Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Chomsky

av Hans Isaksson

Røde Fane nr 4, 2000

Hans Isaksson er en av redaktørene i det svenske tidsskriftet Clarté

Artikkelen er oversatt av Arne Hedemann


Noam Chomsky er uten tvil en av det forrige århundrets mest betydelige intellektuelle. Få har mer iherdig kritisert den moderne kapitalismen og imperialismen. Ofte har han gitt sin støtte, åndelig og materielt, til dem som bekjemper dem. Men som politisk tenker er Chomsky mindre betydningsfull.

Chomskys oppskrift for politisk handling er lite konkret og overbevisende. Det skyldes nok for en stor del hans liberale grunnsyn (han kaller det anarkisme eller «frihetlig»), hans vegring mot på alvor å ha noe å gjøre med marxismen og hans overfladiske og dogmatiske antikommunisme. Ut fra biografiske data er det ikke vanskelig å forstå Chomskys stengsler psykologisk.

«Jeg ble trukket mot anarkismen i tidlige tenår, straks jeg begynte å fundere over verden utenfor de aller nærmeste omgivelser, og jeg har ikke sett noen grunn til å omprøve disse tidlige meningene siden den gang!» (1)

Anarkisten Chomsky

Han vokste opp i et jødisk arbeider- og middelklassemiljø på trettitallet og var politisk bevisst allerede i en alder da de fleste på samme alder bygde sandslott. Sin første politiske artikkel skreiv han i tiårsalderen. Den handla om da Barcelona falt i fascistenes hender under borgerkrigen i 1938. Den spanske borgerkrigen skulle i mangt og mye forme ham politisk. Mange i den anarkis-tiske bevegelsen utvikla den gang et hat mot Den tredje internasjonalens Moskva-tro kommunister, og seinere, under Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939 blei dette ytterligere forsterka og kom til å prege deres tenkning livet ut. Ikke sjelden førte det til at en betrakta denne kommunismen som en større fiende enn imperialismen – tilfellet Orwell er i så henseende typisk.

Men, det må sies til Chomskys ære , at han verken da eller seinere har tuta med ulvene. Han har alltid vært mot bolsjevismen og dens arvtakere, inklusive trotskismen som ofte er radikale gumanisters tilflukt. (Jfr. Nordahl Grieg: en person som dyrker skjønnheten og heller lukker øynene for det stygge som hender i verden, som heller forblir passiv enn å få skitne hender.) Også i tider da det har vært á la mode for de intellektuelle i vesten å flørte med kommunismen – samme mennesker som året etter på kapitalistenes forlag trykker bekjennelsesskrifter om guder som svikta. Også når dette raske førte til økt isolasjon:

«Jeg har alltid vært på tapernes side – hos de spanske anarkistene, for eksempel,» skreiv han seinere. «Helt sida jeg fikk politisk bevissthet har jeg enten kjent meg ensom eller å tilhøre en bitteliten minoritet.»

Delvis vinner han respekt ved sin ikke-opportunisme. Men ikke bare respekt.

Stillingen som den ensomme ulven kan være en bra, men også makelig posisjon for en intellektuell kritiker av det bestående. Den legger ikke grunnlag for brysomme bånd eller lojalitet som lager skygge for et kritiske blikk. Om dette pågår i seksti år, kan en begynne å mistenke at posisjonen er sjølvalgt. Den er definitivt en svakhet hos en kritiker, om en krever noe mer enn en opphopning av en mengde avslørende og fascinerende innsikt i det kapitalistiske USA sin politikk. Framfor alt dersom en blant kritikkens våpen høyst av alt setter kritikken av våpnene, eller den organiserte politiske handlingen. Også dersom dette inni-mellom fører til store feil og møkkete hender. For politikk skiller seg fra sjakkspill ved at en her aldri kan vinne kun ved aldri å gjøre noen feil.

Utaforskapet

Den grunnlengde årsaka til Chomkys fattigdom på konstruktive ideer, som så åpenbart står i kontrant til hans store innsikt i og dype hat mot systemet, ligger nok nettopp i hans utaforskap. Utaforskap i forhold til den revolusjonære bevegelsen og dens historie bunner vel nettopp i at det i Chomskys livstid nettopp er den forhatte Tredje Internasjonale og dens etterfølgere som ikke bare har begått de fleste feila og overgrepa, men i tillegg har utretta det meste av det som har vært positivt, frigjørende og progressivt i kampen mot kapitalismen og imperialismen over hele verden. Denne bevegelsen var i flere tiår en menighet hvor det utafor denne nærmest var umulig å finne noen frelse.

Sjøl om anarkismen sin historie ser reinere og mindre blodig ut enn kommunismen sin, så skyldes det sannsynligvis delvis at anarkismen overhodet ikke er i stand til å skape historie. Men det skyldes også at den anarkistiske bevegelsen på grunn av sitt uoversiktlige mangfold neppe har en enhetlig historie eller felles ideologi – og at bevegelsens eventuelle lik i skapet aldri har vært like givende å grave fram for kapitalens medier.

Det ufruktbare hos Chomsky blir ganske åpenbart dersom man sammenlikner hans forfatterskap med en annen for Norden aktuell amerikansk historiker – Howard Zinn (2). Zinn er i motsetning til Chomsky en ikke-kommunist, men ikke en antibolsjevik. Det gjør han i stand til å skildre fem århundrers – inkludert 1900-tallets – amerikanske historie som en vedvarende motstandskamp fra befolkningsmajoritetens side. Hos Chomsky derimot, lyser arbeiderklassens og småfolkets kamp i mangt og mye med sitt fravær, tross hans åpenbare sympatier. De venstrefolk som leser Howard Zinn kommer sjøl om det også her mangler konkrete oppskrifter og strategier ikke til å være i tvil om at han tilhører en folkemajoritet som før eller siden igjen kommer til å utfordre kapitalens makt.

Den som leser Chomsky blir riktig nok forbanna, men kan også lett føle seg oppgitt, frustrert og handlingslamma.

Eller for å tale gjennom den ytterst vennligsinnede biografien skrevet av Milan Rai: «Leseren av Chomskys politiske skrifter må bli tilgitt dersom hun ikke for følelsen av at det dominerende budskapet i hans skrifter ikke er at «det finnes en masse ting å gjøre». (3)

Strukturer

Chomskys uklarhet når det gjelder strategi svarer til en uklarhet i ideologiske posisjoner: «Jeg tror at det er fornuftig kun å lete fram og klarlegge strukturer av autoritet, hierarkier og dominans i alle aspekt av livet og å stille spørsmål ved dem. Dersom en ikke kan begrunne dem, er de illegitime og skal vekk for å øke menneskets frihet. Dette omfatter politisk makt, eierskap og ledelse, forholdet mellom menn og kvinner, foreldre og barn, vår kontroll over framtida til kommende generasjoner (det grunnlegende moralske imperativet bak miljøbevegelsen i følge min oppfatning) og mye annet.»

Den som så ønsker kan nok fylle utallige sider med liknende eksempler på «strukturer av autoritet, hierarkier og dominans» i samfunnet. Den som vil bringe hver enkelt av dem på banen, kommer aldri til å mangle beskjeftigelse. I praksis innser selvsagt Chomsky, i likhet med ethvert politisk tenkende menneske, uavhengig av anskuelse, at disse strukturene sjøl er «hierarkisk» ordna. Øverst i hierarkiet troner slike relasjoner som direkte knytter seg til kontrollen over produksjonsmidlene og av samfunnets voldsapparat – dvs. klasseforholdene. Den som behandler relasjoner mellom foreldre og barn, mellom menn og kvinner, mellom hetero- og homoseksuelle som om de var analoge, sideordna og likeverdige med forholdet mellom arbeid og kapital tar ikke bare feil – han hjelper til med å konservere kapitalens makt gjennom å lede kampen på avveier.

Selvsagt må hver herskende klasse kunne begrunne sin besittelse av makta – og få andre til å tro på den. De som har makta, arbeider hver dag med dette og for å vise at nettopp de maktstrukturer, hierarkier og mønster av dominans som eksisterer er de eneste som er legitime og at de alle er nødvendige. De eneste unntaka er enkelte gammeldagse strukturer som kan stå i veien for ytterligere øking av makta til dem som har makta eller som rett ut sagt er av perifer betydning for samfunnsmakta. Dette mente Hume med at makta hviler på «opinionen». Og det er dette, «hvordan samtykke skapes» som Chomsky sjøl briljant gjennomført gir praktiske eksempler på i sine arbeider.

For ikke så lenge sida hadde kongen makt fordi han allment ble ansett å regjere av Guds nåde. Dette erkjennes i dag som regel ikke som en legitim forklaring – selv om myten om at kongen eller lederen har gudenes sanksjon fungerer fortsatt samfunnskonserverende. Hitler regjerte ved at han kroppsliggjorde den overlegne ariske rasens herredømme over mindreverdige folkelement. I dag oppfatter de fleste av oss ikke lenger at dette er en legitim grunn til å utøve autoritet. I begge tilfeller har det en gang blitt ansett å være slik av tilstrekkelig mange mennesker.

Alle og enhver har alltid hatt muligheten til privat og i tankene å underkjenne legitimiteten hos makta. Det kan kanskje gi oss en viss indre frihet – men de fleste mennesker er av ulike grunner ikke tilfredse med dette og velger som regel, når de har muligheten, i stedet å akseptere maktas legitimitet. På det måten vinner de sin sjelefred og velvilje fra maktas side.

De mektige har makta fordi vi velger å tro på dem- det har Chomsky og Hume så visst rett i. Men det problematiske og det de ikke snakker så mye om, er at den omvendte setningen er enda mer sann: vi velger å tro på dem fordi de har makta. Det er Norrmalmstorgs-symdromets logikk (kidnappingsdrama i Stockholm 1973, der ofrene som levde sammen med kidnapperne i ei uke, begynte å identifisere seg med dem, og hjalp dem mot politiet. M.a.o. et ønske om å identifisere seg med en sterk agressor, og for en hver pris finne positive sider hos ham for å få teori og praksis til å stemme.) i samfunnsmessig skala. Her foreligger et status quo-bevarende moment 22 som bare organisert politisk handling kan bryte.

Chomsky innrømmer i en kommentar at Hume nok i altfor høy grad ser bort fra voldens og styrkens betydning, og spørsmålet blir om han i praksis gjør samme feilen sjøl. Den gode sida ved hans fiksering på opinionsbyggingens betydning har vi alle nytte av. Han gir oss stadig nye eksempler på hvordan makta med propaganda og løgner produserer godkjennelse blant undersåttene. Den dårlige sida er at han i sin sære rasjonalitet på en måte synes å tro at dette er nok. Han innser ikke at folk aldri kommer til å overgi en bygning bare fordi den brenner, dersom man ikke viser en enkel vei ut og helst til og med en troverdig alternativ bolig.

Men – om igjen – denne feilen er han ikke aleine om.

Parlamentarismen

Den vanligste måten å legitimere makta på i dag er å vise til parlamentarisk vedtatte lover og vedtatte beslutninger. Hva har Chomsky å si til det?

Kritikken mot demokratiet har blant anarkistene ofte vært en kritikk av det parlamentariske demokratiet slik det har oppstått i samfunn med dype repressive trekk. Ta for eksempel USA, som har vært så fritt som noe alt siden begynnelsen. Det amerikanske demokratiet er grunnlagt på prinsippene, som James Madison understrekte ved forfatningskonventet i 1787; regjeringas viktigste oppgave er å beskytte den vel forsørga minoriteten mot majoriteten.(...). En parlamentarisk demokrati innafor disse grensene fortjener skarp kritikk av genuint frihetlige mennesker ...»

I den grad kritikken av det borgerlige demokratiet også er Chomskys egen, så har den egentlig verken styrke eller er prinsippiell. Den er like svak som hans anarkistiske ideologi og betydelig svakere enn den de klassiske anarkistene presterte.

I den amerikanske forfatningen fins det så vidt jeg veit, ingen bestemmelse om at USA skal være kapitalistisk. Når det gjelder den svenske, veit jeg i hvert fall bestemt at det ikke engang finnes noen uttalt beskyttelse av privateiendom, sjøl om vår integrering i EU kompenserer for denne mangelen. Storbritannia har fortsatt ikke en skrevet forfatning, men er like kapitalistisk for det. Ser en på eiendomsretten til produksjonsmidlene, den grunnlegende forutsetningen for de mektiges makt, så fins det altså som regel verken forfatningsbeskyttelse eller parlamentsbeslutninger.

Venstreliberal kritikk

Det er en vanlig venstreliberal kritikk av det parlamentariske demokrati at det begynte å tilpasses i land som allerede hadde en fast klasse- og undertrykkerstruktur og at det derfor ikke makta å virkeliggjøre demokratiet i en mer bokstavelig forstand. Men det er en kritikk med svakheter. For det første har det parlamentariske demokratiet aldri i historisk tid blitt gjennomført og tillempa i andre samfunn enn klassesamfunn. Og intet system er bedre enn dettes praktisk tilpasning. Dersom parlamentarisk demokrati med allmenne og hemmelige valg ikke varig greier å forandre maktforholdene i slike samfunn til fordel for majoriteten av befolkninga, så er det på grunn av en mangel av ganske alvorlig type. For en seriøs sosialist er den en avgjørende mangel. Sett fra de herskenes ståsted er det derimot en fordel ved det parlamentariske demokratiet.

Dersom en etter 100 års forsøk på å bryte pengenes velde langs denne veien innser at kapitalens makt står sterkere enn noen sinne, så bør en av gode grunner begynne å mistenke at det parlamentariske demokratiet ganske enkelt ikke er skapt for å oppheve klassesamfunnet, tvert i mot for å bevare det. En bør forsøke å tenke seg at de parlamentariske institusjonene, inklusivt parti-vesenet, som i vår forestilling fungerer som kanaler for folkevilja til makta, i stedet for i hovedsak fungerer som maktas kanaler for å påvirke folkevilja.

Men denne konklusjon presenterer aldri Chomsky eksplisitt, like lite som en gjen-nomsnitts sosialdemokrat. I stedet stopper hans kritikk ved en liberal kritikk av den reelt eksisterende liberalismen. Hvorfor?

I stedet velger han å rette sin mest voldsomme vrede mot den eneste retningen innafor det sosialistiske venstre som noensinne i praksis og over lang tid faktisk har brutt kapitalens velde på en stor del av jordas overflate:

Fascismen og bolsjevismen

Chomsky snakker på kjent 90-tallsvis om «fascismen og bolsjevismen som 1900-tallets to store totalitære systemer»:

«Dersom en med venstre mener noe som omfatter 'bolsjevismen' så skulle jeg promte forlate venstre. Lenin var en av sosialismens største fiender, det er min mening av grunner jeg alt har diskutert.»

Han sammenlikner Lenin med John F. Kennedy – noe som sannsynligvis opprører borgerlige lederskribenter like mye som det opprører oss:

«Jeg har ikke satt likhetstegn mellom læren hos de liberale intellektuelle i Kennedy-regimet med leninistene, men jeg har pekt på slående likheter – som Bakunin nærmest forutså for ett hundre år siden i sin skarpe kommentar om den nye klassen. Jeg siterer for eksempel fra McNamara om behovet for å øke næringslivsledelsens kontroll dersom vi virkelig skal kunne bli frie. ... bytt ut noe ord i disse meningene og vi har en standardversjon av leninismen.»

Kennedy og Lenin

Han bebreider altså Kennedy for å likne Lenin, ikke tverimot! En kan kalle dette å gå over til motstanderens side, om en ikke visste bedre.

«Bakunins advarsel mot det Røde byråkratiet som kunne komme til å innføre det værste av alle despotier kom lenge før Lenin og retta seg mot Marx sine etterfølgere. Men der var det etterfølgere av mange slag: Pannekoek, Luxemburg, Mattick og andre som sto meget langt fra Lenin og som hadde meninger som ofte delvis sammenfalt med anarkosyndikalismen.

Bolsjevik-kuppet i oktober 1917 la statsmakta i henda på Lenin og Trotsky, som snart satte i gang med å eliminere de spirende sosialistiske institusjonene som hadde vokste fram i løpet av de foregående månedene – fabrikkråd, sovjeter, ja alle organ for folkelig kontroll. Hva en enn kan mene med sosialisme så handla straks bolsjevikene for å ødelegge dens eksiterende elementer.»

Folk dumme?

I følge Chomsky bygger Lenins partiteori på at «folket, spesielt arbeiderklassen, er for dumme til å vite hva som er bra for dem».

Fordi Chomsky sjøl ikke kan tilskrives dumhet, kan en slik oppfatning kun tilskrives en livslang ideologisk blokkering omsorgsfullt dyrka ukunnskap om Lenins partiteori. Og Chomsky innrømmer sjøl at hans kunnskaper om Lenins lære og den russiske revolusjonen i det hele tatt er begrensa. En er, som vanlig, klar til å tro ham. Men hva har hindra han i å sette seg inn i dette? Neppe manglende lesekyndighet.

I en, delvis berettiga venstrekritikk av det sosialistiske samfunnet som blei bygd av Lenin og hans etterfølgere skulle Chomsky, dersom han ikke hadde sugd til seg et glødende hat mot bolsjevismen med morsmelka, i det minste kunne være like generøs som mot det borgerlige demokratiet. Han kunne ha sett de ugunstige historiske betingelsene som forelå nettopp i de landa der den skulle realiseres. Særlig fordi han i eksempelet med det parlamentariske demokrati tydelig godtar å overse at et slikt hinder eventuelt foreligger i alle eksisterende land.

De venstre- og rådskommunistene som Chomsky refererer til som forbilder, ikke minst Luxemburg (mellom henne og Lenin rådde det altid den største gjensidige respekt, sjøl da de var uenige), hadde soleklart en helt annen vurdering av Lenin og hans verk. Det dreide seg på det meste om en kritikk innafor familien. Luxemburg la alltid vekt på, sjøl i sin skarpeste kritikk, de spesielt vanskelige omstendighetene bolsjevikene måtte ta sine beslutninger i de første revolusjonsåra. Men Chomsky anser for sin del helt å kunne se bort fra nettopp disse omstendighetene – borgerkrig, imperialistmaktenes intervensjon, nederlag for revolusjonene i Tyskland og andre steder, og fra den dype økonomiske krisa og materielle nøden som ramma arbeiderne og bøndene i Russland.

Seriøse forskere har lagt vekt på at Lenin ved revolusjonens start aldri mente noe annet enn at sovjetene skulle bli det revolusjonære diktaturets – eller demokratiets – organ og aldri å bygge en monopolistisk stat. Partidiktaturet var den form som blei utvikla under presset fra omstendigheter partiet neppe hadde kontroll med. Chomskys tolkning av partiet linje er vanskelig å forene med lesing av for eksempel Lenins Staten og revolusjonen. Å framstille bolsjevik revolusjonen som et kupp ovenfra er å øve vold mot fakta på en måte som ellers er fremmed for Chomsky.

Hvorfor denne blokkering? Viss en ser bort fra tidlig innflytelse i barndommen - vi har alle hatt slike - kan en, i følge Chomskys egen oppskrift med å stille spørsmål ved all legitimitet, lure på om ikke nettopp Chomskys rasende kritikk mot den faktisk eksisterende sosialismen har vært hans måte å vinne legitimitet i den amerikanske intellektuelle offentlighet på, som ikke desto mindre er hans referanseramme.

En konstruert marxisme

Chomskys aversjon mot bolsjevismen på-virker hans syn på marxismen – som han for øvrig står i større takknemlighetsgjeld til enn han vil innrømme. Det får han til å konstruere en spesiell Marx:

«Jeg har egentlig aldri vært marx-kritiker. Stort sett ignorerer jeg den. Jeg er rett ut sagt skeptisk til det en kaller 'teorier' i studiet av sosiale og politiske spørsmål, eller av hva som virkelig og direkte menneskelig betydning».

«Mitt inntrykk, hva nå det kan være verd, er at den tidlige Marx i mangt og meget tilhørte den siste delen av opplysningstida og den seinere Marx var en sterkt autoritær aktivist og en kritisk analytiker av kapitalismen, som hadde svært lite å si om sosialistiske alternativer. Men dette er inntrykk.»

Cartesianen (tilhenger av den franske 1600-talls filosofen René Descartes, som mente at mennesket er en forprogrammert maskin, der forbindelsen mellom sjel og kropp formidles på ett sted, epifysen). Chomsky pleier å imøtegå dem som beskylder ham for å ha som grunnlag for sin politiske tenkning en fiks teori om den såkalte menneskelige natur med at dette er noe alle politisk tenkende mennesker har. En bør påpeke for han at konsekvensen av dette nok også bør gjelde for teorier ved studiet av sosiale og politiske spørsmål: enten har en en marxistisk teori eller så har en noen annen, om en seinere vil avlegge regnskap for den eller ikke.

Nettopp arva fra opplysningstidas «urliberalisme» er det Chomsky sjøl pleier å framstille seg som beskytter av. Han fortrenger da det problematiske forholdet at marxismen, noe som faktisk er spesielt lett å legge merke til i Marx' tidlige skrifter, ikke bare vokste fram fra opplysningstidas liberale og individualistiske arv, men også fram av romantikken. I Marx Teser om Feuerbach fra 1845 kommer denne dobbeltheten til syne med ønskelig tydelighet. Men Chomskys ide om at en kan og bør rense ut de hegelianske trekka i Marx lære forener ham med generasjoner av akademiske «marxianer». Det skiller ham fra leninismen, og det skal innrømmes, fra en rekke framstående marxister som ikke desto mindre har bekjent seg til arven fra Marx og Lenin.

Eller har jeg misforstått Chomsky? Kan noen annen enn en født dialektiker i det samme intervju greie å forene påstanden om at:

«Min reaksjon på sovjet-tyranniets fall likna på min reaksjon på Hitlers og Mussolinis nederlag. I alle tilfellene er det en seier for menneskeånden. Det bør spesielt bli hilst velkommen av sosialister, siden en stor fiende av sosialismen til slutt ramla sammen»

med premisset (som følger umiddelbart etter) at:

«(Den kalde krigen) var i bemerkelsesverdig grad et spesial tilfelle av 'nord-/sør-konflikten' for å bruke en gangbar skjønnskrift for Europas erobring av resten av verden. Øst-Europa var en gang den opprinnelige 'tredje verden' og den kalde krigen fra 1917 likner i bemerkelsesverdig grad reaksjonen mot forsøkene fra andre deler av den tredje verden på å føre en uavhengig kurs (...) derfor var det rimelig å anta at området skulle vende tilbake til mye av sin tidligere status. Enkelte vestlige deler, som Tsjekkia og vestre Polen skulle vende tilbake til Vest mens andre skulle vende tilbake til sin tjenerrolle. Eks-nomenklaturen skulle bli en vanlig tredjeverden-elite (dette foretrekkes av kapitaliststatene i Vest som vanligvis foretrekker disse sammenlikna med alternativene). Det var ingen lysende utsikter og det har ført til veldige lidelser.

Lær av den kalde krigen

Vi kan lære en hel del om den kalde krigen ved å se på hvem som jubler og hvem som er ulykkelige etter dens slutt. Om vi gjør det, er seierherrene i den kalde krigen vest-elitene og eks-nomenklaturen, som nå er mer rike enn det de noen gang hadde drømt om. Taperne er en stor del av befolkninga i Øst sammen med de arbeidende og fattige i Vest, på samme måte som folkelige sektorer i Sør som forsøkte en uavhengig vei.»

Til slutt sammenfatter han sin vurdering med orda:

«Allment – reaksjonene på den kalde krigens slutt hos en hederlig menneske kommer til å være mer sammensatt enn bare å omfatte gleden over at en brutal tyrann er styrta (....).»

Et vakkert eksempel på tese-antitese-syntese om noe.

Uansett om han vil det eller ikke betrakter jeg Chomsky som vår venn. Få mennesker i den vestlige verden har i løpet av 1900-tallets andre halvdel utretta så mye positivt som han i den anti-imperialistiske kampen. Det er et av paradoksene ved Chomsky.

Jeg skulle foreslå at vi gjør ham til hederskommunist, om jeg ikke fryktet at han skulle få hjerneblødning av kuppet. Det ville være synd med et slikt hode.


Fotnoter:

1. Dersom ikke annet opplyses er sitatene henta fra det intervjuet Noam Chomsky gav til Kevin Doyle for tidsskriftet Red and Black Revolution i mai 1995 og oversatt av artikkelforfatteren. For den som ønsker en mer utførlig argumentasjon om disse problemstillingene enn det han gir i dette intervjuet, kan jeg anbefale Makt, lögner og motstånd. Intervjuer og essay 1987 – 1997. Ordfront 1999. [Tilbake]

2. Howard Zinn: Det amerikanska folkets historia, Manifest 1999. [Tilbake]

3. Milan Rai: Noam Chomsky (biografi), Ordfront 1999. [Tilbake]