Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Planøkonomi i de første åra
etter revolusjonen (del 2)

av Harald Minken

Røde Fane nr 5, 1999

Første del av denne artikkelen sto i Røde Fane nr 4, 1999
sammen med sitatsamlinga "Marx om planøkonomi under sosialismen".


For det første må en ha klart for seg at jeg ikke behandler sosialismen slik den blir etter hvert. Det overlater jeg til arbeiderklassen på den tida. Dette er sosialismen slik den kan etableres med ett slag. Vil man f.eks. styre mot sjølberging, kan man sannsynligvis få mer av det etter hvert. Lokaldemokratiet vil kunne utfoldes ganske langt når det gjelder offentlig tjenesteyting og det vi nå kaller privat tjenesteproduksjon. På det området er markedet og konkurransen lokal, og restrukturering av slike bransjer kan ledes lokalt.

Men når det gjelder bransjer der markedet er nasjonalt eller internasjonalt, holder jeg fast på at bedriftene i slike bransjer ikke kan styres lokalt. Det vi nemlig tar på oss når vi overtar bedriftene i slike bransjer, er å utøve de samme funksjonene som kapitalistklassen i dag utøver gjennom børs, bank, penge- og kredittmarkedet, med den forskjellen at vi utøver dem demokratisk og etter en plan. Det er opp til oss å nedlegge bedrifter som ikke trengs i den samfunnsmessige arbeidsdelinga, bevilge midler til nye produksjonsmidler og bestemme hvor i landet nye bedrifter skal legges. Hvis disse funksjonene utøves lokalt, vil vi måtte trenge et kapitalmarked for å avgjøre hvordan det skal prioriteres mellom de lokale produksjonsenhetene, og det er nettopp det vi ikke vil ha. Vi vil styre sjøl, helt bevisst, og ikke være underlagt markedskreftene i strategiske spørsmål.

Avhengig av hvordan vi planlegger, vil vi kunne utvikle produksjonen til å dekke det ene eller det andre behovet raskere eller langsommere. Noen goder vil vi også sette subsidierte priser på, eller gjøre gratis. Det sistnevnte er fortrinnsvis goder som ingen ønsker å overforbruke eller sløse med, som helsetjenester og skolebøker.

Penger spiller etter hvert en mindre rolle i dette samfunnet. Dette skyldes dels at flere goder blir fordelt likt og gratis. Men viktigere er at vi innskrenker steg for steg mulighetene til å stifte gjeld og gå konkurs, mulighetene til å samle opp formuer i pengeform og arve dem videre, osv. Pengenes rolle blir mer og mer innskrenket til å sirkulere forbruksvarene, og de blir mer og mer bare en bokføringsenhet når det gjelder forbindelsene mellom bedriftene. Samtidig blir frihetens rike relativt viktigere og det nødvendige arbeidet mindre, og dermed også den relative betydninga av å fordele produksjonsresultatet etter strenge kriterier. Så langt jeg kan se inn i framtida, er det imidlertid hensiktsmessig å bruke penger til å kjøpe forbruksvarer av det slaget der smak og behag er forskjellig.

Boliger er en spesielt stor del av det totale forbruket, og et av de viktigste forbruksgodene. Man kan sjølsagt tenke seg en administrativ tildeling av boliger etter behov. Men boligen er ikke en homogen vare, og folk har ulik verdsetting av de ulike aspektene ved en bolig. F.eks. har enhver bolig en geografisk beliggenhet som passer glimrende for noen, og dårligere for andre. Av den grunn vil et mekanisk tildelingssystem passe dårlig. Det beste er kanskje på kort sikt å satse på en modifisert utgave av borettslagssystemet. Til forskjell fra i dag må det være borettslaget som står for kjøp og salg av leilighetene. Hvis du vil flytte, melder du altså til borettslaget, som selger leiligheten for en regulert pris, og gir deg en kompensasjon som i de fleste tilfeller bør tilsvare det du kjøpte den for, minus slitasje og pluss påkostninger.

Borettslaget vil ha faste regler for å prioritere blant kjøperne dersom det er flere interesserte. Innen visse rammer vil de ha rett til å heve prisene dersom det viser seg å være større etterspørsel etter boliger i deres borettslag enn i andre, og omvendt hvis etterspørselen er svak. På denne måten opprettholder man grovt sett markedsmekanismen, samtidig som ingen privat boligkjøper kan profitere på markedet.

Landbruks- og fiskeripolitikken har jeg ikke berørt. Det er fordi det foreligger allerede nå utmerkede styringssystemer i form av samvirkeorganisasjoner, styring fra det offentlige gjennom jordbruksoppgjøret osv. Hvis man vil bruke dem på en annen måte enn før, er det ikke behov for raske endringer.

Sosialismen betyr avskaffing av kapitalen

Vi har laget et utkast til hva den sosialistiske revolusjonen skal inneholde, og hvordan sosialistisk planlegging skal legges opp umiddelbart etter revolusjonen. Nå er det på høy tid å sette dette forslaget i samband med tidligere tiders linjekamper om sosialistisk planøkonomi. Dessverre var disse linjekampene ofte nokså forvirret når det gjelder grunnleggende teori. Derfor må vi begynne med å klargjøre noen grunnleggende forhold.

Sosialisme betyr avskaffing av kapitalen. Kapitalistene har ikke bare blitt fratatt sin kapital. Kapitalen har opphørt å eksistere. Dersom det ikke er tilfelle - dersom kapitalen fortsetter å eksistere, om enn i hendene på andre enn de tidligere kapitalistene, så har vi ikke sosialisme, men kapitalisme. Da fungerer de nye makthaverne som en ny kapitalistklasse. Følgelig kan det heller ikke være arbeiderklassen som er de nye makthaverne.

Sosialisme er arbeiderklassen ved makta, hvilket igjen betyr at kapitalistene har blitt fratatt sin kapital og at kapitalen har opphørt å eksistere.

For borgerlig sosialøkonomi er det umulig å tenke seg at kapitalen kan opphøre å eksistere. For dem er kapital en innsatsfaktor i produksjonen - like nødvendig uansett hva slags samfunnssystem vi har. Avhengig av hvor den settes inn i produksjonen, kaster den mer eller mindre av seg. Denne avkastningen kalles profitt, og profitten er altså også et nødvendig innslag i alle slags samfunnssystemer. Effektiv bruk av kapitalen tilsier at den siste enheten kapital vi velge å bruke, skal kaste like mye av seg uansett hvor vi bruker den. For i motsatt fall kan vi oppnå en gratis økt avkastning ved å flytte denne enheten over til et annet sted i produksjonen.

Hva er da denne kapitalen, ifølge borgerlig sosialøkonomi, og hva består avkastningen i? Jo, når den først er investert, er den produksjonsanlegg, produksjonsutstyr, lagerbeholdninger osv. Alt dette er altså kapital. Men dette er jo tusenvis av forskjellige ting, og ikke én homogen substans. Anta f.eks. at den siste enheten kapital som vi besluttet å anvende i produksjonen, var en snomaskin, som vi besluttet å anvende i en kabelfabrikk. Hvis etterspørselen etter snodd kabel var liten, slik at snomaskina for det meste blei stående uvirksom, ville avkastningen på denne siste enheten av kapital være svært dårlig. Men vi kunne ikke for den saks skyld overføre snomaskina til et bakeri uten at den kastet enda mindre av seg. Vi burde altså ikke snakke om kapital som én homogen substans etter at den først var investert, men skille mellom ulike slags maskiner, utstyr og varer. Strengt tatt burde vi heller ikke snakke om avkastningen av kapitalen som noe homogent og entydig, men skille mellom avkastningen i en kabelfabrikk (kabel) og avkastningen i et bakeri (boller og brød). Når det gjelder effektiviteten i produksjonen, kunne vi meningsfylt stille spørsmålet om i hvilken kabelfabrikk snomaskina ga best avkastning i form av økt antall meter kabel, og i hvilket bakeri en eltemaskin ga best avkastning i form av brød, men ikke om en enhet kapital ga bedre avkastning i en kabelfabrikk enn i et bakeri.

Hvis altså kapital skal være én homogen substans, må det være før den har blitt investert. Kapital er da en pengesum, satt av eller planlagt brukt til investering. Avkastningen er likeledes en pengesum (pr. år). Kapitalen som én homogen substans finnes bare i den grad det eksisterer forutsetninger for at en slik pengesum kan investeres i den ene eller andre næringsgreinen og kaste av seg en profitt. Disse forutsetningene er at produksjonen omsettes på markeder, og dessuten også at det finnes en eiendomsløs arbeiderklasse som selger arbeidskrafta si på et arbeidsmarked, og som produserer større verdier i løpet av en arbeidsdag enn hva de mottar i lønn. Den merverdien som da oppstår ved å anvende arbeidskrafta i produksjonen, er grunnlaget for profitten. At pengesummer anvendt på dette viset kaster av seg en profitt for sine eiere, er altså noe som forutsetter en viss utvikling av produktivkreftene og den samfunnsmessige arbeidsdelinga, og framfor alt forutsetter det muligheten av kapitalistisk utbytting. Det er ikke noe som gjelder i ethvert samfunnssystem. Det gjelder ikke under sosialismen. I denne forstand eksisterer det ikke kapital under sosialismen.

Hvis vi antok at kapital, som én homogen substans, eksisterte under sosialismen, så måtte vi også stille det kravet at denne ressursen blei anvendt effektivt. Det betyr at den skal brukes der den kaster mest mulig av seg, og at investeringene skal spres slik på produksjonsgreinene at de kaster like mye av seg overalt. Men dette står i motsetning til å investere slik at produksjonsvolumet i hver produksjonsgrein svarer til det som er planlagt produsert av denne slags varer.

På grunn av dette motsetningsforholdet mener kapitalistene og den borgerlige sosialøkonomien at sosialistisk produksjon betyr ineffektiv produksjon i form av ineffektiv anvendelse av kapitalen. Det er ikke tilfelle. Ettersom kapitalen ikke finns, kan den heller ikke anvendes mer eller mindre effektivt. Samfunnet taper ikke noe i effektivitet på det. Det som skjer, er ikke at samfunnet blir mindre effektivt, men at målsetninga endres fra størst mulig kapitalakkumulasjon til en mer komplisert målsetning, som dreier seg om samfunnsmedlemmenes nytte av ulike typer goder, inkludert fritid, og som tar i betraktning både de nåværende og de framtidige generasjoner. Istedet for effektiv anvendelse av kapital kommer effektivitetskrav til anvendelsen av arbeidskraft og produksjonsmidler på hvert område som en har planlagt å drive produksjon på, og krav til at fordelingen av arbeidskrafta mellom produksjon av forbruksgoder og produksjon av produksjonsmidler på ethvert tidspunkt er i samsvar med det man trenger av produksjonsmidler i de neste periodene, osv.

Vi må innrømme at en sosialistisk målsetning er mer komplisert enn en kapitalistisk, og dermed vanskeligere å måle effektiviteten i forhold til, men de siste 40-50 åra er det utviklet mange planleggingsmetoder som kan være til hjelp.

Det finns imidlertid et problem som knapt nok har vært viet noen oppmerksomhet i det hele tatt, og det er problemet med å kalkulere og anvende priser som er bygd på verdien, istedet for kapitalistiske produksjonspriser. Som kjent avviker vareprisene under kapitalismen fra verdiene fordi kapitalen vil tendere mot å avkaste samme profitt i alle bransjer, hvilket medfører at bransjer med mye konstant kapital i forhold til den variable, vil sette produksjonspriser som er høyere enn verdien, mens det motsatte er tilfelle for bransjer med mye variabel kapital i forhold til den konstante.

Disse kapitalistiske produksjonsprisene har derfor innebakt det kapitalistiske synet at det finnes en grunnleggende ressurs i tillegg til arbeidskrafts, nemlig kapital, og denne ressursen må fordeles slik at den kaster like mye av seg i alle anvendelser. Når kapitalen ikke lenger finns, gir produksjonsprisene et forvridd uttrykk for hvor det lønner seg å sette inn den eneste ressursen som vi egentlig har å husholdere med, nemlig arbeidskrafta. Vi skulle derfor gjerne ha en grei metode til å fastlegge priser som tilsvarte verdiene, og som raskt reflekterte endringer i verdiene.

Den praktiske betydninga av dette problemet oppstår f.eks. om vi vil gjøre lønnsomheten til målsetning for de sosialistiske bedriftene, slik vi faktisk foreslo ovenfor. Lønnsomhet kalkulert etter kapitalistiske produksjonspriser kan ikke være noe annet enn et kapitalistisk mål. Riktignok kan man modifisere eller ignorere dette målet i praksis gjennom f.eks. å la være å nedlegge bedrifter som ikke viser normal lønnsomhet, men likevel fyller en funksjon i den sosialistiske planen. Men dette kan lett utarte og bli meget kostbart for samfunnet, ettersom det ofte er vanskelig å skille mellom bedrifter som virkelig sløser med den tildelte arbeidskrafta og produksjonsmidlene og bedrifter som driver effektivt og fyller sin funksjon i den planlagte økonomien, men under prisforutsetninger som ikke gjør lønnsomhet mulig.

Lønnsomhet kalkulert etter priser lik verdien er derimot et helt legitimt og naturlig mål for sosialistiske bedrifter - et mål som viser i hvilken grad man har lyktes med å husholdere med arbeidskrafta som er anvendt og arbeidskrafta som er nedlagt i produksjonsmidlene. Når lønningene er fastlagt ifølge et nasjonalt lønnssystem, som skissert ovenfor, vil lønnsomhet i bedriftene ikke kunne oppnås gjennom å senke lønningene. Derimot vil den kunne oppnås gjennom økt arbeidsintensitet, rasjonalisering osv. Om dette vil være et problem eller et ønskelig trekk, overlater vi til arbeiderklassen på det tidspunktet å bedømme.

En rekke norske bedrifter under sosialismen vil konkurrere på et internasjonalt marked, eller få sine råstoffer fra utlandet. Disse vil dermed stå overfor verdensmarkedspriser, og vil i større grad enn de andre måtte oppnå sin lønnsomhet som en kapitalistisk lønnsomhet.

Feilene ved sovjetisk planlegging

Som nevnt er planlegging i samfunnsmessig målestokk noe som ikke har vært prøvd, og ikke kunne eller burde vært prøvd, siden urkommunismen. Men da var samfunnene veldig små. Den russiske revolusjonen var det første forsøket. På samme måte som de første forsøkene på å fly (og de fleste "første forsøk" i det hele tatt), endte det tilslutt med krasjlanding. Når en ser nærmere på de metodene som blei anvendt, var det ikke rart.

Sovjetisk planlegging var kjennetegna av store, frittstående investeringsprosjekter som stålverket i Magnitogorsk og traktorfabrikken i Stalingrad. Helt bevisst var produktspekteret innskrenka til noen få typer som blei produsert i lange serier.

Produksjonsmålene blei satt i fysiske enheter: så og så mange traktorer. Etter hvert som en blei mer raffinert, kunne en skille mellom produktene etter noen enkle kjennetegn: så og så mange traktorer med x hestekrefter, og så og så mange med y hestekrefter.

Dette fungerer så lenge samfunnet har noen få enkle målsetninger som det vil oppfylle til enhver pris. Oppstår det flaskehalser, løses de ved å trekke ut ressurser fra de uprioriterte sektorene. Slik kan man alltids få til det man vil, men til en uoverskuelig og kanskje svært høy kostnad. Problemet er kjent også fra miljøpolitikken i Norge i dag (miljøstandarder eller miljøavgifter). Setter du et fysisk mål og forfølger det absolutt, kan du helt sikkert nå det, men til en pris som du ikke kjenner på forhånd. Setter du på den andre sida en pris på ressursene og lar markedet bestemme hvor du havner, så har du kontroll over kostnadene men ikke over om målet blir nådd. Det er vanskelig å få både i pose og sekk.

Etterhvert som produksjonen og behovene blei mer kompliserte, stilte denne forma for planlegging urimelig vanskelige krav til de sentrale planleggingsmyndighetene. Men sjøl mens det fungerte, gjorde man mye tåpelig. De fysiske målene kunne ikke fange opp alle sider av produktet som man var interessert i. Derfor konsentrerte bedriftene seg ofte om produkter som ga god uttelling på produksjonsmålet, men tok lite hensyn til behov og kostnader. Tonnasje som mål for sengeproduksjonen førte f.eks. til svært store og tunge senger. Gikk man så over til å måle produksjonen i verdi, så gjorde man det meget uheldige grepet å sette opp brutto produksjonsverdien som målsetting. Det innebærer at jo mer og dyrere råstoffer produktet inneholder, jo bedre oppfyller det planen. Dette kan f.eks. forklare hvorfor det var så vanskelig å få tak i reservedeler i Sovjet. En del solgt for seg ga mye dårligere uttelling på planmålet enn en del montert inn i en ferdig traktor, der mye av produksjonsverdien stammet fra innkjøpte halvfabrikata og råvarer. (note 1)

I 50- og 60-åra viste de negative sidene av planleggingssystemet seg tydeligere og tydeligere. Det blei produsert mer og mer varer som ikke noen kunne bruke. Bedriftene skjulte sine virkelige ressurser. De sørget for å få satt produksjons-målene så lavt at livet ikke blei for strevsomt (men ikke så lavt at noen kunne ta dem på det).

Samtidig hamstret de arbeidskraft, søkte å trekke til seg størst mulige investeringer og starte opp størst mulige nyanlegg, og holdt vedlikeholdet nede på null. Arbeidskraft og investeringer var nemlig "gratis" for bedriftene - det blei tildelt etter planen, og overkapasitet på slike ressurser påvirket ikke bedriftens resultater slik de blei målt. Vedlikehold derimot trakk ressurser vekk fra de produksjonsmålene som blei målt.

I 60-åra oppsto to linjer for hvordan en kunne få rettet på det mer og mer ubrukelige planleggingssystemet. Reformorienterte økonomer som Libermann i Sovjet og Ota Sik i Tsjekkoslovakia gikk inn for at lønnsomhet skulle bli det viktigste resultatmålet for bedriftene. Den skulle måles som profittkvoten, dvs. avkastningen på den investerte kapitalen. Den skulle også avhenge av om produktene faktisk blei solgt - om ikke annet så til de statlige handelsforetakene. Markedet skulle altså spille en større rolle. Bedriftslederne (og i en mye mindre målestokk også arbeiderne) skulle få bonus i forhold til lønnsomheten.

Kineserne og andre kommunister, på den andre sida, fordømte disse forslagene som "å sette materielle insentiver i første rekke", og identifiserte det etterhvert som gjenoppretting av kapitalismen. Bedriftenes samfunnsskadelige måte å opptre på skyldtes etter deres mening at bedriftsledelsene ikke lenger hadde en kommunistisk innstilling. Istedet for å godta dette og bestikke dem til å oppføre seg skikkelig, måtte man få til en politisk opprydding, kontroll av bedriftslederne nedenfra og økt bruk av politisk og moralsk mobilisering som insentiver. (note 2)

Denne diskusjonen er knytta til diskusjonen om en borgerlig kontrarevolusjon i Sovjet og de østeuropeiske landene, men er ikke identisk med den. Når arbeiderklassen mister makta, vil naturligvis bedriftslederne begynne å oppføre seg slik de gjorde, og et borgerskap ved makta kan godt tenkes å ville styrke sin stilling ved å knytte bedriftslederne til seg med denne typen reformer. Hvis den utviklinga som foregikk, bare kunne ha foregått etter en borgerlig kontrarevolusjon, så er den naturligvis ikke så relevant for spørsmålet om hvordan sosialistisk planlegging skal legges opp. Men personlig har jeg en følelse av at problemet stikker dypere. Den forma for sosialistisk planlegging som blei valgt, måtte - sammen med de mangelfulle planleggingsmetodene - føre til større og større problemer, og bidra til at arbeiderklassen mista makta. Det er også noe moralistisk (i dårlig forstand) over kommunistenes kritikk. Sjøl ikke en ivrig kommunistisk bedriftsleder kunne ha fungert godt innafor dette planleggings-systemet, fordi han ikke hadde tilstrekkelig informasjon om hva som var til samfunnets beste, og hvordan bedriften skulle legge opp sin produksjon for å tilfredsstille de virkelige samfunnsmessige behovene.

I etterkant ser vi at begge de to linjene hadde noe for seg. Hadde Sovjet vært sosialistisk, ville det trenges tekniske reformer av den typen økonomene gikk inn for, men også politisk mobilisering og "tjen folket"-innstilling. Men det viktige var jo at Sovjet ikke lenger var sosialistisk. Arbeiderklassen hadde mista makta, og planleggingssystemet skulle nå tjene interessene til det nye borgerskapet. Og derfor vant ingen av de to linjene fram. Det som vant fram under Bresjnev var to ting: en økonomisk politikk for å tjene supermaktspolitikken, og korrupsjon.

Planleggingssystemet var utmerket egnet for å kanalisere alle ressurser til rustningsindustrien, og til å legge opp til en planlagt og systematisk utplyndring av andre land i Sovjets innflytelsessfære. Manglene ved planleggingssystemet var utmerket egnet til å nære en ny klasse som kunne bli styrtrike gjennom korrupsjon. Det vil si agenter med gode kontakter på høyeste nivå, som kunne skaffe råvarer og avsetning for varene fra bedrifter som var villig til å gi dem god nok provisjon for jobben. Det er denne klassen som nå har blitt det nye mafiapregede borgerskapet. Det er denne klassen som har stykket opp den felleskapitalistiske eiendommen til virkelig privat kapital, og dermed avsluttet det alle borgere håper skal være en parentes i historia.

Det jugoslaviske systemet

Vi behøver ikke bruke mange ord på det jugoslaviske systemet slik det blei innført under Tito. Det kalles markedssosialisme, men var ikke noe annet enn kapitalisme med endel begrensninger som bare fikk det til å fungere dårligere. Bedriftene er overlatt til seg sjøl på det frie markedet. De er eid ikke av arbeiderklassen som helhet men av de som arbeider i dem. De kan fritt sette sine egne priser, hvilket innebærer at hvis de har mulighet til å utnytte en monopolstilling, gjør de det. De setter også sine egne lønninger, hvilket fører til at overskuddet spises opp av arbeiderne lokalt istedet for å gå til nødvendige samfunnsoppgaver. Det fører også til at arbeiderklassen avpolitiseres og omformes til bedriftsegoister. Det finnes små muligheter sentralt til å gjennomføre nødvendige omstillinger og restruktureringer, og ingen muligheter til å gjennomføre en sentral plan.

Vi må sørge for at det ikke blir dette systemet som danner mønsteret for vår sosialistiske planøkonomi.

Lærdommer

Den ungarske økonomen Kornai har oppsummert erfaringene med det sovjetiske plansystemet med sin teori om "mjuke budsjettbetingelser" (Kornai 1979). Den sosialistiske økonomiske systemet, sier han, er kjennetegnet av varemangel. Dette gjelder ikke bare forbrukeren, men også bedriftene. Det vil si at det som setter grensene for forbruk og produksjon ikke er etterspørselen, men tilgangen på forbruksvarer, råvarer, halvfabrikata og utstyr. Det betyr ikke at alt mangler. Men når produksjonen stopper opp, er det fordi noe mangler. Andre ting kan da ligge uvirksomme på lager. Hvorfor er det slik? Jo, fordi det ikke er noe annet enn mangelen på en eller annen ressurs som setter grenser for den sosialistiske bedriftens produksjon. Kravet til lønnsomhet, kravet til at bedriften skal dekke sine kostnader med inntekter og ha sunne planer for å få lån til dem i bankene, eksisterer ikke.

Bedriftene går ikke konkurs. Uansett hvor mye de sløser med ressursene og hvor ulønnsomme de er, vil de bli reddet ut av høyere organer - gjennom subsidier, skattefritak, gjeldssanering, nye lån eller justering av prisene. De må ikke holde seg innafor et gitt budsjett, men har "mjuke budsjett-betingelser". Dette former bedriftenes handlingsmønster. De regner med at alt de kan få satt igang, vil la seg finansiere på en eller annen måte, og ettersom de naturlig nok synes at akkurat deres felt er veldig viktig for samfunnet, prøver de å ekspandere så mye som mulig og sette igang så mye som mulig og få tak i så mye ressurser som mulig. Til slutt er det kanskje en liten del det skorter på for at det hele skal komme igang, men da har de samlet ihop så mye av de andre ressursene at disse blir liggende uvirksomme hos dem og skaper mangel hos andre bedrifter.

Når bedriftene er umettelige i å legge beslag på ressurser, er det ikke rart at det blir lite igjen til den vanlige forbrukeren, som faktisk har en hard budsjett-betingelse i form av lønningsposen.

Dette er naturligvis en meget ufornuftig måte å husholdere med ressursene på. Hadde det ikke vært for at det kalles planøkonomi, ville vi sagt at det er et anarkistisk system. Og hva verre er: det anarkistiske sløseriet og planløsheten stammer gjerne fra god vilje hos bedriftslederne til å tjene samfunnet og arbeidsstokken, og det forsterkes i høy grad av iveren hos de ledende organene etter å gjøre raske framskritt og "overoppfylle" planene.

Kornais teori har blitt en del av standard sosialøkonomi. Den brukes også i andre sammenhenger - til å forklare krisa i Sørøstasia, den skadelige virkninga av for snille politikere osv. Uansett så er det en teori vi kan lære av. (note 3)

Blant de tingene vi kan lære er at å overoppfylle en plan er like lite å følge en plan som å underoppfylle den. Det går faktisk antakelig best om vi har en litt avslappet holdning til hele det økonomiske livet. Det er som i skihopping og spydkast, der for stor iver fører til at en ikke får gjort de teknisk riktige tingene. Marx snakket om behovet for reserver under sosialismen. Det er disse reservene som ikke finnes, eller aldri finns tilgjengelig på rett sted i et system av sovjetisk type.

Enda viktigere er det å hindre at budsjettbetingelsen blir for mjuk, og sørge for et system som gjør det umulig å fortsette med ineffektivitet og sløseri. Dette må gjøres ved å stille lønnsomhetskrav til bedriftene, la dem betale for de ressursene de forbruker og nekte dem finansiering til tvilsomme prosjekter. Det er grunnen til at jeg vil ha arbeiderklassens sentrale styring med bedriftene, og at de faktisk må bli styrt av folk som tør å legge dem ned, slå dem sammen osv. Det er viktig at styringa av bedriftene er i hendene på folk som er kommunister i betydninga fra det kommunistiske manifestet: folk som ikke har andre interesser enn arbeiderklassens allmenne interesser.

Dette krever både skolering, åpen demokratisk debatt og innsynsrett og ansvarlighet overfor folkevalgte organer. Det krever også at folk som jobber på disse stedene har trygghet for at de ikke mister det sosiale fotfestet fordi om de blir omstilt, men veit at det finnes andre oppgaver i lokalsamfunnet som trengs å gjøres.

Risikerer jeg å gjenopprette kapitalismen med min understrekning av lønnsomhet og effektivitet? Ja, vi risikerer alltid det. Men faren er neppe større om vi opptrer slik at vi kan bruke så lite tid som mulig på nødvendighetens rike, og så mye som mulig på frihetens rike. Det var det sovjetiske systemet som til slutt førte til kapitalisme. Og til tross for kulturrevolusjonen i Kina, som jeg vurderer meget høyt, var heller ikke den reine politiske viljesanstrengningen istand til å forhindre det der.

Lønnsomhet og effektivitet er ikke kapitalistiske begreper. Det er nødvendige begreper for arbeiderklassen helt til det punkt hvor de blir sjølsagte og ikke noe å bry seg om mer. Vi har f.eks. avskaffet kapitalen, men vi har ikke avskaffet behovet for å erstatte utslitte anlegg med nye anlegg.

Følgelig må vi sørge for at hver enkelt bedrift fungerer på en slik måte at den kan gjøre det, uten å være avhengig av å bli tilført ressurser fra andre steder i økonomien. Forskjellen er at de ekstra ressursene vi skaper og frigjør på denne måten, ikke styres automatisk dit hvor de ville kastet mest av seg som kapital, men dit hvor de kaster mest av seg når det gjelder å få dekket samfunnsmessige behov i henhold til en plan. Om vi så ønsker, tar vi dem ut som fritid. Den dagen vi har stelt oss slik at vi tilsynelatende ikke lenger har noen valgmuligheter mellom fritid og produksjon, mellom forbruk og investering - det er den dagen noen andre har tatt over makta. Nøyaktig den dagen.

Fotnoter
Litteratur