Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Må vi bekjempe religionene?

av Morten Falck

Røde Fane nr 5, 1998


Vi materialister betrakter religion som "folkets opium", et trøstende løfte om hinsidig løsning på dennesidige problemer, et løfte som også gir den sløvende virkninga opium har på dem som har råd til det virkelige stoffet. Vi betrakter dette som en falsk bevissthet, en ideologi. Som altså bør bekjempes, fordi den er falsk, og fordi den svekker kampen for en bedre verden her i dette liv.

Det er lite som har hatt samme evne til å splitte som spørsmål om tro, og kampen mot religiøse dogmer har ofte skilt de radikale/revolusjonære fra et troende folk. Det er jo ikke folket vi vil bekjempe, men de idéene som hindrer kampen mot den felles fienden. Må vi bekjempe religionene?

Her er noen tankevekkende historiske episoder; Kielland-saka, blasfemidebatten og Arnulf Øverland og Rushdie-saka.

I. Kielland-saka

Alexander Lange Kielland debuterte i 1879 med Novelletter, og i årene som fulgte utga han en sperreild av bøker, et litterært bombardement som i hovedsak var retta inn mot restene av det gamle samfunnet, mot overlevde institusjoner, forbeinet embetsmannsvelde og hyklerske statskirkeprester. Han sympatiserte med de små i samfunnet, og viste hvordan de blei undertrykt og ødelagt av embetsmannsveldet. Men hans helter var ikke å finne i arbeiderbevegelsen. Kielland skreiv for "den nye tids menn", nemlig de flittige gründerne, småborgere og industrikapitalister som bygde landet, de som faktisk etablerte det Norge vi fortsatt lever i, den moderne kapitalismens Norge. Det han kjempa for, var noe så absurd sjølmotsigende som en kapitalisme med et menneskelig ansikt, der det arbeidende folket hadde så trygge kår at de ikke blei drivi til å gjøre opprør. Bønder, håndverkere og industrireisere var Kiellands helter.

Da Kielland debuterte strålte tre lys over alle andre på den litterære himmelen i Norge: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Vi er opplært til at Kielland var den fjerde i dette selskapet. Og akkurat det er ingen oppfinnelse fra vår tid, det blei ganske tidlig klart at han hørte til der. Både for norske og utenlandske lesere blei det ganske raskt klart at Kielland var en usedvanlig god forfatter. Men hvem kan leve av å skrive bøker i Norge – eller rettere sagt: Hvem kunne leve av å skrive bøker for det lille norske markedet i 1880-åra?

Svaret er at det kunne ingen – og i hvert fall ikke Kielland, som beskreiv seg sjøl som "en korrekt Gentleman med fine Insktinkter og en dadelfri Flip" – han var en "fed Laps" som var vokst opp i overklassen og ikke førte noe nøkternt bondeliv. Kanskje hadde det vært lettere om han hadde tjent penger på oversettelsene, for han blei mye oversatt, men forfatternes rettigheter var ikke regulert, og opphavsmennene blei ikke betalt for oversettelsene. Som Kielland skriver i et brev: "Alt, hvad jeg har skrevet er oversat til tysk og meget til andre sprog hvorved jeg ikke i alt har tjent 2000 kroner. Jeg behøver ikke at paapege, hvad der jo maa falde alle i øinene, at det er uretfærdigt, at en closetmagersvend er beskyttet fra land til land, naar han finder op et nyt laag – ære være ham forresten for det! – medens vi forfattere bare snydes op i stry! – ja det er jo for galt!".

Nettopp for å kompensere for at de ikke fikk inntekter av oversettelsene, hadde Ibsen, Bjørnson og Lie fått diktergasjer av Stortinget. Spørsmålet var ikke spesielt og nytt med Kielland. Det var ikke noe spesielt norsk spørsmål heller. Det foregikk et internasjonalt arbeid for å regulere forfatternes rett til betaling ved oversettelser, som resulterte i at Bern-konvensjonen blei undertegna den 9. september 1886. Men da den kom, undertegna ikke Norge – fordi det var billigere å oversette uten å betale for det! Resultatet var sjølsagt at norske forfattere heller ikke fikk betaling for oversettelser. Først i 1896 slutta det gjerrige Norge seg til Bern-konvensjonen (Sverige først i 1904!).

Kielland var en sverddrager for den nye tid, en utrettelig ridder for det parlamentariske demokratiet og norsk sjølstendighet og en viktig støttespiller for partiet Venstre. I 1884 vant Venstre fram på Stortinget, parlamentarismen blei innført og Venstre fikk regjeringsmakt. Det så ut som tida var inne for Kielland. 24. februar 1885 skreiv Bjørnson og Lie til Stortinget:

"Undertegnede ved af erfaring, at et lidet folks digtere uden formue trænger statsbidrag, hvis de helt skal leve for sin opgave, føre en dertil nødvendig udvikling og hævde livssyn og meninger uafhængig af mængden.

Derfor ansøger vi om statsbidrag for Alexander Kielland. Hans adkomst til den hæder at oppebære digtergage af sit folk forekommer os lige saa sikker, som at det vilde være uretfærdigt, at andre har, hvis ikke ogsaa han faar."

Venstres iboende splittelse

Saka kan kanskje se opplagt ut? Venstre sitter med makta, og en av partiets fremste våpendragere søker om dikterlønn, støtta av to av de største norske forfatterne. Skulle ikke regjeringa støtte søknaden og stortingsflertallet støtte mannjamnt opp? Men så enkelt var det ikke. Kielland var en varm potet, og regjeringa ville ikke ta i den. Det hang kanskje først og fremst sammen med angrepene han hadde retta mot den hyklerske statskirkekristendommen, spesielt i romanen Gift fra 1883.

Stortingets gasjekomité behandla søknaden. Den delte seg, og flertallet var mot. Komitéinnstillinga slutta med å slå fast at sjøl om komitéens medlemmer var uenige, så var det sånn at "alle ere de enige i at anse det betænkeligt, om staten skulde understøtte og med sin anerkjendelse stemple en forfattervirksomhed, som ialfald tildels formenes at staa i modsætning til de inden nationen herskende moralske og religiøse begreber".

Man kan kalle det smålig og feigt, og i forhold til ytringsfriheten er det ganske ynkelig. Da komitéinnstillinga blei kjent, braket debatten løs i avisene. Stortinget skulle diskutere saka den 10. juni 1885. Galleriet var stappfullt. Høyre hata Kielland. Partiet representerte embetsmennene, maktapparatet, det gamle, alt som Kielland bekjempa med nådeløst vidd og sine skarpeste våpen. Ingen fra Høyre tok ordet, men alle partiets 28 representanter stemte mot.

Partiet Venstre besto av to fløyer, og debatten i Stortinget var en intern krangel mellom disse to fløyene. På den ene sida sto det intellektuelle og borgerlige Venstre, med hovedtyngden i byene. På den andre sida sto det kristne småborger-Venstre med hovedtyngden på Vestlandet, bonde-Venstre. Det var representantene for det norske folket, småbrukere og fiskere med sterk forankring i kristendommen og mange av dem organisert i lavkirkelige sekter. For ikke å utfordre denne motsigelsen holdt Sverdrups Venstre-regjering seg taus. Men denne feige tausheten hindret ikke at Venstre sprakk. 49 av partiets representanter stemte for Kielland, 32 stemte imot. Dermed falt forslaget om dikterlønn med 49 mot 60 stemmer. Motstanden mot Kielland ble målbåret i Stortinget av klokker Edvard A. Liljedahl fra Sogn, og av Lars Oftedal, som var leder av lekmannsbevegelsen på Sør-Vestlandet.

1885 var valgår, og Kielland-saka blei tema i valgkampen. I januar 1886 søkte Bjørnson på ny Stortinget om diktergasje til Kielland: "Det (er) mig en Samvittighedssag at faa vide, om det virkelig er det norske Folks Mening, at en Digter, som ikke har Flertallets religiøse Opfatning, skal savne den Hæder og Hjælp, som et Statsbidrag yder. Valgene maa antagelig nu have bragt Folkets Mening herom frem til Tinget."

Debatten flammet opp som året før. Gasjekomitéen innstilte også denne gangen på avslag, men mindretallet var større. Spenninga steig. Også denne gangen sto Kiellands forhold til "barnetroen" og "de herskende moralske og religiøse begreber" i sentrum for debatten.

Også denne gangen forholdt Høyre seg taus som graven. Det samme gjorde regjeringa, sjøl om Bjørnson, som ikke var noen hvemsomhelst i den sammenheng, hadde skrivi til Kielland: "Regæringen skal bli nødt til at tale for den; jeg forsikrer dig det ..." Ledende talsmann for Kielland var grundvigianeren og folkehøyskolemannen Viggo Ullmann. Han var en av Venstres fremste folketalere, og ny på Stortinget fra 1885. Da han i et langt og godt innlegg sa at nettopp fordi han var kristen, ville han gå inn for diktergasje til den ukristelige Kielland, lød det fra galleriet: "Nu tog han stemmer fra Alexander." Og forslaget falt, med 54 mot 60 stemmer. Kielland fikk aldri diktergasje, og Bjørnson sa fra seg sin.

Nettopp kristendommen var nemlig poenget for motstanderne. Liljedahl sa i 1885: "Han (Kielland) maa vel spotte og gjøre nar om han saa vil, av det som er spot og narreri værd, enten det har gjemt sig under prestkjolen eller under statsraadshatten, enten det findes hos grossereren, hos professoren, amtmanden eller andre, og enten det har forstukket sig i kirken eller paladset, jeg skal ikke klandre ham for det. Men naar han gjør dette, saa maa han ikke – det mener jeg – gjøre det saa, at han bryter ned og ler ut det, som altid har været og endnu er det kjæreste for vort folk, – vor kristenmoral og vor kristentro." Oftedal, som tidligere hadde forsvart Kielland offentlig, var av samme mening: "I sandhet jeg baade kan og vil overfor et saadant arbeide yde tolerance til det yderste; men glæde mig over det, statsbelønne det og ære det – nei, det kan jeg aldrig." Til Kielland skreiv han i et brev at dikteren hører til "det bedste og største, vi for tiden har i vort land ... omfattet med levende interesse og beundring." Oftedal setter pris på Kiellands angrep på "hykleriet, farisæismen og et ugudeligt selvisk præsteskab", men "De gjør kristendommen selv ... ansvarlig for disse skader i samfundet og opstiller i modsætning til den kristelige moral en ny der lægger tyngdepunktet i menneskets egen viljekraft og selvbestemmelse, medens vi lægger den i den omvendende og gjenfødende naade fra Gud ved troen paa den opstandne Frelser ..."

Det norske folket

Fiskere og bønder utgjorde i 1880-åra fortsatt mer enn halvparten av befolkninga i Norge. Det var et folk med demokratiske tradisjoner, men det var et inn i ryggmargen kristent folk. Tilmed opprørerne søkte seg en kristen form, og oppbruddet fra det gamle bondesamfunnets naturalhusholdning skjedde i stor grad i kristne former, gjennom religiøse vekkelsesbevegelser, et maurflittig bedehusmiljø som grunnla håndverk og småindustri. Det var et folk som kjempa for tradisjonelle verdier i et land hvor ressursmangelen gjorde at det føydale samfunnet aldri utvikla stavnsbånd, her overvintra allemannsrett, frie bønder og rester av alltingstradisjonene. Kampen for stemmerett og nasjonal sjølstendighet var også et forsvar for gamle, tradisjonelle rettigheter.

Kiellands (og Bjørnsons) kamp for nye idéer, en ny moral, stilte dem i motsetning til mange av de tradisjonelle verdiene som det norske folket identifiserte seg med. 1880-tallet var en nedgangstid, den verste krisa i Norge til da. I Kielland-biografien sin skriver Tor Obrestad om Stavanger, som Oftedal representerte på tinget: "Nøden var stor blant vanlige mennesker."

I denne situasjonen er det altså at en diskusjon om forholdet til kristendommen blir sentral for det radikale og intellektuelle Norge. Ikke en diskusjon om nøden, om fattigdommen, om forsvaret for småbønder og fiskere, håndverkere og en voksende arbeiderklasse, ikke en diskusjon om de materielle forholda, men en diskusjon om religion, ekteskap og moral. For dikterne blei kampen for moralen og mot hykleriet det viktigste. Dermed kom de til å stille seg i motsetning til pastor Oftedal og kirkesanger Liljedahl og Venstre-bøndene, nettopp i ei tid da enhet mellom disse kreftene var viktig.

II. Guds Grønne Enger og Guds kjønnsorganer

Omtrent femti år etter Kielland-saka kom saka om Guds grønne enger og Arnulf Øverlands foredrag om Kristendommen, den tiende landeplage. Guds grønne enger var et teaterstykke den amerikanske forfatteren Marc Conelly skreiv i 1929 som en fabel, en parafrase over den fattige fargede sørstatsbefolkningas gudstro. Stykket framstiller den kristne gud som en eldre herre i bonjour, en jovial, farget bestefarskikkelse. I USA blei stykket spilt mange steder fra 1930–1934, og mange prester brukte det som grunnlag for sine prekener og oppbyggelser. Men i Europa vakte det strid. I Sverige blei det oppført på Dramaten i Stockholm i 1932, og fra geistlig hold kom det henvendelser til Riksdagen om å gripe inn, fordi stykket angivelig var blasfemisk. Det blei publikumssuksess, kanskje mest fordi nazistene demonstrerte mot forestillinga.

Den 3. november fortalte dagspressa at stykket skulle settes opp på Nationaltheatret i Oslo, oversatt av den kristne forfatteren Ronald Fangen. Tre dager seinere løsnet sogneprest Peder Blessing Dahle en proteststorm, da han i en preken i Gjøvik kirke sa at "I disse dager hører vi til og med at landets nasjonalteater skal gå til den hjerteråhet å opføre et negerskuespill hvor Gud står på scenen i bonjour og med sigarett i munnen, og vi sier Stans råskapen." Det blei en heftig strid, der biskop Eivind Berggrav forsvarte stykket og mente oppsettinga kunne "bety en vinning" for kristendommen, mens den fundamentalistiske professor Ole Hallesby ved menighetsfakultetet ba teatersjef Halfdan Christensen om å stoppe stykket. Vestlandske Indremisjonsforbund mente at å framføre stykket var å "ha Herrens namn til ap og driva gjøn med det som høgt og heilagt er". Mange mente det var blasfemisk å framstille Gud på scenen, og her var han jo attpåtil framstilt som neger!

Vel å merke var dette ikke noe spesielt nazistisk standpunkt. Rasismen var helt allment tankegods. Les Stein Kagge lakoniske beretning om en episode fra 1939:

"Da Luncefords orkester besøkte Oslo, var musikerne henvist til Rådhushotellet på grunn av sin hudfarve. Men med Ellington i kjømda fant det unge ORC-medlemmet Esben Aamodt ut at dette nattekvarter ikke var bra nok for hans store forbilde. Følgelig stilte han opp hos Grand-direktøren og anmodet ham om å stille det nødvendige antall værelser til rådighet for de amerikanske musikerne.

Men dreier det seg ikke om negre, da? spurte direktøren.

"Når min far, kinodirektør Aamodt, stiller Colosseum til rådighet for verdens beste jazzorkester, må også Grand kunne åpne sine dører for dem! sa gymnasiasten. Han fikk det som han ville." (Aftenposten aften 21. oktober 1998. ORC = Oslo Rhythm Club, Norges første jazzklubb. M.F.)

Fargede blei sett på som laverestående mennesker, og å framstille Gud som neger var en hån. Men striden foregikk innafor kirken, mellom forskjellige kristne fraksjoner, og kunne ha forblitt der. Helt til Arnulf Øverland den 21. januar 1933 gikk til motangrep i sitt berømte foredrag i Det Norske Studentersamfund.

Arnulf Øverland, som på det tidspunkt var et framtredende medlem av Mot Dag, gikk bevisst inn for å provosere. Han gikk til frontalangrep – ikke på Hallesby, ikke på dogmatikken, ikke på enkelte standpunkter, men på kristendommen som sådan. I hans polemikk er det ikke mye rom for nyanser. Når store deler av det kristne Norge lar seg forarge av at Gud skal gjøres konkret og legemliggjøres på scenen, starter Øverland foredraget med å drive konkretiseringen til det ytterste ved å snakke om at Gud antakelig må ha innvoller og kjønnsorganer, siden vi er skapt i hans bilde. Nokså raskt går han videre med å omtale nattverden som "Denne vemmelige kannibalske magi". Og så videre og så videre.

Han hadde naturligvis valgt tittelen Kristendommen, den tiende landeplage for å provosere. Og det greide han. Hallesby hadde allerede anmeldt ham, politiet satt i salen. Øverland blei tiltalt for blasfemi. Saka kom opp etter en drøy måned, dom falt den 25. mars 1933. Fire av ti lagrettemedlemmer stemte for frifinnelse. Det var én for mye til at Øverland kunne domfelles for blasfemi etter straffelovens paragraf 142, den såkalte blasfemiparagrafen. Lagmann Rolfsen uttalte etterpå at etter hans skjønn var kjennelsen uriktig, og dessuten støtende for den alminnelige rettsbevissthet.

Øverland ga ut foredraget, og i ny utgave i 1968, det året han døde. Det er lærerik lesning. "I denne boken kommer Øverlands retoriske mesterskap og bitende vidd fullt ut til sin rett," står det på baksida av den siste utgaven, fra 1988. Yngvar Ustvedt sier om foredraget at "Det var meget velformulert og velinformert, logisk og saklig – men fullt av respektløst vidd, sviende sarkasmer, nådeløse utfall mot kirke og prester. Sjelden har det vært holdt maken til foredrag her i landet." (Arnulf Øverland om seg selv, redigert av Yngvar Ustvedt, Den norske bokklubben 1988). Dette har vært en generell vurdering blant intellektuelle i Norge.

Men det finnes et annet syn. Willy Dahl har i sin bok Arnulf Øverland. En biografi pekt på at Øverlands polemikk stort sett er både grunn og billig, og dessuten full av demagogiske knep. Vel var han vittig og velformulert og mange av formuleringene hans kan nok kalle på latteren. Men de oppmuntrer ikke akkurat til tankevirksomhet. En sitter igjen med det inntrykk at det var viktigere for Øverland å nagle motstanderen til skampælen (eller "vinne debatten") enn å fremme kritisk tenkning og komme fram til sannheten.

Øverlands "seier"

Øverland oppsummerer rettssaka som en seier. Ja, han blei jo frikjent, så vidt det var. Han skriver: "Hva jeg i første omgang har oppnådd, er altså, at straffelovens §142 er mortifisert, den er funnet død og maktesløs at være."

Men året etter vedtok Stortinget en skjerping av paragrafen. Ordlyden "Den som offentlig driver spott med eller forhåner noen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tilstedt", blei endra til "Den som på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for noen trosbekjennelse. . .", en vagere og mer omfattende formulering som uttrykkelig blei vedtatt for å hindre slike feilaktige frifinnelser som i saka mot Øverland. "Var så denne rettssaken en seier for åndsfriheten i vårt land?" spør Carl Hambro i sin Øverland-biografi fra 1984, og svarer: "Det kan man knapt si." Men Øverland hadde jo vært provosert, og foredraget var et ledd i kampen om Guds grønne enger, som var en kamp for ytringsfriheten. Ja, og det Øverland oppnådde var å samle og styrke fronten mot oppføringa av stykket, han oppnådde at stykket blei ensbetydende med blasfemi, og det blei stoppa etter trusler fra Stortinget om økonomiske represalier mot teatret (forslagsstiller var Høyres C. J. Hambro). I debatten hadde Bondepartiets Jens Hundseid foreslått at Stortinget skulle innføre forbud mot å framstille Gud på scenen. Øverlands innsats for retten til å håne Gud ga altså reaksjonen vind i seilene.

Men la oss løfte blikket litt for å få perspektiv. 1933 var et historisk toppår for arbeidsløsheten i Norge. Sosialdepartementet anslo arbeidsløsheten til mellom 150.000 og 170.000. Arne Stai skriver i sin viktige bok Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene:

"Landets kommuner arbeidet med sprengte budsjetter og holdt liv i sine forsorgsunderstøttede ved hjelp av Justisdepartementets kostholdsregulativ og de omreisende matbiler på bygdene. De norske fiskerier slo dertil feil i 1933, og statsmyndighetene mottok jevnlig bønner om hjelp til de verst rammede. Da den nye venstreregjering i mai foreslo ytterligere 1,5 millioner kroner til arbeidsløshetens bekjempelse, fant både Høyres og Bondepartiets tingmenn at dette beløp var for høyt. Den tidligere statsråd i bondepartiregjeringen hevdet standhaftig parolen om søndagsstillhet i Sosialdepartementet ved å stemme imot bevilgningen på de premisser at departementet ikke ville kunne få brukt opp pengene på det inneværende budsjettår."

Mot bakgrunn av denne norske nøden, og den internasjonale reaksjonens aggressive frammarsj, får Øverlands korstog en vemmelig bismak. En uke etter at Øverland holdt sitt foredrag ble Hitler innsatt som tysk rikskansler, og en måned seinere brant Riksdagen i Berlin. Samtidig med at Stortinget truet Guds grønne enger vekk fra Nationalteatrets spilleplan, startet de tyske nazistene sitt oppgjør med tidens "entartete Kunst".

De norske intellektuelle kjempet en drabelig kamp for retten til å håne. Men det var ikke alle som satte pris på dette. Martin Tranmæl skreiv i en leder i Arbeiderbladet 27. mars: "Vi deler ikke Øverlands synsmåter. Men han må ha den samme rett til å hevde sin mening som Hallesby og hans disipler. Det som støter oss i Øverlands antireligiøse agitasjon er hans mangel på respekt for andre og hans bedske fremstillingsmåte." (Sitert etter Leif Longum: Drømmen om det frie menneske.)

Som Johan Nygaardsvold pekte på i Stortinget, var det viktigere spørsmål som sto på dagsordenen i Norge enn kampen mot kristendommen. Men disse viktige spørsmåla, kampen mot arbeidsløshet og nød, kampen for enhet mot reaksjonen og kapitalen, blei hindra av at de intellektuelle ødslet sine krefter på en skinndebatt som hadde lite med virkeligheten å gjøre. Stai oppsummerer:

"Agitasjonen mot å fremstille Gud Fader på scenen fikk (...) økt næring og kraft gjennom Øverlands foredrag, og ved sin persiflasje og dogmatiske rasjonalisme utesket Øverland de bibeltro kretser til ved straffelovens hjelp å gjøre den slags blasfemier vanskeligere for fremtiden. (...) Utvilsomt var det så at den kultur-radikale krets som applauderte Øverlands provokasjoner av de religiøse forestillinger, var meget snever og uten kontakt og solidaritet med det arbeidende – og arbeidsløse – norske folks flertall. Den radikale intelligens' arroganse og isolasjon gjorde det lett å oppfanatisere en folkemening der det sosial-kristelige moment var den drivende impuls."

Øverland bekrefter for såvidt dette når han skriver: "Jeg har holdt et foredrag – i den hensikt å medvirke til å befri folk for et system av vrangforestillinger, som er direkte skyld i det meste av den nød, av den råskap, av den blodige elendighet, som de siste to tusen års historie forteller om, og som fremdeles danner den vesentligste hindring for menneskenes kulturelle og sosiale fremskritt."

Han er altså uforfalsket idealist. Kristendommen, "et system av vrangforestillinger", er årsaken til nød og elendighet. Det er ikke føydalismen og kapitalismen, ikke undertykking, utbytting og imperialisme, det er de fryktelige idéene. Denne måten å tenke på er dessverre altfor typisk.

III. Satans vers

Salman Rushdie er engelsk forfatter, født 1947 i India og oppdratt som muslim. Politisk befinner han seg på venstresida, en radikaler. Som Øverland. I 1988 ga han ut romanen Sataniske vers, der han diskuterer religion, særlig islam, og håner Gud og Profeten på en måte som oppfattes som blasfemisk av alle muslimer. At det er gjort bevisst, er det liten grunn til å diskutere. Kanskje mener Rushdie, som Øverland, at det er de troendes idéer og tenkemåter som fører til nød og elendighet.

Men Rushdie lever i en farlig verden. De religiøse formene er dekke for mange politiske behov, og islam er en mer aktiv kraft i den politiske verden enn kristendommen var på Øverlands tid. For Ayatollah Khomeini var det viktig å vise den islamske verden at det fundamentalistiske presteskapet i Iran var i stand til å handle mot de vantro i Vesten, og han utstedte en fatwa mot forfatteren og hans hjelpere. William Nygaard i Aschehoug er blant dem som har fått erfare dette, ettersom han er en av dem som har overlevd. Ikke alle har gjort det.

Rushdie trudde sikkert at han som engelsk forfatter bosatt i London var trygg. Han hadde nok ikke ventet å måtte leve ti år i dekning og med politibeskyttelse. Men han visste jo at blasfemi var en dødssynd i islam, som i mange andre religioner, for eksempel i kristendommen. I 3. Mosebok står den formulert slik: "Og den som bespotter Herrens navn, skal dødes, hele Menigheden skal stene ham; saavel den Fremmede som den Indfødte skal stenes, naar han bespotter Navnet." (3. Mos. 24:16) I Christan Vs Landslov, som ikke er fra middelalderen, men fra det "opplyste" eneveldet på slutten av 1600-tallet, lyder blasfemiparagrafen slik: "Hvem som overbevises at have lastet Gud eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levende af hans Mund udskjæres, dernest hans Hoved afslaaes og tillige med Tungen settes paa en Stage."

I Vesten har fatwaen mot Rushdie ført til en omfattende kamp for ytringsfriheten, for Rushdies rett til å skrive og gi ut boka. Dette er sjølsagt bra. Denne kampen styrker ytringsfriheten. Det er trolig at denne kampen også har gjort det vanskeligere å benytte blasfemiparagrafen i Norge, fordi den ikke blei benytta mot Rushdies bok. (I parentes må det nevnes at påtalemyndigheten har vurdert å bruke den to ganger i moderne tid: mot Tramteatrets forestilling Det går alltid et korstog og mot Eva Ramms roman Elskeren Jeshua, som framstilte Jesus som homofil. Paragrafen har altså ikke vært død og maktesløs, slik Øverland ga uttrykk for.) Arbeiderklassen og de undertrykte vil alltid være tjent med størst mulig ytringsfrihet, fordi det letter kampen mot undertrykkinga.

Men når vi er enige om at Rushdie har rett til å mene det han vil og skrive det og gi det ut, så må vi stille spørsmålet om hva han ønsker å oppnå, og om det var fornuftig å skrive en blasfemisk roman. Har Rushdies handling gitt et resultat som svarer til hensikten?

Romanen stiller spørsmål ved dogmer og absolutter, den lar godt og ondt forvandle seg til sin motsetning. Men hvis Rushdies hensikt var å få folk til å tenke, bryte med dogmene og de absolutte oppfatningene for på den måten å svekke den islamske fundamentalismen – kan man da si at han har nådd sitt mål? Hvis målet var å styrke opposisjonen mot presteskapet i Iran – har han hatt hell med seg? Hvis målet har vært å hjelpe folkene i muslimske land til ei bedre framtid, mot undertrykking og utbytting – kan man da si at boka har vært vellykket?

Konflikten rundt Sataniske vers har styrket det fundamentalistiske presteskapet både i Iran og i andre muslimske land, den har vært nyttig for dem som ønsker å gjøre islam og troende muslimer til hovedfienden i et spill som går ut på å kontrollere oljen og landområdene i Midt-Østen. Spør en vanlig hvit nordmann om hva han forbinder med islam. Ti mot en på at han vil assosiere fatwaen mot Rushdie, et svartkledt presteskap, intoleranse og mangel på ytringsfrihet. Bare et forsvinnende mindretall vil huske at islam bevarte den antikke kulturen for verden gjennom middelalderens kristne mørke, og dessuten har gitt uunnværlige bidrag til vår felles vitenskap og kultur. Sånn har boka og konfliktene rundt den istedenfor å frigjøre folks tenkning, bidratt til å styrke fordommene og definere konfliktene i verden som en konflikt om religion, til å fordype skillelinjer som splitter og svekker kampen mot imperialismen.

Venner og fiender

Disse tre episodene, som ved en tilfeldighet er plassert i historien med omkring femti års mellomrom, peker alle på det helt sentrale spørsmålet for alle som vil forandre virkeligheten: "Hvem er våre venner, og hvem er våre fiender?"

Det er her de intellektuelle blasfemene går vill, når de retter angrepet mot alle religiøse mennesker eller alle som bekjenner seg til en bestemt religion. Også Kielland, som riktignok ikke var blasfem (til det var han for seriøs), formet angrepet sitt sånn at han rammet sitt eget folk. Det blei oppfatta som et angrep på deres tro og moral, og førte til en splittelse mellom Kielland og de kreftene som kunne ha støttet ham i Stortinget, krefter som hadde de samme interessene som ham av parlamentarisme, demokrati, flid, foretaksomhet og industrialisering. Ved å alliere seg med dem kunne Kielland kanskje også ha oppnådd å endre det religiøse synet deres? I hvertfall greide han det ikke ved å angripe dem.

Hvem kan forsvare ytringsfriheten om ikke folket gjør det? Hvem kan stoppe reaksjonen på frammarsj, hvem kan stagge den livsfiendtlige og dogmatiske fundamentalismen, om ikke folket? Når Øverland angriper kristendommen som sådan, når Rushdie håner islam som sådan, angriper de de troende undertrykte, graver grøfter på feil sted, skjerper gærne motsigelser, isolerer seg sjøl fra den eneste krafta som kan endre verden, splitter folket og tjener dermed reaksjonen.

For Quisling, for Bondepartiet og Høyre var Øverlands blasfemi velkommen, det ga dem anledning til å rykke fram. For Ayatollahene og de fundamentalistiske undertrykkerne har Rushdies bok gitt mulighetene til å foreta et framstøt og forsterke sin egen posisjon. For den vestlige imperialismen har den gjort det lettere å framstille islam som hovedfienden, og dermed å føre krig i Midt-Østen.

Spørsmålet er åpenbart: Hvem er venner og hvem er fiender? Det å kritisere religion er en politisk handling. Da blir det viktig å analysere hvem som er venner og fiender. De religiøse er ikke fienden. Tvert imot er det faktisk sånn at de religiøse ofte er våre aller nærmeste venner. De er arbeidere og bønder, undertrykte masser. Religion er folkets opium – for å holde ut tilværelsen, undertrykkelsen, kan det være nødvendig å ty til religiøse forklaringer, fordi de er det eneste alternativet som står åpent. Likevel er de djupt religiøse bøndene i Afghanistan, i Colombia, i Sør-Italia eller Setesdal, de troende arbeiderne i Salt Lake City eller på Rena våre allierte. De er det folket som må ta makta, som må skape framtida, det reelle, virkelige folket, som utgjør et håp om en bedre framtid. Det er de som må drive gjennom alle endringer til det bedre. Uten dem finnes det ingen framtid. Uten dem kan alle forsøk på progressiv utvikling ikke komme noen vei.

IV. Sagan

Heldigvis finnes det mange eksempler på en religionskritikk som ikke slår mot alle troende. La oss se på ett av dem.

Den amerikanske astrofysikeren Carl Sagan startet sin karriere med å studere klimaet på Venus og Mars. Han var materialist, skeptiker og en urokkelig ateist, som brukte mye tid og krefter på å bekjempe overtru i alle former. For oss blei han kanskje mest kjent gjennom den storslagne TV-serien Kosmos, som var den største satsinga noensinne på å popularisere naturvitenskapen. Serien gjorde Sagan til superkjendis, og ga ham en uovertruffen kontakt med publikum som så programmene, leste artiklene og bøkene hans, hørte foredragene, stilte spørsmål og diskuterte. Sagans legendariske evne til å popularisere skyldtes jo nettopp at han kjente vanlige folk, han visste hvordan de tenkte og uttrykte seg.

Seinere engasjerte Carl Sagan seg i kampen mot atombomben og Reagans stjernekrigsprogram, han var med i den gruppa av vitenskapsfolk som analyserte de ødeleggende virkningene en atomkrig ville ha på klodens livsmiljø, og lanserte begrepet atomvinter. Og han gikk videre med forskning rundt klimaendringene og kampen for å bevare miljøet på vår "pale, blue dot", den bleike, blå prikken i Universet som vi bor på. I denne kampen tok han initiativ til og greide å etablere et samarbeid mellom framtredende forskere og verdens religiøse ledere, for å unngå et ødeleggende skille mellom vitenskap og religion.

To verdener: Tro og viten

Carl Sagan døde av en form for ryggmargskreft i desember 1996. Da han lå sjuk blei det bedt for ham i mange slags religiøse forsamlinger på mange steder i verden. Det sier mye om det samarbeid han greide å oppnå med religiøse kretser og den toleranse og respekt han viste mennesker han var uenig med. Heller ikke disse bønnene hjalp. Carl Sagan døde med en klippefast tro på at det ikke finnes noen gud eller noe liv etter dette, at døden er en avslutning og en oppløsning. Men hans standpunkt om at religion og vitenskap hører til i to verdener, den ene dreier seg om tro og den andre om viten, og at det ikke behøver å være noen konflikt mellom dem, kan være et fornuftig utgangspunkt. Idéene er speilbilder av den materielle verden. Vår oppgave er å endre den materielle verden. Idéer som ikke direkte står i veien for en slik endring, er det neppe noen grunn til å gå til frontalangrep mot. Er det ikke heller grunn til å tro at de vil endre seg når verden endrer seg? De fleste religiøse mennesker har nøyaktig samme interesse av å endre verden som du og jeg. Så vi må altså ha dem med oss, dersom vi skal få til noen virkelig endring.


Fra Carl Sagans nest siste bok

"Den viktorianske statistikeren Francis Galton hevdet at under ellers like vilkår, burde britiske monarker være svært langlivede, fordi millioner av mennesker verden over daglig stemte i den dyptfølte mantraen "Gud bevare dronningen" (eller kongen). Likevel påviste han at hvis de skiller seg ut på noen måte, er det ved å ikke leve så lenge som andre medlemmer av den velstående og forkjælte aristokratklassen. Titalls millioner mennesker ønsket offentlig i fellesskap (sjøl om de ikke akkurat ba) at Mao Zedong skulle leve "i ti tusen år". Nesten alle i det gamle Egypt formanet gudene til å la farao leve "evig". Disse kollektive bønnene slo feil. Det at de ikke virket utgjør data.

Sjøl om det aldri så lite skjer med vilje, går religionene inn på vitenskapens område når de kommer med utsagn som kan testes, om det så bare er i prinsippet. Forutsatt de ikke kan tvinge folk til å tro, kan religionene ikke lenger unngå utfordringer når de kommer med forsikringer om virkeligheten, så lenge de ikke erobrer den verdslige makta.

Dette har i sin tur gjort noen tilhengere av noen religioner rasende. Fra tid til annen truer de skeptikere med de verst tenkelige straffer. (...) Sjølsagt blir mange religioner, som er opptatt av andakt, ærefrykt, etikk, ritualer, fellesskapet, familien, veldedighet og politisk og økonomisk rettferdighet, ikke på noen måte utfordret av vitenskapens resultater, men snarere oppløftet. Det er ikke nødvendigvis noen konflikt mellom vitenskap og religion. På ett nivå deler de tilsvarende og samstemmende roller, og hver av dem trenger hverandre. Åpen og livlig debatt, til og med signing av tvil, er en kristen tradisjon som går tilbake til John Miltons Areopagitica (1644). Noe av hovedstrømmen i kristendommen og jødedommen omfatter og tilmed foregrep iallfall en del av den ydmykhet, sjølkritikk, den fornuftige debatten og det å sette spørsmål ved den etablerte sannheten, som det beste av vitenskapen tilbyr. Men andre sekter - som noen ganger kalles konservative eller fundamentalistiske, og i dag ser de ut til å være for oppadgående, mens religionenes hovedstrømninger nesten er uhørlige og usynlige – har valgt å ta kampen opp på spørsmål som kan motbevises, og har derfor noe å frykte fra vitenskapen.

De religiøse tradisjonene er ofte så rike og mangesidige at de byr på rikelige muligheter for fornyelse og revisjon, særlig når deres hellige bøker kan tolkes metaforisk eller allegorisk. Det finnes altså et nøytralt område hvor man kan bekjenne tidligere feil, slik den romersk-katolske kirken gjorde da den i 1992 erkjente at Galileo hadde rett allikevel, at Jorda dreier rundt Sola: Tre hundre år for seint, men ikke desto mindre modig og svært velkomment. Den moderne romerske katolisismen har ikke noe utestående med Big Bang, med et univers som er noe sånt som 15 milliarder år gammelt, med at de første levende organismene oppsto av førbiologiske molekyler, eller med at mennesker utvikla seg fra apeliknende forfedre – skjønt den har spesielle oppfatninger om "besjelingen". De fleste av retningene innafor hovedstrømmen av protestantisme og jødedom inntar samme solide standpunkt.

I teologiske diskusjoner med religiøse ledere spør jeg ofte hvordan de ville reagere dersom et sentralt trekk i deres tro ble motbevist av vitenskapen. Da jeg stilte dette spørsmålet til den nåværende, fjortende, Dalai Lama, svarte han uten å nøle slik som ingen konservative eller fundamentalistiske ledere gjør: I så fall, sa han, måtte den tibetanske buddhismen endre seg.

- Sjøl om det er et virkelig sentralt trekk, spurte jeg, – som (jeg lette etter et eksempel) reinkarnasjonen?

- Sjøl da, svarte han.

- Men, la han til med et glimt i øyet, – det vil bli vanskelig å motbevise reinkarnasjonen.

Det er klart Dalai Lama har rett. Religiøse lærer som er skjermet mot å bli motbevist har liten grunn til å bekymre seg om vitenskapens framgang. Den store idéen mange religioner har felles om en skaper av Universet, er en slik læresetning – like vanskelig å bevise som å motbevise.

Moses Maimonides (jødisk filosof, 1135–1204. M.F.) hevder i sin Veiledning for de rådville, at gud bare virkelig kan kjennes hvis det foregår et fritt og åpent studium av både fysikk og teologi (I,55). Hva ville hende hvis vitenskapen påviste at Universet var uendelig gammelt? Da måtte teologien revideres alvorlig (II, 25). Dette er i virkeligheten den eneste tenkelige oppdagelsen vitenskapen kan gjøre som kan motbevise at det finnes en skaper – fordi et uendelig gammelt univers aldri ville ha blitt skapt. Det ville alltid ha vært der.

Det finnes andre doktriner, interesser og behov som også bekymrer seg for hva vitenskapen vil oppdage. Kanskje, foreslår de, er det best å ikke vite. Hvis det viser seg at menn og kvinner har forskjellige arvelige tilbøyeligheter, vil ikke dette da bli brukt som unnskyldning for at de førstnevnte undertrykker de sistnevnte? Hvis det er en genetisk komponent i volden, kan ikke det da rettferdiggjøre at en etnisk gruppe undertrykker en annen, eller tilmed forebyggende innesperring? Hvis mentale sjukdommer bare er hjernekjemi, vil ikke det få alle våre forsøk på å beholde et grep om virkeligheten eller å være ansvarlige for våre handlinger, til å rakne? Hvis vi ikke er et spesielt håndarbeid av Universets skaper, hvis våre grunnleggende moralske lover bare er oppfunnet av feilbarlige lovgivere, vil ikke det underminere vår kamp for å opprettholde et ordnet samfunn?

Jeg foreslår at i hvert av disse tilfellene, religiøst eller verdslig, har vi det mye bedre hvis vi kjenner den beste mulige tilnærming til sannheten, og hvis vi beholder en klar oppfatning om de feil vår interessegruppe eller vårt trossystem har begått i fortida. I alle tilfelle er de innbilte dystre følgene av at sannheten blir kjent i sin fulle bredde overdrevet. Og dessuten, vi er ikke kloke nok til å vite hvilke løgner, eller engang hvilken skyggelegging av kjensgjerningene, som virkelig kan tjene et høyere sosialt formål, særlig i det lange løp."

(Teksten er slutten av kapitlet "Newtons søvn", i Carl Sagans nest siste bok, The Demon-haunted World. Science as a Candle in the Dark, der han diskuterer forskjellige typer tro/overtro og forsvarer et vitenskapelig livssyn og en vitenskapelig metode.)