Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Hvilken Gud tilber vi?

av Øyvind Sagedal

Røde Fane nr 5, 1998


På 80-tallet opplevde vi i Norge, med få unntak, en ganske massiv svartmaling og fordømmelse av den islamske revolusjonen i Iran. Dette gjaldt for politiske miljøer såvel som for kirkelige. De politiske og kirkelige miljøene fant en felles fiende i de iranske massene som slåss mot den vestlige imperialismen i Allahs navn. Muslimske fundamentalister ble et skjellsord i vest. De var jo militante. Og de krevde sin rett.

Fra våren 1986 til høsten 1990 oppholdt jeg meg store deler av tiden i Libanon som solidaritetsarbeider for Norwegian Aid Committee (Norwac)/Palkom. Dette var en meget lærerik tid, først og fremst politisk, men også i teologisk forstand. Her var allting klart, som min libanesiske venn Michel formulerte det. Og i en viss forstand var det rett, også sett med en utenforståendes øyne. Mange forhold ble klare, samtidig som situasjonen var kaotisk og komplisert.

Den politiske situasjonen i dette lille landområdet (ca. 20 mil langt og 5 mil bredt) ble bestemt av mange motstridende interesser: Rivaliserende klaner med ulik religiøs tilknytning (det fantes 17 offisielt anerkjente konfesjoner, muslimske og kristne), mange med egen milits. Regionale makter, først og fremst Israel og Syria, med sine soldater og sine libanesiske allierte. Dernest Iran gjennom Hezbollah, og Irak gjennom libanesiske tilhengere av deres gren av Baathpartiet (den rivaliserende grenen av dette partiet sitter med makten i Damaskus). Som mandatmakt fra det Ottomanske rikets sammenbrudd etter 1. verdenskrig og fram til Libanons selvstendighet i 1943 hadde Frankrike sine historiske interesser i landet, først og fremst i allianse med maronittene, den største kristne grupperingen. Den maronittiske kirken, med utspring i den syrisk-ortodokse tradisjonen, hadde utviklet en selvstendig kirkelig organisering med en særegen liturgi. Den vestlige orienteringen for denne gruppen kommer kirkelig sett til uttrykk gjennom at deler av presteskapet sluttet seg til den romersk-katolske kirken 1180, og senere inngikk de to kirkesamfunnene en formell union. Russland har historisk sett hatt alliansepartnere blant de ortodokse kristne, mens engelskmennene satset på druserne, en særegen muslimsk sekt som historisk sett bare finnes i fjellområdene i Libanon, Syria og Palestina. I Libanonfjellet bodde druserne i den sørlige delen, mens maronittene holdt til i nord. Her nøt de under det ottomanske styret en viss grad av selvstendighet, og siden druserne var den sterkeste grupperingen, utnevnte ottomanene en drusisk emir, en skatteoppkrever med utstrakt myndighet. Embetet gikk i arv i en bestemt familie, men da maronittene på et tidspunkt hadde overtatt hegemoniet, konverterte vedkommende emir og ble maronitt!

I etterkrigstiden og fram til jernteppets fall, var Midt-Østen, og dermed Libanon, arena for den imperialistiske rivaliseringen mellom de to supermaktene. I dag liker som kjent den vestlige supermakt å demonstrere sin fortsatte potens, også i Midt-Østen, i ansiktet på en sjuk og sjanglende russisk bjørn. Og midt oppe ialt dette finner vi FN med sin fredsbevarende styrke, en styrke som kanskje ikke er helt klar over hvilke interesser den tjener.

Libanon ligger trengt inne mellom Israel og Syria, og landets politiske situasjon blir i stor grad bestemt av styrkeforholdet mellom de to. Samtidig er det slik at det som skjer på det politiske plan i regionen, øyeblikkelig blir reflektert i dette lille landet. Et interessant eksempel er det som skjedde da det var inngått våpenhvile i Gulfkrigen mellom Iran og Irak. Da begynte nemlig Saddam Hussein øyeblikkelig å bygge en allianse med kristne grupperinger i Libanon. Poenget med denne alliansen var først og fremst å utfordre Syria og Iran. Som kjent var de siste allierte i Gulfkrigen, og i Libanon stod (står) Syria med 30.000 mann, mens Iran var en sterk støttespiller for Hezbollah. Frontlinjen fra Gulfkrigen ble altså flyttet til Libanon så fort våpenhvilen var et faktum.

I Libanon var altså religion og politikk vevd sammen i et uoversiktlig mønster. Samtidig ble det tydelig at de grunnleggende problemene egentlig ikke var religiøse. Landet var nærmest et klansamfunn med motstridende økonomiske og politiske interesser, og dette landet ble klemt mellom regionale stormaktsinteresser og stormaktenes politiske spill.

Det politiske spillet i Libanon, og forholdet mellom religion og politikk, ble mye tydeligere ved selvsyn, selv om mye forsåvidt kunne være kjent. Mer overraskende var det kanskje å oppleve den islamske revolusjonen i Iran med utkikkspunkt i Libanon i forhold til det perspektivet man fikk i Norge. Her var skjellsordene og fordømmelsen temmelig massiv. Men folk i Libanon så på revolusjonen i Iran som folkelig og progressiv. Den representerte et håp for hele regionen. Og den stod sterkt i manges bevissthet, for islam var en viktig del av deres egen tradisjon, mens marxismen for eksempel ble sett på som noe vestlig. I kamp mot shaens flørting med vestlige verdier og vestens imperialistiske interesser ble det viktig for presteskap og folk å sette fram deres egen alternative samfunnsmodell bygd på islam.

Det ble mange samtaler med min venn Michel om marxisme og islam. Selv var han kristen libaneser og hadde vært aktiv i PLO, inspirert av den revolusjonære Mao. Men nå var det islams tid i Midt-Østen, det militante "fundamentalistiske" islam. Anført av ayatollah Khomeini. I Libanon kom dette til uttrykk gjennom Hezbollahs sosiale arbeid og motstandskampen mot den israelske okkupasjonen. Her var det "Guds parti", de "fundamentalistiske" shianene som stod for en progressiv linje. Men underlig var det å lese Khomeinis "Islam and revolution". Det umiddelbare inntrykket var slående og klart: Måten Khomeini argumenterte på, liknet til forveksling den argumentasjonsmåten som jeg kjente fra pietistiske miljøer i Den norske kirke. Med den forskjell at på sør- og vestlandet argumenterer man innenfor en kristen tradisjon, mens Khomeini naturligvis argumenterer ut fra Koranen og en islamske tenkning.

Som prest i Øyer i Gudbrandsdalen har jeg i flere runder vært involvert i arbeid med kirkeasyl. Det har til tider gitt sterke opplevelser. Noe av det sterkeste var å oppleve at indremisjonsforeningen åpnet misjonshuset for kirkeasyl. Disse konservative kristne, som kanskje ikke føler seg helt fremmede overfor en "fundamentalistisk" tankegang, åpnet sitt hellige hus for å gi beskyttelse til to muslimske familer fra Kosovo. Ingen forsøk på misjonering. Bare åpne armer og vennskap. En erfaring som berørte meg sterkt. Og med interessante perspektiv: Hvilken Gud kom til syne gjennom disse konservative kristnes åpne armer overfor de muslimske flyktningene? Var det den samme Gud i hvis navn de "fundamentalistiske" kristne fordømte den "fundamentalistiske" revolusjonen i Iran?

Hvilken Gud er det vi tilber? Eller nærmere bestemt: Hvordan forholder Gudstroen seg til den politiske virkelighet? Et prinsippielt entydig svar blir det vanskelig å gi. Det burde disse eksemplene vise. Bare en konkret analyse av den historiske virkelighet kan gi oss svar. Og det foretas analyser, ikke minst av motstandskampen i den islamske del av den 3. verden. Men i denne sammenheng kommer vi heller ikke utenom den palestinske utfordringen. I de okkuperte områdene drives det i noen sentra en systematisk dialog mellom muslimer og kristne. Noen steder er også jøder trukket inn i en trialog. Men fra noen av de palestinske frigjøringsteologene lyder det utfordrende spørsmålet: Er det den samme Gud vi tilber som den fundamentalistiske kristne fra vest hyller når de støtter sionistene i deres kamp for å knuse vår nasjonale identitet?

Så hvilken Gud tilber vi?