Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Problemer i feministisk tenking
med å revurdere klasse, rase og kjønn

av Joan Ackert

Røde Fane nr 1, 1999

Artikkelen "Rewriting Class, Race, and Gender: Problems in Feminist Rethinking"
ble opprinnelig publisert i Sosiologisk tidsskrift nr 2, 1997.
Oversatt og gjengitt med tillatelse fra forfatteren og Universitetsforlaget.
Oversatt av Harriet Rudd, Siri Jensen og Torill Nustad.


I den moderne kvinnebevegelsens barndom ble klassebegrepet et av de første måla for feministisk kritikk av mannssentrerte sosiale teorier. Debatten rundt kvinner og klasse og kapitalisme og patriarkatet var intense og ofte nyskapende, men forstummet etterhvert sjøl om hovedproblemene forble uløste. Oppmerksomheten ble i stedet rettet mot kjønn, identitet og kultur.

Som et svar på kritikk fra fargede kvinner og feminister i den 3. verden ble i 1980-årene mye teoretisk oppmerksomhet flyttet til skjæringspunktene mellom kjønn, rase og klasse. Innenfor dette nye fokus ble de gamle problemene med klasseanalyse ikke tatt opp. I mye av dette arbeidet blir klasse tatt for gitt som uproblematisk.

I denne artikkelen har jeg laget et sammendrag av utviklingen av disse diskusjonene, og jeg argumenter for at det fremdeles er nyttig å utvikle feministisk kritikk av klasseteorier og diskutere et feministisk syn på klasse som springer ut av forsøkene på å forstå hvordan kjønn, klasse og rase er koblet sammen i den kapitalistiske utviklingen.

1. Feministisk kritikk av klasse

Mot slutten av 1960-tallet og inn i 1970-årene hevdet feminister at alle teorier om klasse, om de var marxistiske, weberske eller basert på en yrke/funksjons modell, enten ignorerte kvinner fullstendig eller gikk ut fra at kvinners klassemessige stilling ble bestemt av stillingen til de menn de er knyttet til, og slik helt overså kvinners eget lønnede arbeid som bestemmende for dere klasseplassering (Acker, 1973). Videre hevdet disse klasseteoriene at de omfattet de viktigste sosiale strukturer for ulikhet og undertrykking, men de kunne ikke forklare den relativt sett større underordningen og utbyttingen som kvinner opplevde sammenlignet med menn med samme klasseplassering. Ideer om klasse var, hevdet feministene, bygget på implisitte bilder av den mannlige arbeider, og overså de ulike betingelsene for og sammenhengene rundt kvinners betalte og ubetalte arbeid. Resultatet var at disse begrepene ikke var kjønnsnøytrale, slik det ble hevdet at de var, men i stedet bygget på kjønnete forutsetninger. Kvinner var ikke fraværende i klasseteorier, de var usynlige - definert som ikke-arbeidere.

Klassebegrepet har mange ulike betydninger. For eksempel blir klasse ofte brukt til å beskrive hierarkier av materiell ulikhet knyttet til yrkesstrukturen. Slike beskrivende systemer er vanligvis basert på menns yrker og lider derfor av problemene skissert ovenfor. Mens beskrivelser av ulikhet er nyttig, var mange feminister mer interessert i teorier som tok for seg dynamikken i klasseprosesser.

Selv om marxistisk teori inneholdt alle problemene diskutert ovenfor, forsøkte mange kvinner, meg selv inkludert, å bruke og tilpasse den. Marxisme virket som et fornuftig sted å begynne for feminister fordi den fokuserer på undertrykking og utbytting og på hvordan herskende systemer kan nedkjempes. Marxistisk teori forsøker å avsløre de sosiale forholdene som ligger under hverdagens erfaringer med det økonomisk liv i kapitalistiske samfunn, og prøver dermed å fatte det som på overflaten ofte er uforståelig. Mange feminister prøvde både å forstå og forandre verden, og denne teorien gav flere muligheter for dette en noen annen tilgjengelig teoretisk tradisjon. Feministiske forsøk på å utvikle teori innenfor den marxistiske tradisjonen var, synes jeg, overraskende grundig og interessant.

Marxistiske og sosialistiske feminister forsøkte å rette opp manglene i den marxistiske klasseteorien på en rekke ulike måter. Forsøkene kan grovt sett deles inn i to grupper under betegnelsene: Teorier om husarbeidets politiske økonomi (Seccombe 1974, Hamilton og Barrett 1986) og kapitalisme/patriarkat teorier (Kuhn og Volpe 1978, Eisenstein 1979, Hartmann 1976, 1981; Barrett 1980). Begge tilnærmingene ga viktige bidrag til forståelsen av kvinner og klasse, og begge ble utsatt for både omfattende kritikk og forsvar, men ingen retning ga oss en tilfredsstillende løsning på de teoretiske problemene.

Teoriene om husarbeidets politiske økonomi tok ikke opp kjønnsforskjellene i betalt arbeid og strandet på et snevert og økonomistisk forsøk på å passe kvinners ulønnede arbeid inn i verditeorien/analysen av verdi. Kapitalisme-/patriarkatteoriene gikk utenom problemene med klasseanalyse ved å skape et atskilt system for å forklare den spesielle underordningen av kvinner, og etterlot det opprinnelige, mye kritiserte, klassebegrepet intakt.

Noen versjoner av kapitalist-/patriarkatargumentet illustrerer et generelt problem med kategoriske klassemodeller. Mye av den amerikanske litteraturen om patriarkat og kapitalisme benyttet en strukturell analyse, fokuserte på økonomiske forhold/relasjoner på det mest abstrakte planet og utledet klasser, klasseposisjoner og klassegrenser ut fra disse forhold/relasjonene. Innenfor dette synet består klassestrukturen av tomme plasser, en struktur av posisjoner bestemt av produksjonsforholda innenfor en bestemt produksjonsmåte. Selve strukturen stiller seg likegyldig til hvem som fyller de tomme plassene (f.eks. Wright 1985). Kvinner fyller noen av disse plassene, menn andre - og patriarkatet bestemmer disse plasseringene (f.eks. Hartmann 1981). På samme måte kan rase eller etnisk tilhørighet spille en rolle når det gjelder å definere hvem som dukker opp i hvilke posisjoner. Men kjønn eller rase har ingenting å gjøre med hvordan selve strukturen er dannet. I det strukturelle marxistiske synet "er marxistiske kategorier, som kapitalen selv, kjønnsblind." (Hartmann 1981) Og videre: "Hvis kapitalister organiserer arbeidet på en bestemt måte, er det ingen ting med kapitalen selv som bestemmer hvem (det vil si hvilke individer med gitte kjennetegn) som skal fylle de høyere og de lavere trinnene i lønnsarbeidsstyrken." (Hartmann 1980) Slik blir klasse begrepsfestet på et analytisk nivå hvor kjønn bare er et tilskrevet kjennetegn ved individer eller grupper av individer. Selv om denne strukturelle tilnærmingen har fått omfattende kritikk av andre enn feminister, gjenstår kjernen i problemet med tenke kvinner og kjønn inn i klasse så lenge denne måten å begrepsfeste kapitalistiske relasjoner ligger implisitt i ideer om klasse.

På tross av vanskene med feministiske forsøk på å omforme marxistisk klasseteori, etablerte disse forsøkene at kvinners ulønnede arbeid i hjemmet er verdifullt, selv om det var liten enighet om hvordan det skulle settes inn i en marxistisk analyse av verdi, og at kvinneundertrykkingen er en del av systemet og ikke kan plasseres bare innafor familie og reproduksjon. Men denne teoretiseringen rokket ikke ved den sentrale oppfatningen av klasse som fremdeles inneholdt forutsetninger som gjorde kvinner usynlige: Mangel på eller ufullstendige analyser av husarbeid og abstrakte, tilsynelatende kjønnsnøytrale, begreper som var basert på mannlige modeller av både arbeider og arbeidsgiver.

De livlige debattene på slutten av sekstitallet og på syttitallet om de strukturelle årsakene til kvinners underordning, innbefattet kvinners klasseforhold og deres plassering i klassestrukturer, klarte ikke å skape en ny helhetlig teori hvor kvinner og deres arbeid ble like sentrale som menn og deres arbeid. Som Beecher observerte: "Ved slutten av syttitallet hadde teoretiske analyser av kvinners arbeid nådd et slags dødpunkt. Folk debatterte fordelene og ulempene ved ulike måter å teoretisere rundt forholdet mellom produksjon og reproduksjon, patriarkat og kapitalisme uten å komme særlig mye lenger. Men både feministisk politikk og forskning om kvinners sysselsetting begynte å peke i nye retninger."

En ny retning konsentrerte seg om konkrete studier av bestemte historiske eksempler på kvinners ulikhet og underordning i kapitalistiske samfunn. Formålet var å forstå skjæringspunktene mellom kjønn og klasse i ulike typer yrker i endring (Cockburn 1983); i industrigreiner og organisasjoner (Game og Pringle 1983, Cockburn 1985) og i arbeidsprosessen (Knights og Willmott 1986). Rosemary Crompton og G. Jones (1984) analyserte kjønnsdelingene i "den tjenesteytende klassen". S.W. utformet teori om ekteskap som et klassesystem relatert til andre klassesystem. En debatt om hvorvidt kvinners klasseposisjoner "virkelig" blir bestemt av ektefellenes eller ikke dukket opp i britiske fagtidsskrifter. Mange av disse argumentene er representert i Crompton og Mann (1986).

En stor internasjonal konferanse om kjønn og klasse ble avholdt i Antwerpen i 1988. Alle disse spørsmålene ble diskutert, men oppsiktsvekkende lite nytt ble presentert.

En del feminister, inkludert meg selv, prøvde å overskride teorier om to atskilte systemer og lage beskrivelser av klassesamfunn der kjønn og klasse var forent i ett system av relasjoner. I Class, Gender and the Relations of Redistribution (1988) argumenterte jeg for at vi trenger å utvide våre forestillinger om klasseforhold til å omfatte distribusjonsforhold hvis vi skulle klare å begrepsfeste klasse på en måte som kunne inkludere ulønnede arbeidere - for det meste kvinner, og andre utenfor den betalte arbeidsstyrken som f.eks. de langtidsledige. Ikke-feministen E.O.W. brukte en liknende strategi ved å utvide forestillingen om klasserelasjoner til å omfatte kvinners arbeid. Forsøkene var svært forskjellige, men begge hadde et fundamentalt problem: De lot den sentrale oppfattelsen av klasser som feministene hadde kritisert, forbli urørt. De plusset bare på forestillinger om "relasjoner" relevant for kvinners arbeid. Jeg oppnådde derfor ikke det jeg forsøkte - å overkomme problemet med to atskilte systemer gjennom å legge fram et mangefasettert system av relasjoner. Jeg måtte, i hvert fall delvis, si meg enig med Cynthia Cockburn (1986) som sa at vi egentlig ikke hadde lykkes i å bringe klasse og kjønn sammen, i praksis snakket vi fremdeles om to systemer. Så sjøl om diskusjonen om klasse og kjønn fortsatte gjennom 80-årene, var det oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet, i hvert fall i USA, rundt teoretiske problemer med å forbinde klasse og kjønn med hverandre. Spørsmålet ble mindre sentralt for feminister. På 80-tallet bidro dette til en rekke skifter i feministisk tenkning: skiftet post-modernistisk/post-strukturalistisk, skiftet fra bevissthet til identitet og fra teorier om klasse til teorier om hvordan kjønn inngår i prosessen med å begrepsfeste/oppfatte og sosialt konstruere klasseplasseringer og klasseprosesser. (Acker, 1989)

Mange feministiske forskere fortsatte å bruke klassebegrepet, men uten å ofre så mye oppmerksomhet på de tidligere debattene. De som utførte empiriske studier av kvinners lønnede og ulønnede arbeid hadde en tendens til å bruke begreper som var mindre omstridte enn klasse - for eksempel kjønnssegregering eller kjønnsbestemte yrker (f.eks. Reskin og Hartmann 1986), menneskelig kapital teorier, køteorier (Reskin og Roos 1990) eller til og med teorier om rasjonelle valg (England og Farkas 1986), og unngikk klassebegrepet fullstendig. "Case"-studier fra arbeidsplasser og organisasjoner kunne identifisere subjektet som for eksempel arbeiderklassekvinne, men hva som lå i begrepet arbeiderklasse ble ikke utdypet eller fremgikk bare i det enkelte tilfelle av selve materialet.

2. Fremveksten av trippel undertrykking:
Kjønn, rase og klasse

I mellomtiden begynte utfordringer fra fargede kvinner i USA og Storbritannia, uttrykt i deres teoretiske, empiriske og politiske arbeid, å gjøre det klart, at en stor del av feministisk teori forutsatte en hvit middelklassekvinne lik de kvinnene som utformet teoriene. Hvis feminister skulle behandle ordentlig de spørsmålene som vi sa at vi prøvde å forstå, kunne vi ikke bare være opptatt av klasse og kjønn. Rase/etnisitet måtte også tas alvorlig. Slik ble kjønn, klasse og rase den tredoble undertrykkinga som måtte få sin teori. Mange innså at en additiv modell med kjønn, rase og klasse som atskilte dimensjoner eller systemer ville gjøre vold mot de erfaringene som feministene prøvde å fange med sine teorier. F.eks.: En kvinne som er svart (hvit), spansk (engelsk)-talende og en doktor (serveringsdame) oppfatter ikke seg selv i usammenhengende biter av kjønn, rase, etnisitet og klasse. Tvert i mot, alle disse elementene blir produsert og reprodusert innenfor den samme hverdagserfaringen i livet hennes. Teori ville måtte reflektere den virkeligheten og det varierte mønsteret og samspillet som skapes av prosesser med dominering, stilltiende forståelse og protester. Feminister fra den tredje verden (for eksempel Mochanty 1991) og fargede feminister (for eksempel Collins 1990) begynte å snakke om rase, klasse og kjønn som vevd inn i hverandre, som sosiale konstruksjoner, realiteter og identiteter som springer ut av bestemte historiske øyeblikk og bestemte steder, men som er formet av prosesser som kolonialisme, kapitalekspansjon, nasjonsbygging og krig.

Dette perspektivet er et svar på omfattende feministisk kritikk av essensialister og/eller universaliserende teori som postulerer en universell (hvit) mann eller kvinne. Den har også sine røtter i arbeidet til teoretikere som Dorothy Smith (1987, 1990) som hevder at de dominante prosessene i kunnskapsproduksjonen visker ut det menneskelige subjekt og skaper en objektifisert begrepsverden hvor ingen kvinne (eller mann med lite makt) har noen stemme. Løsningen på dette problemet med mangel på stemme og usynlighet er å aktivt begynne letingen etter kunnskap i hverdagserfaringene til konkrete kvinner. Altså, det å insistere på at feministisk arbeid må være konkret og rotfestet i ståstedene til et mangfold av ulike kvinner (og menn), leder til det synet at klasse, kjønn og rase (og etnisitet, nasjonalitet etc.) er forbundet med hverandre på en sammensatt måte.

Jeg tror ikke det er enighet om hva det ligger i en slik formulering om at fenomener er forbundet med hverandre på en sammensatt måte. Noen forfattere har en etnometodologisk tilnærming hvor disse forbindelsene først og fremst foregår i ansikt-til-ansikt møter. (West an Fenstermaker, 1995) Andre legger vekt på sammenvevd undertrykking som strukturer på makronivå (Collins, 1995). Noen forfattere snakker om systemer eller dimensjoner som virker sammen, noe som kunne innebære en utvikling av to-system-teori til trippel- eller flersystemteori. Jeg tenker at det ville være uheldig, fordi problemene med tosystemteori bare ville bli forsterket. Et annet spørsmål er innholdet i de ulike faguttrykkene. Debatter rundt betydningen av kjønn og kvinner har vært i sentrum for feministisk teoridiskusjon en stund (for eksempel Nicholson, 1994). Det finnes ulike oppfatninger om spørsmålet, men oppfatningene i seg selv er relativt klare. På samme måte har de komplekse spørsmålene om rase og etnisk bakgrunn blitt gjenstand for omfattende diskusjon de siste årene (for eksempel Hooks 1981, 1984 og Collins, 1990). Likevel, på tross av, eller kanskje på grunn av alle vanskelighetene diskutert ovenfor med å tilpasse klasse til de nye krava i feministisk tenkning, blir klasse, i mange av forsøkene på å inkludere rase, kjønn og klasse i den samme analysen, ofte brukt ukritisk som om begrepet var innlysende og uproblematisk. Nylige energiske debatter om kjønn og rase har omformet disse begrepene, men den gamle klassedebatten lurer fremdeles i bakgrunnen, uløst og antagelig glemt.

Hva er galt med det, kan man spørre? Vi vet alle hva arbeiderklasse og middelklasse betyr; disse ideene er nødvendige for å kunne forstå våre daglige verdener. Hvorfor kan vi ikke klare oss med de forestillingene som vår sunne fornuft gir oss? Det som er galt med det, tror jeg, er at denne bruken hopper over vår tidligere kritikk av klasse og denne utelatelsen, eller hukommelsessvikten, etterlater uspesifiserte ideer om klasse, som fremdeles inneholder de gamle forutsetningene som ekskluderer kvinner, etniske minoriteter og folk i den 3.verden. Som et resultat kan klassebegrepet bli mindre og mindre nyttig i disse tider med dramatiske forandringer. I tillegg kan klasse komme til å forsvinne inn i vår analyse av kjønn og rase, noe som ville være en ironisk utvikling.

En annen grunn til å ikke være fornøyd med den dagligdagse definisjonen, er at de raske, og ofte alarmerende forandringene som er på vei i på global basis, langt på vei er skapt av kapitalistiske akkumulasjonsprosesser. Kapitalismen kan ikke dekonstrueres vekk, de øyensynlige akselererende forandringene som feminiserer verdens arbeidsstyrke, ødelegger den gamle mannlige arbeiderklassen i de mest industrialiserte landene, fragmenterer livsgrunnlaget for mange, skaper millionærer og gjør millionvis fattige (for å nevne bare noen få av disse prosessene) viser hvor mye vi trenger en analyse av kapitalismen for å forstå hva som er i ferd med å skje. Klasse er en ide som kan formidle forbindelsen mellom de generaliserte og globale uttrykkene for kapitalistiske prosesser og de konkrete hverdags-/natterfaringene til vanlige mennesker (Smith, 1990) som samtidig med å takle disse prosessene også produserer en virkelighet i forandring. Et sentralt spørsmål er derfor hva slags analyse av kapitalisme og klasse, sammen med forståelse av rase og kjønn og andre ulikhetsprosesser, vil kunne hjelpe oss å forstå og, kanskje, til å tenke på hvordan vi kan takle disse forandringene.

3. Å tenke klasse på nytt

Den foregående diskusjonen foreslår en del av de elementene som jeg tror bør være med i nytenkning om klasse. Jeg later ikke som jeg har skapt et nytt klassebegrep, jeg foreslår bare måter å tenke og forske på som kan være nyttige for et slikt prosjekt. Disse er for det første, erkjennelse av at klasser blir formet i og gjennom prosesser som også skaper og gjenskaper rase- og kjønnsformasjoner. For det andre, å forstå klasse ikke som en abstrakt struktur som folk blir puttet inn i, men som oppnådd gjennom aktiv praksis som etablerer sosiale relasjoner og strukturer. For det tredje, erkjennelse av at klasse, sammen med rase/etnisitet, skal forstås ut fra standpunktene eller ståstedene til mange forskjellige mennesker, kvinner og menn. For det fjerde, at et klassebegrep som passer for feministiske formål, må utvides, forankret innenfor en bredere forestilling om økonomi enn vi opererer med nå.

Kjønn, rase og klasse forbundet med hverandre i praksis

For det første må klasse blir sett på som formet gjennom kjønn og rase, slik kjønn og rase er formet gjennom klasseprosesser som varierer historisk med tid og sted. Det finnes mye kunnskap om disse prosessene; de er synlige gjennom mange ulike innganger. Alice Kessler-Harris (1993), for eksempel, samler mye historisk forskning som gir oss et grunnlag for å forstå dynamikken i hvordan kjønn og klasse er innbyrdes forbundet gjennom kapitalistiske samfunns historie. I sosiologi er det en voksende litteratur som eksplisitt undersøker hvordan rase, kjønn og klasse virker sammen som organiserte interesser i utviklingen av politikk og sosiale bevegelser (for eksempel Barnett, 1993; Deitch, 1993; Blankenship, 1993). Akademikere fra tredje verden som undersøker kolonial og post-kolonial utvikling i dette perspektivet, har vist hvordan identiteter og handlinger blir formet i forhold til forandringer frambrakt av kolonialisme/kapitalisme (for eksempel Mohanty, 1991; Rowbotham og Mitter, 1994). Når det gjelder kjønn, rase og klasse i USA, skaffer kvinnelige akademikere fra den 3.verden fram en god del ny kunnskap (for eksempel Baca Zinn and Dill, 1994; Collins, 1990). Mary Romero (1992) beskriver chicana tjestefolk og hvordan deres liv formes av kjønn, klasse og rase. Evelyn Nakano Glenn (1986) har studert Nisei og Issei kvinner, de historisk betingede erfaringene til Japanske kvinner og deres døtre i USA. Sist, men ikke minst, begynner det å komme analyser av hvithet, den rasedannelsen som er så usynlig for dem som drar nytte av dens privilegier (for eksempel Franckenberg, 1993), men så sentral for klasse/rase/kjønns-prossesser.

Vi vet antagelig mer om hvordan kjønn, klasse og rase er sammenfiltret i livene til medlemmer av relativt sett underordnede grupper enn i livene til dem som har mer innflytelsesrike posisjoner. Et eksempel på skjæringspunkter i praksisen til de innflytelsesrike kommer fra mitt eget arbeid om kjønn og politikk i Sverige (Acker, 1992, 1994a, 1994b). Der gjorde styrken til den mannsdominerte arbeiderbevegelsen - en styrke som i hvert fall delvis vokste ut av måten bildet av den svenske familie støttet opp under et spesielt levedyktig arbeider/kapital kompromiss - det mulig for arbeiderbevegelsen å definere kvinnespørsmål på en slik måte at det ikke ville true menns makt i fagbevegelsen, arbeidslivsorganisasjoner, regjering eller det politiske liv. Mannlige ledere brukte begrepet klasse og krav om klassesolidaritet til å bringe kvinner til taushet, ved å definere visse spørsmål som utillatelige og feministisk organisering på tvers av klasser som borgerlig og anti-arbeiderklasse. I prosessen kom betydningen av arbeiderklassebevissthet til å inkludere sverting og fordømmelse av enhver handling som kunne defineres som feministiske. (Hermansson, 1993). I tillegg var rå maskulin oppførsel, inkludert oppførsel som nå ville blitt sett på som seksuell trakassering, en del av mannlig arbeiderklassesolidaritet og motarbeidet dermed kvinners deltagelse (Hermansson, 1993). Mannsmakt og mannsdominans var forbudte temaer innenfor arbeiderbevegelsen, på tross av aktiv støtte til mye sosialpolitikk som kom kvinner til gode. Forbudene mot slike diskusjoner falt i kjølvannet av sosialdemokratenes nederlag i 1991, og fagforeninger og sosialdemokrater begynte å ta iherdige tiltak for å inkludere kvinner og kvinnespørsmål på nye måter. For eksempel la LO vekt på å heve lønna til de lavtlønte arbeiderne, for det meste kvinner, med større kraft enn tidligere. Det sosialdemokratiske partiet vedtok at halvparten av deres kandidater ved valget høsten 1994 skulle være kvinner, noe som bidro til deres suksess ved valgurnene. Kjønnssammensetningen i fagbevegelsen har endret seg, og kvinnene har vært i stand til å rekonstituere sin kjønn/klassebevissthet fra å være en som beskyttet menns interesser til å bli en som også forsøker mer gjennomgående å inkorporere kvinners interesser. Kjønn har alltid vært grunnleggende, men brakt til taushet i måten arbeiderklasse ble forstått og erfart i Sverige, som andre steder; nå er kjønn et åpent omdiskutert spørsmål. Også rase er i ferd med å bli et åpent tema i arbeiderbevegelsen, ettersom innvandrere, særlig innvandrerkvinner, har blitt den mest lavtlønnede delen av befolkningen. Det kan argumenteres for at en del av suksessen med den svenske modellen tidligere kan tilskrives fravær av synlige minoriteter som et fokus for ulikheter og splittelse. Sverige er ikke et isolert tilfelle; hvit maskulinitet og mannlig samhold rettet mot kvinner har virket til å sementere klassesolidaritet og klassebevissthet også mange andre steder.

Menn fikk makt

Å se på kjønn, klasse og rase kan også belyse hvordan hvit maskulinitet, i særdeleshet, kan være implisert i den historiske fremveksten av sentrale kapitalistiske forhold. Som Kessler-Harris (1993) spør: "Hvordan forstår vi da de spesielle forholdene, som gjorde at noen menn fikk makt?" Hvilke spesielle former for maskulinitet vokste fram innenfra, formet og ble formet av skiftende økonomiske relasjoner, eller skiftende muligheter i koloniene og hjemme for eksempel? Hva er forbindelsene mellom maskulinitet og lønnsforholdet? I teorien fremstår lønnsforholdet som en abstrakt form. Konkret har lønninger alltid vært strukturert rundt kjennetegn som kjønn og rase. Kanskje fremveksten av den abstrakte form, som en generalisert form for makt, kom gjennom handlinger av menn som fant mening, nødvendighet og handling innenfor en spesiell form for maskulinitet?

Sosiale relasjoner som aktive handlinger/aktiv praksis

Et annet element i min feministiske nytenkning om klasse er å forstå klasse som sosiale relasjoner, ikke sett på som kriterier for å definere plassering i en på forhånd gitt struktur av hierarkier og utbytting, men forstått som aktiviteter og handlinger som mennesker tar del i når de tjener til livets opphold, sikrer overlevelse, organiserer og koordinerer arbeidet sitt. Disse handlingene og deres mening blir formet av kjønn og rase/etnisitet ettersom disse identifiseringene blir konstruert, rekonstruert, utfordret og kontrollert. I denne måten å tenke på har jeg blitt påvirket av Dorothy Smiths (1987, 1990) forestilling om herskerrelasjoner som utvidete sosiale relasjoner som forbinder lokale erfaringer med utenomlokale steder, der koordinering, administrasjon og ledelse bestemmer kravene, betingelsene for hva folk gjør lokalt. Utenom-lokale steder er også lokale for dem som aktivt skaper "herskerrelasjonene". Selvfølgelig likner denne formuleringen på måten sosiale relasjoner er blitt definert av andre. I vår tids kapitalisme, argumenterer Smith, er herskerrelasjonene stadig mer abstrakte, intellektualiserte, generaliserende og formidlet gjennom tekst. For eksempel kommer jobbvurderingssystemer produsert av store internasjonale konsulentfirmaer, med skriftlige instruksjonsbøker for å reprodusere og legitimere hierarkier i arbeidsorganiseringa der klasse, kjønn og ofte raseulikhet blir holdt ved like. (Acker, 1989). Bruken av disse involverer kompliserte rekker av handlinger som forbinder lønna til en bestemt ansatt med generalisert ledelsespraksis. Slike skriftlige redskaper for ledelse hjelper til å reprodusere liknende ulikheter i mange forskjellige land. De er kompliserte og mystifiserende, selv når de hjelper til å organisere kjønn/klasse/rase relasjoner.

Bruk av denne forståelsen av sosiale relasjoner gir ikke noe enkelt bilde av hvordan verden fungerer, men det er en metode som tillater oppdagelse av klasserelasjoner heller enn å utlede dem fra a priori formuleringer.

Å begynne fra kvinner (og menns) ståsted

Et annet element i en feministisk nytenkning følger av det som står over og av den feministiske innsikt at anstrengelser for å utvikle kunnskap bør starte fra kvinners ståsted. Igjen har jeg funnet Smiths spesielle utvikling av begrepet ståsted veldig nyttig. Ståsted kan sees som inngangspunkter til herskerrelasjoner, eller, i dette tilfelle, til klasse/kjønn/rase-relasjoner. De fleste klasseteorier, enten de er marxistiske eller noe annet, tar kapitalens ståsted eller ståsted innafor herskerrelasjonene. Dette betyr ikke at klasseteoretikere er for den nåværende strukturen, men at det de ser som viktig, er det som er viktig fra dette ståsted. Hvordan kapitalen fungerer er det sentrale spørsmålet, visse ting er relevante og synlige fra det ståstedet, andre ting er ikke. (se Smith, 1989).

Fra ståstedet til et mangfold av ulike kvinner, er mange andre og forskjellige ting relevant, de fleste av dem sannsynligvis av liten interesse for kapitalen, men kritiske klasse/kjønn/rase-spørsmål for de involverte kvinnene. Fra disse mange ulike ståstedene, er det mulig å se tilbake på herskerrelasjonene for å se hvordan de er bygd opp. For eksempel, fra kapitalens perspektiv er fattige mødre på sosialen i USA av liten interesse, i beste fall medlemmer av en "underklasse" fanget i et nett av avhengighet. Fra disse kvinnenes perspektiv, ser både deres klassemessige situasjon og kjønns- og rasemessige situasjon helt annerledes ut. De klarer såvidt å overleve ved hjelp av ulike kilder - offentlig støtte, arbeid, familie, ektemann og venner (Jencks, 1992). Offentlig utbetalt støtte er aldri nok til å dekke levekostnadene, men det er heller ikke lønna fra de jobbene som vanligvis er tilgjengelige for dem. Prisene på helsetjenester og barnetilsyn er høye og kan ikke dekkes på minimumslønn. Den eneste mulige veien er å kombinere inntekter fra ulike kilder i varierende blandingsforhold over tid. Mye arbeid går med til å opprettholde dette overlevelsesmønstret i det de forhandler innenfor kompliserte herskerrelasjoner. Alt dette konstituerer deres klassesituasjon. De er ikke marginale i forhold til kapitalismen, slik "underklasse" innebærer, fordi de er fanget innenfor kapitalistiske relasjoner. Men de er marginale fra kapitalens ståsted, og tjener en ideologisk funksjon som bilder på synd og mislykkethet.

Å bruke ideen om ståsted kan også være til hjelp i å utvide forståelsen av kjønn/klasse/rase i samtidig kapitalisme til et globalt perspektiv. En norsk kvinnelig jurist er forbundet med globale klasseforhold på andre måter enn en kvinnelig tekstilarbeider som ferdiggjør bluser i sitt hjem i Sør Korea, for eksempel. Ved å starte fra livene til disse ulike kvinnene tillater en kompleksiteten, variasjonen og forbindelsene i kapitalistiske relasjoner å komme til syne.

Utvide forståelsen av klasse og "det økonomiske"

Et annet aspekt av feministisk nytenkning har å gjøre med hva som teller som klasseforhold. Som eksemplet over innebærer, det blir for snevert å sentrere vår forståelse av klasse om relasjoner i betalt produksjon eller markedsprosesser. Slike begrepsmessige begrensninger hindrer analyse, enten vi vil forstå kvinners situasjon, samfunnsmessige strukturer som innebærer ulikhet, eller grunnlaget for sosiale bevegelser utenfor den mannsdominerte arbeiderbevegelsen. Crompton (1993) tar også opp dette poenget.

For å få et bredere perspektiv på klasseforhold kreves at vi utvider vårt begrep om hva som er økonomi. Hva som regnes som økonomi blir språklig og politisk definert og redefinert, vanligvis innenfor de grensene for hva som er relevant i etablert kapitalistisk praksis. Aktiviteter er vanligvis definert som økonomiske bare hvis de er gjort til varer, inneholder pengetransaksjoner eller kan bli regnet i penger. Når de samme aktivitetene ikke blir gjort til varer, som når kundene pakker sine egne grønnsaker eller pumper sin egen bensin, er de ikke lenger sett på som økonomiske (Glazer 1993). Feminister har lenge argumentert for at ubetalt husarbeid eller reproduktivt arbeid også bør sees som en del av det økonomiske, bør "telles" (for eksempel Waring, 1988), og anstrengelser for å gjøre dette er på gang i noen land. Men jeg mener at dette fortsatt er et for snevert syn til å få tak på de mange ulike måtene folk i dag blir berørt av, trukket inn i kapitalistiske akkumulasjonsprosesser og dyttet ut igjen.

Disse prosessene blir påvirket av hvordan lokale samfunn og familier fungerer. Kessler-Harris (1993) foreslår at klasse bør "defineres som en forlengelse av et bredere produksjonssystem som inkluderer familie, hjem og samfunn" (s. 199). Lønnsarbeid og marked er også del av det bredere produksjonssystemet. Klasseforhold inkluderer også andre prosesser som folk oppnår økonomisk støtte gjennom., som distribusjonsforholda i velferdsstaten (Acker, 1988). Maskulinitet og femininitet så vel som raseidentiteter former måten dette brede systemet fungerer på. "Både maskulinitet og femininitet, men særlig aggressiv maskulinitet, kan sees som instrumenter for økonomisk organisering - inkludert organiseringa av oppfatningene om hvordan lønnsarbeid kan være strukturert, så vel som organiseringa av selve arbeidsplassen" (Kessler-Harris 1993).

I fortida har klasseanalyser primært blitt begrenset av grensene for de enkelte nasjonalstater. Dette er helt åpenbart også et for snevert syn. Forandringer skaper nå stor kompleksitet på verdensbasis ettersom flere og flere mennesker blir inkorporert i kapitalistiske forhold. Mange forskjellige begreper refererer til disse prosessene - uformelle økonomier, uregelmessige arbeid, tilfeldig arbeid, "utvikling", tilbakegang på landsbygda, og i den andre enden av inntektsskalaen "den nye globale informasjonsøkonomien". Millioner av arbeidsløse, i betydningen folk som ikke arbeider i faste og regulerte jobber eller driver egen forretning, klarer å opprettholde livet på et vis, selv om det er på et minimumsnivå.

Hvis ikke våre klassebegreper i økende grad skal bli sneversynte og irrelevante, må det finnes en måte å inkorporere denne skiftende virkeligheten. Jeg synes at dette er den vanskeligste delen av oppgaven. Vi kan snakke om klasseforhold som overlevelsesforhold, som aktiviteter for å sørge for livsopphold, i det vi ser ulike former for å skaffe seg livsgrunnlag som måter å takle skiftende økonomiske omstendigheter og sikre overlevelse. Jeg bruker uttrykket "overlevelse" i en videre betydning, jeg ønsker ikke å begrense betydningen til aktiviteter for å holde sult og fattigdom på avstand. Uttrykket kan være for begrenset, siden det også skal gjelde de velstående, for hvem overlevelse ikke er noe sentralt spørsmål, selv om overlevelse på det ønskete forbruksnivå kan stå sentralt. Uttrykket bør også få tak i struktureringa av relasjonene gjennom det mangfoldet av maktforhold som organiserer, leder og kontrollerer mye av produksjonen. Et slikt syn på klasseforhold ville inkludere, for eksempel, kvinnene i noen afrikanske land som har utviklet ny økonomisk virksomhet og former for selvstendig næringsvirksomhet (f.eks. i den uformelle sektoren) ettersom vanlige jobber har forsvunnet. Det ville også lede oss til de forandringene i den globale økonomien som har skapt nødvendigheten av slike tiltak, og forbinde deres skjebne innenfor kapitalistiske forhold med for eksempel, IMF. Med et lite skifte av perspektiv kan vi da snakke om hvordan både kjønn og rase/etnisitet blir reprodusert innefor den pågående restrukturering av klasse.

Jeg har skissert et flytende syn på klasse som en pågående produksjon av kjønn og rasemessig formede økonomiske forhold, med rot i familie og samfunn så vel som i den globale organiseringa av kapitalen. Hvordan kan vi tenke om og beskrive de overordnede klasseforholda i et bestemt samfunn eller i den globale økonomien? De relativt enkle bildene av et hierarki av posisjoner eller et mønster av klasser som inkluderer, for eksempel, borgerskapet, middelklasse (eller midlere lag eller skikt), arbeiderklassen og underklassen holder ikke. Denne forestillingen om klassestruktur gir inntrykk av en relativt statisk modell for relasjoner og prosesser. Mens vi kan ønske å holde fast ved disse ideene av politiske grunner, mener jeg at de impliserer et spesielt bilde av kapitalismen som kanskje ikke lenger er presist, hvis det noen gang var det.

Jeg ønsker å foreslå et annet bilde. Kapitalismen ser for meg ut som et muterende monster, oppslukende og utstøtende, som forandrer former, beveger seg fra et sted til et annet, som gyter abstrakte, ulegemliggjorte teknologiske vidundre, mens den gjenskaper det 19.århundres utsvettingsbedrifter, organiserer seg selv gjennom stadig mer abstrakte relasjoner, formidlet gjennom tekst, men også gjennom de mest gammeldagse direkte utbyttingsforhold, som bruker opp jorda, vannet, trærne og skaper enorm rikdom samtidig med global utarming - med andre ord gjør hva den alltid har gjort, men bedre og med mye mer imponerende teknologi. Monsteret er ikke desorganisert, men muterer på uventede måter. For eksempel er den nye mafiaen i Russland en form for privat forretningsdrift på samme måte som verdens narkotikakarteller er det. Nede på gata viser lokale stoffselgere at de forstår kapitalismens logikk. Monsteret har en verdensbank og internasjonale finansmarkeder (hvor mange mutasjoner finner sted). En slik organisasjon bør ikke bli tiltenkt hjerne eller blodomløp, for monsteret jeg tenker på er ikke analogt med en levende kropp. Det har en bestemt, veldig generell logikk - utbytting og akkumulering - forstått av millioner av mennesker som bruker logikken, ofte på skapende vis under veldig mange ulike betingelser. Noen av disse betingelsene er bevisst konstruert, som når regjeringer både beskytter og kontrollerer kapitalistisk virksomhet. Men, forutsigelser om hvor monsteret vil oppsluke og utstøte, hvor og når det vil endre form, er ikke mulig, slik det heller ikke er mulig å forutsi de eksakte formene for nyutvikling i kunsten. Ettersom mutasjonene fortsetter, forandres klassene, og likeså formene for kjønns- og raseundertrykking.

Dette bildet er bare et forslag, men jeg synes det er tid for nye bilder som kan gi oss mer skapende måter å forestille oss steder og prosesser for intervensjon og forandring.

4. Konklusjon

Begrepet klasse får mye av sin betydning fra klassekamp innafor kapitalistiske land. Underordningen av kvinner, kolonialisme, slaveri - alt del av kapitalistisk utvikling - ble inkorporert i klasseorganiseringa som "de andre", som "outsidere" som maskulin klasseidentitet ble formet i motsetning til. Å forsøke og fornye ideen om klasse er ikke for å benekte dens viktighet - verken intellektuelt eller politisk, men bare for å si at det er tid for å erkjenne kjønn, rase og etnisitet som alltid tilstedeværende realiteter, og erkjenne dem med et syn på klasse som ikke hele tiden gjenskaper dem som utenfor og uviktige.