Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


En ny, militær doktrine

av Per-Gunnar Skotåm

Røde Fane nr 5, 2000

Per-Gunnar Skotåm har ansvar for
forsvarspolitiske spørsmål i AKP


Raseringa av norsk anti-invasjonskapasitet som nå finner sted, vil om noen år kunne bli brukt som et argument for å integrere Norge helt og fullt i EU. «Det vil være eneste mulighet for å kunne gjenopprette et forsvar av territoriet» vil den økonomiske og militære eliten komme til å si.

Omlegginga av norsk forsvarspolitikk og norsk militær kapasitet som har foregått på 90-tallet og som er foreslått forsterket gjennom forslag for de neste 20 åra, har som målsetting å styrke evnen til å bruke militær makt utafor landets grenser. Resultatet er at Norge ikke kan forsvare seg mot et kuppartet invasjonsforsøk.

«Fortsatt utenlandskrig og harde kutt i Norge»

Dette var overskriften i avisa Nordlandsposten (Bodø) 6. oktober i år. Journalisten hadde fotfulgt forsvarsminister Bjørn Tore Godal under hans besøk i byen, og tittelen var en god oppsummering. Godal hadde møtt ansatte og tillitsvalgte i Forsvaret. På et åpent møte om kvelden i regi av den lokale forsvarsforeningen og den lokale avdeling av Norges Reserveoffisersforbund ble premissene for den fortsatte omstillinga av Forsvaret levert. Han lovte at de drastiske vedtaka som må fattes, vil bli fattet fra fremleggelsen av ei ny langtidsmelding for Forsvaret på nyåret og fram mot sommeren.

Statsråden distanserte seg ikke fra de premisser og konklusjoner som i sommer ble lagt fram i Forsvarsstudie 2000 og i innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg, som kom med seks dagers mellomrom i slutten av juni. Uten at han gikk i detaljer ble de sikkerhetspolitiske premiss for radikalt å sluttføre den omstillinga som allerede har pågått i ti år, bekreftet av forsvarsministeren i hans foredrag.

Uka før forsvarsministerens besøk var det sjefsskifte i Forsvarskommando Nord hvor øverstkommanderende Einar Skorgen gikk av for oppnådd aldersgrense. I den forbindelse gav han et intervju hvor han slo fast at det nasjonale forsvaret nå er borte, og at Norge må konsentrere seg om å få dette på plass igjen. Bjørn Tore Godal beskrev dette som «...en helt gal analyse. Vi skal og må delta i internasjonale operasjoner.»

Det er sånn at Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert:

Sånn har det vært i hele det forrige århundret. Betydninga av Norge for andre krigførende makter har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa.

Norges betydning har i hovedsak ikke ligget i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, et hangarskip i strategisk betydning for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Norsk territorium er essensielt for stormaktene når det gjelder sjø, luft og elektronisk kontroll med Nord-Atlanteren og Nordkalotten. Den beste måten å sikre seg denne kontrollen på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

I dette århundret er i tillegg Norges rolle som energileverandør – olje, gass og elektrisitet, samt den økte rolla som matprodusent knytta til fisk – blitt stor og betydningsfull. Mottakerlanda på kontinentet vil ha behov for – særlig ved krise og krig – å sikre seg fortsatte leveranser.

En politisk uavhengighetslinje for Norge må ha en forsvarspolitisk linje som står for å etablere et effektivt anti-invasjonsforsvar som kan avvise enhver angriper. Et Norge som skulle ønske å være nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Det må ha evnen til å avverge forsøk fra noen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid.

Ekspansjon

Vi er nå inne i en verdensutvikling med sterk kapitalistisk ekspansjon. Denne skjer parallelt innad i alle kapitalistiske land med sterkt press for å privatisere offentlige tjenester og virksomhetsområder. Samtidig har sammenbruddet i den tidligere Østblokken gitt en kapitalistisk ekspansjonsmulighet inn i nye områder i ett omfang den vestlige imperialismen ikke har opplevd på 130 år. Samtidig som den kapitalistiske verden har fellesinteresse av å flytte fram de markedsøkonomiske posisjonene inn i disse nye områdene, preges samarbeidet av en sterk rivalisering stormaktene imellom om innflytelse på bekostning av hverandre.

Et av hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA, EU og Japan om og med Russland om Sovjets tidligere randstater i Øst-Europa og med India, Kina og de asiatiske tigrene som både mulig bytte og aktører.

For folk i Norge som skulle ønske å opprette og videreutvikle en nasjonal uavhengighetspolitikk på et ikke ekspansjonistisk grunnlag, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Konklusjonene i innstillinga fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg (FPU) – Et nytt Forsvar – vil begge avvikle den resterende del av hva som kan utgjøre et troverdig invasjonsforsvar.

FS har som premiss for sine vurderinger jobbet ut fra to hovedkriterier:

Utenlandstjeneste

I studiens sluttfase besluttet forsvarssjefen at det siste alternativet skulle danne basis for det endelige strukturforslag.

Hovedpunkt i FS er at vernepliktsordningen opprettholdes, men med varierende vernepliktstid og reduksjon i innkallingstyrken. En vesentlig begrunnelse for opprettholdelse av vernepliktsordninga – inklusive sesjonering av hele årsklassen – er behovet for få tegnet kontrakt for utenlandstjeneste med ungguttene.

Repetisjonsøvelser av rulleførte soldater vil bare unntaksvis kunne skje.

Det vesentligste av hærens installasjoner i Nord-Norge opprettholdes, mens det vesentligste av hærens installasjoner i Sør- Norge legges ned til fordel for en konsentrasjon i Hedmark, Akershus og Oslo.

Missiltorpedovåpnet, MTB, foreslås avviklet sammen med en reduksjon i ubåt og mineleggerkapasitet. Sammen med allerede gjennomførte og foreslåtte nedlegginger av kystfort avvikles i realiteten vesentlige deler det kystbaserte invasjonsforsvaret. Minerydderkapasi-teten foreslås opprettholdt med begrunnelse at de kan ha betydning i internasjonale oppdrag.

Det vesentligste av Luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge foreslås konsentrert til Bodø, mens den operative aktiviteten i Sør-Norge konsentreres til Ørland og Rygge.

Gjennomføres FS sine forslag vil det i 2005 kun være mobiliserbare hærstyrker i Norge på ca. 20% av nivået i 1990. Disse vil i tillegg i hovedsak være trent for, utstyrt for og innrettet på utenlandsoperasjoner.

Luftforsvarets stasjon Ørland vil fortsatt ha som formål å være øremerket internasjonale operasjoner. Gjennom nedlegging av stasjonære kystforsvars-installasjoner og mineleggerkapasitet samt nedlegging av det kystbaserte MTB-våpenet, svekkes de vesentligste delene av invasjonsforsvaret i Sjøforsvaret. Forslaget om opprettholdelse av fem nye fregatter, det mobile kystartilleriet og minesveiperkapasitet har som vesentlig begrunnelse at de kan spille en rolle i internasjonale operasjoner.

Innstillingen fra Forsvarspolitisk Utvalg som var sammensatt med representanter fra alle stortingspartiene, sammenfaller på alle vesentlige punkter når det gjelder premisser og konklusjoner med Forsvarsstudie 2000.

Under arbeidet har FPU hatt kontakt med arbeidet i FS. Det er derfor etablert et felles vurderingsgrunnlag som har resultert i en innstilling uten vesentlige dissenser innad eller i forhold til konklusjonene i FS (altså den fagmilitære ledelsen).

FPU og Sosialistisk Venstreparti

Arbeidet i FPU har hatt som uttalt mål å skape en politisk konsensus knytta til det sikkerhetspolitiske grunnlaget Stortinget skal forholde seg til, og den forsvarspolitikk som skal føres. Det har vært ei uttrykt målsetting for arbeidet å utvikle en slik konsensus for sikkerhets og forsvarspolitikken i ei «ny tid» for at dette spørsmålet skal heves over den daglige kiving i Stortinget. Dette er oppnådd gjennom FPU og også SV har akseptert de nye premisser med bare mindre merknader.

En debatt eller strid om vesentlige elementer i forsvarspolitikken vil ikke skje med utgangspunkt i stortingspartiene hvis det ikke først blir en sterk debatt i miljøer utafor Stortinget og Forsvarets overkommando. Tvert om vil de vesentligste stridsspørsmål bli redusert til reine lokaliseringskamper uten at premiss og konklusjoner på noe vis vil bli utfordret.

Det er flere faktorer som har bidratt til at de radikale endringsforslag som nå ligger på bordet fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), har kunnet oppstå.

Det er et poeng å drøfte disse faktorene fordi de på sitt vis vil påvirke ethvert forsvarspolitisk syn eller forslag sjøl om en skulle gå inn for helt andre løsninger enn de som nå ligger på bordet.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Warszawapakten har medført en grunnleggende endring av det potensielle trusselbildet. Som ett av to NATO-land med grense mot Sovjet hadde Norge en rolle som «frontlinjestat» i et oppgjør mellom øst og vest. Dette var, gjennom NATO-medlemskapet, strukturerende for etableringen av mange av de norske forsvarsinstallasjonene og grupperingen av norske styrker i forhold til å sikre overføring av andre NATO-tropper i en krigssituasjon. En god del av særlig Luftforsvarets anlegg er finansiert av NATO-midler og inngår i en struktur for å sikre overføring av utenlandske unsetningsstyrker. Samtidig var hærens gruppering tilpasset å skulle «holde fortet» til unnsetningene kom og hadde en stridsdoktrine, «oppholdende strid», tilpasset dette.

Den vesentlige endringen i den ytre trussel samt omprioriteringer også fra NATO har betydning for hvilken struktur og innretting et sterkt nasjonalt invasjonsforsvar må ha i framtida. En avvisning av premisser og konklusjoner i FS 2000 samt i FPU til fordel for opprettholdelse av et vernepliktsbasert invasjonsforsvar kan ikke bety å bare fortsette med det som har vært. Det må også bety noe mer og noe annet.

Det norske forsvarsbudsjettet hadde gjennom 80-tallet en realvekst pr. år på ca. 3%. Det ble i denne perioden bygd opp en struktur med personell og installasjoner som krevde en stor andel av forsvarsbudsjettet til løpende drift.

Forsvaret i 1989

Rundt 1989 var Forsvaret godt rustet til å kunne yte kraftig motstand mot en sovjetisk angriper. Det er en historisk ironi at Sovjetunionen på dette tidspunkt sto foran en fullstendig oppløsning.

På grunnlag av allerede vedtatte bevilgninger, investeringer og utdanningsprogram nådde det norske forsvaret høyden i sin anti-invasjonskapasitet rundt 1992. Det var utvikla en stor grad av evne til samvirke mellom de ulike våpengrenene samt tempo og kraftsamling i Hæren ved opptreden i større avdelinger. Dette var parret med en større grad av offensiv tenkning i den taktiske doktrina for hæroperasjoner samt at troppeføringsteknikken hos det lavere befalet vel aldri har vært bedre.

I en situasjon med svakere trusselbilde og derav lavere forsvarsbudsjett, betydde en opprettholdelse av alle elementer i den eksisterende struktur at kostnadene til en løpende drift ville ta en stadig større del av forsvarsbudsjettet. Dette kompenserte ikke med en fortsatt økning av realrammene. En prolongering av denne tendensen tilsa at omtrent hele forsvarsbudsjettet ville gå til drift rundt i år 2015 – så sant en ikke sterkt økte bevilgningsnivået. Det ville tilsi: ingen midler til investering og utvikling i nye og forbedrede våpensystemer.

Denne tendensen blir forsterka av at hvert generasjonsskifte av et våpen viser seg å være ca. dobbelt så dyrt i realverdi som det systemet det skal erstatte. Våpen har en langt raskere kostnadsutvikling enn andre industrielle produkter i verden.

Mange av de våpnene Norge anskaffa på 70-80-tallet, vil ha utspilt sin rolle i perioden 2005-2015. Og: Det er begrensninger i de økonomiske rammene – til dels uavhengig av hvilke sikkerhetspolitiske løsninger en er tilhenger av.

Det er nødvendig å slå fast at de endringer som har skjedd gjennom hele 90-tallet og som nå er foreslått gjennom FS og FPU, ikke i hovedsak skyldes økonomiske begrensninger i bevilgninger. De er et utrykk for et doktrinevalg fra forsvarsledelsen på basis av en konklusjon om at et forsvar av Norge gjennom et tradisjonelt vernepliktsforsvar, ikke er mulig.

Premissene for dette ble blant annet lagt gjennom oppsummeringen av Golfkrigen mot Irak i 1991, og det teknologiske nivå som der ble demonstrert.

Debatten rundt dette kom først opp i Norsk Militært Tidsskrift for ca. ni år siden, særlig knyttet til to artikler hvor nåværende informasjonssjef i Forsvarets overkommando, brigader Kjell Grandhagen, var medforfatter. Den entydige konklusjonen i artikkelen var at kun høyteknologiske, avanserte våpensystemer hadde noen effektivitet som demonstrert fra den vestlige alliansen mot Irak i denne krigen.

Å gå til krig uten å ha de mest avanserte våpen, vil tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende. USA lot være å bruke sine egne reservister under bakkekrigen til tross for flere måneders trening fordi det ble antatt at de ikke hadde oppnådd høyt nok treningsnivå.

På bakgrunn av dette og utfra en sammenlignende studie av oppnådde resultater fra flere norske repetisjonsøvelser slo nåværende brigader, Sverre Diesen, samme år fast i en artikkel i samme tidsskrift at: «..leidangens tid er definitivt forbi og kommer ikke tilbake».

Treningsnivå

Dette var rettet direkte mot at en mobiliseringshær med sitt lavere treningsnivå kunne ha noen effektiv misjon i forsvaret av Norge. Tvert om understreker han at det vil være direkte umoralsk å sende norske, vernepliktige mobiliseringssoldater mot en teknologisk overlegen og bedre trent fiende med de tap det ville medføre. En vernepliktshær vil etter hans vurdering tape. Om en taper den første dagen eller etter ti dager, spiller liten rolle utover å sikre seg et mer heroisk ettermæle. Hvis du ikke har ei linje for å vinne, er det etisk feil å gå til kamp.

Disse synspunktene ble gjentatt da Diesen sammen med nå avdøde, daværende forsvarsminister Holst, samt Martin Tiller fra Forsvarsdepartementet la fram Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 høsten 1992. Disse synspunktene har brigader Diesen kjempet for og forsvart i debatten i forsvarskretser gjennom hele 90-tallet. Samtidig har han stått sentralt som premissleverandør for flere av forsvarsstudiene gjennom 90-tallet som har ligget til grunn for utforminga av langtidsmeldingene. Han ledet forsvarsvarsjefens stab i arbeidet med den nylig avgitte Forsvarsstudie 2000, og fortsetter for tida å bistå Forsvarsdepartementets arbeid med den nye langtidsmeldinga som kommer vinter/vår 2001.

Dette er et uttrykk for at forsvarets militære og politiske ledelse er konsolidert på at et mobiliseringsbasert vernepliktsforsvar over hele landet skal avvikles til fordel for noe annet. Dette er i tråd med de føringer som er lagt i FS og FPU.

Vekk med vernepliktshæren

Langtidsmeldinga for forsvaret – Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 – var det første planmessige forsøket på å fjerne de vesentligste delene av et mobiliserbart vernepliktsforsvar som stammen i et nasjonalt basert invasjonsforsvar. Det hadde følgende premiss og hovedmålsettinger:

  1. Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med andre utenlandske styrker. Altså: Et redskap for også å være tilstede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.
  2. En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning.Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.
  3. Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktsforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger. Vernepliktige som er eldre enn 34 år, innkalles kun unntaksvis til repetisjonsøvelser. Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller EU, legges definitivt bort.
  4. Det ble lagt opp til en stillingsreduksjon i Forsvaret på minst 6.400 over en tiårs periode for å redusere løpende driftskostnader.

Så langt har kun ca. en tredel av personellreduksjonene blitt gjennomført, men det vesentligste i de andre punktene er gjennomført og til dels forsterka gjennom langtidsmeldinga fra 1997 samt de årlige statsbudsjett.

Sammenbruddet av Sovjetunionen, Østblokken og Warszawapakten samt den militære og teknologiske styrke-overlegenhet Vesten demonstrerte i krigen mot Irak i 1991, etablerte den nye verdensorden med USA som den eneste og ledende supermakt. USA har som uttrykt premiss for sin utenrikspolitikk at de har rett til å gå inn ethvert sted på kloden hvor de ser sine økonomiske, politiske eller militære interesser truet.

Norge var snar til å koble seg til denne utenrikspolitiske linja gjennom militær deltakelse både mot Irak i 1991 og mot Jugoslavia i 1999. På den ene sida er dette et uttrykk for den norske elitens servile og underdanige holdning i forhold til USA og EU. På den andre sida er det et uttrykk for en bevisst stillingstagen fra de økonomisk og politisk ledende kreftene i landet. De enorme oljeinntektene som er samlet på statens og på private hender, har gitt dem en egeninteresse av å ekspandere videre. Klarest kom dette til uttrykk fra nåværende statsminister, daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg, i et innslag i Dagsrevyen i månedsskiftet september/oktober i 1996. Han var på besøk ved det Kaspiske hav og sto i Baku og pekte utover området med noen av verdens største og ennå uutnyttede oljekilder, mens han sa: «Her skal vi hente inntektene som i neste århundre skal betale for vårt helsevesen og pensjoner.»

Klarere kan det vanskelig uttrykkes at Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine økonomiske og politiske posisjoner. Den enorme statlige og private formuen som er skapt gjennom produksjonen av olje og gass på norsk sokkel, har gitt et materielt grunnlag for å fortsette eventyret utaskjærs. I første omgang forsøker den vestlige alliansen å flytte fram det kapitalistiske budskap gjennom markedsliberalistiske organisasjoner som: Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og WTO.

Norge har ikke ressurser økonomisk og militært til å spille noen sjølstendig rolle i dette. Derfor er den norske eliten helt avhengig av å knytte seg til andre og sterkere krefter for å kunne få en bit av kaka. Foreløpig er det et stort «tomrom» å fylle for de vestlige og asiatiske kapitalistiske økonomiene i den tidligere Østblokken og de sørlige tidligere sovjetiske republikkene. Det er vesent-lige fellesinteresser for alle de kapitalistiske land i å etablere kontrollerbare markedskapitalistiske forhold. Samtidig er det en sterk rivalisering på gang mellom de samme landene knyttet til hvert sitt kapitalistiske senter rundt henholdsvis USA, EU og Japan hvor en hele tiden forsøker å komme de andre i forkjøpet med å etablere et økonomisk og politisk hegemoni.

De vestlige allianser har et behov for å kunne sende sammensatte ekspedisjonskorps ut i verden for å sikre sine interesse. Dette har medført et krav om å kombinere ulike lands militære styrker til ulike typer oppdrag. Parallelt med dette har EU et behov for å kunne spille en sjølstendig militær rolle. Dette har igjenmedført en sterkere europeisk forsvarsidentitet med rett til å kombinere NATO-avdelinger under EUs kommando.

Plug and play

Siden stadig større del av norske stridsavdelinger må ha en «plug and play» kompatibilitet – for å låne fra dataspråket – betyr det at vi under 90-tallet har fått utviklet et forsvar etter lego-prinsippet. Byggeklosser som kan kombineres med andre enheter for å produsere en tilpasset militær styrke for å løse en bestemt type oppgave. Samtidig er en økende grad av tjenesteinnholdet av politimessig karakter. Bemanning av sjekkpunkter, kontroll og visitasjon samt patruljering i byer og etter vei.

Denne omformingen av de norske avdelingene har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. Behovet for å bygge opp et militærapparat egna som ekspedisjonskorps har gjort det mer uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner og den økende graden av dette, har gått på bekostning av denne treninga.

En nedleggelse av de territoriale forsvarsinstallasjoner, kombinert med en oppstykking av de militære styrker til enkeltavdelinger som ikke er trent i nasjonalt samvirke, samt en manglende doktrine for forsvar av Norges territorium, fører til at løpet nok en er gang lagt for en gjentagelse av 9. april 1940!

Hvis dette er tilfellet, hva er så begrunnelsen for å trappe ned på det vernepliktsbaserte mobiliserbare invasjonsforsvaret og erstatte det med såkalte mer profesjonelle avdelinger innretta på samvirke med andre utenlandske styrker? Ett argument, men ikke det viktigste, er det som er nevnt over at forsvarsledelsen mener at norske vernepliktige mobiliseringssoldater ikke vil evne å løse oppgavene i framtidas krigsscenario. Det andre er at trusselen om en mulig invasjon er sterkt redusert i overskuelig tid – minst ti år. Dette er med all sannsynlighet rett – heldigvis.

Det tredje argumentet er økonomi. Landet har ikke råd til å opprettholde et vernepliktsbasert invasjonsforsvar modernisert med henblikk på framtidas utfordringer samtidig som en bygger opp styrker for å tjenestegjøre i utlandet.

Det fjerde og vesentligste fra den politiske og militære ledelsen er tesen om at «gnist kan tenne en præriebrann» for å si det med mine ord.

Begrunnelsen i de siste langtidsmeldinger for forsvaret samt i det sikkerhetspolitiske kapittelet i de årlige forsvarsbudsjettene for å bygge opp et ekspedisjonskorps er ett vesentlig punkt som sammenfattet med mine ord lyder: "En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet, kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser."

Derfor er det faktisk en nasjonal begrunnelse fra Bjørn Tore Godal sin side når han avviser Einar Skorgens uttalelse om at det nasjonale forsvaret nå er borte. Hans argumentasjon er at ved å reise ut i verden og ta krigen der, forsvarer han landets grenser.

Dette er en analyse som stiller verden fullstendig på hodet, men som er et perfekt utgangspunkt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden for å påtvinge andre folk og nasjoner våre systemer, mens vi plyndrer deres verdier.

De områdene som nå er åpne for kapitalistisk ekspansjon, har et utall av politiske, nasjonale og etniske motsetninger. De ulike kapitalistiske land spiller på alle disse motsetningene for å flytte fram sine egne posisjoner med påfølgende turbulens og uro i de områdene de opererer.

I en situasjon hvor vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak, vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og omvendt og derigjennom forsøke å forlede det norske folk til å støtte opp om imperialistiske eventyr.

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener at landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava ble stilt for flertallet av norske menn – og etter hvert en del kvinner – og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. NATO-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi det bygger på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den ekspansjonistiske sida blir kamuflert av makthaverne.

Framveksten av Norge som nasjon er historia om kampen mot fremmedveldet. Gjennom vår egen historie mot fremmedveldet samt to folkeavstemminger med flertall mot å avgi nasjonal suverenitet, ligger det også en gjensidig respekt for at også andre land og nasjoner har rett til å velge sjølstendighet.

Hjem i kister

Den som skal skaffe oppslutning i det norske folk om imperialistiske eventyr ute, har derfor ingen lett oppgave. Han blir nødt til å fortegne hva som skjer, for å klare å få noe gjennomslag for et aksept av at norske gutter og jenter kommer hjem i kister etter å ha blitt sendt ut i verden på krigseventyr.

Dette er også en underliggende del av begrunnelsen for en reduksjon av vernepliktshæren og større satsing på kontraktsforplikta soldater og vervede. Vernepliktshæren er ikke motivert for utenlandseventyr. I tillegg blir hele identifikasjonsfaktoren for folk og forsvar gjennom vernepliktsordninga såpass redusert at det må innføres andre former for belønningssystemer for menige og offiserer. Lønn, heder, medaljer, parader osv. og andre borgerlig/militaristiske symboler som skal gi en status i samfunnet, vil bli viktigere. Karriere-muligheter både innenfor og utenfor Forsvaret vil bli motivene heller enn en felles ideologisk plattform for forsvaret av landet.

NATO-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som et veiskille når det gjelder EUs behov for å markere egen identitet på det militære området. Da fikk VEU – på den tida EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk – anledning til å bruke deler av NATOs militære apparat, infrastruktur og kommandoapparat uten at USA nødvendigvis var med. Konseptet ble kalt Combined Joint Task Forces (CJTF). Det vil si: kombinerte fellesstyrker. Sammen med NATOs reaksjonsstyrker Immediate Reaction Forces (IRF) var de det første eksemplet på det jeg har kalt «plug and play»-styrker.

Avgjørelsen kom etter sterk rivning innad i NATO, men med USAs samtykke. Det var et uttrykk for EUs behov for å skape et mer sjølstendig militærpolitisk uttrykk for seg sjøl. Siden midten av 90-tallet har det gått en debatt om ESDI (Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet), og hvorvidt den skal knyttes til VEU, NATO eller til EU.

Ambisjonene i EU har hele tida vært større enn de materielle ressursene de har vært villig til å sette av. Men utviklinga fortsetter. VEU er nå integrert i EU. På EU-toppmøtet i Helsingfors i fjor vedtok EU-lederne å etablere egne militære strukturer ved siden av NATO. Hovedmålsetting var at de innen år 2003 – på 60 dagers varsel – skulle greie å stable på beina en styrke på 60 tusen soldater. Planen er seinere justert opp til en styrke på 80 tusen soldater.

Det er nå tydelig at EUs ledere ønsker å utvikle en europeisk militær identitet på sida av NATO og ikke underlagt USA. Dette ble videre for-sterket gjennom de nylig gjennomførte vedtak som ble fatta mandag den 13. november fra EUs side om en forsterkning av European Security and Defence Program (ESDP), programmet for å få på plass den militære delen av unionen.

Dette skaper noen rivninger innad i EU mellom britene som bremser den delen av EUs militære utvikling som kolliderer med USAs ønsker, og Tyskland/Frankrike som er pådriverne for en stadig sterkere sjølstendiggjøring for EU i forhold til USA.

Parallelt med dette vedtok NATO-toppmøtet i Washington i fjor Defence Capabilities Initiative (DCI ) for å tilpasse den militære evnen til det nye "out of area"-konseptet, såkalte «ikke paragraf 5 operasjoner». Dette er både et svar fra USA for å være ledende, men samtidig et middel for å kvalitetssikre de ulike styrkekomponentene så de faktisk kan plukkes, settes sammen og fungere i gitte situasjoner. Dette er et kvalitetssikringsopplegg som skal standard-isere alle operative elementer i en avdeling som treningsnivå, våpentyper, kommunikasjon og etteretningssystemer, taktisk doktrine og stridsfilosofi – for å ta det vesentligste.

Dette programmet tjener ikke bare USAs egne interesser, men bidrar også til å tilpasse avdelinger fra ulike EU-land, som samtidig er medlemmer av NATO, til framtidige fellesoperasjoner innafor en rein EU-hær. Det europeiske militære samarbeidet under ledelse av USA i NATO og det europeiske militære samarbeidet under ledelse av EU i og utafor NATO, spriker mer og mer. Sannsynligheten for at dette vil sprekke de nærmeste tjue åra, er overveldende stor.

Norge verst

Norge er det landet som så langt har innmeldt størst andel av sine militære styrker til internasjonale oppdrag for NATO. Den 21. november meldte Norge ved forsvarsminister Godal inn 3.500 soldater også til EUs militære styrker. Norge er i ferd med å radikalt redusere de elementer av Forsvaret som er egnet til å forsvare landets territorium. Ressursene brukes til å trene og utruste de internasjonale styrkene.

I en situasjon med sterk økonomisk og politisk rivalisering i verden mellom tre sentra vil dette skape stor uro med mulighet for militære konfrontasjoner. Når den ledende økonomiske, politiske og militære eliten i Norge så radikalt er villig til å underlegge seg to av disse rivaliserende sentra, og i tillegg ikke er villig til å se hvilke sterke rivninger som foregår mellom dem, har man blottstilt seg fullstendig hvis det kommer til en militær konfrontasjon mellom EU og USA.

Samtidig vil den raseringa av norsk forsvarsevne som nå finner sted, bli et sjølstendig argument fra de samme kreftene som har stått for nedlegginga. De vil hevde at vi i en ikke alt for fjern framtid må slutte oss til EU og den da sannsynlige EU-hæren. Den eliten som i dag blottstiller landet ved å omdanne Forsvaret til et ekspedisjonskorps, vil sannsynligvis være de første til å bruke den samme blottstillelsen som argument for en total integrering i EU. Her bør en også merke seg at det er EUs mål for det militære samarbeidet, at de ulike avdelinger ikke skal være under nasjonal kommando, men at det hele skal kunne integreres i en EU-hær.

USAs program for DCI vil gjennom programmet for standardisering av avdelingene som beskrevet foran, faktisk gjøre det lettere for EU å bygge en felles hær på grunnlag av standardiserte «plug and play»-enheter.

EU

Det vil være å gå for langt å si at den omstilling som nå finner sted for det norske Forsvaret, er et «EU-forberedende tiltak». Det som er korrekt å si, er at Forsvaret er vel forberedt og tilpasset en framtidig EU-tilknytning.

Hvis ja-kreftene lykkes med den omstillinga som nå finner sted, vil de samme ja-kreftene ha skaffet seg et styrka utgangspunkt for å bruke ja-argumenter på det sikkerhetspolitiske området.

Derfor må nei-sida ta et ansvar for forsvarspolitikken i Norge som vi tar et ansvar for alle andre spørsmål, som dreier seg om landets sjølstendighet. Dette kan heller ikke overlates til ja-sida.