Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Jovisst går vi i 8. mars-tog!

av Mass Soldal Lund

Røde Fane nr 1, 1999


Den mannlige delen av venstresida har ennå ikke klart å gjøre det den kvinnelige har gjort lenge: å se på seg sjøl som et kjønn. Så lenge radikale og revolusjonære menn ikke klarer det, vil de fortsette å være kapitalens nyttige idioter.

Det råder stor enighet blant revolusjonære om at kvinnekampen er en av de viktigste kampene vi fører, og at klassekamp ikke kan sees adskilt fra kvinnekamp. Sjøl om det er kvinner som må gå i spissen for kvinnekampen, er det også brei enighet om at radikale og revolusjonære menn kunne gjort langt mer for å bidra, både når det gjelder prioritering av det politiske arbeidet og på det personlige plan. På tross av denne tilsynelatende enigheten, kan det virke som revolusjonære menn har problemer med å ta hintet.

Problemet er ikke mangel på intellektuell forståelse for at kvinnekamp er viktig. Jeg tror heller ikke den politiske skoleringa på kvinnekamp blant revolusjonære menn er så lav som enkelte vil ha det til, sjøl om den nok ofte kan være noe hul. En gammel vis kineser mente at den høyeste formen for erkjennelse er å kunne sette en teori man har laga, ut i praksis. Det er i forholdet mellom teori og praksis at den største utfordringa ligger. I motsetning til da kvinneopprøret i AKP kom på 80-tallet er det ikke forståelsen for kvinnekamp som mangler, men evnen til å sette de erkjennelsene som er gjort ut i praksis.

Halve oppvaska

De fleste av oss (jeg sikter nå til radikale og revolusjonære menn) kommer nok til å gå i 8. mars-toget i år også, men det blir på ingen måte bevegelse ut av det. Det vi trenger er en bevegelse av radikale og revolusjonære menn som allierer seg med kvinnebevegelsen og kaster seg ut i kvinnekampen.

For å si det med Kjersti Ericsson:

"Når kvinnene reiser seg, får det konsekvenser for mannen, både praktiske, følelsesmessige og for selve identiteten som mann. Her dreier det seg om noe langt mer enn halvparten av oppvaska. En fri kvinne – det vil måtte bety en helt annen slags mann enn han vi kjenner i dag." (Kjersti Ericsson: Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss?, AKP (m-l) 1986)

Vi skal sjølsagt gå i 8. mars-tog og ta vår del av oppvaska, men vi mangler fullstendig en strategi for hvordan vi skal finne en helt annen mann.

Syndenes forlatelse

En viktig feil som ofte blir gjort når gutter og menn diskuterer kvinnekamp, er at man havner i en destruktiv oppramsing av hvor uendelig udugelige vi er når alt kommer til alt. Hvordan skal vi kunne drive fornuftig kvinnekamp når vi ikke klarer å ta halve oppvaska en gang? Og innimellom blir denne holdninga aktivt støtta opp av kvinneaktivister som mener akkurat det samme.

Nå er det nettopp fordi vi har langt igjen at jeg har behov for å poengtere dette. Men jeg er ikke katolikk, og jeg tror ikke på syndenes forlatelse – at hvis vi bare bekjenner våre synder så vil vi bli fri fra dem. Å bekjempe feila vi gjør gjennom praksis, er jeg stygt redd for er den eneste måten å gjøre det på.

Denne troen på syndenes forlatelse er også en del av ei oppfatning mange har om at dette er noe personlig. Sjølsagt gjelder dette alle kvinner og menn og deres private liv, men først og fremst er kvinneundertrykkinga en samfunnsmessig mekanisme. Ved å redusere kvinneundertrykkinga til noe som kun gjelder den enkelte kvinne og mann, risikerer vi å glemme at den er en del av systemet vi lever i og ikke en del av menneskets natur. Kvinnebevegelsen har gjennom mange år kjempa for at kvinner skal bli sett på som kjønn og at undertrykkinga av hver enkelt kvinne i virkeligheta er en del av undertrykkinga av et kjønn.

Den mannlige delen av venstresida har aldri klart å gjøre det samme – å se på seg sjøl som kjønn. Uten denne innsikta er det heller ikke mulig å innse at menn er kapitalens nyttige idioter. Menn er kapitalens nyttige idioter som i nesten all samhandling med andre mennesker er med på å opprettholde samfunnets maktstrukturer. Når vi ikke klarer å se det, er det ikke så rart at vi ender opp med å se på oss sjøl som uforbederlige mannssjåvinister.

Perspektiver

Et annet problem er at mange radikale og revolusjonære menn mangler de rette perspektivene i kvinnekampen. Alle er enige i at kvinnekampen skal føres på kvinnenes premisser og at kvinnene skal stå i spissen og være ledende i kampen, men det råder i praksis ingen enighet om hvilket grunnlag menn skal gå inn i kvinnekampen på.

Det finnes i hovedsak fire mulige motiver. Det ene er det klassiske om at en sosialistisk revolusjon ikke kan gjennomføres dersom arbeiderklassen er splitta, noe den er når den ene halvparten undertrykker den andre. Det er sant at arbeiderklassen må være samla for å gjøre revolusjon og argumentet er viktig, men tanken om at vi kun driver kvinnekamp for å tjene klassekampen er farlig. Den har en underliggende holdning om at den virkelige arbeiderklassen er den mannlige, men at den trenger litt hjelp av kvinnene i arbeiderklassen. Videre mangler den ofte erkjennelsen av at kvinnekampen vil fortsette etter en sosialistisk revolusjon.

Et annet syn som ikke er like uttalt, er at kvinner er hjelpeløse og svake, og at de derfor trenger hjelp fra menn for å bekjempe kvinneundertrykkinga. Dette er en form for veldedighetstanke og synet mangler derfor erkjennelsen om at kvinneundertrykkinga er en del av et system. Det er en måte å fraskrive seg ansvar og dekke seg bak at man gjør så godt man kan.

Det finnes også radikale menn som ikke finner seg til rette med dagens kjønnsroller og blant annet skulle ønske seg større aksept for at menn kan ha såkalte kvinnelige egenskaper. For en del leder det til et syn om at menn skal drive kvinnekamp for sin egen del, fordi ei kvinnefrigjøring vil kunne føre med seg ei mannsrolle de vil trives bedre med. En slik motivasjon for å drive kvinnekamp fører ofte med seg et syn om at menn er nesten like undertrykte som kvinner, og man kan fort glemme de privilegiene som menn faktisk har ved å være det overordna kjønnet i kjønnsmotsigelsen.

Jeg mener at å bygge en bevegelse blant menn motivert på en av disse syna, vil føre til en feil politikk. Vi skal ikke føre kvinnekamp kun fordi det er nødvendig for klassekampen. Vi skal ikke drive med nedlatende veldedighet, ingen blir fri av at andre synes synd på dem. Vi skal heller ikke føre kvinnekamp som terapi for menn som ikke finner seg til rette.

Vi er imot alle former for undertrykking og for frigjøring av alle undertrykte grupper. Derfor er kvinnekampen en kamp vi må føre i solidaritet med kvinner. Revolusjonære menn har egeninteresse av kvinnekamp og kvinnefrigjøring, men det må komme i andre rekke. Vi må først og fremst være allierte med kvinnene i deres kamp. Kun med solidaritet som perspektiv og motivasjon kan vi få en riktig forståelse for hvordan de kvinneundertrykkende mekanismene virker. Bare da kan vi lage en god strategi for hvordan radikale og revolusjonære menn kan gjøre fornuftige bedrag til kvinnekampen.

Det er ikke først og fremst oss sjøl vi skal endre, men systemet som former menn til å bli undertrykkere. Det er idealisme å tro at kvinneundertrykkinga kan bekjempes ved at en gruppe revolusjonære menn gjør sitt beste for å ikke undertrykke og så skal det spre seg en slags holdningsendring fra det. Vi må endre systemet som skaper undertrykkere og så endre oss sjøl mens vi gjør det.

Mannsrolla

Hvis vi skal bryte ned det systemet som holder kvinner nede, må vi først forstå det, vi må vite hva vi kjemper mot. Jeg skal derfor prøve meg på ei analyse, med hovedvekt på den mannlige kjønnsrolla.

Kjerna i kjønnsmotsigelsen er at menn har makt over kvinner. Menn har både økonomisk og ideologisk makt over kvinner og til sammen kalles dette maktforholdet et patriarkat. Det ideologiske maktforholdet mellom kvinner og menn kalles gjerne kjønnsroller. Alle samfunn fra de første klassesamfunnene har vært patriarkater, men da kapitalismen vokste fram overtok den ikke bare patriarkatet men endra det også.

De nye kapitalistiske produksjonsformene stilte andre krav enn det produksjonen under føydalsamfunnet gjorde. Kapitalismen krevde først og fremst at produksjonen skulle være effektiv, og den skapte et skarpere skille mellom vareproduksjon og husarbeid. Nytte- og effektivitetstekninga førte med seg nye idealer for det nye borgerskapet, og de nye idealene blei nytte, effektivitet, fornuft, objektivitet, logikk, uavhengighet og styrke. Siden mannen hadde den økonomiske makta blei disse idealene forbundet med han, mens idealene for kvinnen blei det motsatte. Vareproduksjonen og den offentlige sfære tilfalt mannen, mens kvinnen fikk ansvaret for hus og det private.

Familien sånn vi har den i dag, blei den nye produksjonsenheten. Hver mann, uansett hvor lavt på rangstigen og undertrykt, hadde minst en person under seg, nemlig kvinnen hans som han hadde økonomisk og ideologisk makt over.

De nye idealene smitta etterhvert over til de lavere klassene og er hovedelementene i dagens kjønnsroller. Sjøl om både de økonomiske og ideologiske forholda mellom kvinner og menn har endra seg de siste 100 åra, er essensen i rollene de samme. Mannen skulle være fornuftig, sterk og uavhengig og skulle styre familien sin og forsørge den ved å selge arbeidskrafta si i vareproduksjonen. Kvinnens ansvar blei å reprodusere arbeidskrafta ved å ta seg av mannen og oppdra barn. Siden kvinnen blei sett på som ufornuftig, avhengig og svak og var underordna mannen, kunne hun jobbe for lavere lønn enn mannen. På den måten kunne kvinner delta i vareproduksjonen når kapitalen trengte det, uten at mennene mista kontrollen.

Den usynlige omsorgen

Det er ei særlig viktig side ved mannsrolla. Like viktig for en mann å være mannlig, å ha makt over kvinner samt å fylle de mannlige idealene, er det ikke å ha kvinnelige trekk. Han skal være fornuftig og logisk, så han må ikke være styrt av følelser siden det er noe som assosieres med kvinner. Siden han skal være uavhengig og sterk, må han ikke ha behov for synlig omsorg.

Men menn trenger også omsorg, og det blir forsterka av at menns hverdag i stor del består i å konkurrere med andre menn om posisjoner og anseelse. Derfor er kvinner nødt til å yte omsorg til mannen, omsorg systemet gjør han avhengig av, uten at den er synlig for han – usynlig omsorg. Den tilsynelatende uavhengige mannen er avhengig av kvinnen som usynlig omsorgsperson. Dette er ikke omsorg bare i form av å lage mat og vaske klær, men tar også mange andre former. Det kan f.eks. være å holde tilbake sine egne meninger sånn at en mann skal få fremme sine og så støtte for dem, lytte og spille enig sånn at mannen kan holde oppe sjølbildet sitt. Det kan være å forsake sine egne ønsker for støtte en mann i karriereplanene hans.

Denne dobbeltheten i mannsrolla gjør mannen sårbar og er årsaken til mange tragiske skjebner både blant menn og kvinner. Det er antagelig også et av de største privilegiene menn har, og frykten for å miste det kan være en viktig grunn til at mange menn er aggressive og avvisende ovafor kvinnebevegelsen. Det er ingen grunn til å tro at frykten for å ikke ha ei kvinne tilstede som sin personlige omsorgsinstans ikke skal være tilstede blant venstresidas menn.

Det ligger i mannsrolla at kjerna i det å være mannlig, kjerna i mannens identitet, er å ha kontroll over andre – i hvert fall kvinner. Det gjør at det er nærmest umulig å hevde seg blant menn uten denne kontrollen. Den viktigste omsorgsfunksjonen for kvinner er derfor å la menn få ha kontroll, ellers ville hele den mannlige identiteten rakne.

Ekstrem undertrykking

Voldtekt, kjøp og salg av kvinner, konemishandling o. l. skal jeg kalle ekstrem kvinneundertrykking. Jeg oppfatter at den rådende holdninga i Norge i dag er at menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking er sjuke mennesker som eksisterer på utsida av samfunnet. Det stemmer ikke. Den ekstreme kvinneundertrykkinga er ei ekstrem forlengelse av den rådende mannsrolla. Menn som utfører ekstrem kvinneundertrykking, er personer med et ekstremt behov for makt og kontroll, og ofte med et ekstremt behov for omsorg. Menn som slår kona si, er ofte livredd for at hun skal forlate han. Ikke for å si at alle menn er potensielle voldtektsmenn, men dette er personer med de samme behovene som andre menn, men som har gått til ekstreme metoder for å få tilfredsstilt dem. Alle menn er med på å fremme disse ekstreme handlingene med den hverdagslige undertrykkinga av kvinner de utfører.

Det er ikke de ekstreme tilfellene som er sjuke, men patriarkatet som skaper dem, som er sjukt. Dette er ikke ment som er forsvar av voldtektsmenn eller som en kriminalisering av alle andre menn. For å kunne bekjempe den ekstreme kvinneundertrykkinga og det sjuke systemet som skaper den, tror jeg dette er en nødvendig erkjennelse. Vi kommer ingen vei med å forsvare oss sjøl ved å utpeke noen som sjuke utskudd, når vi i virkeligheta trekker den samme vogna. Dessverre tror jeg det er mange menn på venstresida som ikke er villige til å innse dette.

En ny mann

Hvor skal vi begynne? En god start kan være å studere kvinnebevegelsen, som vi har mye å lære av. En særlig styrke i kvinnebevegelsen er at de har vært og er flinke til å kombinere teori og praksis. Det er kvinneaktivister som gjennom kvinnekampen har utvikla det som nå er den revolusjonære bevegelsens kvinnepolitikk. Kampen for f.eks. 6-timersdagen er å sette denne politikken ut i praksis igjen. Gjennom kvinnekampen er det laget mange gode analyser, bl.a. av kjønnsrollene. Dette er analyser vi må studere, og supplere med erfaringene vi har som menn.

En annen viktig lærdom fra kvinnebevegelsen er fokuseringa på kollektiver og kollektiv handling. På venstresida trengs det mannlige kollektiver med mer innhold enn rein forbrødring. Det trengs steder hvor revolusjonære menn i fellesskap kan oppsummere erfaringer fra den praksisen de har, lage analyser og planlegge felles handling. Også for personer fra det privilegerte kjønnet er det tungt å stå imot et så gammalt og inngrodd system som kvinneundertrykkinga er, og det trengs solidariske kollektiver der menn kan støtte hverandre i kampen mot patriarkatet.

Det ei stor oppgave vi står ovafor. Vi må bryte med et flere tusen år gammalt system og opp fra ruinene skal det reise seg en ny mann. Men store oppgaver har ikke stoppa den revolusjonære bevegelsen før, så hvorfor skal det stoppe oss nå. Målet vårt er tross alt å endre verden – intet mindre – så det er på tide å sette igang.