Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Den 3. fronten
- medienes plass i krigsmaskineriet

av Ola Lars Andresen

Røde Fane nr 4, 1999

Roy Krøvel: Ryggsekkjournalister og digitale informasjonskrigere, Oslo: Spartacus, 1999.
313 sider - ISBN 82-430-0134-4

Ola Lars Andresen er forfatter og kritiker med 15 års erfaring som utenriks- og krigskorrespondent fra Midtøsten og Nordøst-Afrika. Han har vært knyttet til en rekke nordiske aviser samt det danske Ritzaus Bureau. Han var den danske dagsavisen Politikens korrespondent og representant i Kairo under den siste Golf-krigen i 1990-1991. I 1997 utga han sammen med den palestinske forfatteren Abdel-Qader Yassine første bind i en romantrilogi om det palestinske eksilet, Utstøtt, på Pax forlag.


Hvilken rolle eller oppgave har mediene for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner, spør Ola Lars Andresen i denne presentasjonen av Roy Krøvels bok, "Ryggsekkjournalister og digitale informasjonskrigere".

Denne framstillingen er konsentrert om å prøve ut Krøvels mediateorier på vinterens og vårens Nato-krig mot rest-Jugoslavia. Men jeg vil starte med et langt sitat fra boka, hentet fra den borgerkrigslignende situasjonen i Tyrkia. Etter å ha redegjort for en lang rekke eksempler på forfølgelse, fengsling og tortur av journalister og forfattere - og åpenbare drap på skrivende folk og menneskerettighetsforkjempere - i Tyrkia på 90-tallet, skriver den erfarne norske journalisten og krigskorrespodenten, Roy Krøvel:

"De mange arrestasjonene, forsvinningene, sensuren og bombeeksplosjonene er ikke engangstilfeller. Den nære historien forteller alt om hvor omfattende terrorkampanjen mot den kurdiske pressen i virkeligheten er. Özgur Gundem ble startet i mai 1992. I april 1994 skiftet den navn til Özgur Ulke. I løpet av de tre første månedene etter starten var tallenes tale utvetydige: Ni journalister ble drept, én ble alvorlig skadet og tre "forsvant". Sytten journalister satt i fengsel ved begynnelsen av 1995 - alle fortalte de om tortur. Fem distributører var drept, og ni avisselgere var tatt av dage. Özgur måtte skifte redaktør åtte ganger på mindre enn fem år etter april 1994."

Selv for de av oss som har fulgt med i utviklingen for kurdere hos vår NATO-partner Tyrkia, er det sterk kost å få presentert så nøkterne og nakne fakta. Grunnen til at jeg har valgt å starte med dette sitatet fra Krøvels bok, er likevel forfatterens etterfølgende kommentar:

"At det dreide seg om en vel planlagt og gjennomført kampanje, hersker det liten tvil om. Dødsskvadronene opererer tilsynelatende uforstyrret. I en landsdel hvor soldater står på hvert gatehjørne og det er angivere bak hver busk, kan det vanskelig forklares på annen måte enn at dødsskvadronene opererer med velsignelse fra høytstående offiserer eller politikere."

"Dødsskvadroner", sier forfatteren, som har lang erfaring som reporter fra Latin-Amerikas drapsmarker. Selv den mest skeptiske leser må gå med på at Krøvel vet hva han snakker om, for han er en journalist som er usedvanlig påpasselig med å kildebelegge sine opplysninger. Journalister i Krøvels stilling er nødt til det, enten man besøker ett konfliktområde med fulle presseakkredittiver eller - som oftest - under dekke av å være eventyrlysten globetrotter eller pilegrim.

Tyrkias dødsskvadroner

Men Tyrkia er fullt Nato-medlem. Nato er formelt sett en forsvarsallianse bestående av demokratiske stater. Demokratiske land skulle åpenbart ikke ha behov for dødsskvadroner, for bruk av drap, tortur og kidnapping som politiske instrumenter. Sånt er ikke demokratisk og må undergrave alle grunnleggende demokratiske forutsetninger i et hvilket som helst land. I Nato-landene er de militære operasjoner dessuten integrert i det såkalte fellesforsvaret. Men det Krøvel presenterer er rett og slett ikke annet enn noen av NATOs dødsskvadroner. Framstillingen er kanskje kontroversiell, men de fakta han legger fram er det vanskelig eller til og med umulig å bestride. (At de offisielle væpnede styrker både i USA og Storbritannia også har god greie på å trene opp og bruke dødsskvadroner skulle jeg ikke behøve å komme inn på her. Det er tilstrekkelig å nevne Nord-Irland.)

Den viktigste grunnen til at jeg startet denne artikkelen med disse to sitatene er allikevel at de på dystert vis belyser kjernen i det som er mitt tema: Medienes og journalistenes plass i krigsmaskineriet. Den voldsomme råskapen tyrkiske styresmakter bruker ikke bare mot kurdiske medier og journalister og forfattere, men også mot tyrkiske intellektuelle som drister seg til å antyde at kurderne eksisterer, viser ikke bare en total mangel på toleranse, men at det har skjedd en forstemmende reaksjonær utvikling i den sivilisasjonen vi er del av: Forestillingen om det såkalte totale forsvar har ført til at de intellektuelles helt nødvendige frie stilling er dødelig undergravd.

Dette rammer på ødeleggende vis medienes og journalistenes virksomhet. Både militære og sikkerhetspolitiske såkalte briefinger og sikkerhets- og forsvarsapparatets pressekonferanser, der det tilsynelatende gis anledning til å stille kritiske oppfølgingsspørsmål, er simpelthen omgjort til å være en forlenget arm enten av forberedelsene til krig eller den aktuelle krigføringen, hvis vi snakker om krigstid av en eller annen sort, ett eller annet sted. Dette er noe mer enn en del av den løpende profesjonelle desinformasjonsvirksomheten, et fenomen som er like gammelt som horene av alle kjønn og den trojanske hesten. Det vi står overfor er ganske enkelt resultatet av en uuttalt radikal "totalforsvarsdoktrine" som paradoksalt og stilltiende nok er vedtatt av vestlige regimer som krever å bli godkjent som demokratiske. Men denne doktrinen fører til praktiske resultater som utgjør en betydelig trussel mot de demokratiske systemer den er ment å skulle beskytte. For den gjør det umulig for mediene å fungere kritisk og uavhengig i spørsmål som kan bety liv og død for et samfunns egne medlemmer, og en stats eller et statsforbunds egne borgere. Resultatet blir som NRKs utenrikspolitiske nestor, Jahn Otto Johansen bryskt bemerket under en Dagsnytt 18-debatt i begynnelsen av bombingen av rest-Jugoslavia, at Natos informasjoner var det første som må tas meg grove klyper salt. Vi kan altså ikke engang forvente at det går an å stole på våre "egne" opplysninger.

Balkan

Et av spørsmålene Roy Krøvel stiller, er om moderne kommunikasjonsteknologi vil "gjøre sensur og undertrykking umulig", slik noen internettfanatikere vil ha oss til å tro. Før jeg går inn på - og for å kunne nærme meg - forfatterens egne vurderinger av de mest realistiske svarene på dette spørsmålet, skal jeg gi et lite bilde av mine egne erfaringer fra vinteren og våren 1999. Jeg har i mange år følt et visst engasjement for utviklinga på Balkan, og den vellykkede tyske kampanjen for å tvinge EU til å akseptere ødeleggelsen av Jugoslavia gjennom anerkjennelsen av Slovenia og Kroatia som selvstendige stater, har fått avgjørende betydning for mitt vedvarende NEI til formelt norsk medlemsskap i Den europeiske union.

For mer enn 30 år siden reiste og oppholdt jeg meg relativt ofte på Balkan. Om Balkan ikke utgjorde hele det "Syden" som jeg hadde personlige erfaringer med siden tenårene, sto området i min forestillingsverden så absolutt for de sydligere kulturer og levemåter som jeg satte høyest. Særlig gjaldt dette folk og levevis i forskjellige deler av Jugoslavia, der utjamning og sosial likhet, og relativt trygg og stø velferdsutvikling uomtvistelig var en viktig del av virkeligheten. At de positive sidene ved Titos gigantiske føderative prosjekt truet både det statskapitalistiske Sovjet og det privatkapitalistiske Vesten, fant jeg aldri noen grunn til å tvile på. At jeg som norsk ble like hjertelig mottatt både av serbere, kroater, slovenere, ungarere, albanere og hva folk i den jugoslaviske pannekakerøra enn måtte ha av røtter, bidro ikke til å dempe min begeistring for dem og deres vennlige smil til tilværelsen.

Desto sterkere opplevde jeg det derfor da jeg sommeren 1990 eller 1991 ble invitert på avskjedskaffe på BBCs Kairo-kontor med en jugoslavisk kollega som jeg første gang hadde møtt i borgerkrigens Beirut. Hun hadde i mer enn 15 år "dekket" Midtøsten for en av de største jugoslaviske avisene, og var en velkjent gjest i landsbyer og flyktningleire fra Tigris til Nilen. Hun tok farvel med å fortelle at det internasjonale stoffet i hennes avis nå var begrenset til å dreie seg om nasjonale nyheter. Derfor måtte hun "hjem". "Men ta det ikke så tungt. Jeg kommer snart tilbake til Kairo. Som politisk flyktning," sa hun profetisk.

Oppropet mot Milosevic fra internett

Med årene har jeg mistet den nære kontakten med flere venner på Balkan. Men vinteren og våren 1999 fikk jeg nye venner. Det skjedde på internett. De meldte seg i den elektroniske postkassa mi da jeg etterlyste uavhengige og individuelle stemmer, som måtte ha noe på hjertet. På den måten fikk jeg presentert (i Klassekampen) det første serbiske opposisjonsoppropet mot Milosevic etter at bombene startet å falle. Jeg sendte vennlige tanker til tre uavhengige kilder da NRKs Dag Halvorsen nesten ei uke seinere refererte til det samme dokumentet og presenterte det som en nyhet.

For første gang fikk jeg en sterk indikasjon på at den moderne informasjonsteknologien kan fungere. At den kan brukes kritisk, effektivt og etterrettelig. Men dette krever et stort og tidkrevende arbeid. Som vi kan tvile på om tabloidene er villige til å betale for. Det var i virkeligheten bare en brøkdel av informasjonene som fylte opp epostkassa mi som ikke var løgn og propaganda.

Drukne røster i babbel

Det er med andre ord korrekt at den såkalte informasjonsrevolusjonen innebærer noen banebrytende nye muligheter. For en relativt billig penge er uavhengige krefter i stand til å nå ut med informasjon som enten er sensurert vekk av myndigheter eller som ikke passer inn i en velsmurt propagandakampanje. Men dette har en rekke aktører forlengst oppdaget, med det resultat at de selv tar nettet i bruk for å drukne de autentiske røstene i desinformasjon og uinteressant babbel.

Ett av kapitlene i Krøvels ufortjent fortiede bok heter "Informasjonskrigen - en situasjonsrapport". Og det er knapt annet enn situasjonsrapporter det er mulig å legge fram. For det skjer en meget rask teknologisk og kostnadsmessig utvikling, som det er svært vanskelig å fastholde de løpende konsekvensene av. Roy Krøvel trekker fram et eksempel der en frihets- og likeverdssøkende etnisk og etterhvert politisk gruppering var i stand til å snu mediakrigen til fordel for den befolkningsgruppen den kjemper for. Det handler om zapatistene og deres sagnomsuste leder, kommandant Marcos. Krøvel åpner faktisk forordet sitt med å skrive: "Ideen til denne boka ble født i Chiapas i Mexico i 1994. Vi ventet på å få et intervju med geriljaleder Marcos i zapatistbevegelsen."

Året etter opplevde Krøvel at zapatistenes væpnede avdelinger ble omringet, da Mexicos president Zedillo sendte hæren inn i jungelen. Geriljalederne besluttet å unngå konfrontasjon ved å trekke avdelingene sine tilbake. Krøvel skriver: "Men det skulle vise seg at zapatistene hadde et annet våpen: Tusenvis av sympatisører og aktivister sto klare til å protestere og demonstrere mot bruddet på våpenhvilen (...) Og fra jungelen smuglet zapatistene sine nyhetsbulletiner og sine kommunikeer ut gjennom hærens jernring. På internett ble de spredd over hele verden. Det tok ikke mange timene fra soldatene hadde gjort det minste feiltrinn i den avsidesliggende jungelen, til aksjonistene i USA, Mexico og Europa visste om det."

Spøkefuglen Marcos

Viktig nok. Så fantes det i det minste tilgjengelig informasjon - eller i hvert fall motpropaganda. (Problemet var naturligvis å verifisere meldingene fra zapatistkilder.) Men så følger Krøvel opp med et vesentlig poeng, som går på innholdet i informasjonen: "Mens zapatistene trakk seg tilbake og forsvant opp i fjellene, sendte Marcos et spøkefullt brev til noen mexicanske aviser. Det var en surrealistisk fortelling. Marcos 'møtte' en bille som anklaget zapatistene for å rømme. (...) Lakonisk skrev han: 'Det er ikke det at vi ikke liker å reise i Latin-Amerika, men om vi ikke snart slutter å trekke oss tilbake, vil vi støte på et skilt der det står: Velkommen til den ecuadoriansk-peruanske grensen ..." Mer skulle det ikke til før den mexikanske presidenten fant det best å avblåse den militære kampanjen i den omgangen.

Råinformasjon om hendelser er viktig, særlig for journalister. Intelligente og kanskje utfordrende og edruliggjørende budskap er allikevel enda viktigere i det politiske spillet. Bak Marcos spøkefulle surrealisme - som myndighetene visste at de ikke kunne sensurere bort i det lange løp - lå en åpen trussel som makteliten i et gjeldstynget land ikke var i stand til å møte. Mexico brant etter å eksportere nærmest hva som helst, men ikke politisk uro og militære opprør. Det var ikke råinformasjonen, men et gjennomtenkt politisk budskap som veltet terningkastet i zapatistenes favør. Om man da kan bruke VG-språk i denne sammenhengen.

"Det er når ulikhetene blir mindre at en oppdager forskjellene. Når de nasjonale særtrekkene er truet, våkner den glødende nasjonalismen. Reaksjonen kan bli at folk trekker seg tilbake og søker til tradisjonene fordi verden virker fragmentert og usammenhengende. Vi samles igjen i de gamle fellesskapene, eller vi møtes igjen i nye forestilte fellesskap." Sånn skriver en norsk journalist og forfatter med stor erfaring om hva det er som får folk til å drepe hverandre.

Forestilt fellesskap

Kanskje har Krøvel lest Benedict Anderson, siden han tyr til begrepet "forestilte fellesskap", som er tittelen på Andersons ufattelig viktige bok om nasjonalstat og nasjonalisme. Når jeg selv velger ordene "hva som får folk til å drepe hverandre" tror jeg allikevel at det er mitt eget valg å ordlegge meg sånn. I det private liv er det kanskje frykt, hat og grådighet som gjør oss til mordere, men i det offentlige liv er det helst Gud og fedreland vi dreper for. Spørsmålet er hvilken rolle eller oppgave mediene har for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner. Tar man et større perspektiv for seg, så har Krøvel et poeng når han skriver at "verden" sånn sett ble skapt i vår bevissthet i løpet av en liten generasjon: "Fra 1835 til rundt midten av 1800-tallet ble flere av de store nyhetsbyråene grunnlagt av kolonimaktene." Til daglig foretrekker vi kanskje å tro at nyhetene er til for å opplyse oss, eller i det minste at de bør underholde oss. Krøvels angrepsvinkel er mye mer interessant, og sannsynlig mye mer korrekt. Nyhetsbyråene ble til fordi koloniherrer her og der trengte informasjon, og så hurtig informasjon som mulig. Krav må de nødvendigvis også ha stilt til kvalitet og nøyaktighet. Hvilket forutsatte behov for såkalt objektivitet og i det minste en viss uavhengighet av lokale myndigheter.

Kanskje det er riktig å si at vi har hatt et halvannet heldig århundre med en rimelig fri presse. Hvis det frie øyet, den frie pennen og stemmen nå er truet, skyldes det trolig både kommersialisering og slike truende fenomener som USAs globale og for eksempel EUs regionale hegemoni. Så mye makt på så få hender tåler ikke reelt innsyn og faktiske opplysninger om stoda, på samme måte som lokale krigs- og koloniherrer hadde behov for.

Fri informasjon

Fra det stadium å kunne kontrollere mediene gjennom sensur og tukt med kildene, til rett og slett å ta over mediene og redigere hvert ord og bilde, er det likevel ikke bare et langt skritt men mange lange fotefar. Det er sannsynligvis forestillingen og forventningen om demokrati som er den onde årsaken til dette. For å delta i et alminnelig kommunevalg krever velgeren et minstemål av fri informasjon. Hvis det er sånn at den frie informasjonen kan skape vanskeligheter for det faktiske maktapparatet - som kanskje til og med har erobret sine tinder gjennom frie valg - så er det klart at det gjelder å få de manipulerte nyhetene til å se ut som reine, skjære sannheten om de egentlige og virkelige vilkårene for hvermansens og frifrøkenfruas hverdag og vondeste timer.

Sånn sett er det lite nytt i Krøvels tema, for det har i det minste eksistert siden Sokrates (les: Platons) dager. Det nye er naturligvis teknologien - hastigheten og omfanget. Enda verre: det nye er kanskje konsekvensene. Amerikanske presidenter (les: Cæsar) kan bli felt av en ondsinnet mediastorm som enten kan handle om noe uinteressant eller noe usant. Derfor må Cæsar kontrollere media. Men det må Cæsar gjøre på så subtilt vis, at vi ikke oppdager det, og feller Cæsar fordi han prøver å kontrollere mediene. Kanskje det var derfor - for å stjele fra Jahn Otto Johansen enda en gang - at Nato tilsatte en fyr som så ut som en åpenbart mislykket "bruktbilforhandler" som talsperson under bombeangrepene på rest-Jugoslavia. Gikk det galt, så var det mulig å legge skylda på selgeren. Varene måtte naturligvis stå hevet over all kritikk.