Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Politisk makt - ikke forbrukermakt!

av Reidun Heiene

Røde Fane nr 1, 2000

Reidun Heiene er veterinær og aktiv i GATT-WTO-kampanjen og
Forum for Utvikling og Miljø si arbeidsgruppe om WTO.


Myndighetene i Genève publiserte et opprop dagen etter at forhandlingene brøt sammen, hvor de støttet kravet om moratorium (stans i forhandlingene). For første gang stod mange grupperinger – ofte med svært forskjellig utgangspunkt – sammen om kravet "stopp WTO!" Demonstrasjonene blir kalt de største i Vesten siden Vietnam-krigen, og har gitt verden en unik sjanse til å bremse WTO.

Begge grøftene synes reelle: Å juble over delseieren mens faren for ytterligere forverring ligger rundt hjørnet, eller å nekte å tro at "feil" folk (vestlige rike arbeidere eller fattige lands korrupte eliter) faktisk bidro til noe som kan komme til å tjene miljøet og de aller fattigste.

Så hva skjedde? Var det uenigheter mellom mektige land, fattige lands steilhet eller demonstrantene som ødela konferansen? Eller alt sammen?

1. Konferansen og demonstrasjonene

Vollebæk uttrykte skepsis til dårlig møteledelse. Han var i starten bekymret over at forhandlingene om ministererklæringen var avbrutt i Genève i oktober: "... for vi var jo i gang. Vi ville ha forhandlet videre og funnet kompromisser." Tidspresset ble selvsagt større etter utsettelsene som skyldtes demonstrasjonene på åpningsdagen.

Konferansen var videre full av drøftinger i "green rooms" hvor bare noen få land var invitert til å delta. Disse møtene består som regel av 20-30 inviterte land med sterke meninger om det som drøftes. De mektigste land blir representert i alle. Tekster fra "green rooms" er vanskelige å endre, fordi disse landene har forhandlet fram en "balansert" tekst. Rasende delegater styrtet inn på pressesenteret til ad hoc pressekonferanser etter green room-prosesser.

Forskjellige mål for ministererklæringen

Ministerkonferansen samlet ministre og byråkrater fra alle 135 medlemsland for å enes om en ministererklæring. Der skulle prinsippene for neste forhandlingsrunde stakes opp. Mange politiske avgjørelser måtte tas før ministererklæringen, som altså aldri ble ferdig. Mens forrige runde i GATT (Uruguay-runden) varte i 8 år, håpet WTO på forhånd at "Seattle-runden" kunne bli ferdig på 3-4 år.

Det eksisterer en rekke forslag til utvidelse av WTO-regelverket. Noen temaer er innebygd i WTOs dagsorden på den måten at WTO-avtalen fra 1994 stadfester at de skal tas opp til ny vurdering innen fem år. Dette gjelder regelverket for tjenester (GATS, General Agreement on Trade in Services), patenter (Trade Related Intellectual Property Right Systems) og landbruk. Andre nye temaer er foreslått drøftet i Seattle-runden. Dette gjelder for eksempel investeringer, offentlige innkjøp, arbeiderstandarder, miljøstandarder, skogbruk og elektronisk handel. Bredden i temaer berører også spørsmålet om WTOs ansvarsområde og forholdet til andre internasjonale avtaler, og hvorvidt WTO skal begrenses til ren handel, eller gå inn på for eksempel miljøspørsmål og sosial velferd i medlemslandene.

EU har mye å tape på landbruk, hvor de har høye subsidier. EU ønsker derfor en bred runde, med flest mulig temaer, for å beholde sitt landbruk i bytte med ettergivenhet på andre områder. USA og en del andre store mateksportører ønsker en smal runde. U-land er særlig redde for å få inn arbeiderstandarder og miljøstandarder, og de vil heller ikke ha avtale om offentlige innkjøp. Norge ønsker i utgangspunktet en bredest mulig runde, og har i de aller fleste saker lagt seg tett opp til EUs standpunkter.

Den offisielle konferansen

I WTO-regi var det mandag et seminar for NGO-er (Non Governmental Organization), mistenkt for å være et forsøk fra WTO på å avspise opposisjonen. En åpen dør i konferansesenteret førte til security-forskyldt utsettelse til klokken 15. De første innleggene var defensive: "Ja, dere har rett i at WTO må bli mer åpent", "Dette skal bli en utviklingsrunde hvor de fattigste skal tilgodesees" og liknende forsøk på å imøtekomme kritikk. Videre holdt noen idealistiske NGO-er innlegg, men også grupper som Indian Chamber of Commerce (indiske handelsmenn) hadde fått taletid.

Selve ministerkonferansen begynte tirsdag. Fra hvert land skulle en minister presentere sitt ståsted på 5 minutter, noe som ville ta all tilmålt tid de fire konferansedagene. Demonstranter stengte sentrum slik at konferansen først kom i gang kl 16. Den offisielle åpningen av konferansen ble derfor sløyfet. Ministerinnleggene pågikk deretter kontinuerlig i den store salen i konferansesenteret, uten å vies særlig oppmerksomhet.

I tillegg ble det onsdag oppnevnt 5 arbeidsgrupper som skulle arbeide med deler av teksten. Det var arbeidsgrupper om landbruk, nye temaer, strukturelle forhold, iverksetting (av eksisterende avtaler) og markedsadgang. I tillegg kom "Committee of the Whole", ledet av USAs handelsrepresentant Charlene Barshefsky med generalsekretær Mike Moore ved sin side. Charlene Barshefsky fikk mye kritikk for ufølsom møteledelse, for å true med "endrede regler" hvis arbeidsgruppene ikke gjorde jobben sin, for ikke å svare ordentlig på spørsmål, og møtte til slutt buuu-ing i salen for Committee of the Whole-møtene.

I utgangspunktet var arbeidsgruppene åpne for alle, men siden separate innlegg fra hvert land var for tidkrevende, ble mye av prosessen lagt inn i "green rooms". Det var lederen for hver arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å nedsette "green rooms", for deretter å lede prosessen i hele arbeidsgruppen fram mot konsensus. WTO forsvarte dette som demokratisk, fordi lederen for arbeidsgruppen derfor ville måtte gå inn i bilaterale forhandlinger med enkeltland hvis disse hadde problemer med "green room"-tekstene.

Skandaler rundt tekstutkast og arbeidsgrupper

Utgangspunktet var først det forlatte oktober-utkastet fra Genève, fullt av parenteser på grunn av uenighet. Onsdag la EU fram et annet komplett forslag til ministererklæring, som raskt virket uaktuelt. Torsdag ble det klart at Charlene Barshefsky ville satse på en helt ny tekst, sammensatt av arbeidsgruppenes tekster. Hun krevde å få tekstutkast fra arbeidsgruppene innen torsdag kl 12, mens Vollebæk den morgenen visste at arbeidsgruppen for landbruk skulle møtes først kl 12.30, og at forsinkelser lå i løypa i flere grupper.

Midtveis gikk det rykter om at USA forsøkte å "kjøpe" en rekke u-land til å støtte sine innspill mot økonomisk hjelp.

Onsdag var det et skandalemøte i arbeidsgruppen for nye temaer: Da mange u-land uttrykte skepsis til å inkludere nye temaer i runden, ble de systematisk oversett og nektet taletid, før lederen for arbeidsgruppen til slutt forsøkte å fremme en konsensustekst som mange land var dypt uenige i. Liknende rykter kom fra andre arbeidsgrupper. Jamaica bad om å få bli med i "green room" om landbruk uten å få svar, og ble til slutt nektet adgang til møtet av sikkerhetsvakter. Etter flere slike hendelser sluttet en del karibiske land seg sammen og truet med å nekte konsensus om hele ministererklæringen.

EUs miljøvernministre hadde på forhånd lovd å ikke gå inn for opprettelse av en egen arbeidsgruppe om bioteknologi i WTO (begrunnet med at dette ville undergrave FNs overordnede rolle i forhold til biodiversitet). En dag hadde plutselig EU-kommisjonen forhandlet fram et tekstutkast hvor en arbeidsgruppe for bioteknologi var foreslått – uten at EU-ministrene visste noe. Teksten var ikke lenger til å endre, da utkastet var ferdig balansert etter tautrekking fra alle parter. Miljøvernministrene var rasende. En av dem sa: "This is to shoot oneself in the foot – with a machine gun!"

Den offisielle norske delegasjonen var tydelig lite tilfreds med prosessen, men så intet alternativ, ønsket ikke å fremme kritikk, og støttet lojalt opp om forsøkene på å nå målet. Norske forhandlere foreslo likevel underveis økt "åpenhet" i form av større innsyn til NGO-er i WTOs forhandlingsprosesser. De syntes ikke å forstå norske kritikeres påstand at "demokrati" i betydningen balansert folkelig deltakelse i beslutningsprosesser, ikke kan erstattes av innsyn for NGO-er. Og som Vollebæk sa: "Jeg er demokratisk valgt".

Vollebæk ble invitert til "green room" om landbruk tidlig fredag morgen. Forhandlingene ble intense. Flere tekstutkast lakk ut. Fredag ettermiddag virket det som om "sjef" Vollebæk hadde overstyrt forhandlere som kjempet for fortsatt mulighet til å støtte norsk landbruk. Norge hadde godtatt et tekstutkast som i følge mange nordmenn (støttet av Mark Ricthie i Institute for Agriculture and Trade Policy) ville betydd en katastrofe for norsk landbruk. Dette tekstutkastet var tilgjengelig på pressesenteret sent på ettermiddagen, mens EU og store mateksportører ennå satt uenige i green rooms.

Sent fredag kveld var sammenbruddet et faktum. Eksakt hva det strandet på, var ikke offentlig tilgjengelig. Uansett var det mye mistro til møteledelsen, og konferansen ble aldri formelt oppløst med et vedtatt mandat for den videre prosessen. Generalsekretær Mike Moore har sagt at prosessen skal fortsette i Genève våren 2000. WTO har et problem med at konferansen aldri ble offisielt åpnet eller avsluttet. Hvem skal lage reglene for videre forhandlinger?

Parallelle seminarer

Over hele Seattle pågikk korte eller lange NGO-seminarer åpne for alle. Hver dag pågikk minst 10-15 parallelle seminarer, så det var vanskelig å bestemme seg for hvor man skulle gå. Eksempler på temaer var aktiviststrategi, økologisk landbruk, kvinners perspektiver på WTO, TRIPS og biodiversitet, genmodifiserte organismer, WTO og det globale krigssystemet, strategi for globalt fagforeningsarbeid, gjeldsslette og matvaresikkerhet. En lang rekke ledere for organisasjoner fra forskjellige land holdt innlegg spekket med kunnskap, og debatter/formidling av erfaring fra lokale kamper gav inspirasjon til mange. Brosjyrer, faktaark og pressemeldinger ble spredt i seminarlokaler, på et eget NGO-senter, to alternative nyhetssentre og WTO-pressesenteret. Titusener av protestanter delte tiden mellom seminarer og demonstrasjoner. Vi opplevde også på talerstolen unge ledere med røde ansikter og øyne våte av tåregass.

Demonstrasjoner - store og små

En liten forsmak fant sted mandag med punktdemonstrasjon utenfor McDonalds, hvor landbruk stod i fokus. Etter det gikk en gruppe demonstranter videre og blokkerte forskjellige kryss i sentrum med "sitt-ned"-aksjoner, musikk og dans - med ulende politibiler på slep.

Tirsdag morgen overtok noen tusen demonstranter sentrum. Overtakelsen var annonsert på internet og lokale medier i lang tid på forhånd. Kjernen bestod av dyktige ikke-vold-strateger (People's Direct Action), som fysisk lenket seg sammen og låste seg fast slik at både konferansesenteret og de store hotellene ble stengt. De dannet lange menneskelige kjeder og satte seg ned. De hadde tapet plastrør fra albue til albue slik at hendene ikke kunne slås fra hverandre med politikøller. De hadde låst seg hals til hals med sykkellåser. De hadde hjelpere som bragte vann og plast mot politiets pepperspray, og i den grad det lot seg gjøre, vern mot tåregass. De tålte slag, gummikuler, pepperspray, tåregass og forskjellige nye politivåpen de ikke kjente - blant annet noe som liknet små apparater for å gi elektriske støt. Videoklipp etterpå viste mange sammenkrøllede kropper og tårer under politiets hender.

Delegatene kom ikke ut fra hotellene sine fordi menneskelenkene ikke lot seg passere. Konferansesenteret kunne ikke åpne. Grupper av delegater forlot hotellene fra bakdører og underjordiske ganger, bare for å bli stanset i neste ledd. Noen ble rasende, andre fordrev tiden med å debattere med protestantene. Bondelagets leder forserte et blomsterbed i kort skjørt til jubel fra norske journalister. En norsk delegat sa til en demonstrant "Why don't you use your consumers' power instead" og fikk til svar: "We want political power, not consumer power!".

Sentrum var fortsatt okkupert da nesten 50.000 mennesker begynte å samle seg på Memorial Stadium. Fagforeninger og miljøorganisasjoner dominerte bildet, og lederne tok til orde for samarbeid på tvers av skillelinjer. Mange amerikanere kommenterte med fryd at dette var første gang disse samarbeidet. Vomstore arbeidere med caps var med på leken til "the turtle kids" (skilpaddenes venner). Midt på dagen gikk det store demonstrasjonstoget av stabelen. Mange tusen ventet utenfor, så det kunne dreie seg om 60-70.000 i toget. Toget var fullt av musikk og store dukker i tillegg til plakatene. Slående for en nordmann var det at forståelsen for farene ved "corporate rule" virket mer moden blant amerikanske arbeidere enn tilsvarende i Norge.

Meningsforskjeller mellom demonstrantene kom nesten ikke fram den dagen; kampen om veien videre vil komme senere. Alle støttet kravet om å stoppe WTO, og plakatene pekte i samme retning: "No new round – instead a turnaround"; "WTO: Fix it or nix it"; "Food for people – not for profits"; "No globalization without representation"; "No to corporate rule"; "WTO: Whose Trade Organisation?"; "WTO: Wealthy Take Over". Store amerikanske fagforeninger dominerte bildet, men svært mange mindre grupper var representert (små miljøverngrupper, anarkister, kommunister, mexikanske zapatister, filippinske risdyrkere, brasilianske jordokkupanter osv.)

Organisatorene la stor vekt på ikkevold. Da toget var over og sentrum fortsatt fullt av folk, ble det ruteknusing og "gateslagsmål" hvor små grupper av demonstranter var involvert. Det ble sagt at ruteknusingen begynte da politiet ble virkelig aggressive og begynte med gummikuler. Det var tåregass over alt. Klokka sju om kvelden ble det innført portforbud og unntakstilstand. Politiet var tydeligvis tatt på senga, og forsterkninger ble tilkalt fra hæren og andre politikamre.

Resten av uka var det portforbud for folk uten pressekort, WTO- eller NGO- kort i hele sentrum hver kveld, og konferanse-områdene var stengt av politisperringer hele dagen. Alle farger på politi- og militæruniformer og alle typer kjøretøyer var på utstilling. Til og med tanks ble bragt inn i sentrum.

Mindre grupper av demonstranter sørget hver dag for kontinuerlig press mot de avstengte områdene av sentrum. Dette var de som å ut som "blitzere", som media yndet å avbilde. De gikk rundt sentrum i flokker på 100-500, satte seg ned på gatene, stengte kryss og forsøkte å forsere sperringer. Det førte til at flokker med ulende politibiler raste rundt sentrum og helikopterne sirkulerte i luften hele tiden.

I tillegg ble daglig lovlige demonstrasjoner arrangert midt på dagen i regi av forskjellige arrangører. Det kunne være 1.000-5.000 demonstranter i togene, men fredagen var opp mot 20.000 samlet igjen.

2. Veien videre:
Motsetninger og utfordringer

WTO er et prosjekt designet for å sementere allerede eksisterende sosiale ulikheter og miljøtrusler. Å avskaffe WTO betyr ikke et skritt mot en bedre verden, men et skritt for å unngå en verre verden. Alle kritikere til WTO, uansett politisk avskygning, ser en ubalanse i maktforholdene i WTO. Folk som ikke er kritiske til WTO, vil også snakke om ubalanse i maktforholdene i WTO. Både Clinton og norsk UD snakker om nødvendige endringer. Hele systemet blir mer og mer gjennomsyret av "double talk". Til tross for alt snakk om at WTO tjener de fattigste, er det dokumentert at de fattigste har blitt fattigere de 5 år verden har levd med WTO. Reell bærekraftighet i verdens produksjonssystemer reduseres omvendt proporsjonalt med volumet av litteratur om bærekraftig utvikling.

Kritikk kan lett avledes. Et NGO-morgenseminar i Seattle om bærekraftig jordbruk kan nevnes som eksempel. U-landene er motstandere av en bred runde med miljøstandarder som forhandlingstema. Etter et flammende innlegg om matvaremangel i verden og de fattigste perspektiv, satt plutselig en amerikaner og snakket om at miljøstandarder må inn i WTO - slik kan det bli en "win-win-win" situasjon hvor alle vinner: Fattige land, rike land og miljøet. Et annet eksempel er Helge Hveems kronikk i Aftenposten 11.janar 2000: Her argumenterte han lenge og godt for at WTO-systemet ikke håndterte interessene til U-land i Seattle. Deretter konkluderte han med en merkelig påstand om at EUs strategi for Seattle-runden er mye bedre for u-land en USAs strategi. Dette til tross for at gruppen av u-land i Seattle nettopp sto steilt på sin totale avvisning av EUs forslag om en bredest mulig runde (se nedenfor). Begge eksemplene illustrerer det mangehodede trollet av velmenende vestlige som tilsynelatende støtter 3. verden. "Vi vet best for dem" i siste instans: hva de faktisk selv mener, blir ikke nødvendigvis referert.

Det er et problem at fattige land, som rike land, sender representanter for sitt lands elite til WTO-systemet. Hva folk flest, grasrota eller de svakeste mener, kan være temmelig annerledes. Saker hvor både grasrot og elite i fattige land mener det samme, burde være enkle. Andre saker krever mer politisk manøvrering og trygghet på hvilke interesser som tjenes fra sak til sak.

Hvordan kan vi holde fokus blir på de aller fattigste og gjennomgripende økologisk varsomhet? Det kan jo være et greit utgangspunkt å vite hva forskjellige grupper og land mener om enkeltsaker.

Stopp WTO: reform eller avskaffelse?

Kravet om "moratorium" står sentralt: Stans forhandlingene og gjennomfør en konsekvensutredning av eksisterende avtaler. Men hva innebærer dette?

Mange mener at det er viktig med internasjonale kjøreregler, at økt internasjonal handel er et gode, og at mektige land og store transnasjonale selskaper ville kommet helt ut av kontroll uten en overnasjonal organisasjon som WTO. Mange vestlige land, forbrukere, arbeidere og NGO-er fremmer kritikk av WTO med krav om mindre reformer, eventuelt et utvidet regelverk for å ta mer "menneskelige/miljømessige" hensyn i alle ledd. Disse gruppene har høy materiell levestandard innen dagens system. Slik kan man i en materialistisk tradisjon tenke seg at vestlige grupper aldri vil kunne bidra noe særlig til vesentlig endring av WTO, fordi de ikke har interesse av det. Reformer i WTO kan bli kosmetiske endringer som tilfredsstiller de største vestlige gruppene, mens de fattigste og miljøproblemene får seile sin egen sjø.

Selv med dette utgangspunktet kan man tenke seg både sentralisering, regionalisering og desentralisering som modell. Kan vi tenke oss en "verdensregjering" som samtidig ivaretar lokale og nasjonale interesser? Kan vi tenke oss en rettferdig og miljøorientert "verdensregjering" som samtidig har makt?

En noe annen linje følger av David Kortens analyse, en amerikansk økonom som ikke regner seg selv som spesielt sosialistisk i tenkning. Han har kommet med uhyre sterk kritikk av storselskapenes makt og casino-økonomiens farlige logikk i boken "When corporations rule the world" (1995). Han mener at WTO er en illegitim organisasjon som tjener interessene til de rikeste 1% av verdens befolkning, og at de resterende 99% har all interesse av, og rett til å eliminere WTO. Man er bedre tjent med små lokale sjølstyrte og delvis sjølforsynte enheter, og internasjonal handel bare i begrenset omfang. Hvis dette skal slå gjennom i vestlige land, forutsetter dette at andre verdier enn økt akkumulasjon av velstand kan tenkes å være viktige for folk flest. Selv i OECD- land har forskjellene i samfunnet økt; mange opplever større press mot lengre studier og arbeidsdager, mindre tid til sosial omgang og fremmedgjøring i forhold til egen biologi, natur og miljø.

I rike land er det få som går ut med et klart standpunkt om å legge ned WTO. I fattige land går store grasrotbevegelser inn for å avskaffe WTO. I Vesten tenker de fleste på reform. Små grupper mener at WTO er så ubrukelig at til tross for et eventuelt behov for global styring, må WTO avskaffes.

Jeg mener at WTO er en organisasjon med feil målsetning (økt internasjonal handel og økning i alle lands BNP), feil maktstruktur og et regelverk så usosialt og miljøfiendtlig at grunnleggende endringer må til. (For det praktiske innhold i denne påstanden: Se Klassekampens WTO-serie, www.klassekampen.no/wto, eller andre artikler av samme forfatter.) WTO må erstattes av noe helt annet. Om man kaller en eventuell ny struktur "WTO" eller noe annet, blir i prinsippet av mindre betydning. Det viktige er det konkrete innholdet i global styring: At matproduksjon og en rekke andre produksjoner og servicenæringer primært foregår lokalt, at nasjonal og lokal sjølråderett og sosialpolitikk ikke overstyres av handelshensyn, og at demokrati får et reelt innhold.

Bred eller smal runde

Se ovenfor (vedrørende forskjellige mål for ministererklæringen) hvilke temaer som er "innebygd" i WTOs dagsorden og eksempler på foreslåtte nye temaer.

EU og en del andre rike land ønsker en bred runde. USA og en del andre mateksportører ønsker en begrenset runde. Likevel har USA hatt en tendens til å komme med nye forslag i siste liten. Dette gjaldt utkast til en avtale om elektronisk handel ved forrige ministermøte i Singapore i 1996, og et utkast til en meget detaljert tekst om arbeiderstandarder lagt fram 3 uker før Seattle-konferansen.

G77-gruppen av fattige land ønsker ingen utvidelse av WTO, men heller gjennomgang av eksisterende regelverk, samt arbeid med iverksetting av de gamle reglene. Iverksetting dreier seg både overgangsordninger for vanskelige omstillinger i fattige land, og endringer av rike lands regler slik at vedtatt markedsadgang blir reell.

Landbruk

Landbruk som var det vanskeligste temaet i Uruguay-runden, var forventet å bli det vanskeligste temaet i neste runde, og var en medvirkende årsak til sammenbruddet i Seattle. Splittelsen EU/USA er av stor betydning.

CAIRNS-landa (Australia, Argentina, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Fiji, Indonesia, Malaysia, New Zealand, Paraguay, Filippinene, Sør Afrika, Thailand og Uruguay) og USA presser hardt for full liberalisering av handel med mat.

På den andre siden står EU, Japan, Norge, Sveits og Sør-Korea med sterk støtte til et "multifunksjonelt landbruk", hvor det skal være lov å opprettholde egen matproduksjon på grunn av andre samfunnshensyn enn billig mat.

U-landene er splittet i en del saker fordi noen land er netto matimportører, andre netto mateksportører, og interessene er ofte motstridende. Mange fattige land er spesielt opprørt over "dumpingeksport" hvor subsidiert vestlig mat blir tømt på verdensmarkedet, slik at lokale markeder ødelegges. De ønsker også markedsadgang i rike land.

Markedsadgang er et tveegget sverd. Noen land har små bønder som vil tjene på det. Langt flere land har sterke overklasser som eier jorda og tjener grovt på eksportjordbruk, mens store grupper lider av sult og underernæring. Disse har interesse av jord framfor markedsadgang. Mat er det viktigste politiske spørsmålet.

Det internasjonale småbrukernettverket Via Campesina krever nasjonal kontroll over ressursene, og har nylig gått inn for at landbruk som tema må ut av WTO.

Jeg mener at både i økologisk og fordelingspolitisk sammenheng er det eneste fornuftige å satse på mest mulig lokal matproduksjon. Intensiv produksjon fører til forgiftning og utarming av jorda, monokulturer og vannmangel. WTOs mål om at alt skal produseres der det er billigst, for så om nødvendig å transporteres kloden rundt, fører til stadig mer miljøfiendtlig transport. I fattige land blir lokale småbønder presset, og mye av den beste matjorda brukes til eksportprodukter. Samtidig legges jord brakk i rike land. Frakt av biologisk materiale over landegrensene sprer nye arter med smittestoffer både til planter, dyr og mennesker. En stadig mer industrimessig matproduksjon fører til helseproblemer, for eksempel "hamburgerbakterien", kugalskap og dioksinskandalene.

Patenter og genmodifiserte organismer

Stadig økende bruk av mat produsert fra genmodifiserte organismer ligger i løypa, endog med WTO-regisserte forsøk på å forby merking av slike produkter. Det er uklart om "genmat" vil bli tatt opp under jordbruk, smittevernreglene (SPS-avtalen), tekniske handelshindringer, en ny arbeidsgruppe om bioteknologi eller indirekte gjennom patentavtalene (TRIPS) – men sikkert er det at saken vil komme opp i WTO.

En rekke vestlige firmaer har tatt ut eller søkt patent på planter og organismer som finnes tradisjonelt - foredlet eller ikke foredlet - i 3. verden land. Slik blir det fordi de fleste arter i verden finnes i tropiske strøk, mens ressursene til å søke patenter finnes i rike lands firmaer. Det blir ofte tatt eksterne patenter på arter som lokale småbønder har brukt i århundrer. Både elite og grasrot i fattige land er opprørt, og har i den sammenheng omdøpt WTO til World Theft Organization. I tillegg fører patentreglene til at frøfirmaer og andre satser alle forskningsressurser på å erobre kontroll over markedet, i stedet for nyttig forskning.

Dette er et utgangspunktet for at mange ønsker å unndra levende organismer fra retten til patentering. Religiøse grupper er kritiske av andre grunner. Uansett ståsted krever både de fleste fattige land og en lang rekke vestlige NGO-er vesentlig endring i dagens regler for "patent på liv". Et fornuftig krav som mange støtter, er at levende organismer og biologisk mangfold må tas ut av patentavtalene.

Investeringer

Investeringer er foreslått som et nytt forhandlingstema, til erstatning for MAI-avtalen som aldri ble ferdig i OECD. Dette er viktig for de transnasjonale selskapene, da alle foreløpige utkast til en investeringsavtale har gitt dem rett til investeringer og mulighet til å hente profitt overalt, uten hinder av nasjonale regler og med liten risiko. Disse gunstige betingelsene begrunnes i behovet for økonomisk vekst i de landene som utenlandske investeringer skal foregå i. EU, USA og de fleste andre rike land (inkludert Norge) går inn for investeringer som et nytt tema i denne runden.

Fattige land ser at deres firmaer ikke kan konkurrere på samme måten og gjennomskuer forsøkene på å frata dem kontroll over næringslivet i sitt land. G77-gruppen er sterkt imot investeringer i WTO.

En del vestlige grupper støtter også motstanden mot en investeringsavtale i kjølvannet av kampen om MAI-avtalen. Enn så lenge! Nye utkast til "mildere" investeringsregler er blitt lansert. Jeg har hørt vestlige NGO-ledere nølende si "ja, ja, kanskje vi må godta dette, for det kunne vært verre, og vi kan ikke bare være negative hele tiden ..."

Arbeider- og miljøstandarder

EU og USA ønsker å inkludere arbeiderstandarder og miljøstandarder i forpliktende WTO-avtaler. Det vil tilfredsstille deres egne arbeider- og miljøbevegelser, som ikke liker at produksjon overføres til land med mindre strengt regelverk.

Disse spørsmålene er typisk nord-sør konflikter. Siden målet er forbedringer, virker det logisk for fagforeninger og frivillige organisasjoner i rike land å stille krav på disse feltene. Fattige land vil absolutt ikke at dette skal inn i WTO.

Fattige lands eliter og grasrotbevegelser står sammen om motstanden mot arbeider- og miljøstandarder, på grunn av faren for "selektiv proteksjonisme": Rike land importerer når de har behov, men hvis de ønsker å beskytte egen produksjon, kan de si at fattige lands produkter er laget under for dårlige forhold og på det grunnlag nekte import. Fattige land vil miste det lille konkurransefortrinnet de har med billig arbeidskraft. Selv folk som genuint ønsker bedre forhold for arbeidere og lokalt miljø i sine land, er redd for å få dette inn i WTO med de sanksjonsmuligheter som eksisterer der. De ønsker heller de samme temaer fremmet gjennom FN-systemet og i andre fora.

Clinton gjorde en "brøler" i Seattle: Mange vestlige politikere (inkludert vår egen Gerd Valla) argumenterer med at sanksjoner ikke vil bli brukt hvis arbeiderstandarder legges inn i WTO, fordi det er viktigere med positive insentiver. Clinton sa til en Seattle-avis at han kunne tenke seg å foreslå et regelverk om arbeiderstandarder med sanksjoner i WTO.

GATS – regelverket for tjenester

Tjenester regnes merkelig nok som et ukontroversielt tema. WTO har allerede vedtatt ytterligere liberalisering av tjenester. Kobler man dette opp til WTOs prinsipp om "nasjonal likebehandling" – at ingen land skal ha lov til å favorisere egne bedrifter, kan Europas velferdsordninger stå for fall. Servicenæringene inneholder svært mange sektorer. Herunder hører for eksempel bank og forsikring, utdanning, helse, samferdsel, turisme, post, telekommunikasjon, bygg og anlegg, forskning og informasjonsteknologi. Det er mulig å tenke seg overgangsordninger som demper problemene i starten, men mange frykter at liberalisering innen disse feltene vil sette i gang prosesser med langsiktige skadevirkninger for velferdsstaten og nasjonal fordelingspolitikk.

Foreløpig er GATS-avtalene en "omvendt" avtale i WTO-sammenheng, på den måten at land må slutte seg til enkeltdeler av avtalen punkt for punkt. De fleste andre avtaler fungerer motsatt: Land må reservere seg aktivt mot deler av avtalen for at den ikke skal gjelde. Dette kan imidlertid lett endre seg under tautrekkingen i en forhandlingsrunde. Clinton ønsker at GATS skal følge de samme prinsipper for unntak som andre avtaler.

De sterkeste talerne om dette i Seattle var ledere for lærere, sykepleiere og andre offentlig ansatte i Canada, Australia og Europa. Fattige land har også åpenbar interesse av å fortsatt ha lov til å bygge opp en offentlig sektor med lokale krefter og lokalt mannskap.

Innsyn i offentlige innkjøp og globale anbud på offentlige innkjøp

I navn av "kamp mot korrupsjon" har vestlige land kjørt ut forslag om en avtale om innsyn i offentlige innkjøp. EU går lengre ved i tillegg å foreslå fri konkurranse om offentlige innkjøp, igjen ut fra prinsippet om at ingen land eller lokale myndigheter skal kunne favorisere egne bedrifter, hvis utenlandske konkurrenter er billigere.

Forslaget har møtt kraftige reaksjoner fra fattige land, men liten oppmerksomhet i rike land - til tross for faren for at vi kan nærme oss en situasjon lik Norge under EØS, hvor offentlige arbeider over en viss størrelse må ut på anbud i hele EØS-området.

Hva nå?

WTO strever med mandatet for den videre prosessen etter at Seattle-konferansen verken ble formelt åpnet eller avsluttet. Fra offisielt hold mener mange at reelle forhandlinger sannsynligvis ikke vil komme i stand før etter det amerikanske presidentvalget. Vi står overfor årtusenets første sjanse til å skape historisk kursendring. Så, verdige sønner og døtre av Moder jord, la oss si med en av plakatene fra Seattle: "Don't mess with Mama – Live free or die!"