Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Kampen mot EU krever enhet

av Solveig Aamdal

Røde Fane nr 1, 2001

Solveig Aamdal er medem av sentralstyret i AKP


Det norske folket er ganske utrulig. År etter år, folkeavstemming etter folkeavstemming er motstanden mot norsk EU-medlemskap like sterk. Vi kan få en meningsmåling eller to som tyder på noe anna, men kort tid etter er flertallet mot medlemskap like stort. Dette skjer til tross for at presset for å skifte mening er økende. Det må være en frustrerende situasjon for ja-sida.

I Sverige holder også motstanden seg. Det sies at den eneste gangen det var flertall for svensk medlemskap var på avstemningsdagen. Motstandsfronten i Sverige både var og er langt svakere enn i Norge. Det var en av grunnene til at makta klarte å presse fram et ja i Sverige. Men svenskene har ikke planer om å gi opp. På gatene i Østersund kan en stadig møte folk som samler inn underskrifter der de krever ei ny folkeavstemning. Motstanden i Sverige gjør det vanskelig for makta i Sverige å knytte seg til det økonomisk samarbeidet.

Danskene sa som kjent nei til deltakelse i den monetære unionen. Nå veit vi at de som har makta i Danmark lett kan forandre avstemningsgrunnlaget en smule, kreve ny avstemming og presse gjennom et ja. Men sannsynligheta for det er ikke stor. Det er ikke enkelt for makta å tape gang på gang. Og motstanden i Danmark mot en enda tettere tilknytning til EU er stor.

Det danske neiet har stor betydning. Ikke bare for utviklinga i Danmark, men for hele EU. Det at noen land sier nei til den utviklinga det er lagt opp til, gjør at farten må senkes og politikken forandres.

Utviklinga i EU

Etter toppmøtet i Nice 7.-10. desember har de store landa styrka innflytelsen sin innad i EU.

De store landa får mer makt, også etter en eventuell utvidelse av EU. Antall plasser både i EU-parlamentet og i rådet er økt for de store landa på bekostning av de små. Danmark vil for eksempel få 2 % av stemmene både i parlamentet og i rådet. Hadde Norge vært medlem, ville vi fått om lag den samme innflytelsen. Samtidig som de store landa styrker seg når det gjelder den direkte maktfordelinga, overføres også flere og flere områder til flertallsavgjørelser. Toppmøtet innførte flertallsavgjørelser på 34 områder som medlemslanda har vetorett på i dag. Det vil igjen føre til at de store landa kan bestemme over de små. Det finnes områder som det fremdeles er vetorett på, men disse områdene er under stadig press, mest mulig skal avgjøres ved vanlig flertall.

I tillegg blei EUs charter for de grunnleggende rettigheter undertegna. Dette charteret skal brukes for å utvikle felles verdier på veien mot en tettere union. EU tar sikte på å vedta en egen grunnlov i 2004. Toppmøtet i Nice var derfor et skritt videre på veien mot statsdannelse.

EU-motstanderne har lenge sagt at EU planlegger en ny stat. Alt som skjer underbygger dette, vi har felles valutapolitikk med felles mynt, felles hær og felles opptreden i internasjonale fora.

Et EU som utvider seg mot øst vil skape et EU med større forskjeller og flere innebygde motsigelser. Det at det legges opp til A-, B-, C- og D-lag, vil styrke disse motsigelsene.

Grunnene til å kjempe mot EU-medlemskap øker, EU utvikler seg i retning av å bli en imperialistisk supermakt. For revolusjonære må det være viktig at denne utviklinga bremses, blant annet ved å holde land som Norge utafor.

Kampen mot EU

Kampen mot EU i Norge, Sverige og Danmark er og har vært forskjellig. I Danmark har motstanderne mot EU hele tida vært organisert. De har stilt til valg til EU-parlamentet, og hele tida kjempa mot at EU skal utvikle seg til en ny stat. De har vært en organisert kraft mot utviklinga i EU, innafor EU. Det har vært med på både å påvirke EU, og holdt motstanden mot EU aktiv i Danmark. Det at det i Danmark fremdeles er en organisert motstandsfront etter at de har vært medlem av EU i snart 30 år, er ganske utrulig.

I Norge var det som kjent Nei til EU som var og er den samlende fronten mot norsk EU-medlemskap. Det at vi hadde en front hvor alle motstandere var samla, og hvor partier og organisasjoner brukte både tid og penger på den felles kampen, var en av grunnene til at vi vant. At motstanderne i tillegg var både villige og i stand til å legge til side interne motsigelser for å forene seg i kampen mot norsk EU-medlemskap, var med på å sikre seieren.

Etter at seieren var et faktum var det sterke krefter som ville legge ned organisasjonen. Nei til EU hadde oppfylt sin misjon, den hadde fått folk i Norge til å stemme nei. At vi var mange som ville opprettholde organisasjonen for å fortsette å kjempe mot EU-tilpassinga og mot EØS-avtalen styrka bare disse kreftenes ønske om å legge ned Nei til EU. Partiene og organisasjonene ønska ikke en sterk nei-front som ville stille krav til hvilken politikk de skulle føre i forhold til EU. Den fronten som hadde vært nødvendig for å holde Norge utafor EU, var ikke ønskelig når Norge skulle tilbake til det som blei kalt ”normale politiske forhold”.

Som kjent tapte denne linja, Nei til EU blei ikke nedlagt, og er fremdeles en front med mange aktive medlemmer. Naturligvis er ikke aktiviteten slik den var før folkeavstemninga, men viljen til å kjempe mot EU og norsk tilpassing er like sterk som før.

I Sverige var det mye motsigelser innafor motstandsfronten. De partiene som var imot EU-medlemskap, lot seg ikke innordne i en felles front som de gjorde det i Norge. Nå etter folkeavstemninga er fronten så sterkt svekka at en kan være redd den vil gå i oppløsning.

Situasjonen i Norge i dag

Ja-sida i Norge har på ingen måte gitt seg. Landsmøtet i DNA åpna for at EU-saka kunne tas opp igjen når tida var moden. Ja-sida venter og ser, de er på jakt etter det som skal til for at folk skifter side. Samtidig er det klart at DNA av politiske grunner ikke kan risikere å gå på et nytt nederlag i en folkeavstemning. Viss de har regjeringsmakta aleine og taper nok en folkeavstemning, er de ille ute.

Det har vært spekulert mye om de vil prøve å forandre grunnlaget for ei folkeavstemming, altså at en ikke skal stemme ja eller nei til medlemskap, men ja eller nei til om det i hele tatt skal forhandles. Blir det ja til forhandlinger, kan de i neste omgang melde oss inn uten ny folkeavstemming. Å kuppe Norge inn på en slik måte vil være vanskelig å gjennomføre. Til det er nei-sida for aktiv og oppegående. En slik taktikk vil fort avsløres.

Skal det lykkes for makta å få Norge inn i EU, må folkemeninga snu. Derfor er det viktig å være oppmerksom på hva som kan få folk til å forandre mening. Noen av disse faktorene må være til stede:

SV

SVs motstand mot EU kan virke like sterk som den er i Senterpartiet. Likevel er det her det er mulig for ja-sida å slå inn kiler. I Danmark støtter ledelsen i SF, som er det danske søsterpartiet til SV, Nice-traktaten. Dette begrunner de med at det åpner for en utvidelse østover. Altså den samme begrunnelsen som folk i Venstre vil bruke for å skifte side. Det er og sterke krefter i SV som allerede er tilhengere av norsk EU-medlemskap. I dette partier er det altså mulig for ja-sida å spille på. Om ikke SV går over til å være et ja-parti, kan det være mulig at mange SVere skifter side, noe som igjen kan føre til at partiet ikke tar stilling.

DNA er splitta i synet på EU. Det er viktig for ledelsen i DNA å få de som stemmer på partiet, over til sin side. For å få til det, er de avhengig av å bruke tid. Små drypp over lang tid er den taktikken som brukes. For DNA er det bortimot politisk sjølmord å gå på et nederlag i ei folkeavstemning igjen. En taktikk de kan bruke, er å være med i ei samlingsregjering. Det som må være ønskesituasjonen fra DNA, er å sitte i regjering sammen med SV neste gang EU-saka skal tas opp. Da vil de kunne få SV over på ja-sida, samtidig som de ikke har ansvaret aleine for å ta opp saka på nytt. Dersom EU utvides østover, kan dette være mulig.

Rød Valgallianse

Det kom som et sjokk på mange at en meningsmåling avslørte at mange av RVs velgere sa ja til norsk EU-medlemskap. Nå var tallgrunnlaget for dette så lite at meningsmålinga er lite å stole på. Men AKP og RVs konsekvente motstand mot EU var og er en viktig del av motstandsfronten. Høsten 1999 var det en diskusjon i Klassekampen om hvorvidt det danske neiet til ØMU hadde en bismak eller ikke. Bismaken skulle komme fordi deler at den reaksjonære høyresida i Danmark stemte nei. Det at reaksjonære er mot både EU og utviklinga i EU er ikke noe nytt. Det nye i Danmark var pressas ensidige vinkling på denne delen av nei-sida.

Det at vi får denne diskusjonen innafor RV, er ikke uventa. Vi blir og påvirka av det vi hører gjennom aviser, radio og TV. Og når Dansk Folkeparti blei framstilt som de som leda nei-fronten, var det mange som trudde det var sant. Glemt var Folkebevegelsen, Juni-bevegelsen, Enhetslistene, ulike kommunistiske organisasjoner, fagbevegelsen og andre som kjempa for at det skulle bli nei. Og spørsmålet blei om vi ønska et reaksjonært nei også i Norge.

Det at enkelte reaksjonære er mot EU, er ikke noe nytt. Det kan vise oss to ting. Det ene er at man kan ha ulike årsaker for å være imot EU. Det andre kan være at også de som er reaksjonære kan ta rett standpunkt i enkelte saker. Det som må være viktig for motstandere, er at en kan forene seg til tross for at en kan være uenige på mange områder.

Bygge fronter

Det å bygge fronter er i stor grad å legge vekt på det som er det viktigste i en sak. Det er den saka en skal prioritere arbeidet om. Så må en se hvilke andre saker en må ha med i grunnlaget for fronten. Nei til EU har for eksempel vedtekter mot rasisme. Det er viktig for å avgrense fronten mot personer som er mot EU på et rasistisk grunnlag.

Det at en front er så brei som mulig, er med på å skape legitimitet for det den jobber for, men samtidig må ikke fronten bli så brei at den mister evnen til å kjempe. Dersom for eksempel Nei til EU ikke ville kritisere EØS-avtalen, men si at den måtte vi ha når vi ikke er med i EU, ville vi måtte lage en ny front. En må analyse både hvor brei det er mulig å få fronten, og hvilke politiske områder som er så viktige at fronten må ta stilling til dem.

I Nei til EU har det hele tida vært kamp rundt synet på EØS. De som er for avtalen prøver å presse oss som er imot til ikke å ta stilling. Dette blir det vanskeligere og vanskeligere for tilhengerne å få til. På siste landsmøte blei det nok en gang slått fast at Nei til EU er imot EØS-avtalen.

Det å jobbe i så breie fronter som Nei til EU gir store utfordringer. En skal ikke bare jobbe sammen med folk en har mange uenigheter med, en skal også respektere ikke bare disse personenes rett til å ha andre syn, men også fullt ut respektere grunnlaget for synet deres på EU. Når jeg kan si at jeg er imot EU fordi EU planlegger å bli er imperialistisk supermakt, må jeg også respektere at andre er imot fordi det vil svekke landbruket i Norge. Gjennom diskusjoner kan vi komme fram til at begge deler er viktige aspekter ved EU-motstanden.

Det at en er revolusjonær og jobber i en front betyr ikke at en skal la være å utvikle en revolusjonær kritikk av det en jobber med. Det er RV og AKPs ansvar å utvikle en kritikk av EU som går lenger enn det fronten kan gjøre.

Den framtidige jobbinga mot norsk medlemskap i EU må skje både gjennom Nei til EU og ved å utvikle sjølstendig politikk på området. I tillegg må RV og AKP utvikle politikk som går imot sjølve EU-prosjektet. Det er bare vi som kan analyse hva som skjer når det gjelder utviklinga i EU mot en supermakt, når det gjelder indre motsigelser i EU, når det gjelder utviklinga i fagbevegelsen innafor EU og når det gjelder forhold med utkant/sentrum, mellom nasjoner og regioner og mellom ulike styrende organer i EU. Det er vi som kan analysere hvordan EU bygger seg opp for å bli en militærmakt, og hvilke motsigelser det vil føre til i forholdet til NATO. Disse analysene må vi gå tilbake til fronten med, både for å prøve dem ut i diskusjon med de andre, for å påvirke folk, for så i neste omgang å korrigere våre egne analyser. Vi trenger fronten ikke bare for å jobbe mot norsk EU-medlemskap, men også for å utvikle vår egen politikk. På den måten vil vi oppdage at verken RV eller AKP kan eksistere uten at en har frontarbeid på viktige områder, samtidig som vi vil oppdage hvor viktig vårt arbeid og våre analyser er for utviklinga av frontens politikk.