Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Konspirasjon og kapitulasjon

av Espen Løkeland-Stai

Røde Fane nr 1, 2001

Espen Løkeland-Stai er jounalist i Klassekampen

Lars Borgersrud: Konspirasjon og kapitulasjon – nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940,
Oslo: Oktober 2000, ISBN 82-7094-866-7


Å skrive om krig er å føre den videre med andre midler, skriver Lars Borgersrud i innledninga til boka Konspirasjon og kapitulasjon, som ble gitt ut på Oktober forlag før jul. Denne boka er et mektig våpen for alle som vil føre krigen om historia videre.

«Etterkrigshistorikerne har etablert en oppfatning om at i Norge, i motsetning til andre land vi ikke liker å sammenligne oss med, har offiserene og de militære aldri blandet seg inn i politikken, men vært opptatt av å forsvare landet mot ytre trusler.

Denne oppfatningen står for fall. Det fantes en konspirativ tradisjon blant norske offiserer mellom 1814 og 1940, som i høyeste grad var politisk.

(...) Det er selve tradisjonen som her skal beskrives.»

Slik innleder Borgersrud det som mer enn noe annet er en historisk reise gjennom den norske arbeiderbevegelsens framvekst og statsapparatets forsøk på å knuse bevegelsens inntreden som en organisert kraft i klassekampen.

Stille mobilisering

I boka beskriver Borgersrud med et vell av eksempler hvordan det norske forsvaret først av alt er bygd opp for å forsvare staten mot «den indre fiende» – den framvoksende arbeiderbevegelsen. Den 9. april 1940 får dette fatale konsekvenser: Den norske forsvaret har forberedt seg på en indre revolusjon og slett ikke en ytre invasjon. Resultatet kjenner vi i dag.

Den største delen av boka omhandler forsvarsmyndighetenes vaklende opptreden aprildagen i 1940. Med god grunn. Generasjonene etter krigen er flasket opp på det Borgersrud beskriver som «en krigsversjon hvor arbeiderbevegelsen, «den brukne gevær» og regjeringen Nygaardsvold fikk skylden for 1940». Mot dette setter historikeren en krigsversjon der et fascistoid offiserskorps sin stille mobilisering da okkupantene kom til landet, får skylden.

«Den største skandalen i 1940 var den stille mobiliseringen, og den største skandalen for norske krigshistorikere er at de aldri har interessert seg for den. Hvordan kunne landets myndigheter iverksette en hemmelig mobilisering når fienden sto i landet, og hvorfor har nesten ingen historikere tatt det opp?»

Slik innleder Borgersrud historien om 1940 med et spørsmål han senere besvarer med glans. Da boka kom, stilte Dagbladets anmelder Hans Fredrik Dahl spørsmål ved hvorvidt sammenhengen mellom mellomkrigstidas politisering og mobiliseringskaoset 9. april egentlig holder. Sammenhengen er ikke klar, mener Dahl. Det er selvsagt ingen sannhet Borgersrud har presentert, slik ingen historieskriving er det. Men Borgersruds analyser er imponerende spekket med dokumentasjon og eksempler. Sammenhengen er ikke vanskelig å se, hvis man vil.

Offiserene sympatiserte med NS

Som ung historieforsker skal Borgersrud ha blitt forsikra om at prosenten av NS-medlemmer blant offiserer var langt under gjennomsnittet i Norge. Det var han selv som skulle avlive myten. Etter å ha pløyd seg gjennom arkiver, som dels har blitt forsøkt stengt for historikeren, viser han at 40 prosent av alle norske offiserer valgte okkupantenes side eller tok ledende stillinger i Hitlerstaten etter 1940. NS-prosenten blant offiserene var sju ganger større en i befolkninga ellers.

Ikke bare gikk Norge inn i krigsårene med et nazisympatisk offiserskorps. Da soldatene skulle forsvare landet mot okkupantene, viste det seg at mange av våpnene rett og slett var ubrukelige fordi de var basert på et forsvar som rettet seg mot folket, og ikke mot fienden. Dette sammen med det Borgersrud mener var en lovstridig indre mobiliseringsordning, rettet mot folket, var altså årsakene til at det gikk som det gikk i 1940, skal vi tro Borgersrud.

Påstandene fra Borgersrud er mildt sagt oppsiktsvekkende. Hvordan kunne undersøkelseskommisjonene etter krigen ha styrt unna det som forfatteren hevder var en lovstridig mobiliseringsordning rettet mot egen befolkning? En konspirasjon som ifølge Borgersrud var blitt holdt skjult for Nygaardsvold-regjeringa etter 1935? Forfatteren svarer slik: «En slik avsløring var ikke ønsket verken av regjeringen eller av den borgerlige opposisjonen i tiden etter 1945.»

Revolusjonsfrykt

Selv om beskrivelsen av situasjonen i april 1940 både er mest omtalt og har blitt viet mest plass, starter historien lenge før. Historien Borgersrud beskriver, spenner fra bruken av militære styrker under motsetningene mellom Norge og Sverige og til statsmaktas kamp mot arbeiderbevegelsen fram mot utbruddet av andre verdenskrig.

Forfatteren gir et godt overblikk over arbeiderbevegelsens mange streiker og forskjellige sosiale bevegelser – og hvordan de ble møtt med militær makt. Bondereisningen mot økte skatter ble møtt av soldater i 1818. Revolusjonsåret 1848 skapte frykt og Thranerørsla ble hardt undertrykt med militær makt i 1851. Soldater ble før første verdenskrig og den russiske revolusjonen satt inn i arbeidskonflikter i 1878, 1880, 1881, 1902, 1903. Eksempelet Menstad, da Vidkun Quisling satt som forsvarsminister i Bondeparti-regjeringa, skulle være godt kjent for Røde Fanes lesere. Det som kanskje er mindre kjent er hvordan en av grunnpilarene i det borgerlige demokratiet, parlamentarismen, ble innført mot forsvarsledelsens vilje.

Dyrtidsaksjoner og revolusjonsfrykt i årene 1917 og 1918 skapte en ny utvikling av forsvaret. Mobiliseringen mot den indre fienden startet for fullt og etter en tid med innretting av forsvaret mot denne fienden, var det ifølge Borgersrud ingen tvil om hva forsvaret nå representerte. «At det borgerlige militærapparatet nå først og fremst var rettet innover mot arbeiderklassen, mente de fleste – uavhengig av politisk ståsted – forlengst var demonstrert», skriver han. Fram mot Arbeiderpartiets inntreden i regjeringa med kriseforliket i 1935, ble det mobilisert for militærkupp ved en eventuell revolusjon. Men i motsetning til i Spania 1936 ble som kjent et kupp forhindret i Norge.

Den løgnen man blir enige om

Boka, Konspirasjon og kapitulasjon, er egentlig en omarbeidelse av fire bøker Borgersrud tidligere har gitt ut på Oktober. De tre første, serien Våpen mot folket, ble gitt ut under pseudonymet Ottar Strømme, mens den siste, Unngå å irritere fiende, ble gitt ut under eget navn. Grunnen til bruken av pseudonym for de tre første var at bøkene var bygget på Borgersruds hovedfagsoppgave som ble klausulert etter påtrykk fra daværende sjef for Forsvarets krigshistoriske avdeling.

«Historie er den løgnen man er blitt enig om,» skal Napoleon engang ha sagt. Borgersrud går til angrep på det rådende historiesynet, og bøkene var omstridt da de kom første gang. Ikke underlig da de beskriver en forsvarshistorie som ligger fjernt fra den heltehistorien som vanligvis presenteres. Jeg er enig med forfatteren når han skriver at det ikke finnes noen abstrakt «sannhet» og slett ikke historikere som i det lange løp kan forutse hva et framtidig samfunn vil lete etter i fortida, uansett i hvilken retning de måtte søke empiri og uansett hvor innsiktsfullt de måtte lete.

«Sannhet er ikke bare knyttet til metode, men også til verdi- og maktforhold og i siste instans til samfunnsinteresser. Denne historien er skrevet ut fra en teori om at militærmaktens rolle i den indre, politiske og økonomiske samfunnsutviklingen bestemmer dens utadrettede virksomhet,» skriver forfatteren.

Samtidig som Borgersrud har gitt ut sin bok kommer nå den offisielle, statsbetalte forsvarshistoria i fem bind. Første bind har allerede høstet stor oppmerksomhet og fyndord. Borgersrud har startet krigen om forsvarshistorien med en bok som utgjør et viktig korrektiv til den offisielle historien og bør være pensum for alle som vil fordype seg i historien til statens militære apparat. Ikke minst er den velskrevet og en fryd å lese.