Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Irak under beleiring i ti år

av Anthony Arnove

Røde Fane nr 2, 2001

Anthony Arnove er redaktør ved South End Press i USA
og har skrevet bøker om blokaden av Irak.
Artikkelen gjengis med tillatelse fra forfatteren og Monthly Review.
Oversatt av Harriett Rudd.


Det er nå 10 år siden FN vedtok omfattende sanksjoner mot Irak. Sanksjonene ble vedtatt den 6.august 1990, på dagen 45 år etter USA slapp en atombombe over Hiroshima. Bomben drepte anslagsvis ett hundre tusen mennesker og etterlot seg radioaktiv forurensning som fremdeles påvirker befolkningen i området. Kort tid etter fulgte angrepet på Nagasaki. Sammentreffet i datoer er avslørende. På tross av den amerikanske regjeringens retoriske kamp for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen står USA i en særklasse når det gjelder bruk og produksjon av slike våpen. Bruken av atombomber mot Japan var avskyelig, men i de siste ti årene har det dødd mellom fem og ti ganger så mange mennesker i Irak som en følge av krigshandlinger og sanksjoner. Denne krigen føres under FN-flagget og ledes av USA og Storbritannia.

FN vedtok sanksjoner mot Irak fire dager etter invasjonen i Kuwait og opprettholdt dem etter den brutale Gulfargen i 1991. Krigen krevde ti tusener av irakiske liv, fordrev Irak fra Kuwait og førte landet tilbake til et "førindustrielt samfunn", som en FN-ledet delegasjon observerte rett etter krigen (1). Det ble hevdet at sanksjonen ble forlenget for å uskadeliggjøre Iraks masseødeleggelsesvåpen. Lite ble sagt om at de land - USA og andre medlemmer av Sikkerhetsrådet - som uttrykte slik bekymring for Iraks masseødeleggelsesvåpen, er de samme landene som er ansvarlige for en overveldende del av våpensalget i regionen og på i verden. Enda mindre ble sagt om en del andre ubeleilige fakta: I årene forut for invasjonen av Kuwait hadde Iraks ødeleggende og undertrykkende kapasitet blitt utviklet med støtte og oppmuntring fra venner i Washington, London og andre vestlige hovedsteder. Israel hadde på dette tidspunktet et atomvåpenarsenal på omtrent to hundre stridshoder, og okkuperte fremdeles Sør-Libanon og territorier de røvet til seg i 1948 og 1967 i strid med en rekke FN-resolusjoner.

Ti år senere, til tross for bevis fra tidligere sjefer for FNs våpeninspektører og andre internasjonale institusjoner for at Irak er "kvalitativt avvæpnet" blir sanksjonene opprettholdt. Sanksjonene vil bli fastholdt "til tidenes ende eller så lenge han (Saddam Hussein) sitter ved makten", forklarte president Bill Clinton. Mens USA nå ønsker et regimebytte i Irak, holdt de bevisst Saddam Hussein ved makten i sluttfasen av Gulf Krigen. Eller for å sitere New York Times-korrespondenten, Thomas Friedman: USA foretrakk en "irakisk junta som styrer med jernhånd" fremfor et folkelig opprør (2).

Den amerikanske regjeringen ønsker egentlig at en fra de militæres rekker tar makten og styrer landet, på samme måte som Saddam Hussein gjorde da han var USAs allierte i krigen mot Iran i årene 1980-1988 og frem til invasjonen av Kuwait. Men, USA vil også at det skal være en person uten regionale makt ambisjoner som kan komme i konflikt med den viktigste regelen for amerikansk politikk i Midt-Østen: USA er sjef! Loven, med det latterlige navnet Iraqi Liberation Act (Loven om Iraks frigjøring), har satt av nittisyv millioner dollar til den såkalte irakiske opposisjonen. Det er en dypt splittet gruppe med base i London, som helt mangler sosial base i Irak. Blant grupperingene som mottar penger og støtte fra USA er en som håper å gjenopprette monarkiet i Irak (3).

I mellomtiden dør ufattelige mange vanlige irakere som en bevisst og forutsigelig følge av en politikk som har som formål å strupe den irakiske økonomien. De som betaler prisen, er de fattige - arbeiderklassen og spesielt barna - og ikke de som hevdes å være målet for sanksjonene, nemlig president Hussein og hans innerste krets i det styrende Baath-partiet. Tvert i mot har sanksjonene på mange måter styrket regjeringen, men splitter og svekker befolkningen. En liten gruppe har blitt utrolig rike på svartebørshandelen generert av embargoen. I sentrum av Bagdad kan man se splitter nye Mercedes-sedaner og firehjulsdrevne terrengbiler blant de skrøpelige dødsfellene vanlige irakere kjører. Sammen navigerer de gjennom 4-felts kryss uten fungerende lys. Selv om embargoen har hindret Irak i å importere varer som er helt nødvendige for å opprettholde vann- og sanitærsystemet - blant annet klorin - smugler den lille eliten i Bagdad inn klorin til sine private svømmebasseng. Det har vært en sterk vekst i byggingen av private svømmebasseng under embargoen (4).

Etter å ha foretatt omfattende landsdekkende undersøkelser oppdaget Unicef at dødligheten for barn under fem år var fordoblet i sentrale og sørlige deler av Irak, og at dette hovedsakelig skyldes Golf-krigen, dens ettervirkninger og sanksjonene. I et land med tjueto millioner mennesker tilsvarer det opp mot fem hundre tusen "ekstra" dødsfall over en ti år periode. Den viktigste dødsårsaken blant barn under fem år i Irak er dehydrering som følge av diaré. Det amerikanske utenriksdepartementet hevder at disse dødsfallene er Saddams feil. De viser til forbedringen i dødligheten for barn under fem år i de autonome, kurdisk kontrollerte delene i det nordlige Irak.

Dette argumentet tåler ikke nærmere etterprøving. Den nordligste delen av landet har et langt rikere jordbruk enn den sørlige og sentrale delen, den mottar større humanitære bidrag per hode - inkludert kontant bidrag som er forbudt i resten av landet og kan dra nytte av illegal handel over den tyrkiske grensen. Sist men ikke minst ble dette området påført langt færre skader på infrastrukturen og utsatt for mindre forurensning som en følge av Golf-krigen enn de sørlige delene av landet hvor det amerikanske militæret avfyrte mer en million runder ammunisjon med utarmet uran (5).

Irakere står nå ovenfor utbredt feilernæring og andre sykdommer som er typiske i den fattige tredje verden, slik som malaria, kolera og tuberkulose. Selv om Iraks regjering var undertrykkende og udemokratisk, hadde Irak på slutten av 1980-tallet en avansert medisinsk, utdannings- og sosial infrastruktur. Den har blitt ødelagt. FNs sanksjonskomite, som må godkjenne alle kjøp den irakiske regjeringen ønsker å gjøre med sine oljeinntekter, avslår rutinemessig godkjennelse av kontrakter for å bygge opp igjen denne infrastrukturen med begrunnelse i sitt "dobbeltbruk" kriterium: Irak kan ikke importere sivile varer som kan ha en potensiell militær anvendelse. Blant de varene som har blitt holdt ute gjennom denne mekanismen, hovedsakelig fordi den amerikanske representanten legger ned veto, er ambulanser, klorprodukter og til og med blyanter. Pr. dags dato er varer for rundt 1,8 milliarder dollar som Irak har bedt om er holdt tilbake takket være disse restriksjonene. I noen tilfeller fører dette også til at varer som har blitt importert, for eksempel reservedeler, blir verdiløse.

Den undersøkende journalisten, John Pilger, som holder til i London, konfronterte nylig Peter van Walsum, lederen for FNs sanksjonskomite, med hvordan komiteen fatter beslutninger.

Pilger: Hvor mye makt utøver USA over din komite?
Van Walsum: Vi handler etter konsensus.
Pilger: Og hvis USA er i mot?
Van Walsum: Da handler vi ikke. (6)

I 1990 var en irakisk dinar verdt omtrent tre dollar. I dag, hos Bagdads vekselmeklere, er kursen for en dollar 2.200 dinarer. Som et resultat har spare- og inntjeningsevnen til nesten hver eneste iraker blitt ødelagt. Barn forlater skolen tidlig - hvis de overhodet begynner - for å hjelpe familiene sine med å overleve på. I en syvende klasse utenfor Bagdad som jeg besøkte sammen med en delegasjon fra Fellowship of Reconcilliation and Voices in the Wilderness i mars 2000, stod læreren foran en full klasse uten tilgang til et eneste ark, blyanter, lærebøker eller kladdebøker. Da hun spurte elevene på arabisk om å rekke opp en hånd hvis de måtte jobbe etter skolen, rekte hver eneste elev opp hånda. En del av barna pusser sko eller selger parafin, andre selger kroppene sine. Senere, i gangen, forklarte læreren at hun også måtte jobbe etter skolen fordi hun ikke lenger kunne leve av sin lærerlønn som tilsvarer omtrent tre dollar i måneden. Hun ikke hadde råd til medisinsk behandling som hun trengte.

Blod for olje

For å forstå hva som skjer i Irak, må man starte med et enkelt faktum som sjelden blir trukket frem i media: Nest etter Saudi-Arabia har Irak verdens største bekreftede oljereserve. Noe sånt som 11 prosent av verdens olje ligger under Irak og fordi den er så nær overflaten, er den blant verdens billigste å utvinne. Den irakske oljen er derfor mer lønnsom enn olje fra Mexicogolfen eller Nordsjøen.

Noen har prøvd å forklare amerikansk irakpolitikk ved å vise til bensinprisen på amerikanske bensinstasjoner, men bildet er mer komplisert. USAs ledende oljeleverandør er faktisk Canada, og de overtok for kort tid siden denne plassen fra Venezuela. USAs interesse for Midt-Østens olje stikker dypere. Amerikanske byråkrater har lenge forstått at i tillegg til å være svært lønnsom, er oljereservene i Midt-Østen av enestående geostrategisk betydning. Så tidlig som i 1945 bemerket det amerikanske utenriksdepartementet at olje "historisk har spilt en større rolle for USAs utenriksforbindelser enn noen annen handelsvare" (7). Regjeringen innså særskilt at kontroll over regionens olje ville gi USA en strategisk fordel ovenfor konkurrerende kapitalistiske stater, spesielt Japan og Tyskland.

I 1930- og 1940-årene ble Irak dominert av britiske interesser. Men da det ble oppdaget store olje reserver i Irak i begynnelse av 50-årene, ville USA dytte Storbritannia til siden. "Forholdene endret seg dramatisk" i Irak i 1950-årene, forklarer historikeren Samira Haj. "Produksjonsnivået økte, konsesjonsinntektene steg kraftig og olje ble den ledende sektoren i den (irakiske) økonomien." Som sosialisten Tony Cliff bemerket:

"Når vi snakker om imperialisme i Midt-Østen, er det første man tenker på olje. (...) Hvis vi snakket om olje i Midt-Østen før andre verdenskrig, ville vi hovedsakelig snakket om britisk oljeimperialisme. Storbritannia kontrollerte da 100 prosent av Irans olje og 47,5 prosent av Iraks olje, USAs andel var bare 23,75 prosent i Irak (det samme som Frankrike). Etter det har situasjonen forandret seg radikalt: I 1959 steg USAs andel til 50 prosent av all olje i Midt-Østen, mens Storbritannias andel sank til 18 prosent. (Frankrike hadde 5 prosent, Nederland 3 prosent, andre - inkludert de lokale arabiske regjeringene 24 prosent.) Nå er oljeimperialisme egentlig USA-imperialisme." (8)

USA gikk ut av den andre verdenskrigen som en enestående økonomisk og militær makt. De søkte umiddelbart å kapitalisere de fordelene de hadde oppnådd. USA ønsket å utvikle "et mønster av relasjoner som vil tillate oss å opprettholde denne situasjonen av ulikhet uten faktisk å svekke vår nasjonal sikkerhet" (som George Kennan, strateg i utenriksdepartementet, skrev i et internt planleggingsdokument i 1948) ved å etablere nære relasjoner med klientregimer i regionen. USA kom særlig til å støtte seg på Israel og Iran under Sjahen (9). Men i 1979 ble dette regionale "mønstret av relasjoner" brutt opp. Da den USA-støttede Sjahen ble forvist fra Iran etter revolusjonen, vendte USA seg mot Irak og Saddam Hussein - som hadde steget opp gjennom Baath-partiets maktstruktur til å bli president i 1979 - for å holde Iran i sjakk. Under den blodige krigen med Iran fra 1980-1988 gav USA Irak våpen og støtte, samtidig som de underhånden spilte de to landene opp mot hverandre.

I dag skriver media side opp og side ned om hvordan Hussain "gasset sitt eget folk". Men da tusener av kurdere ble gasset i Halabja-massakren i mars 1988, økte USA sine jordbrukskreditter til regimet og sende en delegasjon av politikere fra Washington, deriblant senator Robert Dole, for å fremme bedre relasjonene mellom de to landene og for å gi Hussein råd om hvordan han skulle takle amerikanske medier.

Regional imperialisme

Hussein ville selvfølgelig raskt gå fra å være en diktator, hvis våpen og undertrykking ble sett på med velvilje (fordi de var stemplet med Made in the USA), til å bli regjeringens verste fiende, og tema for endeløse diskusjoner om ondskapen USA møter på verdensarenaen. Som historikeren Howard Zinn kommenterer: "Det er som om USA aldri har støtt på en diktator tidligere," sett bort fra Sjahen i Iran, Suharto i Indonesia, Mobutu Sese Seko i Zaire (nå Kongo) og Hussain i Irak (10).

1979 var viktig på en annen måte også. Maktbalansen i Midt-Østen ble forskjøvet. Da Anwar Sadat i september 1978 signerte Camp David-avtalen med Israel, som ledet frem mot en fredsavtale mellom Israel og Egypt i mars 1979, var spørsmålet om hvem i den arabiske verden som - for å sitere Naseer Aruri - "skulle bli den ledende kraften i motstanden mot Israel" (11). Hussein håpet at Irak kunne fylle tomrommet, en ambisjon som skulle føre ham på kollisjonskurs med USA.

Irak representerer et tydelig eksempel på det Alex Callinicos har beskrevet som fremveksten av regional imperialisme i den tredje verden:

"Nøkkelfaktoren i utviklingen av en mer pluralistisk og ustabil verden har vært fremveksten av de regionale imperialismene i løpet av de siste tjue årene - dvs. tredje-verdenland med aspirasjoner om den type politisk og militært herredømme på et regionalt plan som bare supermakter har kunnet glede seg over globalt. Midt-Østen - den mest ustabile regionen etter 1945 (...) er uheldigvis også det området med flest land som konkurrerer om å oppnå en slik posisjon - Israel, Iran, Irak, Egypt, Syria og Tyrkia." (12)

Hussein gikk for langt da han i august 1990 invaderte Kuwait. USA hadde bygget opp det irakske regimet mot Iran av strategiske årsaker, men de var ikke villige til å la Hussein oppnå sine regionale ambisjoner uhindret. Spesielt ikke hvis det truet USAs kontroll over olja. Golf-krigen sikret i seg selv USAs interesser. Iraks infrastruktur ble brutalt ødelagt og også steder av kulturell og historisk betydning, ble utsatt for angrep. Handelsembargoen har hindret Irak å gjenoppbygge landet og ført til at befolkningen utsettes for store lidelser fordi USA er fast bestemt på å opprettholde "politisk og militær kontroll".

Den skjulte krigen

Sanksjonene har blitt presentert som et alternativ til militær intervensjon, men har faktisk ført til større skade enn Golf-krigen. Dessuten har boikotten stadig blitt supplert med en rekke militære angrep på Irak. En av Clintons første beslutninger som president, etter å ha returnerte haitiske flyktninger som søkte asyl, var å sende raketter mot sentrum i Bagdad. En rekke irakere ble drept, blant annet artisten Leila al-Attar. Etter den brutale Operasjon Desert Fox-bombingen i desember 1998, har amerikanske og britiske jagerfly bombet Irak nesten daglig.

"Sivile dødsfall og skader er en regulær del av de lite omtalte amerikanske og britiske luftoperasjonene over Irak," vedgikk Washington Post i en av de få artiklene som omtaler angrepene i de såkalte flyforbudssonene over Irak. De to landene hevder bombetoktene er "håndhevelse" av en FN-resolusjon, men resolusjonen er ikke-eksisterende, sonene mangler juridisk basis. Operasjonene - som har kostet mange milliarder dollar - har for lengst passert omfanget av fjorårets Nato-operasjon på Balkan, men har bevisst blitt holdt unna det offentlige søkelys av den amerikanske og britiske regjeringen. I følge Pentagon har amerikanske og britiske kampfly gjennomført i overkant av 280.000 tokt over "flyforbudssonene" siden de ble opprettet. Etter at angrepene ble kraftig trappet opp i desember 1998, har Storbritannia sluppet anslagsvis syttiåtte tonn sprengstoff bare over det sørlige Irak. Til sammenligning ble det i de foregående seks årene bare sluppet 2,5 tonn (13).

I Basra, den viktigste byen i det sørlige Irak, traff jeg Iqbal Fartous som nå kaller seg UM Hydir ("mor av Hydir"), etter sønnen hun mistet i et slik bombeangrep i januar 1999. Hydir ble drept sammen med flere andre naboer i en trang bygate. Hennes andre sønn, Mustafa, som nå er seks år, overlevde. Um Hadyr trakk opp skjorta og tok ned buksa for å vise oss de mange glasskårene og splintene som var tydelige under hudoverflaten. FN-medarbeidere, inkludert Hans von Sponeck, som nylig sa opp sin stilling som FNs humanitære koordinator i Irak som en protest mot sanksjonene, har dokumentert at bombene rutinemessig treffer sivile, viktig infrastruktur og buskap.

USA hevder at flyforbudssonene ble etablert for å beskytte kurderne i det nordlige Irak og shiamuslimene i sør. Likevel har de ikke bidratt til dette i det hele tatt. Det hyklerske i USAs politikk ble nok en gang avslørt i april. Da satte Tyrkia i gang et stort militær angrep i Nord-Irak for å gjennomføre en kampanje for etnisk rensing, som skulle utrydde de samme kurderne som de vestlige styrkene hevdet å beskytte.

Tyrkia er en viktig alliert for USA og Nato og "spiller en kritisk rolle når det gjelder å beskytte amerikanske interesser i regionen," ifølge New York Times. Landet stiller også baser til disposisjon for USAs militære operasjoner i regionen, inkludert angrepene i flyforbudssonene. "I det som har blitt en årlig begivenhet som markerer at våren har kommet," rapporterte avisa Guardian i Storbritannia, "har tusener av tyrkiske tropper de siste dagene krysset grensen inn i det nordlige Irak for å jakte på medlemmer av det opposisjonelle Kurdiske arbeiderpartiet (...) Omtrent alle andre steder i verden, ville tusener av tungt bevæpnede styrker som krysser en internasjonal grense, være en stor nyhet, men denne siste tyrkiske innmarsjen i Irak vil knapt bli registrert i vesten." (14)

Å snu tidevannet

Selv om forkjemperne for sanksjoner har prøvd, meget hardt, å skjule bevisene - de humanitære følgene - av krigen mot Irak, befinner de seg nå stadig mer på defensiven takket være presset fra en voksende aktivistbevegelse. "(Clinton-)administrasjonens Irak-politikk møter økende diplomatisk motstand og internasjonal bekymring for at de økonomiske sanksjonene vedtatt av FN, straffer det irakiske folket og ikke Husseins regjering," skrev New York Times i juli. FNs sikkerhetskomite blir også "møtt med økende kritikk av handelsembargoer som ikke synes å avskrekke diktatorer, men ofte skader sivile," og "har fått en tøff jobb med å imøtegå kritiske røster av sanksjonene mot Irak, hvor 80% av befolkningen har blitt rammet i følge nye beregninger fra Røde kors og Røde halvmåne." Sent i mars innrømmet FNs generalsekretær, Kofi Annan: "Vi står i fare for å tape diskusjonen eller propagandakrigen - hvis vi ikke har tapt den allerede - om hvem som er ansvarlig for situasjonen, president Saddam Hussein eller FN. Vi blir beskyldt for å påføre en hel befolkning lidelse," la han til (15).

Da Hans von Sponeck sa opp sin stilling denne våren, ble han den andre høyt plasserte FN-tjenestemannen som har forlatt sin stilling. Han fulgte det moralske eksemplet til Dennis Halliday, den tidligere humanitære koordinatoren som trakk seg høsten 1998, og som siden bruker sitt liv til å få slutt på det han beskriver som "folkemordet" i Irak. Rett etter von Sponecks gikk av, sa også Jutta Burghardt, direktøren for FNs matvareprogram i Irak, opp sin stilling. "Jeg støtter fullt ut det von Sponeck sa", uttalte Burghardt, "det er en sann humanitær tragedie som skjer her, og jeg tror at alle mennesker som ser på fakta og konsekvensene av sanksjonene for lokalbefolkningen, ikke vil fornekte at han har rett." Tun Myat som overtok etter von Sponeck, rapporterte i oktober at "selv om (Iraks mat-)distribusjon regnes for å være blant verdens beste, så har den vanlige irakers situasjon ikke blitt bedre fordi kronisk fattigdom hindrer en bedring av livsvilkårene" (16).

Media har i større grad begynt å dekke krigen på en måte vi ikke har sett tidligere i den tiårsperioden krigen har vart. Bladet The Economist skrev nylig:

"Sanksjonene møter irakerne hvert minutt, hver dag. I Basra, Iraks nest største by, slår strømmen seg av og på og er ikke til å stole på de timene på dagene da den er tilgjengelig. Røyk fra dårlige aggregater og kjøretøy henger over byen som en tykk sky. Vannet i krana gir diare, men få har råd til vann på flaske. Fordi kloakken har brutt sammen, er det dammer med illeluktende møkk over hele byen. Dette avløpet kombinert med forurensning lengre opp i elven har drept mesteparten av fisken i elven Shatt al-Arab, og gjort resten uspiselig. Regjeringen kan ikke lenger sprøyte mot sandlopper eller mygg, så mengden insekter har økt kraftig, og det samme har sykdommene de bærer med seg.

Mesteparten av det en gang så velutviklede apparatet av offentlige tjenester, har forsvunnet. Arkeologene har begynt å begrave ruinene som de med stor møye har gravd frem, fordi de mangler de riktige kjemikaliene for å kunne bevare funnene. Det offentlige vannings- og dreneringsnettverket har falt sammen. Det har ført til at mye av Iraks beste jordbruksområder enten er for tørre eller for salte til å dyrke. Sau og kyr er ikke lenger beskyttet av et offentlig vaksinasjonsprogram og har blitt rammet av pester og sykdommer i hundre- og tusentall. Mange lærere i de offentlige skolene gidder ikke møte på jobb lenger. De som gjør det, må undervise slappe og feilernærte barn uten bøker, pulter eller tavler." (17)

I fjor gjennomførte aktivister i USA, med stor suksess, aksjoner i forbindelse med at Madeleine Albright - en verbal forkjemper for sanksjonene - holdt eksamenstaler ved University of California, Berkeley, George Washington University og Northeastern University. Under eksamenshøytideligheten ved Berkeley gav Fadia Rafeedie - som ble tildelt høyeste utmerkelse for en senior - en sterk tale som fordømte krigen mot Iraks folk. Albright ble spart for å måtte høre Rafeedies ord fordi universitetet omgjorde programmet slik at Albright fikk tale først. Mens demonstranter inne i salen holdt opp bannere som beskrev Albright som en krigsforbryter, ble hun raskt eskortert ut av sikkerhetsvakter og forbi en stor demonstrasjon utenfor auditoriet - femtini demonstranter ble fjernet fra hallen.

Slik aktivisme var avgjørende for å få slutt på krigen i Vietnam, og ble også viktig i de bredere kampene i dette landet for kvinners rettigheter, homofil frigjøring, borgerrettigheter og sosialisme. I en tid da et økende antall mennesker har blitt radikalisert og stiller spørsmål ved hvilken pris vanlige mennesker, her til lands og i utlandet, må betale for USAs imperialisme og kontroll over institusjoner som De forente nasjoner, Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, er mulighetene for å revitalisere den antiimperialistiske venstresiden bedre enn noen gang. Det er ikke en overdrivelse å si at millioner av liv avhenger av at det blir bygget en antiimperialistisk bevegelse der det første skrittet må være oppgaven med få opphevet sanksjonene mot Irak.


Noter
  1. Martti Ahtisaarik: The impact of War on Iraq: Report to the Secretary-General on Humanitarian Needs in Iraq in the Immediate Post-Crisis Enviroment, 20. mars 1991, Westfield, New Jersey: Open Magazine Pamphlet Series 7, 1991. [Tilbake]
  2. Barbara Crosette: "For Iraq, a Dog House with Many Rooms", New York Times 23. november 1997, side 4: 4, og "US Monitor Now Argues Iraqis Have Little to Conceal", New York Times 3. juli 2000, side A7. Thomas L. Friedman, "A Rising Sense that Iraq's Hussein must Go", New York Times 7. juli 1991, side 4:1. Tim Russert intervju med Madeleine Albright, NBC, Meet the Press 2. januar 2000. [Tilbake]
  3. Se Ken Silverstein: "Crazy About Hussein", The Nation 268:17 (10. mai 1999), side 19-23. [Tilbake]
  4. Se Sandro Contenta: "The Rich get Richer, the Poor", Toronto Star 25. juni 2000. [Tilbake]
  5. Unicef and Government of Iraq, Ministery og Health, Child and Maternal Mortality Survey 1999: Prelimenary Report, Bagdad: Unicef 1999, og relaterte dokumenter tilgjengelig på internett http://www.unicef.org. Se Peter L Pellett: "Sanctions, Food, Nutriotion, and Health in Iraq", i Anthony Arnove (red): Iraq Under Siege: The Deadly Impact og Sanctions and War, Cambridge: South End Press 2000; London: Pluto Press 2000, side 161-163. [Tilbake]
  6. John Pilger: "Collateral Damage", i Arnove: Iraq Under Siege, side 63. [Tilbake]
  7. Gabriel Kolko: The Politics of War: The World and United States Foreign Policy, 1943-1945, New York: Vintage 1968, side 294. [Tilbake]
  8. Samira Haj: The Making of Iraq, 1900-1963: Capital, Power and Ideology, New York: SUNNY Press 1997, side 71. Tony Cliff: "The Struggle in the Middle East", i Tariq Ali (red): The New Revolutionaries: A Handbook of the International Radical Left, New York: Wiliam Morrow 1969, side 219-220. [Tilbake]
  9. State Deparment Policy Planning Study 23. februar 1948, sitert i Noam Chomsky: On Power and Ideology: The Managua Lectures, Boston: South End Press 1987, side 15-16. [Tilbake]
  10. Howard Zinn: "Iraq Under Siege", 10. april 2000, New York.Utskrift tilgjengelig fra Alternative Radio (http://www.alternativeradio.org). [Tilbake]
  11. Naseer Aruri: "America's War Against Iraq: 1990-1999", i Arnove: Iraq under Siege, side 25. Se også Ivor Lucas: "Twenty Years of Saddam Hussein 1979-1999", i Campaign Against Sanctions on Iraq (CASI, Sanctions on Iraq: Background, Concequenses, Strategies), Cambridge: CASI 2000, side 15. [Tilbake]
  12. Alex Callinicos: "Marxism and Imperialism Today", i Alec Collinicos m.fl.: Marxism and the New Imperialism, Chicago og London: Bookmarks 1994, side 45. [Tilbake]
  13. Edward Cody: "Under Iraqi Skies, a Canvas og Death," Washington Post 16. juni 2000, side A1. David Usborne: "The West's Forgotten Conflict," Guardian 23. juni 2000. Richard Norton-Taylor: "Step-up in Bombing of Iraq Questioned," Guardian 8. juni 2000. [Tilbake]
  14. Chris Morris: "Turks Pursue Kurds Inside Northern Iraq", Guardian 3. april 2000, side 13. [Tilbake]
  15. Steven Lee Myers: "Flight Tests Show Iraq Has Resumed a Missile Program", New York Times 1. juli 2000, side A1. Barbara Crossette: "UN Council to Review its Policy on Sanctions", New York Times 18. april 2000, side A10. "Annan Exhorts UN Council on 'Oil for Food' for Iraqis", New York Times 25. mars 2000, side A3. [Tilbake]
  16. Agence France-Presse: "UN Food Aid Chief Joins Protest Against UN Resolution on Iraq", 16. februar 2000. Christoffer Wren: "Iraq Poverty Said to Undermine Food Programe", New York Times 20. oktober 2000, side A16. [Tilbake]
  17. "When Sanctions Don´t Work", The Economist 354/865 (8.-14. april 2000), side 23-24. [Tilbake]