Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


I minefeltet

av Finn Sjue

Røde Fane nr 2, 2000

Finn Sjue er frilansjournalist og dokumentarforfatter.
Han har skrevet flere bøker sammen med Ronald Bye og andre om de hemelige tjenestene.
Les også artikkelen hans i forrige nummer av Røde Fane.


Goethe sa en gang at erfaring nesten alltid er en parodi på ideen. Livet er det som oftest mer komplisert enn tanken om livet. Slik er det også med journalistikken. Den blir ofte til i et lang mer uryddig og vanskelig terreng enn presseetikkens ideelle fordringer. Slik har det også vært i mitt arbeid som journalist og redaktør. I lange perioder har jeg hatt følelsen av å bevege meg i et minefelt. Men jeg skal ikke klage. Det har vært en frivillig sak.

I denne artikkelen tar jeg opp en del erfaringer jeg har høstet nettopp i dette minefeltet. Jeg føler rett og slett en trang til å skrive om disse erfaringene. 30 års "stridskontakt" med de hemmelige tjenestene og 15 års aktivt journalistisk arbeid har gått med for å tvinge opp døra - inn i det moderne tabernaklets innerste rom. I det minste har den blitt åpnet litt på gløtt.

Jeg prøver også å svare på hva slags dagsorden jeg har fulgt i dette arbeidet. Og enkelt sagt, den dreier seg om å avsløre skjult maktmisbruk. Slike avsløringer gjør det lettere å forstå hva slags instrument en klassestat egentlig er. At avsløringene ofte har dreid seg om det maktmisbruket som i etterkrigsåra er blitt satt i scene av Arbeiderpartiet indre krets, skyldes ikke spesielle fordommer mot Thorbjørn Jaglands forgjengere fra min side. Det skyldes rett og slett disse forgjengernes egne gjerninger. Jeg har med andre ord fulgt en helt åpen dagsorden, ikke en skjult.

Derfor - velkommen til en liten tur inn i minefeltet.

Lundkommisjonens funn

Lund-kommisjonen viste at både AKP(m-l), partiets avis Klassekampen, Palestinakomiteen i Norge og mange andre venstrevridde aktiviteter var under avlytting og andre former for overvåking. Den blir til og med omtalt som ganske massiv i visse perioder. Ikke minst ble Palestinakomiteen fulgt nøye. Dette kom ikke som et sjokk for oss som drev aktivt. Heller ikke som en opplevelse av "aha". Det var gammelt nytt, men bra å få det godt dokumentert.

Nær kontakt med Fatah-ledere

Våren 1970 slapp Sigurd Allern meg, under tvil, inn på en studiesirkel. Men snart var jeg medlem av MLG, en forløper til AKP(m-l).

Sammen med Peder Martin Lysestøl og en del andre ildsjeler var jeg på den tida først og fremst med på å bygge opp palestinaarbeidet.Vi var aldri i tvil om at "noen så og hørte oss". De unge nordmennene hadde særs god kontakt med sentrale Al Fatah-ledere. Personlig var jeg i Jordan på seinsommeren for å knytte nye kontakter. Det lyktes, midt i skuddsalver i gatene, kanondrønn og blodige soldater i hvinende jeeper. Et brutal slakt av overmodige palestinere ble satt i scene av kong Hussein og USA. Jeg var også med som en slags observatør i Jordandalen en mørk kveld. Den unge nordmannen skulle oppleve et Fatah-angrep på en av Israels militære utposter på Vestbredden.

Palestinakomiteen var liten, men interessant - ikke minst på grunn av sitt nære forhold til sentrale palestinske ledere. Derfor fotfulgte fra tid til annen overvåkingspolitiet noen av oss. Da den svenske "hysj-dødaren" Jan Guillou sammen med Peter Bratt i 1973 avslørte den sosialdemokratisk styrte hysj-organisasjonen IB i Sverige, fikk vi bekreftet at "Palestina-vennen" Gunnar Ekberg var IB-agent. Det var den samme unge mannen som hadde forsøkt å infiltrere Palestinakomiteen i Norge. Det viste seg at Ekberg hadde bakgrunn som marinedykker og nær kontakt med Mossad.

Både tøv og fornuft i Klassekampen

Slike erfaringer gjorde inntrykk. De ble raskt en del av ryggmargsrefleksen. Vi hadde ingen illusjoner om "klassepurk og SIPO". Da jeg begynte i Klassekampen i desember 1971 og så ble offisiell redaktør i februar 1973 var refleksen en naturlig ballast. Det var ikke et konstruert hysteri. Jovisst, en del tiltak for å verne avis og parti var ganske konstruerte. Dekknavn florerte i redaksjonen. Personlig vekslet jeg mellom "Bjørn" og "Håvard". Mange møter var altfor konspirative i formen. Dette hisset opp en del av de stakkars politispanerne som forsøkte å følge oss. Men slett ikke alle tiltak var tøvete. Noen var fornuftige og realistiske.

Snart viste det seg at avisa Klassekampen ikke bare var et avskrivingsbyrå for Kinas kommunistiske parti og Arbeidets parti i Albania. Store militærøvelser med politisk betente scenarier ble avslørt. Øvelser som ble avsluttet med bruk av atomvåpen, på papiret, ble avdekket. Lekkasjer om Jens Evensen og Arne Treholts taktikk for å forhandle om havrett i Moskva vakte oppsikt. Midt under den såkalte Listesaken i 1977 fikk vi plutselig en stor kartotekskuff full av navn på ansatte i e-tjenesten. Journalist Egil Ulateig var budbringeren. Avsenderne var desperate journalister og medhjelpere i og rundt SVs ukeavis Ny tid. For politiet hadde los. Plutselig slo de til med razziaer. Journalistene følte at viktig dokumentasjon måtte skjultes og sikres. Vi hjalp dem med det. I 1994 skulle jeg oppleve et gjensyn med denne saken. I pervertert form. Det skal jeg komme tilbake til.

Parti og avis gikk i bresjen mot Erik Blücher og Hitlers nye arvtakere i Norge. Det måtte til ei bombe mot førstemaitoget i 1979 før vi så at overvåkingspolitiet begynte å ta disse kreftene mer på alvor. En person lå skadet tilbake på gata utenfor Høyres hus i Oslo sentrum. Men også etter dette følte og visste vi at spanere først og fremst fortsatte å se vår vei. POTs infiltratører var det også mulig å ane.

Det var ofte tøffe tak for redaksjonen. Den ene dagen sto jubelen i taket. Den neste var ansiktene askegrå. Vi halte oss sjøl etter håret. En god porsjon galskap kom godt med.

Underet over alle undre - dagsavisa Klassekampen - så dagens lys 1. april 1977. Ut på høsten var så min tid som redaktør ute. Avisa var partiets avis. Partiets ledelse som jeg sjøl var med i, bestemte. Og slik ble det. I to år hadde jeg forsøkt å lede avisa med to fingre på venstre hånd. Med direktiver fra telefonkiosk, som gode kollega Alf Skjeseth titt og ofte har sagt. Grunnen? Jeg var også partisekretær. Det var det få som visste. POT hadde nok oppdaget det, selv om de aldri klarte å oppdage partiets landsmøter i tide, ei heller sentralkomiteens møter. Nå måtte avisa moderniseres. Andre hadde bedre muligheter til å gjøre det. Egil Fossum tok over. Snart ble Sigurd Allern sideordnet redaktør, og etter ei tid tok han over ansvaret aleine. Avisa var allerede bra i gang. Nå ble det journalistiske ansiktsløftet stadig tydeligere. Resultatene lot ikke vente på seg. Heller ikke når det gjaldt spørsmål som 70-åras avis hadde lagt vekt på: antifascisme og front mot politisk overvåking. Journalist Per Bangsund tok hånd om de sakene.

Siden er både han, Allern og avisa blitt kritisert for å ha hatt for nær kontakt med overvåkingspolitiet og Forsvarets sikkerhetstjeneste. Dette er en kritikk Sigurd Allern har avvist. Uten at jeg har førstehands erfaring med hva avisa drev med den gangen, tror jeg han har gjort rett i det.

Noen spurte om våpen

Personlig var jeg engasjert i forlagsarbeid i Oktober, valgarbeid i RV, daglig ledelse av AKP(m-l) og internasjonalt arbeid for partiet. På nytt ble nær kontakt knyttet til både PLO, Al Fatah, andre frigjøringsbevegelser og titalls på titalls av "ml-partier" rundt om i verden. Mange ønsket hjelp og råd fra det lille partiet i Norge. Dette lille partiet i Norge var fortsatt ganske stort i forhold til svært mange andre liknende partier rundt om i verden.

Enkelte frigjøringsbevegelser spurte til og med om våpen og sambandsutstyr til bruk i okkuperte områder. I 1979 brukte jeg selv time på time et sted i Vest-Tyskland for å forklare palestinere hvorfor vi måtte si nei - og alltid gjorde det. Vår jobb var å drive politisk solidaritet i vårt eget land. Denne "dogmatismen" forsto de fleste. Om overvåkingspolitiets folk helt forsto dette er jeg fortsatt ikke sikker på. Men enkelte på POTs C-avsnitt for antiterror som holdt øye med avis og parti, gjorde det nok. Allerede i midten av 70-åra hadde de oppdaget at terrorromantikere i rød frakk fra tyske Roter Arme Fraktion forsøkte å få innpass i AKP(m-l). Et og annet medlem i østlandsområdet fikk besøk på døra. Alarmen gikk til partiledelsen. Venstreterroristene ble kontant avvist. Dette fanget noen tjenestemenn i Overvåkingspolitiet opp, og registrerte det nok med betydelig interesse.

Men også i 80-åra var det mange nok i POT som lot seg styre av gamle reflekser. Funn og konklusjoner i Lund-kommisjonens rapport taler sitt tydelige språk om det.

Som "møkkagraver"

I 1985 ble jeg bedt om å komme tilbake til Klassekampen. Og etter et par år som leder av den internasjonale redaksjonen i avisa ba jeg om å få spille libero, bli "møkkagraver". Det var blitt for stille om avisa. En journalistikk som ikke blir lagt merke til, som ikke forarger, irriterer, utløser hat hos noen og glede hos andre, ligger på sotteseng. Allern ga full støtte.

I åra som fulgte drev jeg vekselbruk mellom all slags nyheter, avsløringer av nynazisme og rasisme og - de hemmelige tjenestene. Det var nok å ta fatt på. Forskeren Nils Petter Gleditsch hadde for lengst gjort en av de viktigste og dyktigste jobbene: å avdekke lyttestasjonene i Norge. Ekspolitikeren Ronald Bye hadde kommet med den viktige boka Sersjanten om det skjulte maktspillet på Youngstorget. Eksredaktør i Morgenbladet Chr. Christensen (CC) hadde åpnet et og annet skrin med det rare i. Temaene sto i kø: Haakon Lies rolle. E-tjenestens rolle og avlyttingsstasjon under Ruseløkka skole i Oslo. Jens Chr. Hauges rolle som gudfar for stay behind-nettet i Norge. USA som lytter på telekommunikasjon i Norge. POTs forsøk på å samarbeid med Israels grensepoliti. Titalls på titalls oppslag fulgte. Noen vakte stor oppsikt. Ofte var det Arbeiderpartiets gamle frontfigurer som måtte til pers. Det meste var riktig. Noe var skjemmet av mindre feil. Slikt skjer når veien går gjennom et ukjent og uberegnelig minefelt.

Mange kontakter

I disse åra fant jeg fram til og oppsøkte mange i og rundt de tre hemmelige tjenestene. Svært mange var forhenværende tjenestemenn, bokstavelig talt menn. En god del aktive. Unge og gamle. Noen bitre, andre tvert om. Noen ønsket hevn, andre roste tingenes tilstand. Mange imponerte meg. Noen ytterst få var skikkelige drittsekker. Her var alle varianter. I sine politiske sympatier representerte de nesten hele partispektret. Fra 1987 til i dag har jeg hatt kontakt med 300-350 slike personer. Sjøl om tjenestene var, og er, ganske store og tallrike i Norge, må det være tillatt å si at dette er ganske mange i et så lite land. Trass i mindre kontroverser har jeg kommet bra ut av det med nesten alle. Ikke en eneste kilde er blitt røpet mot kildens vilje. Heller ikke er en eneste kilde røpet til Lund-kommisjonen eller andre utvalg som har gransket tjenestene i 90-åra. Det står faktisk svart på hvitt i Lund-kommisjonens rapport. Kontakten med alle disse personene kan ikke kalles et uformelt nettverk. Til det har, og er, kontakten for sporadisk. Det må i stedet kalles et svært løst kontakt- og kildenett. Men noen titalls personer har jeg hatt noe mer kontakt med enn de øvrige.

Fenomenet Iver Frigaard

En av disse kontaktene var Iver Frigaard. Kollega Per Bangsund snakket en del med denne lederskikkelsen på C-avsnittet. Politiinspektøren med antiterror og anti-subversivt virke som sitt ansvar. Jeg plukket opp tråden på nytt.

Frigaard var av den moderne ledertypen. Han ville knuse gamle fiendebilder. Lille AKP(m-l) mente han var i ferd med å bli pent og pyntelig, nærmest tilpasset borgerlige forhold. Bortkastet tid å holde dem under oppsyn, mente han. Da heller ut i miljøer hvor utlendinger fantes. Flyktninger, asylsøkere, innvandrere. Fantes det noen med basis i Midtøsten eller andre konfliktområder som forsøkte å bygge opp ei sovende celle eller to? Han ønsket også å følge med i ytre høyremiljøene i Norge. Fantes det nye bombemenn? Frigaard ville ha nærmere kontakt mellom POT og intellektuelle miljøer. Analysen av verden, Europa og Skandinavia måtte forbedres. Han var lett å samtale med. Åpen, sjarmerende. Men samtidig nøye med hvor grensene for innsyn skulle settes. Med forakt for passivt bokholderi som lederprinsipp. Med evner og lyst til å overbevise samfunn og folk om at POT var deres venn. Frigaard var kort sagt en dyktig leder. En farlig dyktig leder.

Noen ganger kastet han fram høyst uortodokse forslag. I en periode moret han seg tydelig over å foreslå at Harald Stanghelle som nå er Dagblad-redaktør, jeg og et par andre journalister burde gå sammen om å starte ei ny avis. Et norsk svar på engelske The Independent. Om han mente det seriøst? Kanskje.

Klarte han med sin behagelige omgangsform å pumpe samtalepartnere for opplysninger? Tja. Jeg vet at noen journalister og forskere lot seg sjarmere vel mye. Men om de sa noe ut over det de burde, vet jeg ikke. Jeg kan bare svare for meg sjøl. I de fleste samtalene - og det ble en del - var det greitt å holde stø kurs. Andre ganger måtte jeg klype meg i armen og minne meg om noen enkle fakta. Her satt POTs raskt stigende stjerne. Dyktig, farlig dyktig. Her måtte profesjonelle forhold råde grunnen. I ettertanke vil jeg hevde at jeg fulgte sunne presseetiske regler. Noen har ment at enkelte oppslag bar for sterkt preg av at Frigaard måtte være kilden. Det gjaldt blant annet kontroversene mellom Frigaard og sjefen hans, Jostein Erstad. Det var jo Erstad som i stortingshøringene om Lund-rapporten kalte Frigaard en "laushest" - uten å nevne hans navn. Har kritikerne rett? Personlig tror jeg ikke det.

Myrdal-saken

En slik kritikk tror jeg først og fremst har sugd næring fra det samspillet som avisa og jeg hadde med POT og Frigaard i den såkalte Arne Myrdal-saken. Over en 11 måneders periode i 1988-89 arbeidet jeg svært mye for å avsløre Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI) og fenomenet Arne Myrdal. En god medhjelper i dette arbeidet var Tom Krømcke, en individuell infiltratør i FMI. Etter hvert ble det klart at Myrdal planla et attentat mot asylmottaket i Hove leir utenfor Arendal. Verken redaktør Sigurd Allern eller jeg kunne sitte stille og vente på et slikt "scoop". Her sto plikten til å beskytte asylsøkere mot alvorlig anslag opp mot pressas frie rett til å forfølge en sak på sin måte. Valget var lett. POTs antiterrorsjef Iver Frigaard ble varslet. Attentatet ble stanset. Myrdal bel arrestert 5. januar 1989. Siden ble Myrdal dømt til fengsel. Dommen ble stadfestet i Høyesterett.

Jeg skulle gjerne se den journalist eller redaktør med vett i behold som hadde gjort et annet valg.

Når hensikten helliger midlet

Siden måtte Frigaard forlate POT sammen med sjefen Svein Urdal. Det skjedde i kjølvannet av Mossad-skandalen høsten 1991. Harald Stanghelle avslørte i Aftenposten at det norske overvåkingspolitiet lurte palestinske avhoppere trill rundt. I avhør ble de fortalt at tolker som var til stede var nordmenn. I virkeligheten var det Mossads folk. Et kynisk spill ble avslørt. Hovedregien bak spillet hadde Frigaard. Igjen, farlig dyktig - nå for palestinerne. Men nå ble han også farlig for seg sjøl. Den ikke helt ukjente "hensikten helliger midlet"-filosofien ble hans bane. Her dreide det seg ikke minst om kjøp og salg av hysjinformasjon mellom norske og israelske tjenester. En slik "børsing" er hovedregelen på det internasjonale hysjmarkedet. Skal du få noe, må du først gi noe. Frigaard og det norske POT ga Mossad noe. I neste omgang kunne POT forvente å få noe tilbake fra Mossad. I sin rendyrkete form kan dette spillet få groteske følger. Mossad-skandalen var et eksempel på det.

Nedturen for den kommende overvåkingssjefen i Norge ble brutal. Men nedturen er allerede over. Nå sitter Frigaard i Lyon som en av Europa-lederne i Interpol.

Kjøp og salg. Gi og ta. En gave er den andre verdt. Dette er elementær gavesosiologi. Slike regler gjelder ikke bare i spillet mellom tjenestene. De spiller inn i alle menneskelige forhold. Bevisst som ubevisst. Også i forholdet mellom kilde og journalist. Og mellom journalist og tjenestemann. Får du noe som journalist av en slik elitekilde, bør du derfor telle fingrene dine grundig når du forlater åstedet. Har du gitt bort en finger for det du fikk? Da er det bare du som kan lastes, ingen andre. Jeg vil hevde med stor sikkerhet at alle mine 10 fingre fortsatt er på plass.

Det var nyttig å gå inn i 90-åra med en slik erfaring og ballast. For det var i disse åra at hemmeligholdet slo sprekker og gamle og nye skjeletter virkelig raste ut av skapene. Hysj-monolitten begynte å revne. Toppledere i USAs tjenester måpte. Rablet det for lille Norge?

I krigen uten solid rustning

Det var etter at boka Vi som styrer Norge hadde skapt storm høsten 1992. Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og jeg satte et kritisk søkelys mot Arbeiderpartiets rolle i de hemmelige tjenestene. Vi gikk også løs på noe som den gang var nærmest et tabu: E-tjenesten, veteranen Trond Johansen og hans doble rolle som sentral e-mann og som medlem i sentrale Ap-utvalg.

Vi ble advart fra nesten alle hold: Gå ikke ut i den krigen uten kanoner, dynamitt og solid rustning. Vi trodde at vi hadde skaffet oss alt dette. Kildene var mange og varierte. Tidligere statsråder, sentrale partiskikkelser, advokater, pensjonerte og aktive tjenestemenn i de hemmelige tjenestene. Det var ikke måte på hva de kunne fortelle. Kryssjekk og doble kilder ga oss en slags indre ro. Vi mente at dokumentasjonen holdt. Vi drev ikke en-kildejournalistikk. 80 prosent av boka følte vi oss helt trygge på. Den prosenten skulle også vise seg å holde. Her var sak på sak, nyhet på nyhet om e-tjenesten. Vi var også sikre på at kritikken mot Johansens dobbeltrolle holdt. Isen føltes derimot mer usikker under føttene våre på et område. Hadde vi gode nok kilder som ville stå fast på fast på en alvorlig påstand når det blåste opp til storm: At denne sentrale personen hadde misbrukt tjenestens ressurser til ulovlig overvåking av politiske motstandere i eget og andre partier? Vi trodde likevel det holdt. Noen kilder sverget på at de skulle stille i retten om det hele endte som injuriesak.Vi hadde også andre kilder som aldri siden er blitt omtalt i noen sammenheng - heller ikke i Lund-rapporten. Vi endte opp med å stole på de anonyme kildene. Dette var ene og alene vårt ansvar og vår feil.

Det er blitt hevdet at vi ikke en gang forsøkte å få Trond Johansen i tale.

De skulle bare ha visst. Gang på gang forsøkte vi. I flere måneder. Rett på. Via omveier. Svaret var nei, nei og atter nei. I tillegg ble Johansens venner i tjenesten stumme. I stedet for å stille opp og argumentere for ham, ble de tause som østers. Vi ba verken Johansen eller dem om nødvendigvis å stille opp i åpne intervjuer. Det viktigste var å få hovedpersonen til å gi sin versjon. Off the record. Den fikk vi aldri. Det styrket mistanken om at her var noe galt. Personlig tror jeg at Johansen med sitt gode intellekt nå angrer på at han ikke åpnet døra på gløtt for oss. Men igjen, det var vårt ansvar og feil at vi lot det stå til.

Skarpe hjerner som konsulenter

Andre har hevdet at vi måtte ha hatt dårlige konsulenter og jurister som også lot det stå til. Til det vil jeg svare nei, tvert om. Her var noen av de virkelig skarpe hjernene til stede. Med høyst ulik bakgrunn. Det er ikke vanligvis ikke god kutyme å røpe hvem som er konsulenter på ei bok. Jeg skal heller ikke bryte denne regelen, på ett unntak nær. Grunnen er at jeg snakket med denne juridiske konsulenten en stund etter at stormen om boka hadde lagt seg. Han markerte klart at han ikke hadde noe imot at hans rolle ble nevnt.

Denne konsulenten var høyesterettsadvokat Alf Nordhus - som døde noen år seinere. Nordhus var en av landets suverent dyktigste forsvarsadvokater. En skrankens elegantier det neppe fantes maken til. Dessuten en mann med stor, personlig innsikt i de hemmelige tjenestene og Arbeiderpartiets forhold til tjenestene. Det første han sa da han hadde lest manus var: "Jeg er vilt begeistret!" Så pekte han på noen svakheter som vi etter evne rettet opp. En svakhet formulerte han slik: "Husk, dere kan ha rett så mye dere vil. Men det er nesten alltid umulig å bevise at avlytting har funnet sted." Nesten alltid. Kloke ord.

Vi valgte å tro at dokumentasjonen og kildene ville holde. Slik gikk det ikke. Jeg bebreider ikke kildene.

Lund-kommisjonen fant ikke dokumentert at Trond Johansen hadde gjort noe ulovlig. Vi forfattere måtte beklage påstandene. Selvsagt måtte vi det. Det burde vi ha gjort uansett - også om VG ikke hadde tatt på seg å, rigge opp gapestokk for oss. Å beklage er ikke bare god presseetikk. Det er også god folkeskikk. Men det var ei tid som ikke var spesielt morsom.

Men boka ga kravet om gransking av tjenestene et kraftig skyv framover. Smale utvalg ble satt ned. Arbeiderparti-ledelsen kjempet intenst for å hindre en omfattende gransking. Ny kritikk ble reist. Sammen med major Johan M. Setsaas satte den tidligere statssekretæren og statsminister Kåre Willochs "lommekalkulator", Hans Henrik Ramm, støkk i Høyre. De påsto at en Ap-styrt, fjerde tjeneste fortsatt arbeidet med stor kraft. De hevdet at også Høyre-folk ble rammet av denne tjenesten, ikke bare venstresida.

Det neste sjokket kom i november 1993. Boka De visste alt ... som Ronald Bye, Alf R. Jacobsen og jeg laget sammen skapte langt kraftigere støy enn i alle fall jeg hadde trodd. Å avsløre en avlyttingssentral i Folkets hus er ikke hverdagskost. Og konsekvensene lot ikke vente på seg. Først og fremst takket være Ronald Bye tok det bare noen uker før partiene hadde tvunget Arbeiderpartiet i kne. Snart var Lund-kommisjonen et faktum.

Det har vært en merkelig opplevelse å gå i dette minefeltet i så mange år. Yr glede har vekslet med frustrasjon. Å treffe så mange skikkelige mennesker fra tjenestene har vært stort. Det gjør det lettere å bære over med de ganske få kverulantene. Å jobbe sammen med dyktige kolleger som Ronald Bye, Gerhard Helskog og Bjørn Nilsen har vært en fryd.

Det var også flott å jobbe sammen med Alf R. Jacobsen - så lenge det varte. Siden ble det verre. Han valgte sin vei. Det er hans rett. Jeg valgte min. Med samme rett.

Rykter og insinuasjoner

Underveis i minefeltet har jeg støtt på en og annen skunk. Stanken har vært lett å lokalisere. Hver gang siver den fram fra en eller annen som løper i gang et rykte. Rammer et rykte hardt nok, kan det drepe.

I 1994 løp SVs tidligere sekretær Lasse Jahnsen i gang et slikt rykte. Han var en av de som smertelig fikk føle hvordan politiet oppførte seg i en mye omtalt sak fra 70-åra. I en Dagblad-kronikk 26. oktober tok han opp Listesaken fra 1977 på ny. Kronikken endte ut med å spørre: "Hva er egentlig AKPs rolle i forhold til disse tjenestene, og hvor står "overvåkingsdødaren" Finn Sjue i dette bildet?" Og hva hadde egentlig skjedd med navne-kartoteket over e-ansatte som jeg hadde vært med på å ta imot fra desperate Ny tid-folk den gang? I debatten som fulgte tok det ikke lang tid før den underforståtte insinuasjonen kom til syne. For hadde jeg ikke vært på handletur til overvåkingspolitiet, mon tro? Listene ble jo ikke publisert. Hadde jeg ikke gitt POT arkivet mot at jeg skulle få godsaker fra dem som jeg siden kunne skrive om? Det tok ikke lang tid før Lars-Jacob Krogh, da på gjestevisitt i TV Norge, forsøkte å få ryktene til å gå på egne bein.

Men forsøkene på insinuasjoner og halvkvedete rykter falt pladask etter noen dager. Blant annet tok Harald Stanghelle som da var journalist i Aftenposten, et kraftig oppgjør med den slags rykter og insinuasjoner. I en kommentar 28.oktober 1994 rettet han først en flengende kritikk mot AKP (m-l) og Klassekampens sekteriske holdning til Listesaken i 1977. Den kritikken kan jeg si meg helt enig i. I den første fasen av saken var i alle fall Klassekampen mer opptatt av å skjelle ut SVere som ikke ville publisere navnelistene enn å forsvare dem mot politiets forfølgelse og razziaer. Nå skiftet avisa holdning ganske raskt. Men så lenge utskjelling sto på dagsorden, var det hele ikke bare sekterisk. Det var uverdig.

Så langet Stanghelle ut mot "giftig mistenkeliggjøring". Han skrev videre: "... alle som har fulgt Finn Sjues journalistikk, vet at påstanden om ham som skjult agent eller provokatør er bare tull. Både etterretningsfaglig og journalistfaglig er påstanden bare en ren konstruksjon".

Stanghelle har selv fått føle halvkvedete viser og rykter. Ingen har satt dem på trykk. At Stanghelle skulle ha vært skjult agent eller provokatør er da også bare tull. Men den slags snakk bak ryggen lever sitt eget, skjulte liv. En vond eim henger igjen etter den slags. Det følte i alle fall jeg.

Radarparets tragiske prosjekt

Verre var det da Ramm og Setsaas begynte å sette ut sine rykter. De startet etter at jeg først hadde undersøkt de sentrale påstandene deres over lang tid. De hadde også fått normal dekning av noen saker i Klassekampen.

Men etter hvert syntes vi at radarparet begynte å snuble over stokk og stein. Konspirasjonene deres ble for drøye og for luftige. Påstandene holdt ikke mål. Mange journalister hadde forsøkt å finne hode og hale på sakene de presenterte. Mange begynte å riste oppgitt på hodet.

Personlig syntes jeg prosjektet deres begynte å bli var tragisk. Tragisk fordi det var noe riktig i påstandene deres. Men påstandene var så blåst opp og forstørret ut over enhver rimelig dimensjon at radarparet var i ferd med å grave sin egen grav. Det skrev jeg også i en kommentar i Klassekampen. Da de fikk vite dette, forlangte de nærmest at avisa måtte stanses ... Fra da av var jeg innlemmet i deres fiendebilde. En suspekt person i et konspiratorisk nett.

Allerede i 1993 hadde jeg begynte å bli skeptisk til mange av deres deres påstander og metoder. Den gang lot de meg få se et strengt fortrolig notatet som de hadde sendt til fire parlamentariske ledere. Her ble nettverk og suspekte aktører pekt ut. Plutselig oppdaget jeg at en av mine beste venner og seige joggekamerat gjennom mange år var pekt ut som en av de skumle - en av de som truer demokratiet her til lands. Årsaken oppdaget jeg snart. De hadde forvekslet etternavnet hans med en person med samme navn, men som tilhørte en helt annen familie. De hadde også funnet ut at han bodde mistenkelig nær Lutvann leir. Her holder Forsvarets skole i etterretning og sikkerhet til. Og da var jo saken klar ...

Når metoden bygger på mistenksomhet, skrittlengde og datasøk kan de mest utrolige konklusjoner trekkes.

I mars 1996 begynte så Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas å spre et gigantisk, "uoffisielt" bokmanus på omtrent 1.000 sider i Stortinget og i mange andre miljøer. "Grogate" var tittelen. Dette var deres "motmelding" til Lund-kommisjonens rapport som skulle komme i mai. Her fantes mange interessante småelementer side om side med de mest vanvittige og forskrudde konstruksjoner. På rad og rekke ble politikere, byråkrater og journalister plassert i den store sammensvergelsen som Ramm og Setsaas omtaler som den fjerde tjeneste - ledet av Gro Harlem Brundtland. Personlig fikk jeg omlag 50 siders omtale, nesten like mye som Trond Johansen. Jeg var ikke lenger bare suspekt, men vokst til en slags femdobbelt agent. Jeg var agent for Helge Spilhaug, "Kjettingmannen" og sjef i en av de private hysj-gruppene - som Ronald Bye og jeg hadde avslørt. Jeg var dessuten agent for Israel på en eller annen måte, for Trond Johansen, for Iver Frigaard og for stay behind-nettet. Journalister som Erling Borgen. Alf R. Jacobsen og Harald Stanghelle fikk også passet påskrevet.

Både før og etter at dette gigantmanus ble spredd høyt og lavt oppsøkte radarparet politikere på rekke og rad. Deres dagsorden var enkel. De la fram kvintessensen i sine "funn". Og de advarte mot meg. Dette vet jeg ettersom det kom både en og flere meldinger tilbake til meg mens de to beveget seg i det tverrpolitiske landskapet. Noen av de politikerne som de hadde forsøkt å overbevise, ristet oppgitt på hodet. Men noen få fikk en rynke eller to i panna. Kunne det være sant at ...? Rundt 2000-årsskiftet arbeider de med et bokmanus om Lillehammer-saken i 1973. En viktig sak som fortjener grundig gransking. Men når jeg hører at de ringer rundt for å sjekke hvordan også jeg blant flere samarbeider med Mossad, føler jeg diplomatisk sagt all grunn til å skru ned forventningene til bokverket deres.

Er det noen grunn til hefte seg ved disse skikkelsene? I norsk etterkrigshistorie blir de neppe en fotnote en gang. Men i løpet av en kort periode har de uten tvil hatt en viss innflytelse. De fikk VG på tuppa i en måned. De skapte uro i Høyre. På sin perverterte måte bidro de faktisk til at Lund-kommisjonen ble satt ned. Men etter hvert klarte de ikke bare å kompromittere seg sjøl. Det gjorde oppgaven vanskelig også for en del ærlige sjeler som forsøker å gå e-tjenesten nøyere etter i sømmene. De gjør seriøse kritikere av e-tjenestene og andre deler av det hemmelige Norge en bjørnetjeneste. Av alle disse grunnene fortjener de en kommentar.

Jeg tror fortsatt at Ramm har en del viktige erfaringer. Han har store kunnskaper. Han var på sporet av noe. Men dessverre sviktet hans sosiale intelligens. Han falt som offer for dårlig kompaniskap. Derfor havarerte prosjektet.

Den endelige sannheten?

Fant så Lund-kommisjonen den endelige sannheten? Jeg tror den gravde ganske dypt i POT og i Forsvarets S-tjeneste. Kommisjonen hadde et begrenset mandat. Den skulle først og fremst undersøke om norske statsborgere var blitt overvåket på politisk grunnlag. På dette grunnlaget fant kommisjonen solide aktstykker fra tidligere tiders overvåking også i regi av Forsvarets etterretningstjeneste. Men den fant ikke noe liknende dokumentert i nyere tid. Spørsmålet er om kommisjonen loddet dypt nok.

Videre, spilte noen i Norge eller i de norske tjenestene på lag med Mossad da Ahmed Bouchikhi ble drept på Lillehammer i 1973? Dette kom Lund og hans etterforskere aldri helt til bunns i. Det er da heller ingen enkel oppgave å løse. Jeg har gang på gang forsøkt å finne svaret. Jeg ser det finnes spor. Jeg tror de ender i alle fall en av tjenestene. Men foreløpig mangler dokumentasjonen. Slikt er frustrerende. Et par kolleger har i flere år fulgt noen av disse sporene. Det er svært viktig om de lykkes i å finne fram til stedet hvor sporene ender. Uansett hvor det måtte være.

Personlig tror jeg at journalister har mye å hente om de bestemmer seg for å gå dypere i E-tjenesten. Jeg tenker ikke nødvendigvis på spørsmålet om overvåking, men om tjenestens rolle på den globale arenaen. Som aktør i det store internasjonale maktspillet. Spørsmålet er om noen orker. Og tør.


Noen leveregler

Det har vært lærerikt å bevege seg i minefeltet. En og annen journalistisk leveregel har brent seg fast. Og kanskje er dette regler som kan ha en viss nytte for langt flere enn journalister:

Dette er mitt ståsted. Erfaringene har dessuten lært meg at en journalist som har mye nær- og stridskontakt med de hemmelige tjenestene, ikke bør ta sentrale tillitsverv i et politisk parti. I alle fall ikke i et kommunistisk parti som har som mål å erstatte herskerklassens gamle stat med en ny og ganske annen. Faren for å bli beskyldt for å bære to hatter, å drive dobbelt bokholderi og å tyste kan da bli akutt. Å stå uavhengig og helt på egne bein når du driver den slags møkkagraving, behøver derfor ikke være et utslag av galopperende individualisme. Det kan faktisk være et vilkår for å bevare egen integritet og å overleve. Og for å bli trodd av leserne.