Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Klasse eller utdanning viktigst?

av Kristine Nybø

Røde Fane nr 5, 1999


Mye tilsier at utdanning og yrkesidentitet nå oppfattes som viktigere enn klassetilhørighet, i så fall må vi undersøke hvilke endringer som har skjedd i klassestrukturen, klasseformasjonen og klasseidentiteten, skriver Kristine Nybø i denne artikkelen hvor forteller hva teoretikere som Wright og Weber mener om klassespørsmål.

"Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper," åpner Karl Marx og Fredrik Engels i Det kommunistiske manifest. Mange marxister tenker derfor på klasse som et marxistisk begrep uten å kjenne til at det finnes andre viktige klasseteoretikere som ikke er marxister. Det er ikke velkjent at Marx ikke har en klar klassedefinisjon. Mange kilder refererer til Kapitalen, bind 3 på slutten, der Marx sier "hva er så en klasse?", og videre til at Marx aldri fikk gjort det helt klart hva som bestemmer en klasse. Vanligvis bruker marxister å dele det kapitalistiske samfunnet inn i tre klasser: borgerskapet, småborgerskapet og proletariatet eller arbeiderklassen, men man har også filleproletariatet som i motsetning til klassene har et ikke-forhold til produksjonsmidlene. I Manifestet bruker imidlertid Marx og Engels blant annet begrepet "bondeklassen" (Røde Fane-oversettelsen side 73) noe som er et eksempel på at marxismen ikke har et så klart definert klassebegrep som man skulle tro når man leser innledningen til Manifestet.

Det har likevel vært mulig å utvikle en marxistisk inspirert klasseteori på grunnlag av det Marx og Engels skrev. Marx og Engels mente at kapitalismen forenkler klassemotsetningene ved at hele samfunnet splittes i to klasser som står i motsetning til hverandre: borgerskap og proletariat.

Noe av hovedkritikken mot marxistisk klasseanalyse fra samfunnsforskere er nettopp at den legger så stor vekt på antagonismen mellom borger og proletar at det ikke eksisterer noe fullverdig analyseapparat for middelklassen, eller småborgerskapet. Dette gjør at marxismen kan virke utdatert i og med at den tradisjonelle industriarbeiderklassen stadig minker i antall og det økende antallet i servicenæringene heller oppfatter seg selv som middelklasse enn arbeiderklasse. Et annet særpreg ved marxistisk klasseanalyse er vektleggingen av forholdet til produksjonsmidlene, at skillet går mellom de som eier og de som ikke eier produksjonsmidler. Ett viktig resultat av at produksjonsmidlene er eid av kapitalistklassen er utbyttinga av proletariatet; et annet er at proletariatet i liten grad har innflytelse over egen arbeidssituasjon. Mange nymarxistiske klasseteoretikere har imidlertid valgt å vektlegge dominans i større grad enn utbyttingsforholdet i produksjonen.

Erik Olin Wright

Spenningen mellom nymarxistisk og klassisk marxistisk klasseteori kommer blant annet fram i Erik Olin Wright sitt forfatterskap. På 70-tallet mente han i likhet med mange nymarxister at dominansforhold er svært avgjørende for hvilken klasseposisjon en ansatt har, dette er forøvrig også hva Lenin sin klassedefinisjon går ut på. For å innarbeide dominansaspektet i sitt nymarxistiske klassebegrep utviklet Erik Olin Wright tesen om motstridende klasseposisjoner. Denne tesen går i korthet ut på at en og samme person kan ha ulike klasseposisjoner på dimensjonene som eiendom (til produksjonsmidlene) og hierarki, for eksempel ikke eie produksjonsmidler og samtidig være overordnet og dersom personen er høyt nok oppe i hierarkiet til å ha avgjørende innflytelse på andres arbeidssituasjon, dermed vil klasseposisjonen være hovedsakelig borgerskap. På 80-tallet gikk Erik Olin Wright derimot over til å se på utbytting som det viktigste ved marxistisk klasseanalyse blant annet inspirert av Rømers "general theory of exploitation", som jeg ikke skal gå nærmere inn på. Resultatet av dette ble en endret versjon av tesen om motstridende klasseposisjoner som også legger vekt på utbytting og kontroll over begrensete ferdigheter og ekspertise.

Formålet med klasseanalyse

Hovedforskjellen mellom Marx og Weber når det gjelder klasseanalyse går først og fremst på formålet med klasseanalysen. For Marx var hovedmålet å finne klassen som har en objektiv interesse av å oppheve kapitalismen.

Ifølge Marx er arbeiderklassen den klassen som har muligheten og makten til å gjøre samfunnsmessige omveltninger som opphever klassesamfunnet og dermed også økonomisk undertrykking. For Weber er imidlertid klasseanalyse et redskap til å forstå klasseforholdene under kapitalismen. Sentralt i den weberianske tradisjonen er klassenes forhold arbeidsmarkedet.

Hvordan utdanningssystemet reproduserer klasseforholdene er ett av temaene som mange samfunnsforskere i den weberianske tradisjonen har gjort mange undersøkelser av.

Skolesystemet er hovedprodusenten av credensialer i moderne samfunn. Credensialer er institusjonaliserte eller formelle bevis på at man kan ha tillit til at en person har de kvalifikasjonene han eller hun hevder å ha, som vitnemål og attester. Utdanning er dermed den institusjonen som kanskje har størst betydning for hvor gode sjanser man har på arbeidsmarkedet, og som dessuten blir oppfattet som en legitim kilde til lønnsforskjeller i den norske befolkningen. En stor mengde weberinspirert forskning har avsløret at utdanningssystemet reproduserer klasseforholdene, og at rekrutteringen til høyere utdanning er klassemessig skjev, tross for at utdanningssystemet angivelig skal gi like muligheter for alle.

Det er imidlertid også en rekke fellestrekk ved Marx og Webers klasseanalyse. Både Marx og Weber definerer klasser økonomisk og relasjonelt, en klasse defineres altså utfra hvilket økonomisk forhold den har til andre klasser. Denne formen for klasseanalyse skiller seg generelt fra de tendensene innenfor samfunnsforskningen som bruker klassebegrepet til å beskrive ulikheter i levestandard, som for eksempel bare ser på inntektsvariabelen som klassedefinerende. Begge tradisjonene definerer altså klasse utfra hvilke forhold mennesker har til viktige økonomiske ressurser. Marx kaller dette produksjonsmidler, Weber kaller det markedskapasiteter. Begge tradisjonene mener det er et årsaksforhold mellom klasse og tilgang til ressurser, materielle interesser og at dette resulterer i ulike strategier for å oppnå inntekt.

Utbytting grunnleggende

I sin siste bok, Class counts, som ble utgitt i 1997 holder Erik Olin Wright fast på å vektlegge utbytting som grunnleggende for klasseanalyse, blant annet fordi det er et viktig moralsk argument at borgerskapet frarøver arbeiderklassen merverdien av arbeidet. Utbytting er ikke et nøytralt analytisk begrep. Samtidig hevder han at skillet mellom weberiansk og marxistisk klasseanalyse ikke lenger er like relevant, og at det klasseskjemaet han presenterer i boken kan ses på som en syntese av de to retningene.

Erik Olin Wright mener dessuten at Webers markedskapasiteter kan innarbeides i marxistisk klasseanalyse, men at det Weber mangler ved sitt klassebegrep er utbytting. Utbyttingsforholdet tilfører imidlertid klasseanalysen viktige aspekter som Webers markedsbaserte livssjanser ikke avdekker. Et utbyttingsbasert klassebegrep synliggjør at produksjon og marked er uvilkårlig knyttet til hverandre, ikke bare et tilfeldig forhold. Det viser også at klasseforhold er maktforhold, ikke bare et spørsmål om prestisje. Utbytting innebærer at samfunn som ikke er markedsbaserte på samme måte som kapitalismen likevel kan være klassesamfunn, klassebegrepet begrenses dermed ikke til bare å gjelde kapitalismen.

Wright legger dessuten vekt på at man ikke må se kun på klassestrukturen. Det er like viktig å forstå samspillet mellom klasseformasjon (hvordan klasser formes til kollektive aktører), klassebevissthet og klassekamp.

Det er altså ikke nok å gjøre en skjematisk analyse av den yrkesaktive befolkningen som plasserer størstedelen i arbeiderklassen dersom den ikke oppfatter seg som en klasse, og handler som en. Å sette et grovt skille mellom arbeider og kapitalist fungerer dersom man vil skille ulike produksjonsmåter fra hverandre, som føydalsamfunnet og kapitalismen.

Dersom man imidlertid vil undersøke endringer over tid innenfor den kapitalistiske klassestrukturen og hvordan klassestrukturen påvirker folks liv må "problemet med middelklassen" løses.

Erik Olin Wrights løsning på dette problemet er å først dele opp mellom de som eier og de som ikke eier produksjonsmidler, altså det tradisjonelle marxistiske skillet mellom borgerskap og proletariat. Deretter deler han de som ikke eier inn etter hvorvidt de utøver autoritet i produksjonen og om de kontrollerer spesielle ferdigheter eller ekspertise. Disse kategoriene utgjør imidlertid ikke klasser, men motstridende plasseringer i klasseforholdet. Det "umarxistiske" ved dette klasseskjemaet er at kontroll over begrenset ekspertise og ferdigheter også tas med i betraktning. Wright hevder, med utgangspunkt i Rømers spillteoretiske verk "general theory of exploitation", at kontroll over en begrenset ekspertise er en kilde til utbytting. Under kapitalismen er imidlertid privateiendommen hovedkilden til utbytting, men dersom privateiendommen oppheves kan denne andre formen for utbytting tre i kraft for fullt.

En av hovedutfordringene for venstresida idag må være å utvikle en oppdatert klasseanalyse som går utover det å inndele statistiske yrkeskategorier i arbeiderklasse og småborgerskap. Det vi trenger er en analyse som går lenger enn å konstatere at ca. 90 % av den yrkesaktive befolkningen ikke er lønnsarbeidere og ikke eier produksjonsmidler. Vi må også tørre å undersøke hva som er en klasse "i seg" i dagens samfunn, i hvilken grad oppfatter arbeiderklassen seg som en klasse og handler som en klasse? Mye tilsier at utdanning og yrkesidentitet nå oppfattes som viktigere enn klassetilhørighet, i så fall må vi undersøke hvilke endringer som har skjedd i klassestrukturen, klasseformasjonen og klasseidentiteten!