Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Hvorfor kvinneundertrykking?

av Terje Valen

Røde Fane nr 2, 2000

Terje Valen er lektor, leder av AKPs studieutvalg og av AKP i Hordaland


Materiell fremmedgjøring

Jeg mener at vi finner grunnlaget for kvinneundertrykkingen i den form som den menneskeskapte, materielle fremmedgjøringen har i de forskjellige faser av utviklingen av menneskesamfunnet. Den materielle fremmedgjøringen springer ut av en begrenset overskuddsproduksjon og en arbeidsdeling på grunnlag av dette som tidlig i menneskehistorien oppstod tilfeldig og ubevisst ut fra naturforskjeller. Den består allment i at hele det samfunnsmessige fellesskapet ikke kan tilegne seg de produktivkreftene og de produktene det selv skaper. Dette fører til at den menneskeskapte naturen blir stående som en fiendtlig makt overfor hele samfunnskollektivet, i første omgang som privateiendom og verdi og senere som kapital. Den viser seg også som handel og marked. Samtidig blir den virksomheten som menneskene utfører i denne sammenheng, stående som noe fiendtlig overfor hele samfunnskollektivet og overfor resten av den naturen som mennesket virker i. Ut fra dette deler altså menneskekollektivet seg opp i forskjellige typer fremmedgjorte kollektiver. Menneskene deler seg i samfunnsklasser og andre typer fremmedgjorte kollektiver.

De samfunnsklassene som skapes ut fra stillingen sin til eiendommen er de direkte fremmedgjorte kollektivene. En gruppe i samfunnet blir representanter for (dvs. eiere av) de fremmedgjorte produkter, spesielt produksjonsmidlene og det fremmedgjorte arbeidet. Denne gruppen hever seg opp til herskerklasse. Andre grupper representerer mangelen på eiendom og blir underklasse eller underklasser.

I tillegg finnes det en lang rekke indirekte fremmedgjorte kollektiver som får det indre og ytre samkvemmet sitt preget av de direkte fremmedgjorte kollektivene, men som ikke står direkte overfor hverandre som eiere og ikke-eiere. I dag er dette kollektiver som rase/etnisk gruppe, kjønn, nasjon, stat, parti, familie og alle slags typer grupper og organisasjoner som ikke er identiske med klassene av eiere eller ikke-eiere. De direkte fremmedgjorte kollektiver skiller seg grunnleggende fra de indirekte ved at motsigelsene i de førstnevnte driver i retning antagonisme og ved at motsetningene i de sistnevnte spiller seg ut på grunnlag av motsigelsene i de førstnevnte. Gjennom historien er det endringer i hvilke kollektiver som hører til de forskjellige kategoriene. La oss se på utviklingen av familien som fremmedgjort fellesskap.

Monogam eierfamilie

Familien er den minste av de mer stabile fellesskapene i samfunnet. Det er også det fellesskapet der menneskene kommer nærmest hverandre rent personlig, der alle de samfunnsmessig skapte motsetninger blir formidlet og spiller seg ut på det personlige plan. Samtidig er familien et dynamisk fellesskap som forandrer seg gjennom historien. Det betyr blant annet at det har eksistert andre familietyper før den moderne monogame familien oppstod og at det etter all sannsynlighet vil komme nye familietyper etter denne. Den monogame familien oppstod samtidig med utviklingen av den materielle fremmedgjøringen, og den ble da den sentrale økonomiske enhet der både produksjon og forbruk og føding og oppseding av de nye generasjoner foregikk. Dette skjedde til forskjellige tider på forskjellige steder i verden. Noen steder er ikke denne utviklingen i retning monogam familie fullført ennå.

Mannen i den monogame familien tilegnet seg eiendomsretten til produksjonsmidler og forbruksmidler. Kvinnen ble berøvet retten til privateiendom. Hun deltok bare indirekte i privateiendommen i kraft av å være mannens kone. Slik sett stilte kvinnen i denne familien, sammen med barna, på samme nivå som slavene. Mannen representerte eierklassen og kvinnen og de andre representerte de ikke-eiende klassen(e). Den grunnleggende klassemotsigelsen i samfunnet gikk inne i den produserende og konsumerende familien. Kvinnen var den privateiende mannens ofte godt bestukne slave. Denne fordelingen av eiendom mellom mann og kvinne i det monogame ekteskap, med mannen som eier og kvinnen som ikke-eier, er det historiske grunnlaget for kvinneundertrykkingen.

I denne epoken var derfor den monogame familien et direkte fremmedgjort fellesskap. I de familiene der mannen hadde eiendom sto mann og kvinne på hver sin side av den grunnleggende klassemotsigelsen i samfunnet samtidig som hun var nært personlig bundet til mannen. Hun skulle utføre seksuelle tjenester for at mannens eiendom kunne blir videreført gjennom arvingene hans, og hun skulle lede hans husholdning.

Innenfor huset vegger kunne nok kvinnen få tildelt en viss grad av makt. Men mannen eide både kvinnens arbeidskraft, hennes seksualitet og de barn hun fødte. Denne familien har eksistert i lang tid og har skapt en enorm ideologi som fremdeles preger hele samfunnet, også arbeiderklassen og de forskjellige familietypene i denne klassen.

I de eiende klassene er hensikten med familien å holde på, eventuelt forøke og føre videre eiendommen til neste generasjon av familien. Bare når kvinnene har like rett til arv og i praksis arver like mye, eier like mye og styrer like mye eiendom som mennene i disse familiene, er det likestilling i overklassefamilien.

Men fremmedgjøringen den gangen var lite utviklet i forhold til den fullstendige fremmedgjøringen under den utviklete kapitalismen. Den direkte fremmedgjøringen den gang kan heller ikke uten videre sammenlignes med fremmedgjøringen etter den industrielle revolusjon. Dessuten gjelder den bare i familier der mannen tilhører de eiende klassene. I de ikke-eiende klassene var den moderne monogame familien (i den grad den eksisterte), den gang som nå, indirekte fremmedgjorte fellesskap.

Denne typen familie, som vi kaller den moderne monogame familien, oppstod altså som et produserende fellesskap, der mannen var eier av produksjonsmidler og kone og barn sammen med slaver var hans underordnete. I denne typen familie foregikk den første uutviklede materielle fremmedgjøring som seinere gjennom flere stadier har utviklet seg videre til den fullt utviklete materielle fremmedgjøring og forholdet kapital/arbeid under kapitalismen.

I Den tyske ideologi: Feuerbach beskriver Marx i 1844 stadiene i eiendommens utvikling, men her står det lite om kvinnenes spesielle forhold til eiendommen i førkapitalistisk tid. Marx hadde da, som alle andre, liten kunnskap om de tidligste samfunnsformer. Det er først i forbindelse med at han skrev sine etnologiske notatbøker 1880-1882 at han kunne utforme en mer fullstendig teori på dette området.

Engels skrev Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (kom ut i 1884) blant annet ut fra disse notatbøkene. Marx hadde selv planlagt å legge frem resultatene av de etnologiske nyvinninger som han hadde studert, men døde altså i 1883. Engels så på arbeidet med å skrive denne boken som oppfyllelsen av Marx sitt testamente. Det var med andre ord en viktig nyutvikling av den marxistiske teorien. Her ble det fremlagt en fullstendig teori om hvordan kvinneundertrykkingen oppstod. En teori som er blitt utfylt og kritisert siden da, men som alt studium av marxistisk teori om kvinnefrigjøring må ta utgangspunkt i.

Arbeiderklassefamilien

Den stabile, monogame arbeiderklassefamilien, i den grad den har eksistert og eksisterer i Norge i dag, er i sin form lik den overklassefamilien som er beskrevet ovenfor. Men fordi den ikke har de samfunnsmessige oppgaver som overklassefamilien hadde (og til en viss grad ennå har) - og heller ikke den klasseinndelingen som fantes/finnes i den, så er denne familiens innhold og vesen et annet.

Ingen person i arbeiderklassefamilien eier produksjonsmidler, verken mannen eller kvinnen eller ungene. Derfor er heller ikke arbeiderklassefamilien et direkte fremmedgjort fellesskap. Arbeiderklassefamilien er en av mange indirekte fremmedgjorte fellesskaper. Derfor utbyttes heller ingen inne i familien. Alle medlemmene i arbeiderklassefamilien er med i et annet fellesskap som er direkte fremmedgjort, nemlig arbeiderklassen. Det direkte fremmedgjorte fellesskapet oppstår og finnes i dag i møtet mellom kapital og arbeid i den kapitalistiske produksjons- og distribusjonsprosessen der også utbyttingen skjer, eller i møtet mellom kapitalens representanter i statsapparatet og de arbeiderne som er ansatt i offentlig sektor.

Vi skal også merke oss at klassetilhørigheten til enkeltindivider i arbeiderklassen ikke bestemmes av om de er utsatt for direkte utbytting eller ikke (er lønnsarbeidere i kapitalistiske foretak), men om de lever av lønnsarbeiderinntekt eller overført lønnsarbeiderinntekt (trygder og andre former for støtte), samme hvilke lønnsarbeidere som har opptjent lønnen. Det gjelder også lønnsarbeidere som arbeider i ikke-kapitalistiske foretak (statlige og kommunale). Disse lønnsarbeiderne er heller ikke direkte utbyttet. Marx kaller dem derfor ikke-produktive arbeidere i kapitalistisk forstand, fordi de altså ikke produserer merverdi, som er kapitalens kjerneprodukt. Så du kan tilhøre arbeiderklassen uten å produsere merverdi og uten å være lønnsarbeider i det hele tatt, bare du lever av penger som kommer fra lønnsarbeiderinntekt.

Etter at vi har skilt ut kapitalistene og deres representanter i statsapparatet, må vi også dra et skille i arbeiderklassen mellom de vanlige arbeiderne og den gruppen som ikke eier kapital, men lever av lønnsarbeid og er sjefer for lønnsarbeidere. I kraft av dette overvåker og leder de de andre lønnsarbeidernes arbeid og har høyere lønn enn dem. Jeg tror at mange av disse personene tilhører arbeiderklassen, men at god en del av dem tilhører aristokratiet i klassen. Også andre høytlønnete arbeidere, som lettere enn de andre kan stige opp og ut av klassen, tilhører dette arbeideraristokratiet. Det gjelder dessuten andre priviligerte og godt avlønnete arbeidere. I stater med store inntekter fra imperialistisk utbytting utenfor egne grenser kan denne gruppen være større enn i andre stater. Ut fra dette blir Marx og Engels sin teori om arbeideraristokratiet, som Lenin sluttet seg til og videreutviklet, stadig viktigere for å forstå utviklingen av hele arbeiderklassen.

Sett i verdensperspektiv tilhører alle arbeidere i Norge et arbeideraristokrati. En av "globaliseringens" virkninger er at også stadig større deler av arbeiderklassen i de tidlig industrialiserte landene presses nedover i retning situasjonen til proletariatet i de seint industrialiserte landene. Proletariatet i disse landene kjemper seg også oppover mot nivået i de andre landene – som i Japan og Sør-Korea.

Arbeiderklassens reproduksjon skjer i flere trinn

Arbeiderklassefamilien er ikke en enhet som produserer de vesentlige midler til sin egen eller andres eksistens innenfor familien. Derfor kan vi ikke helt enkelt beskrive arbeiderklassefamilien som det stedet der arbeiderklassens reproduksjon finner sted, slik mange feminister har hevdet. Arbeiderklassens reproduksjon skjer i flere trinn.

Under den utviklete kapitalismen begynner i arbeiderklassens reproduksjon med møtet mellom arbeid og kapital, altså utenfor familien. Det er her arbeiderklassen selger sin arbeidskraft og får sin lønn. Denne lønnen er grunnlaget for de andre momentene i klassens reproduksjon. Alle som lever av denne lønnen, enten de er i lønnet arbeid eller ikke, tilhører arbeiderklassen. Sosiale ytelser gjennom stat og bedrifter må betraktes som en del av arbeiderklassens lønn. Lønnen til lønnsarbeidere i offentlig sektor, som betales over offentlige budsjetter der inntektene er basert på skatteinntekter og avgifter, er også en del av den samlete arbeiderklassens lønn, selv om disse lønnsarbeiderne ikke er direkte utbyttet - ikke skaper merverdi direkte.

Det neste momentet i reproduksjonen foregår når arbeiderklassens individer kjøper forbruksvarer for lønnsarbeiderinntekten sin, noe som også skjer utenfor familien. Disse forbruksvarene faller med dette ut av den kapitalistiske produksjonsprosessen og mister sin verdikarakter.

Det som er igjen av dem er bruksverdier som behandles videre under forbruksarbeidet i familien og under konsumeringen av produktene og tjenestene, det tredje og fjerde momentet i reproduksjonen av arbeiderklassen.

Den produksjonen som foregår inne i arbeiderklassefamilien er altså (med ytterst få unntak) kun bearbeiding av kjøpte produkter for forbruk - det er forbruksarbeid som bare kan skje på et materielle grunnlag som skapes av prisen på arbeidskraften – altså lønnen. Og prisen på arbeidskraften settes utenfor familien i møtet mellom kapital og arbeid eller mellom borgerskap og lønnsarbeidere i kapitalens hjelpefunksjoner som er organisert i offentlig sektor.

Derfor er arbeiderklassefamilien i sitt vesen heller ikke en fullstendig reproduksjonsenhet for arbeiderklassen. Den grunnleggende samfunnsmessige prosessen som fører til reproduksjon av arbeiderklassen foregår jo utenfor familien.

Etter at disse momentene i reproduksjonen av arbeidskraften er gjennomført, dvs. salg av arbeidskraften og tilegning av lønn, kjøp av nødvendige forbruksmidler, den nødvendige tilpasningen av disse gjennom forbruksarbeidet og til slutt sjølve konsumeringen av forbruksmidlene, har arbeiderklassefamilien lagt et materielt grunnlag for at det siste trinnet i reproduksjonen av nye generasjoner. Dette er befruktning, føding og oppseding. Det samfunnsmessige grunnlaget for videreføring av arbeiderklassen biologisk, skapes altså utenfor familien, gjennom salg av arbeidskraften.

Verken lønn eller befruktning og fødsler og sosialisering av den oppvoksende slekt i arbeiderklassen er avhengig av den institusjonen vi kaller den monogame arbeiderklassefamilie. Denne institusjonen er kun nødvendig i den grad det trengs en forbruksenhet av denne art i arbeiderklassen utover individet. Hovedtendensen ser ut til å være at kapitalismen oppløser den monogame familien. Den egentlig monogame familie er i dag langt på vei forsvunnet. Istedenfor har vi fått en relativt markert utvikling av seriemonogami og familier med bare en voksen - enslige eller mor (og i noen få tilfeller - far) med barn, og en rekke andre forhold. Svært mange lever og så enslig.

Ungene fødes utenfor familien, selve fødselen foregår i nesten alle tilfeller på fødeklinikker og liknende. Under befruktning, graviditet, fødsel og amming trer de biologiske forskjellene mellom mann og kvinne tydeligst frem. En del feminister har benektet at slike forskjeller eksisterer, men hver graviditet og fødsel beviser det motsatte.

Mesteparten av sosialiseringen av ungene og ungdommen foregår i dag utenfor familien, bortsett fra i den første tiden - gjennom dagmamma, barnepark, barnehage, skolefritidsordning, skole, fritidsaktiviteter ledet av voksne og gjennom kamerater og venner/venninner osv.

Mye av omsorgen for de eldre og syke er også flyttet ut av familien, selv om familien også står for en god del av dette, og særlig kvinnene i familien.

Det materielle grunnlaget for undertrykking inne i arbeiderklassefamilien

Hva er da det materielle grunnlaget for undertrykking inne i arbeiderklassefamilien og hvor skapes det? Innenfor arbeiderklassen er det mengden av de forbruksmidler personen i familien kan skaffe til familien, som utgjør det materielle grunnlaget for en person sin dominans over en annen. Mengden av forbruksmidler en person kan skaffe til familien avgjøres av hvilken arbeidskraft kapitalen vil kjøpe og prisen på arbeidskraften som bestemmes i møtet mellom arbeid og kapital, eller i møtet mellom lederne for de hjelpefunksjoner som er nødvendig for kapitalen eller som er godtatt av kapitalen (offentlig sektor), og arbeiderne.

Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien, under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen. På samme måte skaper kapitalen og dens representanter grunnlag for andre typer undertrykking i arbeiderklassen gjennom forfordeling som gjennom noen formidlinger fører til rasisme osv. Denne forfordeling skjer ut fra kapitalens helhetlige behov for merverdiskaping og akkumulasjon og den typen arbeidskraft (vare) som kapitalen foretrekker ut fra dette perspektiv.

Kvinner og menn blir ikke vurdert som kjønn, eller som mennesker i det hele tatt, de blir vurdert som varen arbeidskraft. Kapitalen trekker til seg den arbeidskraftvaren som best kan tjene merverdiskapingen. I forhold til kapitalen kan det være en biologisk funksjonshemming av være kvinne. Det er ikke tilfeldig at den norske handelsflåten stort sett ble bemannet med mannlige arbeidere istedenfor kvinnelige. Men det kan også være en funksjonshemming å være mann. Det er ikke tilfeldig at spinne- og tekstilindustrien i kapitalismens barndom, og fremdeles, stort sett var/er bekvinnet og bebarnet. Under andre og vennligere samfunnsforhold vil de biologiske forskjellene mellom mann og kvinne være til fordel for begge kjønn og de vil derfor da ikke være årsak til diskriminering og undertrykking fordi de direkte fremmedgjorte fellesskaper som utgjør grunnen til diskrimineringen er opphevd.

Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil den skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene. I denne kampen stiller mannen som regel sterkest fysisk, og bruker denne fysiske makten som sitt undertrykkingsredskap når det fremstår som nødvendig. Vi har omtrentlige tall for hvor mange menn som gjør dette og for hvor mange kvinner som er utsatt for det. Den psykiske kampen, og de metodene som brukes der, er mindre kartlagt.

Direkte og indirekte fremmedgjorte fellesskaper

Den direkte materielle fremmedgjøringen skjer altså hovedsakelig i møtet mellom ikke-eiere og eiere, som under kapitalismen tar form av skaping og tilegning av merverdi gjennom utbyttingen. Men det skjer også i møtet mellom kapitalens representanter i statlige/fylkeskommunale og kommunale virksomheter og de vanlig lønnsarbeiderne her. I disse forholdene finner vi de direkte fremmedgjorte fellesskaper. Et grunnleggene trekk ved disse fellesskapene er at de er basert på konkurransen og altså fiendskapen mellom arbeid og kapital, mellom kapitaler, mellom individer og mellom mindre grupper av individer. Innen arbeiderklassen selv fungerer konkurransen om arbeidet splittende slik at grupper av arbeidere og arbeiderindivider har en tendens til å hate hverandre. Det er bare kampen mot kapitalen som kan tvinge dem sammen i fellesskap og enhet. Og dette fellesskapet/denne enheten kan bare omfatte hele arbeiderklassen dersom det har oppheving av kapitalen og frigjøring av menneskene som mål. Den splittete arbeiderklassen som ikke har bevisshet om sin stilling og enhet, kaller vi ofte arbeiderklassen i seg. Når arbeiderklassen bevisst oppfatter seg som en klasse med et mål for virksomheten sin kaller vi den en klasse for seg.

Den direkte fremmedgjøringen som springer ut fra de direkte fremmedgjorte fellesskaper formidles gjennom alle andre typer fellesskaper som eksisterer under kapitalisme, som rasen/den etniske gruppen, religionen, nasjonen, staten (med offentlig sektor), fagorganisasjonen, familien, partiet, osv. Disse fellesskapene er da bestemt som fremmedgjorte av den tvungne arbeidsdelingen, av privateiendommen, av kapitalen, av merverdiskapingen, av utbyttingen. Disse fellesskapene skaper ikke direkte fremmedgjøring selv og kan derfor kalles indirekte fremmedgjorte fellesskaper. Forståelsen for dynamikken i forhold innenfor disse felleskaper er umulig uten å undersøke deres forhold til arbeid/kapitalforholdet som altså ligger utenfor disse fellesskapene, men likevel virker bestemmende inn på dem.

Jeg hevder altså at prisen på arbeidskraften, eller lønnen, er grunnlaget for reproduksjonen av arbeiderklassen. Derfor skjer reproduksjonen av arbeidskraften gjennom salg av arbeidskraft og bruk av denne arbeidskraften som i den materielle og immaterielle produksjonen skaper de varene som arbeiderklassen forbruker. Gjennom kjøp av forbruksmidler for lønn sikrer arbeiderklassen sin reproduksjon. Uten lønn, eller tilsvarende sosiale ytelser, vil arbeiderklassen ikke kunne reprodusere seg. Utover dette samfunnsmessige grunnlaget har reproduksjonen et biologisk-naturlig grunnlag også. Uten befruktning og fødsler ingen reproduksjon av klassen. Men under kapitalismen er det forholdet til kapitalen som bestemmer dette siste, og ikke omvendt. Dette er den marxistiske befolkningsteorien.

De biologiske og menneskeskapte forskjeller som reelt sett finnes mellom mennesker av forskjellig kjønn, rase/etnisk gruppe, folkeslag, seksuell legning eller religiøs/moralsk og politisk innstilling osv. i dag, blir bare til antagonismer (fiendtlige motsetninger) i den grad kapitalen forfordeler disse individer og grupper ut fra sitt krav til reprodusjon av kapitalen og skaping av ny kapital. Derfor kan ikke kampen mot rasisme, sexisme og annen diskriminering vinnes uten at grunnlaget for den materielle fremmedgjøringen, privateiendom og kapital, samfunnsklassene og all ikkebevisst, tvungen arbeidsdeling, blir opphevet, dvs. uten at vi når frem til den fullt utviklete kommunisme.

Fenomenenes skinn og formidlete antagonismer, grunn og årsaker

Men de antagonismer som har sin grunn i den materielle fremmedgjøringen og den kapitalistiske utbyttingen, formidles i arbeiderklassens nære forhold, i fellesskaper som finnes utenfor produksjon og handel og deres hjelpefunksjoner - og særlig i familien. Her fremtrer skinnet av de fenomenene som har sin grunn i utbyttingen. Her møter og ser kvinnelige og mannlige medlemmer av arbeiderklassen altså personlige og gruppemessige antagonismer innen klassen selv, og innen familien selv som har sin grunn i den kapitalistiske utbyttingen. Det er da lett å tro at alle de forskjellige årsakene som en kan finne til alle disse antagonismene, for eksempel i forholdet mellom mann og kvinne innenfor den moderne monogame familien, er grunnen til antagonismene. Men hvis en gjør det, så glemmer en nettopp hvilken grunn disse årsakene spiller seg ut på, nemlig de kapitalistiske eiendomsforholdene og den utbyttingen som følger av disse.

Kvinneundertrykkingen i arbeiderklassefamilien og innen arbeiderklassen for øvrig er derfor en formidlet, indirekte klasseundertrykking som rammer en del av klassen spesielt.

Denne formidlete klasseundertrykkingen er en helt reell og særegen undertrykking og den kan ikke oppheves under kapitalismen like lite som klasseundertrykkingen selv kan oppheves. Den kan heller ikke reduseres til klasseundertrykking, som altså er direkte fremmedgjøring. Men kapitalen er likevel den materielle grunnen under all undertrykking i vår epoke. Derfor må både kampen for mannefrigjøring og for kvinnefrigjøring føres i former som konsentrerer menn og kvinner sitt raseri mot kapitalen og mer presist mot den borgerlige statsmakten. Det er bare dette som vil gjøre det mulig å oppheve kvinneundertrykkingen.

Men selv når kapitalen er opphevet og vi er over i den politiske kommunismen/sosialismen, vil det eksistere en grunn for undertrykking av kvinnene i samfunnet i den grad den borgerlige retten gjelder: fra enhver etter evne til enhver etter innsats. Denne retten vil gjelde i hele første fase av kommunisme, den som ofte blir kalt sosialisme. I denne fasen av kommunismen er enda ikke nøden helt opphevet, den tvungne arbeidsdelingen er ikke helt opphevet, alle mulige slags rester fra kapitalismen fortsetter å eksistere i lang tid, staten kan ha mange borgerlige trekk osv. Altså, den materielle fremmedgjøringen er ikke opphevet samtidig med opphevingen av kapitalismen og opprettingen av den proletariske statsmakten. Dette vil gjøre at de antagonismer som er formidlet fra den tvungne arbeidsdelingen i produksjonen til andre fellesskaper, vil fortsette å eksistere. Derfor vil kampen for kvinnefrigjøring fortsette helt frem til den utviklete kommunismen, helt til alle rester av den materielle fremmedgjøringen er opphevet. Slik vil kampen for kvinnefrigjøring være en viktig drivkraft både i kampen for den proletariske politiske revolusjonen og i kampen for å omdanne den politisk kommunismen (proletariatets diktatur, sosialismen) til sosial kommunisme.

Når ikke arbeiderklassens hovedfiende er avdekket, og når det ikke er noen organisert kamp mot hovedfienden som er rettet inn på å oppheve kapitalismen så øker tendensen til at medlemmer av klassen retter frustrasjon og raseri mot hverandre istedenfor mot den virkelige fienden. Dette skjer ut fra motsigelser slik de overflatisk trer frem for den fremmedgjorte hverdagsbevisstheten. I noen tilfeller fører konfliktene til bruk av fysisk vold. I familien ytrer det seg av og til slik at mannen tar ut det oppmagasinerte raseriet sitt og fortvilelsen/avmakten sin, som har sin grunn utenfor familien, mot det individet/de individene som personlig står ham nærmest. Gjennom en slik avreagering blir kvinnen terrorisert og han selv svekket eller uskadeliggjort i forhold til kampen mot den virkelige fienden, samtidig som en eventuell allianse mellom mann og kvinne i denne kampen langt på vei blir umulig.

Det er arbeiderklassemannens hovedansvar å få slutt på dette ved å rette raseriet rett vei - mot borgerskapet - for frigjøring av alle mennesker, for kommunismen.

Monopolenes nyliberalisme - utvikling mot reformistisk despotisme

Vi er nå inne i en periode der den demokratiske reformismen (sosialdemokrati og sosialliberalisme) i hovedsak ikke fungerer lenger når det gjelder å gi folk levelige kår. Den monopolkapitalistiske nyliberalismen er blitt den dominerende retning istedenfor den sosialdemokratiske og sosialliberale. I Norge er dette mindre klart akkurat nå enn i USA og England (særlig), og i Frankrike og Tyskland - for ikke å snakke om i Øst-Europa og Asia. Men etter hvert, og særlig under lavkonjunkturer, vil det bli klarere. Dersom spekulasjons- og gjeldsboblen i verdensøkonomien virkelig sprekker, vil det komme som et enormt sjokkartet trykk.

Dersom nyliberalismen fører til stadig større polarisering i verden både innenfor og mellom stater, slik Marx sier at kapitalens utvikling nødvendigvis vil være, og slik vi ser til daglig, så vil monopolkapitalen (borgerskapets ledende skikt) trenge erobringskriger, religions- og rasekriger, mafiosering, sexisme og rasisme, kort sagt den despotiske reformismen (f.eks. fascisme/nazisme), istedenfor den sosialdemokratiske.

Vilkår for å oppheve kvinneundertrykkingen

Gjenoppretting av sosialdemokrati (det gamle DNA) eller sosialliberalisme (det gamle Venstre) blir mer og mer vanskelig. Derfor vil det etter hvert bare være mulig å opprette en stor enhetsfront mot fascismen dersom kommunismen blir sett på som et mulig og ønskelig alternativ blant relativt mange av de som er mest aktive politisk innen arbeiderklassen, dersom flertallet av arbeiderklassen kan forenes i kampen ut fra sine daglige interesser (hverdagsbevissthet) og dersom kampen blir ledet av et skikkelig kommunistisk parti, slik som AKP har politikk til å bli (men ennå ikke antall).

Dette er i dag hovedvilkårene for at vi skal komme videre i kampen mot kvinneundertrykkingen. I dette arbeidet må både arbeiderklassemennene og -kvinnene bevisst rette raseriet sitt mot borgerskapet. Hvis raseriet ikke går mot den virkelige grunnen til at det oppstår, så blir det avbøyet i retning formidlete årsaker som spiller seg ut på denne grunnen, og da rammer det det som ut fra hverdagslivsperspektivet ser ut til å være grunnen til den enkelte konflikt. Det kan være en sjøl eller noen som en har et nært personlig forhold til, eller andre syndebukker. Dette avbøyete raseriet kan ikke oppheves så lenge arbeiderklassen eksisterer. Det er en del av arbeiderklassens livsvilkår og det fører, når det får en dominerende posisjon, til selvødeleggelse og ødeleggelse av det samholdet i arbeiderklassen som er nødvendig for å komme ut av den situasjon som ligger til grunn for raseriet.

Den borgerlige kvinneundertrykkingen, som blir formidlet gjennom arbeiderklassemennene, kan ikke oppheves dersom ikke også grunnen til klasseundertrykkingen oppheves ... dvs. kapitalen selv og den tvungne arbeidsdelingen. Det er det kapitalistiske samfunnet som skaper undertrykkende tendenser hos arbeiderne igjen og igjen, samme hvor mye enkeltpersoner forsøker å heve seg ut av denne fremmedgjorte situasjon. Og hvis det fins undertrykkende tendenser hos kvinnene også, så har de det samme utspring.

Det er nødvendig at arbeiderklassekvinnene organiserer seg og driver klassekampen og kvinnekampen sin ut fra den særegne måten som både den direkte og den formidlete klasseundertrykkingen rammer de på, slik som alle undertrykte og diskriminerte grupper må. Hvis de ikke gjør det, vil de i virkeligheten risikere å bli satt mer eller mindre på sidelinjen av arbeiderklassemennene. I denne kampen kan og må de finne allierte blant kvinner i andre klasser som også er undertrykt, men uten å falle for den borgerlige ideologien blant disse kvinnene.

Det er også viktig at mennene blir oppmerksomme på den rollen de spiller i formidlingen av kapitalens særegne undertrykking av kvinnene i arbeiderklassen - og at de kjemper mot denne rollen. Uten dette vil det i virkeligheten bli umulig for kvinnene å stå sammen med dem i kampen mot den felles fienden. Kampen mot den formidlete, men reelle, dagligdagse, nære undertrykkingen fra mannen sin side vil da nødvendigvis overskygge kampen mot grunnen til at denne undertrykkingen oppstår. Bare hvis mennene i arbeiderklassen retter raseriet mot den virkelig grunnen til dette raseriet og ikke mot kvinnene i arbeiderklassen (eller andre lynavledere), vil kvinnene og mennene kunne stå sammen i kampen mot sin grunnleggende fiende, for de mål som vil oppheve grunnlaget for både klasse- og kvinneundertrykkingen og annen undertrykking. Bare da vil mennene kunne utvikle en virkelige maskulin stolthet.

For at de skal klare dette, er det også viktig å få frem at arbeiderklassemennenes undertrykking av kvinnene ikke kommer av at de er av mannekjønn Det kommer heller ikke av at de er onde på noen annen måte, men av at de faller inn i den klassesplittende, fremmedgjorte rolle som kapitalen og eierne av produksjonsmidler (borgerskapet) og de reformistiske retningene i arbeiderklassen sjøl (sosialdemokratiet og sosialdespotiet/fascismen), hele tiden presser dem inn i og som blir styrket av den historiske tradisjon til den monogame overklassefamilien, med mannlig dominans over kvinnene og barna.

(16. juni 1998 til 21. februar 2000)


Fremmedgjøring

Fremmedgjøring er et nøkkelbegrep i artikkelen. Det er et nøkkelbegrep fordi det formidler hverdagslivsperspektivet og den marxistiske teorien: Ureflektert bruk av hverdagslivsperspektivet gir feil teori, og praksis som ikke har utgangspunkt i hverdagslivsperspektivet blir fåfengt. Fremmedgjøring er rett og slett at menneskene sine samfunnsmessige produkter vender seg mot skaperne. Produktene tar form av mektige, fremmede og tvingende krefter som tilsynelatende ikke har noe som helst å gjøre med sine skapere. Kapitalen i sin tinglige form er en slik tvingende, fremmed og mektig kraft som tyranniserer arbeiderklassen. Kapitalistene vil selvsagt ha det til at de har skapt denne kapitalen. Slik kan det og se ut på overflaten, men alle marxister ved at den er fullt og helt arbeiderkalssens eget verk. Arbeiderklassen skaper altså sin egen undertrykking gjennom den formen den kapitalistiske produksjonsprosessen tar. denne formen - de kapitalistiske produksjonsforholdene - er grunnen til fremmedgjøringen. Det er dette Marx karakteriserer som virksomhetens fremmedgjøring, den fremmedgjørende virksomhet og den virksomme fremmedgjøring. Fremmedgjøring er latså en materiell, objektiv prosess som er uløselig knyttet til kapitalismens innerste uvesen. den tilslører sine egne grunner og gir illusjoner om at det er mulig å lese kapitalismens virkninger direkte på samfunnets overfalte. Den vrenger og vrir på motsetninger og lar grunner framtre som årsaker og omvendt. Den bytter om på subjekt og objekt ved å gi tingene liv og gjøre menneskene til ting (tenk bare på hvordan borgerlige politikere omtaler budsjettbalansen - som om den skulle være et levende, sårbart vesen - mens de gir katten i de menneskene som budsjettet var ment å tjene.) Fremmedgjøring er all falsk bevissthets onde stemor, og må medreflekteres i all teoretisk virksomhet.

Arne Andersen