Den norske staten har en lang og jævlig historie med rasistisk undertrykkelse. Det er nok å nevne annekteringa av samenes land og vann, tvangssteriliseringa av tatere og utestenginga av jødiske flyktninger under den andre verdenskrigen.

Statens mål med norsk flykninge- og asylpolitikk er å opprettholde en humanistisk fasade, samtidig som en mest mulig effektivt hindrer fattige mennesker på flukt adgang til riket. Råskapen i den norske flyktningepolitikken kan knappest overdrives.

Imperialismen er skyld i krig og fattigdom som tvinger mennesker på flukt. Norge i dag er en aktiv imperialistmakt, og er medskyldig i at stadig flere mennesker tvinges på flukt fra krig elendighet.

Den nye utlendingsloven

I 1988 blei den nye utlendingsloven, lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, vedtatt i Stortinget. Den avløste fremmedloven av 1956. Det uttalte målet var å "lage et forslag til lov som kan danne det best mulige instrumentet til gjennomføring av den innvandringspolitikk som myndighetene til enhver tid finner det hensiktsmessig å føre". Loven er derfor en fullmaktslov. På viktige områder er det åpent for myndighetene å komme med utfyllinger og nye bestemmelser.

Utlendingsloven og forskriftene har gjennomgått en rekke endringer de seinere åra og stadige rundskriv og nye retningslinjer forteller hvordan myndighetene vil at loven skal fortolkes. Retningslinjene er ofte diffuse, noe som gjør at mange fotvilte menneskers skjebne er overlatt til forvaltninga og den enkelte saksbehandlers skjønn.

Kontrollapparatet

I Norge svulmet kontrollapparatet opp i fra 1970 og som et av sluttproduktene i denne prosessen, ble Utlendingsdirektoratet oppretta i 1988. Direktoratets oppgave er å samordne statens virksomhet overfor flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Samtidig blei det ansatt et betydelig antall personer i politiet, i stats- og lokaladministrasjonen, i sosialsektoren, juridiske rådgivere o.l. for å utforme den nye innvandringspolitikken, og strømlinjeforme kontrollpolitikken. Norge har også en rekke utenriksstasjoner i tredje verden-land som har som oppgave å motvirke at flyktninger kommer seg til Norge.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har den utøvende makta i flyktninge- og asylpolitikken. UDI tar seg av både asylavhørene og den videre behandlinga av den enkelte sak. 1. januar i år startet Utlendingsnemda sitt virke. Nemda har overtatt departementets rolle som ankeinstans i asyl- og flyktningepolitikken. Dette har vært begrunna med ønsket om en klageinstans som skulle stå på egne bein og være uavhengig av departementet. At nemda domineres av tidligere byråkrater fra UDI og Justisdepartementet sår berettiga tvil om nemdas uavhengighet.

Fram til 1. januar i år var det Justisdepartementet som hadde det politiske ansvaret for flyktninge- og asylpolitikken. Dette ansvaret er nå overlatt Kommunal- og regionaldepartementet.

Nesten ingen får flyktningestatus

I 1999 søkte 10.160 personer om asyl i Norge. Ifølge utlendingsloven har asylsøkere som har en velbegrunna frykt for forfølgelse i hjemlandet, krav på å få innvilget asyl, dvs. få flyktningestatus. Frykten for forfølgelse må bygge på asylsøkerens rase, religion eller politiske oppfatning. Frykten for forfølgelse må være individuelt betinga. Det er ikke nok å tilhøre en utsatt minoritet. Asylsøkeren må i tillegg sannsynligjøre at hun som enkelt individ har grunn til å frykte forfølgelse, for eksempel på grunn av politisk aktivitet.

Det var kun 181 personer som fikk innvilget asyl, dvs fikk flyktningestatus, i 1999.

De langt fleste som får bli her i landet, får opphold på humanitært grunnlag. I 1999 fikk 3.032 mennesker oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Asylsøkere kan få innvilget opphold på humanitært grunnlag utifra følgende tre vilkår:

  1. Når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Her åpnes det for at asylsøkere som vil bli uforholdsmessig hardt rammet ved en tilbakesendelse, skal kunne få opphold på humanitært grunnlag. Det skal svært mye til for at noen får opphold på dette grunnlaget. Norge har sendt hjem dødsjuke mennesker som kun har kort tid igjen å leve, med den begrunnelsen at personen vil dø uansett. Medmenneskelighet er mangelvare i den norske asyl- og flyktningepolitikken.
  2. Sterk tilknytning til riket. Det er ikke lett å vite hvilke kriterier myndighetene legger til grunn for å godta at en person har sterk tilknytning til riket. I følge myndighetene behøver du ikke ha sterk tilknytning til riket om du har bodd her i ti år, eller om du har barn og kjæreste i landet. Få får opphold fordi de har sterk tilknytning til riket.
  3. Flyktningeliknende årsaker. Asylsøkere kan få opphold på dette grunnlaget når myndighetene mener at personen ikke oppfyller FNs flyktningekonvensjons kriterier for å få flyktningestatus, men at personen har grunn til å frykte forfølgelse av "liknende årsaker". De fleste som får opphold på humanitært grunnlag, får bli på grunn av "flyktningeliknende årsaker".

FNs høykommisær for flyktninger har ved flere anledninger kritisert Norge for å ha etablert for streng praksis når det gjelder å definere hvem som oppfyller kriteriene for å få flyktningestatus. Til tross for dette hevder Norge at de bygger på Høykommissærens anbefalinger. Sverige har en annen og mer liberal tolkning av flyktningebegrepet.

Det kan virke som om myndighetene bevisst velger å gi asylsøkere opphold på humanitært grunn lag i stedet for å dem status for flyktningestatus. På den måten åpnes det i mye større grad for bruk av skjønn i saksbehandlingen, siden det ikke finnes noen gode kriterier for hva som er sterke medmenneskelige hensyn, eller sterk tilknytning til riket.

Kollektiv beskyttelse

I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter gruppevurdering. Kollektiv beskyttelse har blitt benytta både overfor bosniere fra 1992-1998 og nå nylig for kosovoalbanere. De midlertidige tillatelsene gis for et år av gangen og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse før etter fire år. Hvis situasjonen i hjemlandet etter fire år fremdeles er sånn at norske myndigheter ikke kan sende dem tilbake, kan flyktningene få ordinære, permanente tillatelser.

Dette er en nyvinning i flyktningepolitikken som norske myndigheter har stor sans for, og det snakkes om å føre "en aktiv tilbakevendingspolitikk". Jeg tror det bare er snakk om tid før de første forslaga om at alle oppholdstillatelser skal være av midlertidig varighet, kommer.

Ordninga med kollektiv oppholdstillatelse for bosnierne blei av norske myndigheter sett på som delvis mislykka. Krigen varte lenger enn de hadde trodd. Resultatet var at flere bosniere enn staten ønska, blei værende i Norge og at de til slutt fikk permanent oppholdstillatelse.

Tvangsdeportasjoner

Når dette skrives, skjer den største tvangsdeportasjonen av flyktninger i Norges historie i gang. 4.500 kosovoalbanere som fikk kollektiv beskyttelse av midlertidig varighet, skal tvangsdeporteres tilbake til Kosova. Over 2.000 av dem har ikke fått ferdigbehandla asylsøknadene sine. De som har fått avslag på søknadene sine og velger å anke, blir straffa ved at myndighetene da ikke gir dem etableringstilskuddet på 15.000 kroner. Dette er å undergrave asylretten, og det er et klart brudd på menneskerettighetene.

UDI organiserer tvangsdeportasjonene og det første flyet med kurs for Kosova gikk 9.mars. UDI har satt opp en plan hvor det skal lette to charterfly i uka fram til sommeren. Dette til tross for den svært vanskelige situasjonen i Kosova:

Hvorfor har myndighetene sånn hast med å kaste ut kosovaalbanerne i denne situasjonen? De fleste kosovoalbanerne ønsker jo uansett å reise tilbake til hjemlandet når de føler at situasjonene er mer stabil. Jeg tror det har å gjøre med at de lyktes dårlig med å få sendt tilbake bosnierne. For myndighetene står nå kampen om hele ordningen med kollektiv beskyttelse. Derfor haster det med å få kosovaalbanerne ut nå mens det ennå ikke er full krig i området. Anti-rasister svar er at det organiseres motstand mot utkastelsene. Det arrangeres aksjoner, demonstrasjoner og å jobbes med å skjule flyktningene for norske utkastelsesmyndigheter.

Ulovlige mennesker?

Siden januar 1997 har Norge sammen med 15 andre deltakerland i Intergovermental Consultation (IGC) deltatt i en strategisk informasjonsutveksling av opplysninger om såkalt ulovlig innvandring. Denne informasjonsutvekslingen kalles Trafficking Information Exchange System (TIES). Samarbeidet bygger på følgende felles definisjon av ulovlig innvandring: "Migrasjon som omfatter ulovlig transittering, innreise, og/eller opphold hvor den enkelte ulovlige innvandrer får hjelp på en eller annen måte, og der hjelpen kan være organisert." Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) skriver sjøl på sine hjemmesider at "ved bruk av denne definisjonen omfattes de fleste asylsøkere til Norge, i det det store flertall har mottatt en eller annen form for assistanse, enten i form av rådgivning, eller i form av bistand som pass og/eller billetter eller reisefølge".

På den måten blir flesteparten av verdens flyktninger stempla som illegale. Dette bryter med menneskerettighetene. Retten til å søke asyl er nedfelt i FNs menneskerettigheter, og FNs flyktningekonvensjon slår fast at det ikke er ulovlig å ta seg inn i landet med falske papirer når hensikten er å søke asyl, og at det ikke skal få innvirkning på behandlingen av asylsøknaden. De vesteuropeiske landa undergraver aktivt denne paragrafen i FNs flyktningekonvensjon. Schengen-avtalen pålegger flyselskapene transportøransvar. Det vil si at flyselskapene må betale for tilbakesendelse av asylsøkere som reiser uten gyldige papirer.

Menneskesmugling

Herskerne i det rike Vesten bygger Festung Europas som beskyttelse mot det fattige sør. Schengen-avtalen er en del av denne muren. Det er på denne bakgrunn vi må forstå menneskesmuglingen som det har skrevet mye om i media det siste året. Her blir all menneskesmugling framstilt som kriminalitet på lik linje med narkotika og våpenhandel.

Det er ikke noen grunn til å tvile på at det finnes mange kyniske bakmenn som tjener seg rike på desperate mennesker på flukt, men hovedproblemet er at flyktninger er avhengig av denne type hjelp for i det hele tatt få muligheten til å benytte seg av asylretten. Her er vi ved kjernepunktet: Europeisk flyktningepolitikk er til for å beskytte det rike Europa mot fattige flyktninger, ikke for å sikre mennesker på flukt sikkerhet mot nød og forfølgelse. En rekke flyktninger har endt sitt liv i forsøk på å innta Festung Europas. Media har omtalt en rekke av disse tragiske skjebnene. Fokuset har imidlertid ensidig vært lagt på de fæle menneskesmuglerne som er skyld i flyktningenes død, og ikke det rike Europas militarisering av grensepostene, for å hindre å måtte dele rikdommen sin med fattige flyktninger.

Det er et paradoks når norske myndigheter varsler krig mot menneskesmuglerne, noe følgende eksempel viser. Gholam fikk oppholdstillatelse som afghaner i 1990. Seinere blei alle tillatelser trukket tilbake og politiet prøvde å ta beslag i familiens pass og ID- kort. Myndighetene påsto nå at familien var pakistansk. De blei så sendt med fly til Karachi ekskortert av seks politifolk. De var utstyrt med en lapp fra norsk politi hvor navnene som norske myndigheter hadde gitt dem, sto skrevet. På flyplassen tok imidlertid familien fram det afghanske passet som norske myndigheter påsto var falskt. Passet, som var utstedt av den afghanske ambasssaden i London, var ekte og de seks politifolkene blei tatt inn til avhør mistenkt for menneskesmugling. Hva ville skjedd hvis dette var i Norge, og det var pakistanske politifolk som påsto at familien var norske statsborgere?

Visumplikt

Skal man søke asyl i et vesteuropeisk land, må søknaden innleveres i vedkommende land ved personlig frammøte. Samtidig veit vi at Norge, og resten av det rike Vest-Europa, innfører visumplikt for alle såkalte "flyktningeproduserende land". I dag står mellom 115 og 130 land oppført på EUs og Schengen-landas liste over visumpliktige nasjonaliteter. Nye land føres stadig på denne lista hvis det kommer et visst antall asylsøkere fra vedkommende land.

Et megetsigende eksempel er henta fra KRIPOS sine nettsider. I forbindelse med temaet menneskesmugling står følgende å lese under overskriften Sigøynere til Norge fra Slovakia:

Flere land i Europa, deriblant Norge, opplevde i vår en betydelig økning av tilreisende sigøynere fra Slovakia. Denne utviklingen opphørte imidlertid gjennom innføring av visumplikt for slovakiske borgere. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på liknende trender ettersom man har mottatt meldinger som går utpå at sigøynere blir fordrevet fra flere stater på Balkan.

Det tas ikke med i vurderingen at sigøynerne faktisk kan ha gode grunner til å flykte. At det har vært en utstrakt forfølgelse av sigøynere på Balkan og en rekke rasistisk motiverte drap interesserer ikke KRIPOS. For dem er spørsmålet kun hvordan man kan hindre dem i å komme innenfor Norges grenser. Et annet eksempel er henta fra Utlendingsdirektoratets årsrapport for 1999: "...med 2.453 utgjorde asylsøkere fra Øst-Slavonia den klart største søkergruppen i 1998. I 1999 var det tilsvarende antall bare 60. Nedgangen skyldes at det blei innført visumplikt for kroatiske borgere i juni 1998."

Personer fra disse "flyktningeproduserende" landa blir som regel nektet visum og begrunnelsen er det verdt å bite seg merke i: "Begrunnelsen for å avslå slike søknader vil gjennomgående være at det er særlig grunn til å tro at vedkommende vil søke opphold her etter ankomst." Dermed er farsen fullkommen. Det innføres visum fordi det er land der mennesker vil kunne ha grunn til å flykte, og de blir nekta visum fordi det er fare for at de vil benytte seg av den menneskeretten det er å kunne søke asyl. Visum er en svært effektiv måte å frarøve flyktninger den menneskerettigheten som det er å få søke om asyl.

Arbeidsinnvandring

I Norge blei det innført midlertidig innvandringsstopp i 1975. I vedtaket var det innbakt en klausul som gjorde det mulig å gjøre unntak for høyt utdanna eksperter. Klausulen gjør at norske myndigheter kan innhente hvite, resurssterke eksperter etter behov, mens fattige svarte arbeidere blir effektivt stengt ute. Innvandringsstoppen var ment å skulle ha kun et års varighet og blei begrunna med at en trengte tid til å legge forholda bedre til rette for dem som allerede hadde kommet til landet. Siden blei den forlenge hvert år inntil den blei gjort permanent i 1988. Begrunnelsen for å forlenge innvandringsstoppen var å beskytte av norske arbeidsplasser, og blei forsvart av grupperinger langt ut på venstresida (Klassekampen forsvarte innvandringsstoppen på lederplass!).

I dag veit vi at Norge i de nærmeste ti åra vil være avhengig av innvandring for å ikke komme i underskudd på arbeidskraft. Ved innføring av EØS-avtalen trodde man at den skulle løse problemene. Nå kan vi slå fast at norske myndigheter nok overvurderte hvor attraktivt Norge er for andre europeere. De aller fleste, enten det er finske sjukepleiere eller svenske bygningsarbeidere, reiser tilbake når det blir ledige jobber i hjemlandet. Dette har ført til en gryende erkjennelse av at en del av den arbeidskraften vi trenger, må komme fra land utafor EØS-området. Dette har det vært mye debatt om den siste tida, og både NHO og Unge Høyre har vært blant dem som har krevd oppheving av innvandringsstoppen. Spørsmålet er imidlertid hva som skal være kriteriene for arbeidsinnvandringen.

RVs antirasistiske manifest er det nærmeste venstresida har kommet i å utforme en politikk på dette området. Det er så bra at jeg gjengir noe av det:

Innvandringsstoppen overfor arbeidsfolk fra land utafor EØS fungerer rasistisk og undertrykkende. Hvite eksperter slipper inn, mens folk fra Afrika, Asia, Latin-Amerika - og alle arbeidsfolk utafor EØS - stenges ute. Mot dette vil RV slåss for lik (formell) rett til å komme til Norge for å søke arbeid, og til å bo i landet om de har arbeid eller kan bli forsørget på annen måte. (...) Vi vil åpne grensene for arbeidsinnvandring. Alle skal ha rett til å komme til Norge for å søke seg jobb, og få tre måneder til å skaffe seg arbeid. Norge må også tilrettelegge for at folk skal kunne søke seg jobber i Norge, fra det landet de lever i. Vi går samtidig inn for at innvandrere som jobber i Norge skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med landsomfattende norske tariffavtaler.

Dette er ikke hva NHO og Unge Høyre ønsker. Høyresida ønsker en arbeidsinnvandring som lett kan reguleres etter konjunkturene i arbeidsmarkedet. Kjapt inn når vi har behov for arbeidskraften, og på hue og ræva ut igjen når arbeidsmarkedet blir strammere. Utgangspunktet må være at de som får seg arbeid i Norge har kommet for å bli. Det må føres en integreringspolitikk i tråd med utgangspunktet - at de har kommet for å bli.

Hvis målet for dem som sitter med makta er at arbeidsinnvandrerne kun skal være her for et avgrensa tidsrom, vil de heller ikke bruke ressurser på integrering. Det trengs derfor ressurser til norskopplæring, morsmålsundervisning, gode boliger og andre velferdskrav.

Kilder