Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Victoriasjøen:
Rikt fiske - fattige fiskere

av Eirik G Jansen

Røde Fane nr 2, 2001

Denne artikkelen er klippet ut av et undervisningshefte om
Globaliseringen av fiskeriene ved Victoriasjøen
med tillatelse av forfatteren. Undervisningsheftet og en video om samme tema,
Big Fish - Small Fry, er gratis og kan bestilles gjennom
FN-Sambandet, Storgata 33a, 0184 Oslo, www.fn-sambandet.no.


Victoriasjøen i Øst-Afrika har gjennom flere hundre år hatt rike fiskegrunner som befolkningen rundt sjøen har kunnet høste av. Inntil for 20 år siden gikk fangsten av fisk i all hovedsak til befolkningen rundt sjøen og i landene som deler den. Ca. 100.000 tonn fisk ble fanget i Victoriasjøen hvert år frem til 1980. For fattige som ikke hadde råd til å spise kjøtt, var fisk derfor den viktigste kilden til animalske proteiner. Produksjonen og bearbeidingen av fisk, og handelen med den foregikk i lokalsamfunnene rundt Victoriasjøen. Flere hundre tusen menn og kvinner var sysselsatt og fikk inntekter i tilknytning til fisket i Victoriasjøen.

Tidlig på 1980-tallet fant det sted stor endringer i og ved Victoriasjøen. Disse hang sammen med at engelskmenn, de tidligere koloniherrene, hadde satt ut fiskearten nil-abbor i 1960-årene. Veksten og fangsten av nil-abboren, som er en rovfisk, 'eksploderte' i løpet av 1980-årene. I 1979 var fangsten av nil-abbor 1000 tonn, og ti år senere, i 1989, hadde den økt til 325,000 tonn. Store kvanta av flere hundre typer småfisk ble totalt spist opp og utryddet av nil-abboren. Den totale fangsten i Victoriasjøen gikk i samme tidsrom opp fra 100.000 til 500.000 tonn. FAO har beregnet at i 1990-årene kom 25% av den totale fangsten fra innlandsfiske i Afrika fra Victoriasjøen.

Foto: Eirik G. Jansen

Lokalbefolkningen tilpasset seg raskt den mangedobbelte fangsten. Titusener av arbeidsledige og undersysselsatte kvinner og menn trakk ned til strendene langs Victoriasjøen og fikk arbeid som fiskere, fiskeforedlere og fiskehandlere. Etter en noe nølende start, tok etterspørselen seg raskt opp i Øst-Afrika. Folk flest både likte nil-abboren og hadde råd til å kjøpe den.

Nil-abboren hadde imidlertid potensiale også utenfor det lokale markedet. Det utviklet seg raskt et internasjonalt, globalt marked for fisken. Tidlig på 1980-tallet ble de første foredlingsbedriftene med utenlandsk kapital etablert langs strendene ved Victoriasjøen. Her ble nil-abboren filetert. Fiskefiletene ble eksportert til Europa, Midtøsten, USA og Japan hvor nil-abboren slo godt an. Store matvarekjeder i de industrialiserte landene begynte å etterspørre fisken fra Victoriasjøen. Siden fangsten av fisk på den nordlige halvkule synker, synes markedet for nil-abbor i nord nå å være ubegrenset.

I løpet av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble mer enn 35 foredlingsbedrifter etablert rundt sjøen, og en stadig større del av fangsten ble eksportert. Fabrikkene har nå kapasitet til å bearbeide langt mer fisk enn de greier å få tak i (overkapasitet). Konkurransen om å skaffe nok fisk fra Victoriasjøen er derfor knivskarp mellom foredlingsbedriftene. På 1980-tallet var det en stilltiende regel blant eksportbedriftene at nil-abbor under 2 ½ kg var for liten til å fileteres fordi den ikke var blitt kjønnsmoden. Gradvis har størrelsen på fisk som blir filetert gått nedover. I dag er det ikke uvanlig å se fisk på 600 gram som blir sendt til fabrikkene. Dette betyr at nesten all fisk som lar seg eksportere, blir filetert og sendt til utlandet.

Den nil-abboren som blir igjen til lokalbefolkningen, er den som er for liten til å fileteres eller er bedervet og råtten. I tillegg kjøper lokalbefolkningen fiskeskjelettene som er igjen, etter at filetene er skåret av. På skjelettene henger det igjen kjøttrester som spises. En hel industri, som sysselsetter flere tusen mennesker, har utviklet for å bearbeide avfallsproduktene fra nil-abboren. Hundre tusener av fattige konsumenter spiser nå avfallsrestene av nil-abboren etter at den er filetert.

Fisk til menneskeføde eller dyrefor?

I løpet av det siste tiåret har ca. 60% av fangsten av fisk i Victoriasjøen vært nil-abbor og ca. en tredjedel av totalfangsten vært en liten sardinlignende fisk (R. Argentea), som går under ulike lokal navn omena, dagaa, mukene. Til sammen utgjør disse to fiskeslagene over 90% av fangsten av fisk fra sjøen. Sardinfisken er svært ernæringsrik. I følge ernæringsfysiologer vil 10 gram av denne fisken i soltørket tilstand, tilfredsstille dagsbehovet for et barn for jern, sink og vitamin A. Tradisjonelt har sardinen vært regnet som "fattigmannsmat". Fisken har til vanlig vært billig, og fordi den er så liten, går det lett an å kjøpe små kvanta av den til bare noen få shilling (ca. 50 øre).

Fra slutten av 1980-tallet oppdaget dyrefor-industrien i Kenya at fiskemelet som kunne lages av denne sardinen, egnet seg ypperlig som en viktig ingrediens i dyrefor til kylling/broilere og storfe. De første årene var det for det meste sardinene, som av ulike grunner ikke egnet som menneskeføde, som ble sendt til dyrefor-fabrikkene. Da det viste seg at det kunne lages mye billigere fiskemel av sardinen fra Victoriasjøen enn importert fiskemel fra Latin-Amerika og Europa, økte etterspørselen. Kravene til kvalitet på fiskemelet ble også skjerpet, slik at dyrefor-industrien i stadig større grad konkurrerte med lokalbefolkningen om den samme sardinen. Prisen økte, og mange fattige spiste mindre av den, eller sluttet helt å spise sardinen. I de senere årene har flere internasjonale dyrefor-fabrikker vist interesse for sardinen, og når kvaliteten på fiskemelet fra Kenya forbedres ytterligere, kan det bli tale om eksport. Etterspørselen etter fiskemel er stor og representanter fra flere dyrefor-fabrikker, fortalte at de kun har nok fiskemel til kyllingforet, men ikke tilstrekkelig til foret for storfe, hunder og katter.

Også på et annet område er det konkurranse mellom den fattige delen av befolkningen i Øst-Afrika og dyreforindustrien om fisken fra Victoriasjøen. Fiskeskjelettet, med hode og kjøttrester som henger igjen på skjelettet etter at nil-abboren er filetert, har, som sardinen, blitt regnet for fattigmannskost. Skjelettet ble skåret opp i småstykker, kokt i olje og sendt rundt på lokale markeder over hele Øst-Afrika. Dyrefor-fabrikkene har også oppdaget ernæringsverdien av dette produktet. Nær to tredjedeler av fiskeskjelettene sendes nå i lastebiler direkte fra fileteringsfabrikkene til dyreforfabrikkene. Denne utviklingen har også blitt påskyndet av EU. EU har et regelverk for behandling av fiskeavfall for å unngå forurensing. EU-inspektørene som besøker eksportbedriftene rundt Victoriasjøen, har i flere tilfelle anbefalt at fiskeskjelettene bør sendes rett til oppmaling til fiskemel slik at ikke filetene som sendes til Europa blir forurenset.

Matvaresikkerhet

Til tross for at fangsten av fisk fra Victoriasjøen ble mangedoblet i løpet av 20 år, har forbruket av fisk i mange lokalsamfunn gått ned. Flere forskningsrapporter, utarbeidet av myndighetene i Øst-Afrika og internasjonale forskningsinstitutt, viser at ernæringssituasjonen blant barn som bor langs Kenyas del av Victoriasjøen er meget alvorlig. Ca. 50 % av barna er feilernært og/eller underernært. Det er et paradoks at ingen andre steder i Kenya lider en så stor del av barna av feil- og underernæring, som de som bor rett ved siden av Victoriasjøen, landets kanskje rikeste proteinkilde.

Det er altså ikke mangel på fisk som er problemet. Fisken finnes, men det meste av den går til eksport eller produksjon av fiskemel. Mange av fiskerne står i gjeld til eksportfabrikkene eller til deres agenter og er nødt til å levere fisken direkte til dem. Også på grunn av den sterke etterspørselen etter nil-abbor og fiskemel, har mange fattige ikke råd til å kjøpe fisk lenger, siden prisen på fisk har økt.

Matvaresikkerhet for lokalbefolkningen henger nøye sammen med den kjøpekraften kvinner og menn har. Når mange tusen kvinner som tidligere tilvirket og handlet med fisk, mister arbeidet sitt p.g.a. eksportindustrien, har de heller ikke råd til å kjøpe fisk. Det samme er tilfelle med alle mennene som tidligere eide sine egne kanoer, men som nå har tapt i konkurransen med mekaniserte båter. Kanoene deres er trukket på land og for de aller fleste er det vanskelig å finne annet arbeid.

De fleste som arbeider i nær tilknytning til fiske langs Victoriasjøen spiser allikevel fremdeles relativt mye fisk. Det er blant de gruppene av mennesker som er konkurrert ut av den moderne fiskeindustrien, og folk som ikke er knyttet til fiskeindustrien, at konsumet av fisk har gått ned. Mens konsumet av fisk i Kenya på midten 1980-tallet var 6 kg per person, har konsumet gått ned til 3 kg i 1997.

Helsedepartementet i Kenya er meget bekymret over utviklingen. Myndighetene i Kenya har henvendt seg til Unicef og bedt om å få vitamin A-piller og proteinpiller som skal deles ut fra helseklinikkene langs Victoriasjøen til underernærte barn.

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene ved Victoriasjøen, har ofte blitt oversett. De er sjelden synlig i offisiell statistikk eller planer for fiskeriene. De er en del av den uformelle økonomien som tradisjonelle økonomer og planleggere ikke har bakgrunn for eller begreper til å fange inn og forstå. Selv om ikke kvinner deltar i fisket fra båten, er de aktivt med i nesten alle andre viktige arbeidsoperasjoner. De har i stigende grad også kommet inn på eiersiden i fisket.

Tradisjonelt, har kvinnene hatt en sterk rolle innenfor foredling av fisk og handel med den. Når båtene legger til land med fangsten, er kvinnene på plass. Hver båt har som regel "sine" kvinner som tar hånd om fisken. Fisken bringes til en markedsplass like ved stranden hvor den først veies og så selges videre.

Eksporten av nil-abbor har i stor grad endret dette mønsteret. Ved ankomst leverer fiskerne fangsten direkte til en agent for en eksportfabrikk. Det er vanlig at fiskerne står i en gjeldssituasjon til denne agenten som har lånt dem penger til båt og garn. De har ikke noe valg mellom hvem de kan selge fisken til, og dette utnytter agenten ved å presse prisen nedover. Mye av nil-abboren som nå landes, går derfor rett fra båtene til vekten og deretter rett inn i lastebiler med kjøleutstyr. Kvinnene får kun handle med den nil-abboren som er bedervet eller for liten for fabrikkene.

Foto: Eirik G. Jansen

I Kenya, alene, har forskere beregnet at ca 12.000 arbeidsplasser, i hovedsak for kvinner, kunne vært skapt om lokalbefolkningen hadde fått tilvirke og handle med nil-abboren som i dag går til eksport. Noen arbeidsplasser er imidlertid kommet til gjennom eksportindustrien. I Kenya arbeider ca. 2.000 personer, hvorav de fleste er kvinner, i de moderne eksportfabrikkene som fileterer nil-abboren. Eksportfabrikkene har også skapt en annen form for sysselsetting. Et par tusen mennesker er blitt sysselsatt for å bearbeide fiskeskjelettene som blir igjen etter at fisken er blitt filetert. Fiskeskjelettene stekes og selges over hele Øst-Afrika og til med i de østlige områdene av Kongo.

Et sterkt uttrykk for hvor stort behov det er for arbeid og inntekt blant kvinner, kan en observere rett utenfor en av de største eksportfabrikkene ved Victoriasjøen, i Homa Bay i Kenya. Her dumpes fiskeskjelettene ut gjennom et hull i den høye muren som omgir fabrikken. Hundrevis av kvinner samles her hver dag utenfor muren, mens de venter på å få tak i noen fiskeskjelett som de kan steke og selge videre. Fordi bare en liten del av kvinnene får tak i fiskeskjeletter, har en de siste årene på denne plassen organisert kvinnene i fire grupper på ca. 200 personer i hver gruppe. Tre av gruppene får tilgang til skjelettene to dager i uken, mens den siste gruppen kun får det en gang per uke. De dagene kvinnene ikke får fiskeskjeletter, er det lite arbeid og inntekter. Som vi så ovenfor, trues disse arbeidsplassene ved at stadig mer av fiskeskjelettene males opp til fiskemel for dyrefor-industrien.

Deltakelse av kvinner i fiskeriene har meget positive ringvirkninger. I langt større grad enn for menn, bruker kvinnene sine inntekter fra fisket til mat for familien og til barna. Skolepenger for barna er et av de mest vanlige formål å spare penger til. Kvinner er flinke til å samarbeide og støtte hverandre også. Langs hele Victoriasjøen finnes det merry go round-grupper av kvinner. I disse gruppene sparer hver kvinne noen få kroner per uke som går til en felles kasse. Hver annen eller tredje måned får den enkelte kvinne hele potten som da kan brukes til litt større utgifter eller investeringer. Vanlige formål å bruke denne summen til er: skolepenger, bygging av hus eller dekke utgifter til en begravelse.

En del kvinner har gjort det så bra innen handel og tilvirking av fisk at de har gått inn og investert i båter og garn. Flere kvinner i Kenya eier et titalls båter utstyrt med garn. De sysselsetter opp til hundre menn som arbeider på båtene deres og organiserer arbeidet til en hel flåte.

Mange menn har ikke samme nøysomhet og sparekultur som kvinnene langs sjøen. Undersøkelser viser at spesielt unge menn, kan bruke mer enn halvparten av inntektene sine til alkohol. De store landingsstedene for fisk har alle barer, hoteller og restauranter med musikk og kvinner. Der kan fiskerne slappe av etter en lang dag eller natt i sjøen. Dette er steder hvor også mange blir smittet med HIV. Mange av kvinnene som arbeider i fiske og med handel på fiskelandingsplassene, er skilte eller enker og selv HIV-smittet.

Når en skal vurdere hvem som er taperne i utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen, er det i stor grad kvinnene som arbeider innenfor tilvirking og handel med fisk. Deres arbeidsplasser er blitt rasert og tusener er blitt marginalisert i forhold til fiske. De aller fleste har ikke funnet noe annet alternativ for å skaffe seg arbeid og inntekt. Dette går igjen utover barna deres som er avhengig av å få del i morens inntekt.

Myndighetenes rolle i fiskeriene

Myndighetene i de tre landene som deler Victoriasjøen, har en felles fiskeripolitikk. Det er et overordnet mål at fiskebestanden skal forvaltes på en bærekraftig måte. Dernest skal fisket bidra til matvaresikkerhet ved at befolkningen i landene skal få tilgang til ernæringsrik fisk. Fisket skal videre organiseres på en slik måte at det skaper sysselsetting og inntekter og positive ringvirkninger for befolkningen rundt sjøen. Til slutt skal fisket bidra til å tjene inn utenlandsk valuta ved eksport av fisk.

Til tross for flotte målsettinger om betydningen av lokal matvaresikkerhet og sysselsetting, vedtatt både på nasjonalt og internasjonalt plan, er det ikke noe tvil om hvilket valg myndighetene har tatt. Eksportnæringen har fått prioritet og myndighetene gjør alt de kan for å legge forholdene til rette for økt eksport. Infrastrukturen ved fiskemottak langs sjøen bygges opp for å tilfredsstille de hygieniske krav som EU stiller, siden EU-landene importerer ca. 60% av nil-abboren. Eksportfabrikkene, med støtte fra myndighetene, gjør alt de kan for å få ISO 9002-sertifikat. Med dette sertifikatet beviser eksportfabrikkene at produktet deres tilfredsstiller alle de krav som stilles til import av fisk i nord.

For mange i Øst-Afrika er denne moderniseringen av fiske ved Victoriasjøen et fremskritt. Nye fabrikker med flotte avanserte maskiner fra Europa, arbeidere i hvite frakker som får regelmessig lønning, blir sett på som om utviklingen går i riktig retning. Det gamle fisket med små kanoer og seil og salg av fisk til kvinnelige småhandlere, tilhører en "primitiv" fortid, som må legges bak seg så fort som mulig.

Mens myndighetene tidligere forholdt seg til små og lokale aktører i fiske, ble det plutselig et helt nytt sett av aktører som kom inn på banen i 1980-årene. Det var velstående investorer som etablerte fabrikkene rundt sjøen. De fleste av investorene tilhørte den asiatiske befolkningsgruppen i Øst-Afrika, men også belgiere, nederlendere, grekere, italienere, sveitsere, islendinger, nordmenn, koreanere og israelere investerer i eksportfabrikker. Ingen av disse hadde tidligere vært engasjert i Victoriasjøens fiskerier. Noen få afrikanere, gjerne i samarbeid med utlendinger, gikk også inn på eiersiden.

Dette var aktører som på en helt annen måte enn de lokale fiskerne kunne påvirke myndighetenes praktiske utforming av fiskeripolitikken. For investorene gjaldt det å få nedbetalt sine investeringer fortest mulig, for så å hente inn fortjenesten. Mange av investorene hadde et kortsiktig perspektiv på sine investeringer.

På grunn av at det var et ubegrenset marked i nord for filetene av nil-abboren fra Victoriasjøen, økte investeringene i eksportindustrien. Undersøkelser fra 1997 viser at kun halvparten av kapasiteten i fabrikkene ble utnyttet. Det var ikke ressursgrunnlag for de investeringene som ble gjort. Det skjerpet konkurransen mellom eksportfabrikkene, og mange fabrikker begynte å bruke ulovlige måter for å få tak i mest mulig fisk. Tråling, fisking med garn med for liten maskevidde, fisking til gale tider og på gale steder, er metoder som praktiseres. Myndighetene i Øst-Afrika har oppsynsmenn som skal overvåke at reglene for fiske overholdes. Men disse er dårlig betalt, og lar seg lett bestikke. Også representanter for myndighetene på sentralt hold som har satt kvoter for hvor mye de enkelte fabrikkene kan eksportere ut av landet, kan unnlate å håndheve bestemmelsene, for en motytelse fra fabrikkeierens side. Det er penger å tjene for politikere og representanter for myndighetene som rydder veien for økt eksport. Det er således mange fra myndighetenes side som har fått en sterk interesse knyttet til at det skal eksporteres så mye fisk som mulig. Korrupsjon på mange nivåer innenfor statsadministrasjonen, bidrar derfor til at myndighetene ikke forvalter fiskeressursene på en bærekraftig og forsvarlig måte.

Utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen i dag bestemmes i stor grad av en allianse mellom myndighetene og nasjonale og internasjonale investorer i eksportindustrien. Det er de valg disse aktørene gjør i fiskerisektoren som påvirker arbeidsmuligheter, livsvilkårene og matvaresikkerhet for millioner av mennesker som er avhengig av fisken for arbeid og mat. Det er en stor forskjell mellom de eksterne aktørene som investerer i eksportfiske og lokalbefolkningen. Når fangsten av fisk faller, eller profitten går ned, reiser investorene til nye steder, mens lokalbefolkningen som alltid har vært avhengig av fiske, blir igjen og må leve med de konsekvenser som eksportfisket har skapt.

Rollen til det internasjonale samfunn

Hvilken rolle har det internasjonale samfunn spilt i utviklingen av fisket ved Victoriasjøen? Allerede i kolonitiden begynte engelskmennene med fiskeriforskning ved Victoriasjøen for å kartlegge fiskebestanden og regulere fisket. Etter frigjøringen til de tre øst-afrikanske landene tidlig på 1960-tallet, var det få bistandsorganisasjoner som var opptatt av å yte assistanse til utviklingen av fisket rundt sjøen. Det tok også litt tid før bistandsorganisasjonene kom på banen etter at eksportfisket kom i gang. Flere av eksportbedriftene finansierte sine investeringer ved hjelp av kommersielle banklån. Europeerne som kom inn i industrien fra midten på 1980-tallet, begynte imidlertid å søke støtte fra multilaterale utviklingsbanker og bilaterale bistandsorganisasjoner.

Det var tydelig at modernisering og eksportfiske var en utvikling banker og bistandsorganisasjoner ville støtte. Siden ca. 60 % av eksporten av nil-abboren går til landene i EU, har EU spilt en sentral rolle i denne sammenheng. Bl.a. støtter EU i dag et stort fiskeriforskningsprogram ved Victoriasjøen. EU har også gitt støtte til at infrastrukturen legges til rette for eksport av fiske som tilfredsstiller de strenge krav EU setter til import. Langs stranden hvor fisken landes skal det bygges brygger med moderne fasiliteter og på flyplasser installeres det kjølerom. Verdensbanken, Afrikabanken og mange bilaterale bistandsorganisasjoner har gitt billige lån slik at fabrikkene kan få rimelig og moderne, kjøleanlegg, renseutstyr og fileteringsmaskiner.

"Fiske er noe vi kan," synes å være en holdning som preger en del av de internasjonale bistandsorganisasjonene, og flere vil gjerne overføre sine egne erfaringer og kapitalvarer til fabrikkene ved Victoriasjøen. Samtalepartnere til bistandsorganisasjonene er ofte eliten i u-landene og sentrale representanter for myndighetene. De sistnevntes perspektiver er mer orientert mot utlandet og hovedstaden enn deres egen landsbygd, og de vil gjerne ha det siste og beste innen moderne fiskeriteknologi. Det primitive fiske med kano og seil tilhører en fortid de gjerne vil legge fortest mulig bak seg. Når myndighetene, som er de som bistandsorganisasjonene oftest oppfatter som "mottaker" av bistanden, vil ha en moderne utvikling, er det det de skal få. Dette er i full overensstemmelse med prinsippet om "mottakeransvar" i bistanden som sier at det er mottakermyndighetenes prioriteringer som skal legges til grunn for den bistanden som gis. Mange bistandsorganisasjoner synes å ha lite forståelse for at myndighetene og eliten i u-landene, kan ha diametralt motsatte interesser til de fattige lag av folket når det gjelder hvorledes fisket ved Victoriasjøen skal utvikles.

Eksport av fisk og utenlandsk valuta

Et av argumentene myndighetene i Øst-Afrika bruker for å forsvare den sterke satsingen på eksportnæringen, er at landene vil tjene utenlandsk valuta, som igjen skal komme næringslivet til nytte. Undersøkelser forskere har gjort i forbindelse med den utenlandske valuta eksportfabrikkene tjener, viser at den i svært liten grad kommer landene eller lokalbefolkningen til gode.

Eksportfabrikkene gjør alt de kan overfor myndighetene for å vise at de tjener lite på eksport av fisk. Det er ikke uvanlig at pakker med stempel som viser at de inneholder 5 kg filet av nil-abbor, veier 7 kg. Det manipuleres også med den prisen som fisken blir kjøpt for i Europa. Mot bestikkelser, overser representanter for myndighetene disse og andre måter fra fabrikkeierenes side for å vise at fortjenesten er lav i eksportnæringen. Dermed slipper man med å betale mye mindre i skatt og avgifter. Også mye av den utenlandske valutaen som tjenes, forblir i utlandet. Mange av eksportørene, spesielt de europeiske fabrikkeierne, har sine økonomiske interesser i utlandet, og vil ikke reinvestere sitt overskudd under usikre forhold i Øst-Afrika, bortsett fra å importere utenlandsk kapitalutstyr til fabrikkene sine når det trenges. De ser på sine økonomiske investeringer ved Victoriasjøen som tidsavgrenset og kun knyttet til eksport av fisk. Det blir således lite positive økonomiske ringvirkninger av eksportfisket.

Handel med mat forskjellig fra handel med spiker

Internasjonal handel griper stadig mer om seg. Store internasjonale organisasjoner som IMF, Verdensbanken og WTO (Verdens handelsorganisasjon) støtter og legger forholdene til rette for økt handel mellom nord og sør. Internasjonal handel skal liberaliseres, og reguleringer som har hindret handel over grensene, skal fjernes. Denne artikkelen må ikke leses som en generell kritikk mot handel mellom nord og sør. Men likevel dreier denne artikkelen seg om noe mer enn bare handel med fisk fra Victoriasjøen og de virkninger den handelen har for lokalbefolkningen der.

Det som fisket ved Victoriasjøen har til felles med en rekke andre steder og situasjoner i sør, er knyttet til eksport og handel med mat fra en lokal naturressurs som lokalbefolkningen tidligere selv produserte og spiste. Denne type handel mellom nord og sør, er av en helt annen karakter og har helt andre virkninger enn for eksempel handel med tekstiler, spiker, etc. fra sør til nord.

Det som kjennetegner situasjonen ved Victoriasjøen, er at en lokal naturressurs som i hundrevis av år har blitt forvaltet av lokalbefolkningen, plutselig blir oppdaget av eksterne investorer med mye kapital. Når de rike, eksterne aktørene begynner å utnytte den samme lokale naturressursen, kommer de ofte i konflikt med lokalbefolkningen. Den samme type interessekonflikt finner en også eksempler på i mange land i sør med hensyn til skog, vann og landbruk. Ofte vil de eksterne aktørene produsere for eksportmarkedet, mens lokalbefolkningen tidligere produserte for lokale og regionale markeder.

Ved Victoriasjøen har markedskreftene fått fritt spillerom. Her gjelder den sterkestes rett. Når myndighetene i Øst-Afrika har intervenert, har det heller vært for å legge forholdene til rette for de eksterne aktørene. Det samme er tilfelle for internasjonale utviklingsbanker og bistandsorganisasjoner. Når disse har intervenert har det vært for å gi billige og subsidierte lån til oppbygging av eksportfabrikkene. Hvis lokale naturressurser blir overtatt av eksterne aktører, med finansiell støtte fra det internasjonale samfunnet, kan det få omfattende følger for lokalsamfunnet. Ved Victoriasjøen har vi sett hvorledes store deler av lokalbefolkningen har blitt marginalisert, etter at de nye aktørene overtok styringen.