|
|
|
Hva skjer når samfunnsorganisasjoner omkalfatres av kriser? Både under første og andre verdenskrig ble kvinner over 14 år mobilisert til å gjøre alle typer arbeid. I frigjøringskriger i den 3. verden deltar kvinnene. Da er det ikke lenger snakk om at kvinner ikke passer, er for svake. Hva er erfaringene fra Sovjet etter verdens første sosialistiske revolusjon?
La oss tenke oss sosialismen i Norge, nokså rett etter revolusjonen.
Flere spørsmål finnes i slutten av artikkelen. De kan godt leses først!
Bakgrunnsteppet er revolusjonen i Russland og sosialismen i Sovjet i 20-åra. Mitt anliggende er ikke å sette karakter på Sovjetsamfunnet, men å bidra til å lage problemstillinger for sosialismen i Norge.
De politiske kampsakene som den folkelige og radikale kvinnebevegelsen slåss for, har på forunderlig vis vært de samme i 150 år eller mer, i mange land. Enten kampen har vært ført i den begynnende industrialiseringas tid, under sosialismens begynnelse eller i dag, har den dreid seg om bestemte hovedområder:
Det er disse fire forholda denne artikkelen handler om. Hvordan håndterte den nye Sovjetstaten dem? Hva er det tenkelig vil skje i Norge?
Fra 200 år sida begynte arbeidere i England og Frankrike å praktisere «free union». I den første halvdelen av 1800-tallet blomstret utopiske ideer om alternative samfunn. Bevegelser som baserte seg på ideer fra St. Simon, Charles Fourier og Robert Owen appellerte sterkt til arbeidere og kunstnere. Owen-tilhengerne propaganderte mellom 1825 og 1845 for «moralekteskap», og billig, enkel skilsmisse. De avviste familien, ikke så mye for dens patriarkalske side, men mer på grunn av dens antisosiale side. De mente at måten folk levde på skulle være fullstendig kollektivisert, og husarbeidet skulle bli utført på en felles, kollektiv basis. Planen var at alle voksne skulle ha egne rom, enten de var gifte eller enslige, det skulle være sovesaler for barn og felles rom for å spise.
Etter Marx sin analyse av kapitalismen begynte de radikale å skjønne at det var umulig å endre ekteskapsinstitusjonen uten å gjøre noe med de rådende eiendomsforholda. Mer om praktiseringa av dette i Sovjet seinere. Først skal vi se litt på forutsetningene – altså hvordan menneskene hadde det – i Sovjet.
Russland var et grusomt diktatur med tsaren på toppen. Politisk opposisjon var forbundet med livsfare, men motstanden mot tsaren vokste i styrke. I forbindelse med første verdenskrig hadde folk fått nok. Revolusjonen var et faktum. I løpet av 10 og 20 år greide den sosialistiske staten og et hardt arbeidende folk å bygge opp jordbruk og industri. Hvis de hadde valgmuligheter når det gjaldt prioriteringer, var det innafor veldig trange rammer. Den nye arbeider- og bondestaten hadde en forferdelig vanskelig start. Først resultatene av første verdenskrig. Deretter borgerkrig, intervensjoner og plyndring fra 14 land fra 1918-1922! Forsyninger blei hindra, produksjon av maskiner og mat stoppa opp, byene fikk ikke korn. Dårlig høst i 1920. Tørke i 1921. Sult, sykdom hungersnød i 1920-21. Fra 1914 til 1921 døde 16 millioner mennesker av første verdenskrig, av borgerkrigen, sult og epidemier! Transportsystemet brøyt sammen, olje og kull kom ikke fram til byene. Folk frøs hjel. Moskva mista 1,2 millioner folk mellom mai og oktober i 1918. I løpet av 1921 hadde Moskva mista halve befolkninga, Petrograd to tredeler.
I 1922 var det omtrent 7,5 millioner sultende og døende barn i Sovjet. Mange hadde mista en eller begge foreldrene. De flykta fra forlatte landsbyer og inn til byene for å leite etter mat. De kaltes besprizorniki, «hjemløse foreldreløse», omstreifere. De organiserte seg sjøl, oppholdt seg i flokker ved jernbanestasjonene, tigde, stjal og prostituerte seg. Staten organiserte gratis matutdeling i stor stil.
I 1921 ble det vedtatt en Ny Økonomisk Politikk, NEP, for en periode. Bøndene skulle få selge overskuddskorn etter å ha levert kvotene sine til staten. Målet var å øke kornproduksjonen. Det ble tillatt for kooperativer og individer å drive nasjonalisert industri. Tiltaka førte fort til økt kornproduksjon og vekst i industrien. Men flere sosiale tiltak ble stengt. Mange lokale myndigheter valgte å drive forretning. Uten barnehager var mange enslige mødre (og dem var det mange av) ute av stand til å søke arbeid og forsørge barna. Et møte av kvinnelige arbeidere i 1922: Det er ikke riktig å skille kvinnens krav fra statens og arbeidernes krav. Kvinnenes problemer var «tett knytta til den generelle stillinga til hele arbeiderklassen, og må ikke bli sett adskilt fra den proletariske staten» .
Alt jeg har lest om NEP, gjør at jeg synes tiltakene hadde en god begrunnelse. De ga jo også økonomiske resultater, det gav brød og maskiner. (Og forberedelsene til den første femårsplanen begynte ganske straks). Men på den andre sida: Tiltak som rammer kvinner, rammer hele samfunnet! Det er ikke snakk om «litt skadelig» eller «synd». De har så dramatiske og langvarige konsekvenser, at jeg tror et sosialistisk samfunn skal gjøre hva som helst, bare ikke ramme kvinnene! Mer om det til slutt. Nå skal vi se på hvordan økonomiske forhold og holdninger i veggene påvirka gode tiltak, slik at de ikke ble bare gode for kvinnene.
Under sosialismen er det meninga at alle som kan, arbeider, og får etter ytelse. «Den som arbeider, skal spise.» Men hvis ansvaret for at spedbarn, småbarn og gamle skal overleve, er lagt til kvinnene, hvordan skal de kunne arbeide, sjøl om de er arbeidsføre? På slutten av borgerkrigen var 46% av industriarbeiderne kvinner. Under krigen hadde kvinnene alle slags jobber. Når mennene er borte, kan kvinnene alt. Lisbeth Broch skriver om kvinnene i de krigførende landene under 1. verdenskrig: «Kvinnene trengte ikke lenger slåss for å få arbeid utenfor hjemmet. Nå fant de åpne dører over alt. Kvinnene trakk i uniform og kjørte sporvognene gjennom gatene, de fylte bedrifter og kontorer, – og først og fremst måtte de ta arbeid i rustningsindustrien.» Men så skjedde det samme over alt: «Da mennene kom tilbake fra fronten, ble nok kvinnene på nytt kastet ut av arbeidslivet, og det kom ofte til bitter kamp mellom mannlige og kvinnelige arbeidere. (note)
Da 1. verdenskrig slutta i Sovjet, kom 4 millioner menn tilbake fra hæren og fikk tilbake jobbene som kvinnene hadde hatt. Høsten 1921 var det massenedlegginger av arbeidsplasser. Lærere, medisinsk personell, barnehageansatte, statsansatte, også folk som hadde jobba i matforsyninga, mista jobben. 280.000 kvinner ble satt ut av arbeidsstyrken. I ny småindustri vant menn oftere konkurransen om jobbene.
Kvinner vet hvor viktig det er å ha en lovgiving som sikrer retten til å beholde jobben i forbindelse med svangerskap og fødsel. Sovjetregjeringa vedtok slike lover for å beskytte kvinnelige arbeidere: Lover som ga betalt fødselspermisjon, forbud mot nattarbeid for kvinner, arbeidsrestriksjoner for gravide og ammende kvinner. Men et tveegga sverd. Lovgivinga var en økonomisk oppmuntring for bedriftseierne/lederne til å sparke kvinner og erstatte dem med menn. Delegatene på Sjenotdels kongress i 1927 sa: «Ofte sparker de kvinner med tre og fire barn og ingen mann.» Og gifte kvinner ble også sparka: «Gå hjem – du har en mann.» (Sjenotdel: Kvinneorganisasjon.) I mange fagforeninger førte den voksende trusselen om arbeidsløshet til en kamp mot kvinnelige medlemmer. Denne kampen var på ingen måte ny, og den er fortsatt aktuell.
Vi kjenner dette fra hele Europa. Lisbeth Broch sier om Norge: «Også i Norge vokste motstanden mot kvinnene i arbeidslivet sterkt i kriseårene omkring 1930. Enda det ikke var mer enn ca 2% av de gifte kvinnene i Norge som hadde lønnet arbeid i 1930, ble det ført en forbitret agitasjon mot dem. Særlig innenfor arbeiderklassen som led mest under krisen, var bitterheten mot kvinnene stor.» (note)
Hvilke konklusjoner kan en trekke av de endringene krigen lager når det gjelder forutsetninger for at kvinner skal få arbeid?
Nå skal vi se litt på hva som ble gjort i forhold til «fri kjærlighet», ekteskapslovgivinga. Før revolusjonen: Under tsarens herredømme var den gresk-ortodokse kirken statsreligion med tsaren som høyeste beskytter, klasseskillene var enorme. Befolkninga bestod av 80% bønder, de aller fleste levde i stor nød og elendighet, og hungersnød kunne drepe millioner om gangen. Kvinnene i intelligentsiaen i byene hadde ikke formelle rettigheter, men i realiteten var de nokså jevne med den samme typen menn. Av kvinnene i Russland var 90% analfabeter. Alle familieforhold ble håndtert av kirken. Av den gresk-ortodokse i de slaviske områdene og de islamske råd i de islamske områdene. Samfunnet var strengt patriarkalsk. Fedre eide døtrene til de gifta seg, da ble de mannens. Kvinner ble i flere områder solgt og kjøpt sammen med kyr og geiter. Menn kunne skille seg, ikke kvinner. Kvinner skilte seg ved å drepe mannen.
I desember 1917 sørga bolsjevikene for verdens mest radikale og moderne ekteskapslov. Kvinner fikk samme juridiske rettigheter som menn. Ingen nye kirkelige vielser ble anerkjent. Alle skulle registreres av folkeregisteret.
Kvinnene kunne beholde navnet sitt, og mannen kunne ta hennes. Begge hadde ansvar for å forsørge barna. Ingen av ektefellene var forplikta til å forsørge hverandre, så sant den andre var fysisk i stand til å arbeide. Skilsmisse ble automatisk gitt hvis den ene ønska det – den andre trengte ikke engang å få beskjed. «Illegitime» barn fantes ikke lenger. Alle barn skulle ha foreldres støtte. Loven forbød adopsjon, staten var bedre. Første skritt for å overføre ansvaret for barneomsorg fra familien til staten. Ekteskap førte ikke til felles eiendom mellom ektefolk. Kvinnen hadde eiendomsrett bare over det hun tjente etter inngått ekteskap. Begge parter, gift eller ugift, skulle forsørge seg sjøl. Juristene forklarte at dette ikke var en sosialistisk lov, men en overgangslov. De mente den snart kom til å bli irrelevant. Familien ville opphøre, akkurat som staten.
Den nye loven måtte ha fungert svært befriende: I 1918 var det flere som skilte enn som gifta seg. Moskva: 6.000 giftemål, 7.000 skilsmisser. Loven var progressiv. Den ville vise samfunnets vilje til «free union». Retten til å skille seg var og er særlig viktig for kvinnene. Sjøl om loven ga menn og kvinner lik rett til å skille seg, var fordelen av dette i stor grad bestemt ut fra klasse og kjønn. Hvis mannen skilte seg fra kona eller forlot henne, var hun ofte ute av stand til å forsørge seg sjøl og barna. Det utvikla seg mer prostitusjon. Allerede i 1920 skreiv Nina Krupskaja: «Fattigdom tvinger kvinner til å selge seg, ... De er mødre med familier.» ... «Betalinga er en skorpe med brød.» En annen skriver: «Sittende ved inngangsdører, i passasjer- og godstog, i bakgater, i bad, andre steder solgte kvinner seksuelle tjenester for så lite som 6 kopek, for 5 rubler, for 10 rubler ei natt.» Hjemløse jenter sov i godsvogner. Forlatte kvinner, enker fra landsbygda. De var ofte forsørgere av spedbarn, småbarn eller gamle familiemedlemmer.
Uenigheter om bidrag måtte til retten. I 1919 førte 16% av skilsmissene til krav i retten. I 1924: 45%. Og: 45% av dem som kom til retten, var ugifte mødre. Omtrent en tredel hadde levd som hustru med en mann i over et år. Mange hadde blitt forlatt når de ble gravide. Selv om menn nektet farskap i omtrent en tredel av sakene (i byene nektet 92%!), fikk kvinnene medhold i retten til barnebidrag i 99% av sakene. To tredeler av de ugifte kvinnene som kom til retten, hadde vært involvert i korte, ofte mer tilfeldige forbindelser som varte i mindre enn et år, eller var ofre for voldtekt. Dommerne var ikke kjent for moralisme. De kunne dømme tre menn til å betale støtte til samme barn, hvis de hadde vært sammen med kvinnen. Den andre store gruppa var kvinner som var gift og skilt. Da handla det ikke om farskap, men om bidrag. Det ble sjølsagt vanskelig å få når menn stiftet ny familie både to, tre og fire ganger eller mye oftere. På landsbygda var det ofte ingen pengeøkonomi heller.
Såvidt jeg forstår, var samboerforhold kalt «de facto»-ekteskap. Jeg har sett dette oversatt i en gammel norsk bok til «hevd-ekteskap». Mange kvinner sa at de bare frigjorde mannen, ikke kvinnene. For eksempel slik: En gift mann med kone og barn skilte seg og flytta sammen med ny kvinne og fikk barn. Kanskje han reiste fra dem, flytta til ny kvinne og fikk barn. De to siste samboerforholdene ble kalt «hevd-ekteskap». I loven fra 1918 var «hevd-ekteskap» ikke gyldige før de var registrert, såvidt jeg forstår. Men i retten kunne den tidligere gifte kona og de to «nyere» konene møtes og alle forlange barnebidrag. Var forholdet registrert, behøvde likevel ikke det bety penger: Kvinnedelegater på en av de mange kvinnekongressene fortalte at de kjente til tilfeller hvor gutter på 18 til 20 år hadde registrert seg som gifte 15 ganger, og 10 av disse ekteskapene førte til barn. Ingen dommer kunne dømme han til å betale, han hadde ikke noe. Andre: «Noen menn har 20 koner, de facto-hustruer. De bor sammen med en i ei uke, ei i to uker, og så videre. Noen får barn. Er dette fri kjærlighet?»
Jeg tror forklaringa er nokså enkel. Når arbeidskrafta skal forsørge flere enn den som jobber, altså en familie, er familien en økonomisk enhet. Det går ikke an å oppløse familien uten at det rammer dem som delvis forsørges: Kvinnene og barna.
Sovjetunionen var det første landet i verden som legaliserte abort i 1920. Kvinner i Sjenotdel krevde opplysning om prevensjon: «Gi oss muligheten til å hindre svangerskap, og vi kommer ikke til å vise oss på sjukehuset.» I 20- og 30-åra fantes det nesten ikke kondomer og pessarer.
Den typiske abortpasienten var voksen, gift, vanligvis med minst ett barn fra før. Omtrent halvparten av kvinnene som søkte abort i 1924 levde i en familie med fire eller flere personer på ett rom. Kvinner driver nemlig med familieplanlegging – uansett hvordan forholda er for det. (Les boka til Ellen Aanesen, Send meg ikke til en kone, doktor!. ) På landet var det babka som utførte abort. Jeg tror det betyr kone, klok kone. Abort ble gjort på vanlig måte slik vi kjenner det fra Norge og andre steder: Strikkepinner, ståltråd, fuglefjær, planterøtter m.m. Det var når kvinnene holdt på å blø seg ihjel, at de kom til sjukehuset. De sa de hadde gjort det sjøl. På begynnelsen av 20-tallet på landsbygda, var det flere illegale enn legale aborter. (Myndighetene kalte de illegale for «abort startet utenfor sykehus» ). Det utvikla seg en ond sirkel. Kvinner som var blitt utsatt for illegale aborter som medførte skade, okkuperte senger i abortklinikkene, og reduserte dermed plassen til dem som søkte om legale aborter, og dette tvang igjen flere kvinner til å ta illegale aborter. På landet var det ikke hospitaler, de måtte reise langt, og hvordan kunne de det? Aborttallene bare steig. Kvinner kom lidende av infeksjoner, bukhinnebetennelse, perforering av livmora, blødninger, kroniske betennelser, blodforgiftning. Hvor mange som døde, finner jeg ikke opplysninger om. Altså: Når kvinner ikke har prevensjon, blir det dramatiske konsekvenser, ikke bare for kvinnene, men også for hele helsevesenet og samfunnet.
Kvinnene sloss også for at staten skulle ta mer ansvar for barna. Antallet barnehager var lite rett etter revolusjonen, naturlig nok, men økte veldig under borgerkrigen. Men fra 1922 til 1923 stengte mer enn halvparten av daghjemmene, og stenginga fortsatte. Under sulten organiserte myndighetene kommunale spisesaler på fabrikkene og andre steder. Krigskommunismen opphevet deler av markedet. Folk jobba – og fikk mat. Dette blir gjort av nød. Noen så likevel tilbake på sider av dette på en positiv måte: Det var mulig å befri kvinnene fra småhusholdet. På slutten av 1921 begynte butikkene å åpne igjen, folk begynte å få lønn, felleskjøkkenene ble redusert i antall. Mange kvinner protesterte! Arbeiderkvinnene jobba like lenge på fabrikken som mannen, men hadde fem timer mer arbeid når hun kom hjem. På Kvinnekongressen i 1927 var det mange delegater som ville tilbake til fellesbespisninga. De ville ha flere offentlige kantiner, måltider for barn og distribusjon av ferdigmat til hjemmene. På slutten av tjuetallet kom det forslag fra bolsjevikkvinnene: I stedet for å lage den foreslåtte fabrikken for små kasseroller, mente de det burde lages kjeler for storkjøkken! Heller å spise på kantiner og kafeer, enn å lenke kvinnene til å lage mat til hver sin lille flokk. Det var både urasjonelt og kvinneundertrykkende å prioritere de private kjøkkenene. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå et slikt synspunkt, for med datidas teknologi var det mye arbeid på kvinnene med kjøkken og bad: Bære reint vann inn og skittent ut. Bære brensel til oppvarming av vannet. Samtidig, når en tenker på alle de små komfyrene som blir skrudd på omtrent på samme tid i Norge i dag, kan en kanskje se det urasjonelle også i dagens måte å organisere kjøkken på. Teknologien er ikke kjønnsnøytral!
Kvinneavdelinga til partiet, Sjenotdel, med blant annet Nina Krupskaja, ga ut ei avis, Arbeidersken. I 1926 og 1929 skrev de at sovjetiske arkitekter ikke burde kopiere den måten Vesten bygde hus på. Den vestlige modellen med kjøkken og bad i hver leilighet ville bare holde kvinnene nede, og gjøre slik at de fortsatt kokte og vaska for familiene. De holdt fast ved at kvinnefrigjøring bare kunne bli virkelig i et samfunn med kollektive løsninger, så de priste eksperimenter for nye måter å leve på.
Noen jobba for å sette ønskene ut i livet. Den største og mest innflytelsesrike arkitektforeninga i Sovjet ble stifta i 1925. Navnet forkortes OSA. I 1926 foreslo OSA en konkurranse for å finne den beste måten for å tegne arbeiderboliger. De skulle fremme en kollektiv-sosial mentalitet og eliminere småborgerlige og individualistiske vaner. Byutviklinga måtte ikke atskilles fra spørsmålet om frigjøring av kvinnene og en sosialistisk utdanning av barna. OSA tolka boligbygging til å bety den sosiale tilpasninga av individet til kollektivet. (note)
Situasjonen krevde at folk fikk tak over hodet fort. I Moskva hadde en tredel av befolkninga ikke noe sted å bo, 650.000 mennesker i 1927. Det fantes ikke noe alternativ til storstilt bygging, av beskrivelser ser jeg for meg blokker eller bygårder. OSA mente: «Kollektive løsninger i boligbygginga» ville gjøre det mulig å organisere husarbeidet effektivt og økonomisk som produktivt, sosialt arbeid, og dermed maksimere eller øke det menneskelige potensialet. Frigjøring av kvinnene, som hadde vært lenka til ovnen og grytene, var det første de tenkte på. OSA argumenterte for at kollektive husholdningstjenester og barnepass skulle tas hånd om av «communal housing» , og at det var nødvendig for å komme bort fra de småborgerlige familieforholda og føre til en kvinne med relativ frihet. Den sosiale arbeidsdelinga mellom boligmedlemmene kunne gjøres i forhold til alder, ikke i forhold til kjønn.
OSA gjorde et kompromiss mellom behovet for å lage hus til mange og fort, og de langsiktige måla. De foreslo i 1927 at det ble bygd ettromsleiligheter med privat kjøkken som seinere kunne fjernes for å kunne gi mer boligplass ettersom fellesbespisning ble normen. Det var private toaletter og dusjer og soverom for mann og kone. I 1929 lagde de et nytt forslag. De delte kommunen inn i tre sektorer: Voksne, skolealder, førskolealder. Den voksne seksjonen bestod av fire første etasjer for fellestjenester som kjøkkener, spisesaler, vaskerier, bibliotek, møterom og annet. De seks øvre etasjene for individuelle sovekvarterer, seks kvadratmeter. Disse rommene kunne lett slås sammen til ett større rom, mann og kone. Hvert soverom hadde egen dusj. Annethvert soverom delte toalett og vaskerom. Skolebarnas bygning ble også delt vertikalt. De nederste etasjene hadde verksteder og oppholdsrom, de øverste hadde biblioteker, auditorier, sovekvarterer og andre ting. Verkstedene skulle være av alle slag, og der skulle de også reparere kommunens ting.
Sentralkomiteen i partiet fordømte OSAs planer som utopiske, halvfantastiske og ekstremt skadelige i 1930. Det er lett å forstå at det var uenighet om forslaga. Men vil det sosialistiske Norge gå inn for eksperimenter i den gata?
Sjenotdel ble dannet av partiet i 1919 og holdt på til 1930. Navnet er en forkortelse for «Avdeling for arbeid blant kvinnene». Initiativtakere og ledere var kvinner som hadde leda ulike former for legalt og illegalt arbeid. Den første oppgava var å oppmuntre kvinnene til å være med å styre og bruke de nye lovene. Sjenotdel jobba også for kollektive løsninger når det gjaldt boliger, felles spisesteder, vaskerier, barnehager, reparasjonsverksteder og alt som skulle lette kvinnenes bør i hus- og omsorgsarbeidet. Det ble holdt mange kvinnekongresser. Fra dem er det rapporter Goldman og Clements referer mye til. Delegatsystemet: En delegat pr. 10 arbeidere, 100 husmødre og 100 bønder. De ble valgt for ett år om gangen, fikk kurs en gang i måneden om statssystemet, om kvinnenes rettigheter og utdanningsmuligheter. Dette er beskrevet mange steder som en suksess. Det var vel 1.000 kvinner på den første samlinga før Sjenotdel ble danna, «Den første allrussiske kongress av arbeider- og bondekvinner» i 1918. 16.000 delegater i 1922, 65.000 i 1923 og en halv million seinere (konferansene var geografisk fordelt). Maktfaktor!
Sjenotdelkvinnene hadde god kontakt med Lenin. Lenin skreiv: «Vi jamna virkelig med jorda de nedrige lovene som gjorde kvinnene underlegne ... Vi har tusen ganger retten til å være stolte over det vi har gjort på dette området. Men jo grundigere vi har rydda grunnen for levninger av gamle, borgerlige lover og institusjoner, jo klarere ser vi at vi bare har rydda grunnen, men ennå ikke begynt å bygge.» «Likhet for loven trenger ikke å være likhet i virkeligheten. For å få til det, må arbeiderkvinnene være mer med i styrene i de sosialiserte virksomhetene og i statsstellet.» «Send flere arbeiderkvinner til Moskvasovjetet! La proletariatet i Moskva vise at de er forberedt på å gjøre alt, og gjør alt, for å kjempe for seier, for å slåss mot den gamle ulikeheten, den gamle borgerlige krenkinga av kvinnene! Proletariatet kan aldri bli helt fritt før det har vunnet full frihet for kvinnene.» (note)
Forholda i Sovjet på 20-tallet og i Norge i dag, er svært forskjellige. Riktignok kan nøden komme til oss også, det er bare å sørge for at Golfstrømmen flytter litt på seg ... Men motsigelsene, problemstillingene, er mye de samme når det gjelder livet til folk. Hva er avhengig av økonomi, og hva bestemmes av viljen?
Jeg er ikke historiker, og har ikke en faglig bakgrunn for det jeg legger fram. I denne artikkelen støtter jeg meg i særlig grad på Wendy Z. Goldman: Women, the State and the Revolution, og Barbara Evans Clements: Bolshevik Women.
Wendy Z. Goldman: Women, the State and the Revolution, Cambridge University Press 1993
Barbara Evans Clements: Bolshevik Women, Cambridge University Press 1997
Lisbeth Broch: Kvinnereising, Cappelens studiebibliotek 1946 (tilbake)
Om OSA: Artikkel av Hugh Hudson jr, "The Social Condenser of our Epoch" (tilbake)
Lenin i samlinga Marxisme og kvinnefrigjøring, Oktober forlag 1978 (tilbake)
Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Oktober forlag 1987 - eller her
Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Oktober forlag 1991 - eller her
Aleksandra Kollontai: Revolusjon og kjærlighet, PaxBibliotek 1977
Ellen Aanesen: Send meg ikke til en kone, doktor! Oktober Forlag 1981
Lise Vogel: Marxism and the Oppression of Women
Friedrich Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, Oktober Forlag 1982
George St. George: Våre søstre i Sovjet, Grøndahls hvitbøker 1974
Nicolai Ostrovskij: Hvordan stålet ble herdet, Oktober forlag 1972