Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Løgn og sannhet - film og TV

av Birger Thurn-Paulsen

Røde Fane nr 2, 2001

Hans Isaksson: 24 lögner i sekunden: eftertexter om film
(med teckningar av Robert Nyberg), Stockholm: Manifest kulturproduktion 2000

Birger Thurn-Paulsen er lystekniker, redaksjonsmedlem i Røde Fane og medlem i AKP.


Hans Isaksson har skrevet boken 24 lögner i sekunden. Isaksson er lege, sosialist og en av dem som lager og skriver i det svenske tidsskriftet Clarté. I tillegg er han en kunnskapsrik, kritisk og underholdende filmentusiast.

Isaksson har sett mye film og TV, er opptatt av mediet, og ikke minst opptatt av hva disse mediene inneholder og hva de gjør med oss. Boka består av en hel rekke anmeldelser eller omtaler av filmer og TV-serier. I tillegg får vi en del filmhistorie, vurderinger og analyser av filmen som moderne industri, og en bekymret kommentar om filmens framtid, eller rettere sagt framtiden til kino-filmen.

Siden han er en marxistisk kritiker, settes filmomtalen inn i en sammenheng, slik at hver omtale også gir biter av historisk og politisk kunnskap.

«Man kan alltid lære seg noe av en film. Dels gjennom hva som sies der, det må man ta stilling til. Dels gjennom å se etter hvordan det sies, og hvordan filmskaperen forsøker å overbevise oss. Om filmen er dårlig - hva gjør den dårlig? Hva består løgnaktigheten av? Og hvorfor ljuger man?»

Med dette utgangspunktet ser Isaksson film, og med dette utgangspunktet kommenterer han, analyserer og kler av løgnene, ofte på bitende sarkastisk vis.

Borgerskapet opererer med en slags naturlov om at kunst er kunst og handler om mennesker og evige verdier. Det har ingenting med propaganda å gjøre. Propaganda er det når noe inneholder et klart klassestandpunkt, eller ser fenomener med radikale briller, eller rett og slett avslører samfunnsforhold. Etter denne oppskriften fungerer også filmkritikk, og annen kunstkritikk.

Isaksson tar for seg filmer av Steven Spielberg. Han lager tildels spektakulære filmer, men også filmer med såkalt seriøst og humanistisk innhold - filmer som gis stor oppmerksomhet, mange priser, og de fleste kritikeres lovprisning.

Schindlers liste hører til denne kategorien. Oscar Schindler var en tysk krigsprofitør som tjente store penger på slavearbeidet til jødiske fanger. Mot slutten av krigen får han samvittighetskvaler. Han iverksetter en operasjon som redder et stort antall jøder fra gasskammeret. Vel og merke slavearbeidere fra hans egen fabrikk. Sannsynligvis reddet han også sitt eget hode. Isaksson refererer vitnesbyrd fra overlevende «Schindlerjøder». Disse beretningene forteller at Schindlers slavearbeidere ble utbyttet på en mer human måte enn andre. Men betyr det at Schindler dermed kvalifiserer seg som humanist, spør Isaksson. «Ingenting er lettere enn i offerets øyne å kvalifisere seg som innerst inne god - det er bare å avstå en eneste gang fra å te seg som et svin. Men blir man av den grunn en helgen? Ja, svarer Spielberg, og er dermed i godt selskap med det norske Nobelinstituttet som har gitt Fredsprisen til såvel Menachem Begin, som Henry Kissinger.»

«Om vi bare hadde tjent mer penger kunne vi ha reddet flere, sier den angrende Schindler på slutten av filmen, da kunne jeg ha reddet flere. Dette er i konsentrat borgerens forhold til det sosiale.»

Spielberg fikk noe sånt som åtte Oscars for filmen. Isaksson gjør en liknende gjennomgang av Menig Ryan. Det viktige er at disse filmene hylles, ikke minst for sitt innhold - seriøse filmer om historiens grusomheter, framstilt slik at det er humanismen, det gode i mennesket som seirer.

Land og frihet - og hvite høner

Ken Loach er en anerkjent engelsk filmskaper, som lager filmer med samfunnskritisk innhold. Filmer som Raining Stones og Land og frihet. Loach er dessuten, som så mange engelske intellektuelle, trotskist. Land og frihet er det vel mange som kjenner. Den handler om den spanske borgerkrigen, og er noe såpass uvanlig som en filmatisk skildring av en revolusjonær periode, sett innenfra og nedenfra. Hva sier Isaksson?

«Alle vet at han (Loach) er venstre og et geni. Det må være en stor lettelse for borgerlige anmeldere, hvordan han, midt i en historisk periode der høyre og fascismen i nye former er på frammarsj i Europa, lykkes i å skildre en antifascistisk bevegelse uten på noen måte å gripe inn i dagens historie, eller gi de fortsatt eksisterende imperialistmaktene noe skudd for pannen, de som den gangen la grunnlaget for fascismens seier i Spania.» Og: «Noen veiledning i moderne antifascistisk kamp for en ny generasjon gir filmen ikke.»

Isaksson beskriver filmen som full av forenklet historieskriving, antistalinisme og en framstilling i den grad sett med trotskistiske øyne, at Loach, ifølge Isaksson, konkluderer med at det var kommunistene, snarere enn fascistene som knuste den spanske revolusjonen.

Selv har jeg ikke sett denne filmen, men omtale og referater fra andre kan tyde på at Isaksson har et godt poeng. Les boka, de som har sett filmen! Forøvrig avslutter han dette kapitlet med en ganske typisk bitende kommentar: «Et typisk tegn på at en høne er uproduktiv og derfor burde avlives, er at dens fjærskrud var skinnende hvit og tilsynelatende ren.» Sammenlikningen med trotskistene er slik: «En snøhvit framtoning - masse kakling, men ingenting kommer ut av det.»

En hel rekke filmer får gjennomgå på liknende vis. Filmer som er åpenbart løgnaktige, filmer som er tilslørende og filmer som på forskjellig vis er utfordrende i forhold til hva de faktisk formidler. Det er ikke så farlig å levne arbeiderklassen en viss ære og verdighet, så lenge den ikke er noen trusel. Det samme gjelder indianerne, så lenge de er slått og kuet.

Han ser på Hollywood-filmer, og på svenske og andre europeiske filmer. Bortsett fra et par australske, er det altså europeisk og amerikansk film som omtales. Det produseres mye film andre steder i verden også, og det hadde vært interessant å lese omtaler av disse med Isakssons innfallsvinkel, men det er vel noe med hva man rekker over her i verden. Dessuten er det svært få av dem som når våre kinoer.

USA mot Fellini

Det sier selvfølgelig noe om hele filmindustrien, og hvem som dominerer den. Isaksson gir innblikk i dette også. Den nordamerikanske dominansen på filmens område øker raskt for tiden. I løpet av de siste ti år har amerikanske filmer økt sin markedsandel innenfor EU-området fra 59% til 75%. Bemerkelsesverdig nok har USA-filmen 75% av markedet i et land som Italia, som har Fellini og en hel rekke sterke filmskapere. Isaksson kommenterer dette slik:

«Det er altså ikke nødvendigvis så ille, at det intellektuelt magre, men teknisk og visuelt overdådige filmtilbudet henger sammen med at markedet nå gir folk det de vil ha. Det kommer snarere av at markedet, i motsetning til filminstitutter og stipendienemnder med kunstnerisk produsentinnflytelse, gir folk hva kinopublikum, det vil si barn mellom 12 og 17 år i USA, vil ha. Og vi andre må henge med.»

Et visst opplysende poeng i denne sammenhengen er at salget av TV-programmer og filmer foregår slik at det ikke lar seg gjøre å velge ut bare kvalitetsfilmene. De presenteres i pakker: Kjøp av en god film eller serie koples sammen med et knippe middelmådigheter, eller det som verre er. Det forklarer også i noen grad hvorfor film- og serietilbudet er så uutholdelig likt på de forskjellige TV-kanalene.

Killing in Kosovo - på TV

Bombingen på Balkan og Golf-krigen viser at krig er i ferd med å bli TV-underholdning. Her kan løgnene pakkes inn i umåtelig mange lag, våre humanistiske følelser for en såret verden kan pirres mens dramaet går over skjermen og blodet flyter. Det kommenteres før og etter, vi får såkalte trailere, kanskje også reklame mellom slagene. Isaksson sammenligner det med fotball-VM. Siden idretten er nevnt - boka har et kapittel om idrett, TV og kapital. Lesere av dette kan vel raskt ane sammenhengen, eller som Isaksson sier det: «Kapitalismen skiter ned alt den tar i.»

Man kommer ikke utenom såpene når TV som drømmefabrikk skal omtales. Det gjør heller ikke Isaksson. Tittelen på kapitlet er: «Det såpede helvetet».

Boka setter hele veien ting i sammenheng. Når det gjelder film, og særlig TV-mediet, settes utviklingen i sammenheng med at alt for tida i stor fart gjøres om til vare. Kulturens vareform har trengt vekk dens bruksform, som Isaksson uttrykker det.

Men - i forhold til flommen av løgn og illusjon, dop og drømmer, er det vanskelig å komme vekk fra spørsmålet om hvorfor såpeoperaen som dramatisk form har en så sterk konkurransekraft. Isaksson har lyst til å komme tilbake til det spørsmålet. Kanskje det blir ny bok?

Alt bare løgn og fanteri?

Liker han ikke noe av det han ser? Joda. Han framhever folk som brødrene Coen, som blant annet har laget Fargo, Stanley Kubrick, som vel burde være velkjent, og brødrene Kaurismäki. Og han anbefaler sterkt en for meg ukjent film: Kjære Emma, en ungarsk film som problematiserer den såkalte liberaliseringen av Øst-Europa, og som gir innblikk i menneskenes kamp for å overleve i dette samfunnet.

Luis Bunuel omtales med respekt og et ønske om å få se flere av hans filmer. På den andre siden er det mange storheter innenfor fransk og italiensk film som ikke har fått plass her.

Han levner forresten ikke Bergman så mye ære, og særlig ikke den nærmest avgudsdyrkende oppmerksomhet han er gjenstand for. Bergman kalles visstnok filmens Strindberg. Isaksson mener at det i noen grad stemmer - forutsatt at man blant annet tar vekk slike elementer hos Strindberg som klassefølelse, kritikk av øvrigheten, humor og ironi.

Boka er underholdende, gir mye kunnskap og setter i gang tanker. Film - og TV - er en gigantisk industri og samtidig et medium for massespredning av kultur, på kunstnerisk nivå og på underholdningsnivå. I denne tid hvor innpakningen nærmest er innholdet er det viktig å lete etter hva som er hva, spørre hva det gjør med oss, og hvorfor. Samtidig som det er viktig å se sammenhenger og avsløre, skal vi vel også kunne ha glede av filmopplevelser, selv om de ikke er helt politisk korrekte?

En av mine yndlingsfilmer er Hasse Alfredssons Den enfoldige morderen. Så hvorfor ikke Isaksson har tatt med den, er meg en gåte. Bortsett fra det, anbefales boka varmt.