Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Anger og lærdom

av Jorun Gulbrandsen

Røde Fane nr 5, 2000

Jorun Gulbrandsen er leder i AKP


Det blåser heftig rundt den revolusjonære bevegelsen i høst. Stoff rundt denne debatten finner du på nettstedet vårt.

Angrer jeg? Det vil alltid være ting en kunne og burde gjort annerledes. Om du leser Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, treffer du Nina Skåtøy. Hun var en frelst revolusjonær, særdeles aktiv og hadde overdrevent strenge krav til meninger og deltakelse. Da boka kom i 1982, kjente nok de fleste igjen negative og latterlige trekk ved henne hos seg sjøl og hos andre. Mange av oss trakk motstanderes standpunkter veldig langt, og revisjonist- og reformiststemplet ble raskt tatt i bruk. Kanskje blei det mye av denne uheldige stilen hos oss fordi vi hadde så mye vi skulle gjort og så dårlig tid. Men tenk uansett på det som skjer i andre partier – dette er ikke så spesielt for oss.

Jeg kan nok angre på urimeligheter mot enkeltpersoner. Samtidig er jeg svært stolt av at vi hadde mennesker og arbeidsmetoder som gjorde det mulig å endre på dette – ved lærdom og ny praksis, ikke ved anger og fraser. Kvinneopprøret i AKP på 80-tallet er det fremste eksempelet på dette.

Vi kan også angre på uvettig politikk. AKP(m-l) var etterplaprere av Kina når det gjaldt vurderinga av Deng Xiaoping. Fra 1970 til 1978 var han bra og dårlig alt etter posisjonen hans internt i Kina. Men AKP(m-l) var ikke verre enn at da Kina anbefalte Norge å bli med i EEC (EU) før 1972, holdt vi på vår egen analyse: Nei til EEC! Men generelt var vi for ukritiske til partier og frigjøringsbevegelser vi støtta. Les ellers de kritiske bøkene Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion (1979) og Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l) (1982) av Tron Øgrim.

Den norske revolusjonære bevegelsen var ikke først og fremst ei fremmed plante med opplagsnæring fra utlandet. Den ble laget av ungdom, stort sett fra vanlige kår, og leser du beretningene, vedtakene og Klassekampen fra 70-åra, ser du at vi var opptatt av den norske klassekampen og av solidaritetsarbeid. Dette bringer meg inn på nåtidas diskusjoner om veien videre for den revolusjonære bevegelsen og noe av det jeg mener AKP har lært og kan bidra med.

Bare folkets egen kamp gir seier. Folk må frigjøres ved egen kraft – ingen andre kan gjøre det for dem. Den norske bevegelsen har derfor vært imot å eksportere revolusjoner. Når Che Guevara prøvde dette i Bolivia og Kongo, var han ikke vår helt. Når Sendero Luminoso bruker terror, støtter vi dem ikke. Vår bevegelses standpunkt mot terror er en hovedårsak til at det aldri har oppstått Baader-Meinhof-aktige grupper i Norge.

Støtt rettferdige kamper – også når du er uenig med dem som kjemper. Vi er mot statskirke og statsbetalte prester. Men så lenge det er prester, støtter vi dem som må slåss mot diskriminering for å kunne bli det. Vi er mot privatskoler. Men så lenge det er lov å lage kristne privatskoler, skal det være lov å lage muslimske.

Støtt undertrykte som slåss – på deres egne premisser. Vi mener det var rett av det norske folket og arbeiderklassen å slåss mot tysk invasjon i 1940, sjøl om borgerskapet styrte landet. Det er faktisk enkelte innen RV som tviler på dette. Vi støttet den afghanske motstandskampen mot Sovjet, enda vi visste at det også var reaksjonære krefter i fronten. Vi sloss for at antikrigsbevegelsen under krigen på Balkan skulle ha tre stolper: Nei til Nato-bombinga. Nei til Milosevic sin undertrykkelsespolitikk. Ja til sjølråderett til folket i Kosovo. Vi støtter PLO sjøl om borgerskapet er sentralt i ledelsen der.

Foren alle som lar seg forene. Vi arbeider for at de ulike gruppene av arbeidsfolk og andre som ikke har noen god framtid under kapitalismen, skal forene seg. Hvit arbeiderklasse må forene seg med svart. Kvinnene i arbeiderklassen må forene seg med hverandre og støtte hverandres kamp. Derfor arbeider AKPere aktivt i Kvinner på tvers. Den mannlige arbeiderklassen må forene seg med den kvinnelige. AKP støtter Nei til EU, jobber aktivt der. Vi er mot å lage organisasjoner for "et sosialistisk nei". Slikt er sekterisk og splittende og vil svekke mulighetene for å holde Norge utafor unionen.

Kvinnefrigjøring følger ikke automatisk av sosialismen. AKP mener at det må være kvinnekamp også under sosialismen. Arbeiderklassen må stå sammen – på den kvinnelige delens premisser.

Klassekampen fortsetter under sosialismen. AKP utvikla seg i opposisjon til den gamle stalinismen. Vi hevder at klassekampen fortsetter under sosialismen, at folk fortsatt må organisere seg i partier og ha en sterk fag- og kvinnebevegelse. Statsapparatet er en nødvendig, men samtidig konserverende makt. Et revolusjonært parti må derfor alltid være i opposisjon. Valgte representanter må kunne trekkes tilbake.

Det er gammaldags å snakke om "arbeiderråd på fabrikkene" som maktorganet for arbeidsfolk. Den nye teknologien kan brukes til å spre produksjon og kunnskap uavhengig av geografi. Men Internettet er bare begynnelsen til noe som må kunne brukes til å utvikle helt nye demokratiske måter å styre på. Vi må jobbe mye med å finne ut hvordan vanlige folk kan ha makt. Hvordan skal staten være et virkelig uttrykk for vanlige folks makt? Det er en vanskelig motsigelse som vi ikke har noe klart svar på ennå.

Staten er en klassestat, et maktapparat og en felleskapitalist som tjener interessene til de største kapitalistene. Folk må ta makta gjennom opprør. Dette blir fredelig om kapitalen, politiet og militæret skulle stå stille, og voldelig hvis de går til motangrep. De som gjør opprør, må være forberedt på dette. Vi avviser at det finnes en "snill" kapitalisme som et tredje alternativ.

Likevel mener vi at det er viktig å ha revolusjonære folk i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget i dag. Ettersom mediene og mange mennesker er opptatt av hva som foregår der, er de en viktig arena for å konfrontere makta med kravene og behovene folk har.

For et folkeforsvar. Vi er for at små nasjoner skal kunne forsvare seg sjøl mot imperialistiske stormakter. Derfor er vi for at Norge skal ha et uavhengig, nasjonalt invasjonsforsvar, sjøl om vi veit at denne miltærmakta også vil være borgerskapets voldsapparat mot folket i en revolusjonær situasjon. Vi slåss for å bevare en vernepliktshær og for at Norge skal løsrive seg fra Nato og ikke delta i militære intervensjoner i utlandet. Vi er for verneplikt for kvinner!

Det er nødvendig med et kommunistparti. Ikke for å ta makta, kuppe, være det eneste rette. Men det trengs en organisasjon som samler på kunnskap om underklassenes opprør. Målet i dette tilfellet er det klasseløse samfunnet, kommunismen.Hos oss må alle medlemmer være aktive i et lokalt lag. Vi betaler virksomheten vår i hovedsak sjøl med kontingentpenger. Dermed er vi antakelig den eneste partiet som kommer til å fortsette som før hvis partistøtta forsvinner. Vi vet at overklassens stat overvåker revolusjonære – og alle andre som ikke bøyer seg lydig inn makta, og vi tar tiltak mot dette.

Det er for tida diskusjoner i AKP, RV, Rød Ungdom og i deler av Sosialistisk Ungdom om utviklinga av den revolusjonære bevegelsen. Vi hilser denne diskusjonen velkommen. Vi mener AKP har en aktuell og god politikk å bidra med. Men vi må studere samfunnets utvikling såvel som historia. Bare slik kan vi lære mer.