Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Studentopprøret som ble til arbeideropprør

av Per Velde

Røde Fane nr 2, 1999


Det eneste som manglet var at biskopene okkuperte Notre-Dame. Opprøret i Frankrike i 1968 var - uten tvil - det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen, skriver forfatteren av boka, "Løp - den gamle verden er ute etter deg", i denne artikkelen.

Det har i år vært skrevet mye om "studentopprøret i Paris" som fant sted for 30 år siden. I virkeligheten foregikk dette opprøret over hele Frankrike - ja, i flere henseender lå "provinsen" foran hovedstaden. Etter 14 dagers slåssing i gatene gikk studentopprøret over i arbeideropprør, fabrikkokkupasjoner og generalstreik, den største og mest omfattende i noe industrialisert land etter 2. verdenskrig. I Frankrike er det dette som er 1968.

Utdanningseksplosjonen i Frankrike (250% økning på 10 år) hadde gitt overfylte universiteter med helt utilstrekkelig økonomi og velferd. Regelverket var autoritært og usedvanlig formynderaktig: Oppslagstavler var bare for lærerne og administrasjonen, og all (student)politikk, løpesedler og blader var forbudt. På studentbyene bodde kjønnene i hver sine blokker med vaktmann i resepsjonen. Debatt og kritikk i undervisningen var noe nesten uhørt. Blant studentene vokste harmen mot dette systemet parallelt med opposisjonen mot kapitalismens herjinger i 3. verden - særlig Vietnam.

På Nanterre, den nye studentbyen og universitetet utenfor Paris, ble det i 1967 dannet en aksjon mot umyndiggjøring: 150 gutter barrikaderte seg i en jenteblokk og erklærte reglementet for "avskaffet". Liknende antiautoritære aksjoner foregikk i en rekke byer. Våren 1968 begynte radikale studenter på Nanterre å ta seg til rette: de avbrøt foreleserne, motsa dem og okkuperte auditorier for å holde møter. Samtidig som de fylte veggene med ulovlige oppslag og veggaviser. 22. mars okkuperte de administrasjonsbygningen og førte debatter hele natta for å forberede et såkalt kritisk universitet etter modell av Berlin og London.

2. mai stengte rektor igjen Nanterre etter "bråk". Dagen etter holdt 400 studentledere fra en rekke venstreorganisasjoner møte på Sorbonne for blant annet å protestere mot dette. Der ble de arrestert av over 1.000 mann fra opprørspolitiet CRS som trengte seg inn. Da fangene ble ført ut til politibilene, fikk de juling på gata. Folk som så dette, begynte å rope "CRS = SS!", og da politiet angrep dem, begynte mange å kaste stein. Store mengder forbipasserende reagerte på politibrutaliteten og blandet seg inn, og det utviklet seg til et flere timers slag. 600 ble arrestert, 72 politifolk såret. Dermed var maiopprøret i gang.

Sorbonne

Mandag 6. mai marsjerer 30.000 gjennom gatene (alle demonstrasjoner er nå forbudt) og ender opp i et stort, nattlig slag med brennende biler, tåregass, politikøller og brostein revet opp og brukt som kasteskyts. 422 blir arrestert, 805 såret - av dem 500 politifolk. Fra nå av er det demonstrasjoner og aksjoner hver dag. Kravet er at politiet skal forlate Sorbonne og de arresterte slippes fri.

Onsdag 8. mai bukter et tog av 50.000 leende og nærmest dansende studenter seg gjennom byen, fra Latinerkvarteret til Triumfbuen. Stemningen er mer karneval og folkefest enn demonstrasjon. Med rødt flagg i spissen avsynges Internasjonalen over Den ukjente soldats grav. Tilbake i Latinerkvarteret kommer det igjen til timelange, brutale kamper med politiet.

På dette tidspunktet har resten av landet eksplodert; en strøm av streiker og okkupasjoner feier myndighetene av banen. Universiteter, studentbyer og gymnaser okkuperes, og ungdommen flytter inn - administrasjon og vakter jages vekk. Strasbourg blir nærmest en modell - universitetet der erklæres for autonomt og styres av et studentråd med stemmerett for alle. I alle byer velter demonstrasjonene gjennom gatene, og Frankrikes nesten 100.000 opprørspoliti har hendene fulle.

Barrikadenes natt

Fredag 10. mai får seinere navnet Barrikadenes natt. Kl 17.30 marsjerer 5.000 gymnasiaster under svarte og røde flagg mot Place Denfert-Rochereau hvor de skal møte studentene. Tilsammen er de 30.000. Mange vil gå mot ORTF, for sensuren i radio og fjernsyn er nå uutholdelig. Men politiet sperrer broene, og de kommer ikke over Seinen. Det er det nye produktet, transistoren, som organiserer og informerer denne natta. Radio Luxembourg og Europe nr.1 er til stede, og over hele landet sitter folk oppe og hører på utenlandsk radio hva som skjer i deres egen hovedstad - den offisielle radioen er taus. (Etterpå blir begge radiostasjoner utvist fra landet.) Studentunionen, UNEF, er med under sin leder George Sauvageot, og de yngre universitetslærerne under Alain Geismar. 22. mars-bevegelsen (sammenslutningen av venstreorganisasjonene) ledes av Daniel Cohn-Bendit.

Kl 21.30 gir Sauvageot og Geismar ordre over Radio Lux om å okkupere Latinerkvarteret. "Vi blir her, gjerne hele natta til krava er oppfylt," sier Cohn-Bendit. Kl 22 begynner de å reise barrikader. Nyheter og rykter flyr; kjente lærere og professorer er med dem - hele 3 nobelprisvinnere! Hundretusenvis av brostein brytes opp og blir til to meters barrikader, sammen med søppelspann, planker, benker, jernrister, veiskilt, bukker etc. Kl 22.30 melder radioen om femti barrikader - seinere blir det over seksti. Folk på byen og beboerne i strøket kommer bortom og prater oppmuntrende, og en fersk gallup forteller at 4 av 5 parisere er sympatisk til studentenes krav. Flere kvartaler er nå sperret av ved barrikader i alle retninger slik at de har ryggen fri – som en enorm "festning.". I hver gate fins en serie stengsler som politiet må nedkjempe en for en - fronten bryter ikke sammen om én barrikade faller. I den mest aktive gata, rue Gay-Lussac, bygges fem store og tre mindre barrikader.

Tåregass, klorgass og røykbomber

Kjente professorer arbeider nå på spreng for et kompromiss, politiet må ut av Latinerkvarteret. Kl 24.30 drar en studentdelegasjon under "røde Dany" til Sorbonne for å forhandle. Forgjeves. Kl 02.30 går politiet til voldsomt angrep. Først mykes stillingene opp med "artilleriet" - kaskader av tåregass, klorgass, røykbomber og en slags sporlys som gjør natt til dag. Deretter går "infanteriet" til stormangrep. Fra barrikadene pepres de med brostein og mange faller om. Bak hver av de store barrikadene står over tusen studenter som gjør kraftig motstand. Og i blokkene over henger folk ut av vinduene og heier på studentene - mange kaster ned gjenstander på det framrykkende politiet og får som straff skutt inn vinduene med tåregass. Mange firer ned sjokolade, vin, kake, forbindingssaker etc. til hjelp.

I timevis kjemper de i gatene. Studentene velter og antenner biler, og molotov-cocktails kastes mot politiet som rygger. Fra barrikader og biler knitrer flammene. Etterhvert som barrikadene ryddes og politiet rykker fram, trekker forsvarerne seg tilbake til de bakenforliggende barrikadene som bemannes. De siste stedene som yter motstand er maoistene i sin hovedbase Ecole Normale Superieure som slår tilbake seks angrep - og rue Blainville, en liten gate hvor politiet må kjempe i oppoverbakke mot en mur av flammer; der bor det nesten bare venstreorienterte som ribber leilighetene for inventar som kastes fra vinduene. Kl 05.15 bryter politiet gjennom, og siste motstand er knust.

1.100 er skadd (251 politifolk alvorlig), 80 biler er brent. Blant de hardt skadde er et flertall yngre arbeidere - opprøret er i ferd med å bre seg. Og: politiet fordømmes, studentene får sympatien.

Statsminister Pompidou

I Nasjonalforsamlingen er det nå full stans i arbeidet; opposisjonen er forferdet over at regjeringen nærmest lar studentene massakrere. En debatt om utdanningskrisa kommer i gang - nå som alle landets læresteder er okkupert. Statsminister Pompidou avbryter sitt statsbesøk i Afghanistan og bestemmer seg for å gjenåpne Sorbonne. 13. mai rykker politiet ut og studentene inn. Fra dette øyeblikk av er Sorbonne okkupert, og en uendelighet av frie forelesninger og debatter kommer i gang.

I hele denne perioden har studentene blitt angrepet av det mektige Kommunistpartiet (23% i valg) som kaller dem provokatører og uansvarlige. PCF kontrollerer den største fagbevegelsen CGT. Men grunnplanet (særlig de yngre) støtter opprøret og krever handling, og etter Barrikadenatta går derfor fagbevegelsen med på å utlyse én dags generalstreik og demonstrere for solidaritet med studentene.

Om ettermiddagen 13. mai beveger en studentdemontrasjon (30.000) seg mot Bastille-plassen for å møte fagbevegelsens tog. Der får de gledessjokk, for det som møter dem er et folkehav, det største på en generasjon - det snakkes om en halv til halvannen million! Toget marsjerer ut med en svær transparent i spissen: STUDENTER, LÆRERE, ARBEIDERE: KAMERATER. Deretter kommer de 30.000 som synger Internasjonalen, og så de faglige lederne og sentralkomiteen i PCF. Store mengder kulturarbeidere følger dem (Lelouch og Godard leder cinéastene), og en enorm mengde ansatte i radio og fjernsyn som krever bort med sensuren. Toget bruker 5 timer på å passere. Dette er den første og mektigste av alle felles manifestasjoner mellom studenter og arbeidere under maiopprøret.

Hva foregikk på de okkuperte universitetene?

På lærestedene over hele landet blir direkte demokrati og allmannamøter innført. Og i studentbyene blander kjønnene seg og bor hvor de vil. Hovedsaken er debatter om utdannings- og eksamensreformer (med demokrati), og det blir nedsatt kommisjoner som i ukevis utreder dette, med mange lærere som deltakere. Man diskuterer også alt det som før var blitt nektet: kultur, Vietnam, imperialismen, revolusjonen, forholdet studenter/arbeidere, fransk kolonialisme, sosialisme, kapitalisme, samfunnsmodeller etc., etc.

På Sorbonne holder Generalforsamlingen (studentrådet) møte hver kveld - 2.000-4.000 deltar - og debattene varer ofte hele natta. Alt som komitéene foreslår må godkjennes her. Og alle kommisjoner må lage rapport over arbeidet til koordineringskomiteen. Hver kveld velger forsamlingen en 15-manns okkupasjonskomité som har den utøvende makt - all makt korrumperer, og komiteen får bare mandat for ett døgn om gangen. Under Okkupasjonskomiteen fins en rekke utvalg: Presse- og informasjonskomité (daglig bulletin, dikt, informasjon og revolusjonær musikk over høyttaleranlegget), hygiene- og reingjøringskomite, et brannvern, en sovesalkomite, et mottakelsessekretariat (åpen-dør-dager med stor suksess) etc. Alle som vil danne komite, finner seg et ledig rom og melder så fra til romkomiteen; hele 200 komiteer fins - fra det selvfølgelige til det absurde. Sorbonne er blitt en landsby med restauranter, bokhandler, apotek, barnehage og marked. Men det kan ventes beleiring og angrep, og derfor bygges det opp lagre med alt fra bandasjer og epler til mel og vin. I kjelleren fins også et hospital, et senter for kunsthåndverk og et lager med alskens hjelmer, skjold og stokker. Og en løpeseddel til politiet: "CRS - dere blir lurt. Vi arbeider for at universitetet skal motta deres barn." Et stort team har overtatt det gigantiske kjøkkenet med en imponerende forsyningstjeneste fra bøndene i distriktet: poteter, kylling og grønnsaker strømmer på, nesten gratis - bøndene er rasende over avfolkingspolitikken, og over hele landet forsyner de okkuperte bedrifter og universiteter med mat.

Sartre og Beauvoir

Mange kjente folk kommer til Sorbonne for å delta i de store debattene. 7.000 klarer å presse seg inn i Le Grand Amphi når Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir dukker opp. (På veggen står det: "Løp, kamerat - den gamle verden er etter deg!") Sartre gratulerer med at fantasien nå har kommet til makta. "Studentene forkaster alt det som gjør dette samfunnet til det det er i dag,", sier han. "Det har kommet noe stort ut av denne bevegelsen. For dette er noe som forbauser og ryster. Dere prøver å finne opp - å skape friheten i handling." Seinere kommer en løpeseddel som siterer Sartre fra Radio Lux: "Disse ungdommene ønsker ikke sine fedres framtid, vår framtid - de har vist at vi var feige, utslitte, hemmet av lydighet. Deres forhold til dette universitetet er å smadre det - det er det eneste forholdet de kan ha."

Over inngangen til Sorbonne henger en plakat: STUDENTMAKT. Og inne dingler Mao, Marx, Marcuse på veggene sammen med en flom av veggaviser og et slagord: "Kamerater, verden blir ikke lykkelig før den siste kapitalist er kvalt med tarmene til den siste byråkrat!" Andre kjente graffiti: All makt til fantasien! Forbudt å forby! Vær realistisk - krev det umulige!

Ikke langt fra Sorbonne ligger filialen Centre Censier. Etterhvert som arbeiderne går til aksjon, kontakter stadig flere Censier, den røde basen. De ivrigste metroarbeiderne holder til der, sammen med ulike komiteer for fremmedarbeidere, felleskomiteer studenter/arbeidere, komiteen for utenlandske studenter og komiteer av undertrykte minoriteter som bretonere, alsassere, baskere, korsikanere, oksitanere etc. Pluss en komite av amerikanske desertører. Støtten til Censier er så stor at bare ved å henvende seg til Radio Lux, kan det meste skaffes. Minutter etter at radioen har bedt om det, velter det inn fire kjøleskap, fire komfyrer med gassbeholdere og masse kjøkkenutstyr, og studentmødre og husmødre i strøket kommer innom og gjør en innsats. Gratis trykkeriutstyr kommer også, og medisiner og tilbehør strømmer på: 12 feltsenger, oksygentelt og instrumenter til mindre operasjoner. Og hele tida velter det inn tonnevis med mat. Flere av bøndene er gamle motstandsfolk som hevder at mai 1968 er det de ble snytt for i 1945. Mesteparten av maten går imidlertid til fabrikker i streik. Lass med blomkål og artisjokker fra Bretagne, gratismat fra kjøpmenn i Hallene og Latinerkvarteret, pølse og paté fra rue Mouffetard, bakere gir pyramider av brød, og det hagler inn med hermetikk, vin og saft og lass med frukt fra Sør-Frankrike. Og, slik er et over hele Frankrike – ikke bare i Paris!

"Sosialisme eller barbari!"

Løpesedlene spys ut på Censier. "Sosialisme eller barbari!" står det på mange. Hierarkier og stengsler må rives ned, nye forhold må skapes mellom menneskene. Derfor sender de støttetelegram til arbeiderne på flyfabrikken Sud-Aviation som bygger barrikader og tar ledelsen som gisler, men som også holder gigantisk fest med koner, kjærester, familie og venner - dette er en gledens dag! Derfor frister heller ikke den tradisjonelle venstresida, graffitien er klar: "Om vi vinner, vil seiren da bli konfiskert av PCF?" Og: "Kommunistene = borgerskapets fremmedlegion."

12. juni stormer opprørspolitiet universiteter og fakulteter over hele landet. I de etterfølgende dagene forlates også mange lokaler frivillig. At de kunne holde ut så lenge, skyldes særlig generalstreiken som lammer landet og nesten velter regimet.

Arbeiderklassen går til aksjon

15. mai okkuperes den store flyfabrikken Sud-Aviation ved havnebyen Nantes. Om kvelden ankommer tusen studenter i fakkeltog for å gratulere. Nesten samtidig okkuperes Renault-fabrikkene i Cléon, og rødt flagg heises på hovedporten. Dagen etter brer streikene og okkupasjonene seg. Snart vaier røde flagg over Renault-fabrikkene i Flins, Sandouville, Le Mans og Billancourt. 45.000 arbeidere i Nord-Frankrike okkuperer 50 fabrikker. I radio truer statsminister Pompidou: "Franskmenn - noen vil ødelegge nasjonen og vårt frie samfunn. Regjeringen forsvarer republikken. Uansett oppfatning, gå imot oppløsning og anarki!"

17. mai krever de TV-ansatte rett til ærlig journalistisk arbeid og erklærer at de uten hensyn til ordre vil informere sannferdig. Så går post og telegraf til landsomfattende streik. 200.000 streiker nå, og stadig nye fabrikker heiser røde faner. Dette er såkalt ville streiker som Kommunistpartiet og det mektige fagforbundet CGT er imot. 18. mai angriper L'Humanité Cohn-Bendit og studentene (avledning, sier mange), men det hjelper ikke: Om kvelden er 2 millioner i streik.

10 millioner streiker!

20. mai: 4 millioner streiker. Studentunionen og det mindre fagforbundet CFDT holder felles pressekonferanse. Samtidig spres det løpesedler med oppfordring til væpnet opprør. I en tale til Renault-arbeiderne går derfor CGTs leder George Seguy sterkt imot revolusjon.

21. mai går lærerorganisasjoner med 400.000 medlemmer ut i streik - de støtter gymnasiastenes aksjoner og diskusjonsbevegelse. Nå streiker 7 millioner.

22. mai: CGT angriper Studentunionen. Sammenstøt med politiet i Latinerkvarteret. 9 millioner streiker og okkuperer.

23. mai: 250 aksjonskomiteer (snart 500) møtes i Paris og gjør vedtak om forberedelser til "organisert vold" (revolusjon). Store sammenstøt i Latinerkvarteret. 9 millioner i streik.

24.- 25. mai: Bøndene over hele landet begynner å sperre veiene med store traktorkolonner. Organisasjonene deres kommer sammen for å diskutere jordbruks- og avfolkingspolitikken ("Nei til proletarisering!"). Sjøfolk streiker i alle havner. Det samme gjør fiskerne ("Vestkysten vil leve!"). Svært tydelig er streiken til de 13.000 journalistene i radio og TV. Demonstrasjoner organiseres nå av CGT på en rekke steder. I Paris er det barrikader og voldsomme kamper flere steder i byen (500 såres, 648 arresteres), og studenter/unge arbeidere har møte på Bastilleplasssen. I nesten alle byer velter demonstrasjonene fram. Generalstreiken varer ca. 10 dager (10 millioner) og omfatter 53% av den arbeidsaktive befolkning; dette er rekord for industriland.

30 direktører

På dette tidspunktet går en aksjonsfeber over landet og når grupper som vanligvis ikke oppfører seg "sånn". Overalt angripes maktstrukturer og hierarki innen eget yrke: Leger okkuperer nå Association Médicale, arkitekter erklærer arikitektforbundet for oppløst, og skuespillere stenger alle Paris' teatre. Et dusin forfattere, ledet av Nathalie Sarraute og Michel Butor, okkuperer forfatterforeningens lokaler ("en dekadent institusjon") og får tilslutning fra 50 andre. Forretningsfolk (!) invaderer arbeidsgiverforeningens bygning, 30 direktører for provinsteatre og kulturhus kritiserer regjeringens antifolkelige program, og malere, kritikere og galleridirektører danner aksjonskomité for bildende kunst - og henger opp plakat ("Ubrukelig. Stengt.") på Nasjonalmuseet for moderne kunst. Andre kunstnere stiller ut bilder i de okkuperte fabrikkene, og teatergrupper og orkestre reiser rundt og spiller for de streikende. Så går symfoniorkestrene, arrangører og komponister til streik mens kunstnere av alle slag kommer sammen og diskuterer undervisningen av kunst og dens samfunnsmessige isolasjon. I lokalene i rue de Vaugirard debatter 1.300 filmfolk i flere uker (!) - de beklager sin isolasjon fra folkets liv og krever bort med profittmotiv og sensur: I spissen for flere hundre avbryter Godard og Truffaut festivalen i Cannes.

65 prester og revolusjonære dommere

Erkebiskopen av Paris uttaler at studenter og lærere ikke lenger tillater at andre avgjør deres liv og lykke - "Gud står for rettferdighet. Han er ikke konservativ." Og 65 prester i Paris-området erklærer sin sympati med solidaritetsbevegelsen. Unge protestanter og katolikker gjør opprør mot hierarkiet - de krever kristen revolusjon og fordømmer undertrykkende teologi - og unge jøder okkuperer le Consistoire, rabbinernes hus. I Atomenergidirektoratet og departementene legges arbeidet ned, og funksjonærer i Finansdepartementet roper slagord utenfor kontorene. 150 jurister, som er sjokkert over klassejustisen, danner "Komiteen av revolusjonære dommere" og fordømmer rettsvesenets funksjon i maktas tjeneste. Også Banque de France okkuperes av funksjonærene, og Air France overtas av de ansatte. På administrasjonsskolen for toppbyråkrater er det også opprør, og hos astronomene protesteres det mot maktstrukturen innen forskningen. Så møtes 200 museumsledere for å diskutere museet i samfunnet. Over hundre spillere okkuperer fotballføderasjonens lokaler: Der låser de inn generalsekretæren og landslagstreneren, heiser rødt flagg på balkongen og henger ut et banner: "Fotballen for fotballspillerne!" osv. osv.

Det eneste som mangler er at biskopene okkuperer Notre-Dame

Frankrike står stille. Kullgruver, skoler, post, telegraf, jernbane, ferger, transport i byer, flyplasser, banker, forsikring (...). Industrien har stoppet opp. Arbeiderne tar over elektrisitetsverk og gass; de kutter strømmen til industrien, men forsyner private. (Det sies at de Gaulle snart vil tale i radio og TV - han bør tale nå før strømmen blir slått av, sier folkevittigheten). Bensinlagrene stenges og privattrafikken forsvinner nesten helt. Turister må evakueres. Varehus og supermarkeder stenger sammen med havner, tollvesenet, raffinerier, drosjer, matvareindustrien - med påfølgende hamstring. Hoteller og begravelsesbyråer stenger, og folk må sjøl skaffe kister (...). I de store byene drukner de i gigantiske søppelberg som fyller gatene, og man snakker om faren for pest og epidemier.

Folks raseri hadde bygd seg opp over lang tid. Høsten 1967/våren 1968 hadde det vært en rekke aksjoner i landet med streiker, okkupasjoner, demonstrasjoner med gatekamper og sårede. 1/5 av arbeiderklassen levde på minimumslønn 350 francs (ekstrem fattigdom), og pensjonerte arbeidere døde i elendighet med 6,80 pr. dag (20 sigaretter kostet 1,50, legebesøk 16) . I storindustrien klagde arbeiderne over lave lønninger og helvetestempo og beinhard utbytting ved samlebånda, og mange snakket om det lave menneskeverdet de hadde og at de ønsket et liv med verdighet og mening. Boligsituasjonen var elendig: 51% var fra før 1914, 50% var uten varmt vann, 52% hadde ikke WC, 53% ikke bad, 65% ikke sentralvarme og 85% ikke telefon.

For fremmedarbeiderne var situasjonen verst. De bodde ofte i overbefolkete, usle leiligheter eller i bølgeblikkbyer og ble lønnet langt under tariff. Mange levde et liv som slaver, nesten "eid" av de store selskapene, totalt uten rettigheter. På Citroën jobbet 40.000 mann hvorav 25.000 utlendinger. Her var fagforeninger uglesett, men en manipulert "husforening" eksisterte. Bedriften hadde også et privat "politi" som trakasserte utlendingene med alskens kontroller. Fattige utlendinger ble innlosjert i herberger voktet av det samme private politiet; her fikk ingen slippe inn - ikke slektninger, ikke venner - fullstendig fengsel! Og i Villiers-le-Bel utenfor Paris bodde de 14 i hver leilighet på to eller tre rom - bedriften kontrollerte hele livet deres. Ifølge arbeiderne så Citroën på dem som et stykke arbeidende kjøtt, uten rett til liv, glede og trygghet. Flere hadde begått sjølmord. De holdt ikke ut, og de kunne ikke reise hjem - da ville familien sulte. Lønna var under halvparten av minimumslønn. "Det var et stort og rørende øyeblikk da vi okkuperte Citroën," forteller en. "Noen gråt, andre ropte hurra - så glødende var hatet."

Bøndenes aksjoner

Bondeopprøret var stort og omfattende. Bøndene dannet sine aksjonskomiteer med voldsom aggresjon, de blokkerte veier og byer med sine traktorkolonner og delte ut løpesedler: "EEC har ingen jordbrukspolitikk - bøndene tynes - mot avfolking og sentralisering!" Og satte opp plakater som oppfordret alle bønder til å forsyne de streikende og deres familier med mat. I milliontall hadde landbefolkninga blitt drevet hjemmefra - jordbruksarealet gikk ned, landsbyene ble tømt, og rike byfolk kjøpte gårdene til landsted. Det fantes også 600.000 landarbeidere med minimumslønn 1,92 francs i timen - en hårsbredd fra tiggerstanden. Når man kjørte ut på landet i disse dagene, så man i store trekk et billøst landskap. Her og der kunne man støte på lastebiler som arbeiderrådene på de okkuperte fabrikkene sendte ut for å kjøpe mat på landsbygda. Eller en konvoi fra CLEOP - studentarbeider-bonde-komiteene - som forsynte streikende arbeidere med gratis eller superbillig mat. Kjørte man forbi en bedrift, var det stengte porter, streikevakter og røde flagg.

Nantes

I byen Nantes (350.000) hadde folk likegodt okkupert hele byen. Den sentrale streikekomiteen, CCG, hadde flyttet inn i rådhuset og overtatt styringen; prefekten (fylkesmannen) hadde barrikadert seg i sin bygning, politiet var slått og forduftet. Ved innfartsveiene lå bemannede barrikader som skulle stoppe opprørspolitiet. CCG tok seg nå av alt, fra begravelser til forsyningstjeneste. Rasjoneringsbonger ble innført for bensin, og nødvendig transport organisert. Byen var inndelt i distrikter hvor komitéer sørget for kjøtt, grønnsaker og melk levert direkte fra bøndene til svært lave priser. Alle trengende fikk gratis mat og barn gratis melk og brød. Faste, lave priser i butikkene ble diktert av CCG. Studenter og arbeidere strømte også ut på landet for å plukke nypoteter som ble solgt til produksjonspris. Arbeiderkontroller passet på at bestemmelsene ble overholdt. Den sentrale Place Royale var omdøpt til Place au Peuple (Folkets plass), og over rådhuset vaiet rødt flagg. I småbyene og forstedene i nærheten styrte også streikekomiteer. På havna krevde sjauerne demokratisk nasjonalisering av handelsflåten, og sjøfolka hadde beslaglagt alle lasteskip.

Sluttfasen

Kommunistene og CGT har i flere dager ført forhandlinger med arbeidsgivere og myndigheter. 27. mai presenterer de triumferende avtalen på Renault - deres kjerneområde - og blir pepet ut. Deretter sier Citroën nei, og så alle. Et utrolig prestisjenederlag for kommunistene og jubel lenger til venstre. For flere og flere uttrykker nå at det er et nytt liv de vil ha, et nytt samfunn, ikke bare flere francs i posen. Til avisene uttaler streikende i ulike virksomheter - fra fabrikker og skipsverft til jenter i supermarkeder - at eierne ikke får komme tilbake; arbeiderne vil overta og drive selv. Det er blant annet slike revolusjonære undertoner som bringer fram den store borgerlige motdemonstrasjonen noen dager seinere.

29. mai organiserer CGT 3-400.000 i en kjempedemonstrasjon. De Gaulle forlater Paris og drar til Tyskland for å søke støtte hos franske tropper der. Statsapparatet er nå lammet, presidenten har rømt, embetsmenn og funksjonærer streiker, departementene er stengt. Matforsyningene svikter, og søppelberg fyller gatene. Og politiet bankes opp over hele landet. En gigantmanifestasjon (60.000) på Charlety stadion krever nå revolusjon; kommunistene er ikke med, men CGTs avdeling i radio og TV er der. CGTs rådgiver har nettopp hoppet av PCF fordi kommunistene ikke vil slå til i denne revolusjonære situasjonen: "Vi må organisere raskt, raskt for revolusjon!" er hans budskap (...) En slags konklusjon på møtet er at et nytt, stort revolusjonært parti må dannes straks.

Motoffensiven begynner

30. mai organiserer gaullistene en gigantisk, sjokkartet demonstrasjon med ½ million på Champs Elysées. Motoffensiven begynner.

Fra 4. juni gjenopptar en rekke sektorer arbeidet. Ryktene er tallrike i denne tida: de Gaulle samler tropper utenfor byen, det går mot borgerkrig, høye departementsfolk brenner papirer så ikke venstresida skal få se hemmelighetene i tilfelle revolusjon osv. Dag for dag går nye grupper tilbake til arbeidet, post, fly, jernbane, gass, elektrisitet. En etter en blir de største bedriftene nedkjempet av opprørspolitiet og tømt: På Renault-fabrikkene ved Paris går CRS til angrep kl. 3 om morgenen. De kjører ned porter og gjerder med trucker, kutter strømmen og jager ut okkupantene med gevær i ryggen. I fire dager bølger slaget i terrenget rundt fabrikken, og demonstranter strømmer til. Ved Peugeot-fabrikkene i Sochaux raser et to dagers slag hvor CRS dreper to og sårer femten med skytevåpen, men hvor politiet likevel drives ut av tusenvis av rasende arbeidere. Også i en rekke andre byer og industrier gjør arbeiderne voldsom motstand på kanten av væpnet opprør.

12. juni forbyr de Gaulle 14 venstreorganisasjoner og deres aviser. 17. juni går 17.000 Renault-arbeidere tilbake på jobb, og 20. juni Citroën og Peugeot. Ved valgene i slutten av juni vinner gaullistene en overlegen seier. 12. juli avblåser TV streiken, mange sparkes. Opprøret og okkupasjonene er stort sett over. 19 mennesker er hittil drept og 1.800 hardt såret.

Var arbeiderrådene som overtok bedriftene sovjeter? Var det et sovjet som styrte i Nantes? Og var bonderådene og studentrådene i praksis sovjeter? Var dette altså den klassiske, spontane organisering - arbeiderråd (med mulig rådsrepublikk) - som vi har sett så mange ganger før i dette århundrets europeiske historie?

Historikere og politisk interesserte strides. Uansett oppfatning: Dette er uten tvil det største sosiale opprøret i Vest-Europa etter krigen.