Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Hvor er arbeiderklassen?

av Jan Pestieau

Røde Fane nr 5, 1998

Jan Pestieau er medlem i Det belgiske arbeiderpartiet (PTB/PVDA)

Artikkelen ble holdt som en innledning på et internasjonalt kommunistseminar
i Brussel i mai 1998 og er oversatt av Kurt B. Nilsen


Det er falskt å hevde at arbeiderklassen i de industrialiserte landa forsvinner etter som monopolkapitalismen utvikler seg. Det er heller det at dens sammensetning endres som følge av teknologi som fordrer mer og mer intellektuelt arbeid i produksjonen av varer.

Arbeiderklassen blir stadig mer og mer fremtredende innen servicesektoren, og ved å erkjenne denne utviklinga må den ledende rollen til det industrielle proletariatet både i de industrialiserte landa så vel som i landa i den tredje verden forståes ut fra sin utvikling, organisering, og forening av alle arbeidere i kampen for en sosialistisk revolusjon.

I følge majoriteten av borgerlige ideologer og reformister, er dagens arbeidere i de industrialiserte landa en art på vei mot utslettelse. Kapitalen vil ikke lenger behøve arbeiderklassen for å utvikle seg, og kommunistpartiets manifest tilhører fortida når det hevder at "borgerskapet og kapitalens utvikling også er proletariatets utvikling. At også den moderne arbeiderklassen overlever ut fra den forutsetning at det fins arbeid, og som finner arbeid bare fordi arbeidskrafta øker kapitalen".(1)

For å underbygge sin teser viser disse ideologene til utviklinga av den yrkesaktive befolkning fordelt på de tre tradisjonelle hovedsektorene i økonomien:

Primærsektoren: jordbruk, skogbruk og fiske. Sekundærsektoren eller den industrielle sektor: fabrikk og utvinning, elektrisitet, gass og vann, bygningsektoren. Tertiærsektoren, eller servicesektoren: handel, finans, offentlig administrasjon, kommunikasjon, utdannelse, helsevesen.

Tabell 1:

Tabell 2:

Av tabellene 1 og 2 (2) kan vi se at:

Dette er tilstrekkelig for å få de borgerlige teoretikere til å vinke farvel til proletariatet.

"Ved å utgjøre mer enn 60% av brutto nasjonalproduktet og sysselsetningen i de industrialiserte land, dominerer tertiærsektoren verdensøkonomien. Utviklingslanda henger fortsatt etter, med bare 47% av deres brutto nasjonalprodukt og 25% av sin sysselsetning tilknyttet til tertiærsektoren." (3)

Før vi drøfter klasseinnholdet i tertiærsektoren, er det nødvendig med noe innledende bemerkninger.

1. Det er ikke tertiærsektoren som dominerer verdensøkonomien, men de multinasjonale selskapene hvis hovedaktivitet er produksjonen av varer. Her er en klassifisering (4) som sammenligner størrelsen av noen stater med 10 av de viktigste multinasjonale selskapene* (forretningsvolum), i nedstigende rekkefølge:

Den konsentrerte størrelsen av de to viktigste multinasjonale selskapene er sammenlignbar med India eller Nederland, og de tre viktigste multinasjonale selskapene med Russland eller Mexico, mens de fire viktigste selskapene kan sammenlignes med Storbritannia.

2. I 1993 hadde Frankrike og USA 4 henholdsvis 18,1 millioner lønnsmottakere i industrinæringen, av en total yrkesaktiv befolkning på 25 henholdsvis 139 millioner, mens Mexico hadde 850.000 av en yrkesaktiv befolkning på 33 millioner. I den samme industrinæringen hadde Frankrike og USA 0,2 og 1,2 millioner uorganiserte arbeidere mot Mexicos 1,5 millioner. Disse landa er medlemmer av OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) i kraft av å ha samlede statistikker.(5) Disse viser den talmessige viktigheten av lønnsmottagere i industrinæringen i de to viktigste industrialiserte landa (Frankrike og USA) hvor tertiærnæringen er den viktigste sektor. Sammenligninga med Mexico er selvbevisende.

3. Utviklinga av tertiærsektoren kan ikke skjule kreftsvulsten som vokser innenfor det kapitalistiske systemet, det økende gapet mellom den tilgjengelige arbeidskrafta på verdensmarkedet og de jobbene som fins.(6)

De borgerlige ideologene ser ingen løsning innefor kapitalismen som er i stand til å absorbere den konstant økende ekstra arbeidskrafta. I industrisektoren så vel som i service sektoren søker utbytterne særlig å øke profitten ved å redusere den permanente arbeidsstyrken til et lite antall kvalifiserte arbeidere omgitt av fleksible deltidsansatte. Sett bort fra krig, hungersnød og massakre har ikke kapitalismen noen løsning på arbeidsledighets problemet (se tabell nedenfor): "Viss antallet av arbeidsledige blir regnet med, må nesten en milliard nye arbeidsplasser skapes i løpet av neste tiår. Dette betyr en økning i ansettelser på mer enn 4% i 1990 åra, selv om dette tallet har forblitt under 3% i gjennom 80 tallet." (6)

Tabell 3:

I dag er det praktisk talt ingen av de kapitalistiske landa som er i stand til å ta hånd om dette sysselsettingsnivået - ikke engang landa i Øst og Sørøst Asia som inntil få måneder siden ble regnet som modeller (6). De land som har vært i stand til å håndtere sitt sysselsettingsnivå, lavt riktignok har gjort dette ved å senke lønningene og ved å vende tilbake til deltidsjobber. I 1996 var den offisielle arbeidsledigheta i de industrialiserte landa på 7,7%, unntatt Japan med 3,3% ledige (7). I april 1998 er det forventet å være rundt 6-7% i Japan (8). Etter finanskrisa i 1994 mistet mer enn en million mexicanere arbeidet i løpet av få måneder (9).

Definisjonen av klasser er basert på forholdet til produksjonen

Lenin definerer klasser på følgende vis: "Klasser er grupper hvor den ene kan leve av den andres arbeid, som kan tilegne seg produktet av den andres arbeid" (11). "Og hva er klasser i alminnelighet? Det er hva som skal til for at en del av samfunnet kan tilegne seg arbeidsproduktet fra den andre delen. Viss en del av samfunnet tilegner seg all jord, vil det bli en klasse av godseiere og en klasse av eiendomsløse bønder. Viss en del av samfunnet eier fabrikkene, aksjene og kapitalen mens den andre delen må arbeide i disse fabrikkene, vil det bli en klasse med kapitalister og en annen med proletarer" (12), og han legger til: "Eksistensen av klasser har blitt til i kamp og utvikling. Det er ingen vegg som skiller den ene klassen fra den andre. Det er ingen kinesisk mur mellom arbeidere og husmenn" (13). Med henblikk på den aktuelle situasjonen i de industrialiserte landa: Så er det ingen vegg som skiller mellom lønnsmottagere i industrisektoren og de som befinner seg i servicesektoren.

Det som er det mest karakteristiske ved de kapitalistiske produksjonsforholda, er at eierne av produksjonsmidlene betaler arbeiderne en lønn som ligger under verdien av de varene de produserer, varer som byttes på markedet. Forskjellen mellom verdien av arbeidskrafta og den verdien som arbeidskrafta skaper, er merverdien. Kapitalistene tilegner seg merverdien i form av profitt, patentrettigheter, rente, fordringer på lån etc. Ikke alle lønnsmottagere innen den private sektoren produserer varer. En stor del av arbeiderne i den private sektoren selger ikke arbeidskrafta si til vareproduksjonen, men nyttes av banker og kommersiell kapital for å sikre deres del av merverdien fra vareproduksjonen. Uansett om arbeidskrafta brukes til produksjon av varer eller om den nyttes i servicesektoren handler det alltid om å utnytte arbeidskrafta slik at prisen på denne ligger under den verdien som den skaper. Dette forholdet mellom arbeid og kapital er basis for dannelsen av arbeiderklassen, og dette forholdet gjennomsyrer hele det kapitalistiske samfunnet. Selvsagt er ikke alles arbeid underlagt disse betingelsene. En uavhengig kunstner, en småbonde, en statsansatt eller en privatpraktiserende advokat er eksempler på andre tilknytninger til produksjonen innenfor det kapitalistiske samfunnet. Men også deres virke er bestemt av de grunnleggende produksjonsforhold.

Ut fra dette kan en bemerke følgende ved dagens kapitalistiske samfunn:

a) Lønnsarbeid blir byttet mot kapital:
-Industriarbeid: Dette arbeidet produserer varer, og dermed merverdi.
-Arbeid i tilknytting til finans og kommersiell virksomhet: Dette arbeidet er nødvendig for overføring av merverdi.

I monopolkapitalen og de multinasjonale selskapenes periode, er skillet mellom disse to typer av lønnsarbeid ofte minimalt.

b) Lønnsarbeid som er et resultat av skattlegging: Dette dreier seg vanligvis om statsansatte. Lønningene og arbeidsmetodene er direkte bestemt ut fra monopolkapitalens interesser. Dessuten fører bølgen av privatisering til en reduksjon av denne gruppa, og disse innlemmes i kategori (a).

c) De uavhengige arbeiderne: På grunn av sine livsbetingelser står noen av disse nær småborgerskapet, mens andre står arbeiderklassen nærmest, for eksempel bønder, kunstnere, eller kjøpmenn som bundet til de multinasjonale selskapene av urettferdige kontrakter, og som i virkeligheten ikke har annen selvstendighet enn navnet og tankene om seg selv.

d) Borgerskapet som dominert av monopolborgerskapet, i kamp mot arbeiderklassen, som bare kan seire under ledelse av det industriproletariatet.

Klasser defineres ikke bare ut fra forholdet til produksjonen

En ingeniør som arbeider i en fabrikk kan produsere merverdi, men vanligvis tilhører han ikke arbeiderklassen. En statsansatt, eller en ansatt i et kjøpesenter eller i en bank, kan på grunn av sin sosiale posisjon og lønn, klassifiseres som arbeider.

Lenin har pekt på hvordan man definerer klasser:

"Klasser er større folkegrupper som gjenkjennes ut fra sin plassering innefor et historisk definert sosialt produksjonssystem ut fra
1) Sin forbindelse (ofte bestemt og lovregulert) vis-à-vis produksjonsmidlene
2) Sin rolle i den sosiale arbeids- organiseringa.
3) Tilegningsmåten, og størrelsen på den sosiale rikdommen de disponerer.
Klasser er menneskegrupper hvor den ene er i stand til å tilegne seg den andres arbeid ut fra den posisjonen de har i en bestemt struktur i den sosiale økonomien."
(14)

Et fjerde kriterium må legges til: Forholdet vis-à-vis statsapparatet (15), som er særlig viktig for å forstå hvorfor det undertrykkende maktapparatet og majoriteten av fagforeningslederne ikke tilhører arbeiderklassen.

Ut fra disse kriteriene er det mulig å bestemme hvorfor jernbanearbeidere, postmenn, telekommunikasjons og flyplass arbeidere tilhører arbeiderklassen, og hvorfor majoriteten av profesjonelle vitenskapsfolk og intellektuelle tilhører småborgerskapet, vaklende mellom borgerskapet og proletariatet. Uansett arbeiderklassen må ikke begrenses til bare å gjelde kroppsarbeidere, noe vi skal forklare mer detaljert.

Arbeiderklassen i Belgia

1. Det belgiske eksemplet er brukt for å lage en konkret klasseanalyse. (16) Her har antallet lønnsmottagere i den yrkesaktive befolkning steget fra 78% i 1966 til 83% i dag. I 1997 var 29% av den aktive befolkning (og 35% av lønnsmottagerne) klassifisert som "arbeidere", dvs kroppsarbeidere, hvorav 26% var kvinner og 74% var menn.

Antallet kroppsarbeidere har sunket med 30% mellom 1974 og 1997, og antallet lønnsmottagere i sekundærsektoren har sunket med 35%. I 1997 var 62% av lønnsmottagerne i fabrikk industrien kroppsarbeidere. De omfattet 15% av det totale antallet lønnsarbeidere. Disse utgjorde det industrielle proletariatet, kjerna i arbeiderklassen. Mellom 1974 og 1995, har antallet arbeidsledige steget fra 2% til 13%, mens det totale sysselsettings nivået har sunket med 1,5%.

2. I løpet av det samme tidsrom har sysselsettingen blant kvinner steget med 7,5% sammenlinet med den totale sysselsettingen, mens det blant menn har sunket med 9%. Det passer borgerskapet bedre å ansette kvinner isteden for menn, fordi at samme arbeid er generelt dårligere betalt når kvinner utfører det, og det er lettere å påtvinge kvinner dårligere arbeidsbetingelser og deltidsansettelser. I virkeligheten er den kvinnelige reservearmeen betydelig, 57% av de arbeidsløse, men kvinner utgjør bare 43% av den yrkesaktive befolkningen.

I 1996 var 14% av lønnsmottagerne deltidsansatte, men 30% av kvinnene arbeidet deltid, sammenlignet med 3% av mennene. Det kan anslås at 60% av de kvinnelige lønnsmottagerne tilhører arbeiderklassen, selv om kroppsarbeid gjelder for bare 22% av alle kvinnelige lønnsmottagere.

3. I de industrialiserte landa representerer fabrikkindustrien mindre enn en femtedel av etterspørselen etter ukvalifisert arbeid. (17) I Belgia omfatter ukvalifiserte arbeidere 11% av lønnsmottagerne. Intellektuelt arbeid er mer og mer integrert i produksjonen av varer. I aldersgruppen 25-29 år, har 24% av befolkningen i beste fall lavere allmen utdannelse, og derfor en svært redusert mulighet for å skaffe seg arbeid. 59% har høyere allmen utdannelse eller mer. Det er fra disse 83% som den yngre delen av arbeiderklassen rekrutteres. De tilbys usikre jobber, fleksible ansettelser og arbeidsforhold, og en rekke underordnede stillinger. (18) I dag utgjør de midlertidige arbeidsplassene 37% av tilgangen til det belgiske arbeidsmarkedet. (19)

4. Mellom 1963 og 1966 økte andelen av jobber innen servicesektoren fra 47,3% til 69,7%, mens det i sekundærsektoren sank fra 45,3 til 27,7%. Skillet mellom sekundær og tertiær sektor stemmer ikke med den marxistiske atskillelsen mellom produktive og uproduktive sektorer, mellom de tjenester som er nødvendige for merverdi produksjonen og de som ikke er det. (20)

I servicesektoren er det sterkest vekst i den kategori tjenester som ytes til selskaper, av den enkle grunn at en god del av de tjenester som ble ivaretatt av industri selskapene selv, nå overlates til spesial firmaer tilhørende tertiær sektoren: markedsføring, administrasjon, rengjøring og vedlikeholdsarbeid, sikkerhet, data support, produktutvikling og utvikling av produksjonsprosedyrer. Serviceandelen av "transport, lagerhold og kommunikasjon" representerer 7,4% av de sysselsatte. (16) En stor del stor del av denne andelen er integrert i den vareproduserende sektor. Et godt eksempel er f.eks. det amerikanske multinasjonale selskapet UPS som driver pakketransport vesentlig for industrien, og som startet en historisk streik sommeren 1997 for virkelige jobber, mot "hamburgerjobber".

Andre serviceområder som "finansservice, fast eiendom, utleiefirmaer og serviceaktiviteter for selskapene", omfatter 10,6% av de sysselsatte. Spesielt omfatter denne andelen virksomhet som dreier seg om informasjonsteknologi, som i dag er helt avgjørende i forbindelse med enhver produksjonsprosess. Disse aktivitetene øker raskt, og har et stort omfang særlig pga det nært forestående 2000-årsskiftet, innføringen av euroen og den alt mer akselererende bruk av datateknologi i alle former for vareproduksjon og service. I Belgia er det et fortløpende behov for mellom 5.000 og 20.000 høyt utdannede dataspesialister. Kapitalistene er svært bekymra over denne situasjonen, ikke bare fordi dette senker den økonomiske aktiviteten, men også fordi uten en reservearme i informasjonsteknologien, øker lønningene mer enn hva som kan godtas. Det er derfor arbeidsministeriet søker samarbeid med IBM for å få utdannet flere tusen dataspesialister så fort som mulig, for nettopp å unngå tap av merverdi. (21) Ønsket er ikke bare å dekke behovet i denne sektoren, men også å få skapt en reservearme så fort som mulig.

Utviklingen av en "serviceøkonomi" uavhengig av produksjonen er en illusjon. Servicesektoren kan bare vokse i samband med en sterk industrisektor. Et raskere omslag av konstant kapital (maskiner og lagerbeholdning) er for tiden en av de viktigste oppgaver for eierne for å øke profitt avkastningen. Mer omfattende bruk av servicetjenester, og utvikling av nye taes i bruk for å skynde på dette omslaget. Ved å overlate spesialoppgavene til serviceselskaper som tar hånd om slike for flere kapitalister samtidig, er den produktive sektoren i stand til å produsere på den mest profitable måten. Derfor er følgende utvikling viktig: Den nye teknologien fører til at dataunderstøttet produksjon blir innført i alle deler av produksjonsprosessen (av varer og tjenester). Økt spesialisering og bruk av underleverandører, produksjonen og de tilknyttede tjenestene blir mer vevd inn i hverandre, mens skillet mellom materielt og ikke materiell produksjon stadig blir vanskeligere å sette. Mange operasjoner som regnes som "service", er i virkeligheten integrert i den produksjonsprosessen de er tilknyttet. (20)

5. Sammensmeltingen/foreningen av privat og statsansatte. (22)

Innenfor produksjonsprosessen, har utviklingen av teknologi som i hovedsak retter seg mot faktorer som kontroll og ledelse, ført til en økning av det intellektuelle arbeidet. Mer kvalifisert personell kreves. I en avansert dataunderstøttet produksjon, blir kontroll oppgaven den viktigste. Men uansett så har alle spådommer om at det fysiske arbeidet snart vil forsvinne, vist seg å være feil, og at robotisering utvikler seg mye saktere enn hva man opprinnelig trodde. Fabrikkarbeideren forblir det uunnværlige ledd i produksjonen av varer og merverdi, han er arbeiderklassens spydspiss. Å få jobben gjort beror først og fremst på arbeiderens fysiske og intellektuelle arbeid, hvilket betyr mer intens og krevende arbeid, for å produsere mer merverdi.

På den ene sida gir dette arbeideren en større styring av produksjonen, og krever flere kvalifikasjoner, og evne til å beherske mer komplekse oppgaver. På den andre sida, er vi vitne til en proletarisering av intellektuelt arbeid. Mange oppgaver som tidligere var adskilt fra produksjonen, har nå blitt en del av den. I overensstemmelse med det "taylorske" konseptet, er intellektuelt arbeid sammensatt av standardiserte elementer som overføres til datamaskinen. Og derfor faller en enda større del av de ansattes ytelse inn under arbeidet i produksjonen. Arbeidsforholdene blir mer og mer lik – for alle ansatte – de som gjelder for de arbeiderne som står i den direkte produksjonen. De ansattes status og lønn, viser heller ikke at deres stilling styrkes, reformistenes tro på en økning av småborgerskapet stemmer dårlig, for tendensen viser snarere en økt proletarisering av større arbeidsgrupper.

Dette er ikke bare tilfelle for service virksomhet i direkte tilknytning til produksjonen, men gjelder for hele service sektoren, offentlig så vel som privat, også for områder hvor kommersielle hensyn ikke skulle være fremtredende. Alle innstramminger som borgerskapet har påtvunget offentlig og ikke-kommersiell virksomhet, har ført til rasjonalisering, og etableringer av "uavhengige kontraktørfirmaer". Dermed har profitt og markedstyringen helt overtatt for hensynet til folks nytte av disse tjenestene. Dette har også ført til en gradvis fjerning av offentlig ansattes rettigheter, som garantert jobbsikkerhet og pensjonsfordeler som andre ikke har hatt.

Offensiven for å privatisere statens tjenester, og å gjøre disse til objekt for profittinteresser, har bidratt til at området for økt kapitalistisk utnytting har vokst. Privatisering av transport og kommunikasjonssektoren, sykehusene og utdannelsinstitusjonene, har mangedoblet antallet lønnsmottakere som henter sitt utkomme fra privat kapital istedenfor inntekter som stammer fra skattlegging.

Kapitalismen lar ikke bare lønnsmottagerne konkurrere mot hverandre, men også mot maskiner. Den søker å sette produksjonen av service i konkurranse med produksjonen av varer, i den hensikt å mangedoble profitten: Bank-, forsikrings- og offentlig ansatte opp mot salgsautomater, lærere opp mot multimedia sett, helsepersonell opp mot medisinske pakkeløsninger. Mens de sliter med konkurransen, særlig fra maskinene, må alle lønnsmottager, intellektuelle så vel som kroppsarbeidere, bli henvist til rollen som vare i det kapitalistiske systemet, en mus i kattens klør. De proletariseres.

Men de vil bare la seg lede av proletariatet i de store selskapene dersom de revolusjonære fagforenings folka, og kommunistene gjør en god jobb. Påvirkningen fra kommunistene fra Det belgiske arbeiderpartiet (PTB) og av fagforeningsfolk i fabrikkene til Clabecq, Catepillar og VW, og lærernes og elvenes kamp i 1996, viser veien fram.

Samme med kampen for den offentlige sektor i 1998. For å si med Lenin: "Klassebevisstheten skapes ved kamp og utvikling". Det står ingen vegg som skiller den ene klassen fra den andre. (... Marx) krevde vitenskapelige undersøkelser, og lærte oss at en klasse vokser gjennom klassekamp, og at den må hjelpes til modning." (23)

Det kommunistiske Manifest, synes å ha blitt skrevet i Brussel senest i går, ikke bare for å rettlede oss i arbeidet blant arbeiderne i de store fabrikkene, men også blant lønnsmottagere som har blitt proletarisert: "Som følge av den økende konkurransen borgerne i mellom, og av den etterfølgende kommersielle krisen, har lønningene blitt mer og mer usikre, den konstante og stadig større perfeksjoneringen av maskineriet gjør forholdene for arbeideren ennå mer prekær. Den individuelle konflikten mellom arbeider og borger, fremstår mer og mer som en konflikt mellom to klasser. Eksistensen av en herskende borgerklasse, som har som den viktigste oppgave å akkumulere kapital på få hender. Kapitaldannelsen, og dens vekst og betingelser, er knyttet til eksistensen av lønnsarbeidet, som eksklusivt bygger på konkurransen mellom arbeiderne. Industriens utvikling, hvor borgeren er virkemidlet, uavhengig av hans vilje, og uten motstand, erstatter arbeiderens isolasjon som følger av konkurransen, med deres revolusjonære forening. Mer enn noe annet, skaper borgerskapet sin egen gravlegger" (24).

Arbeiderklassen internasjonalt

I verdenssammenheng vokser vareproduksjonen mye hurtigere enn antallet jobber, og veksten i nye jobber går så mye saktere enn økningen av tilgjengelig arbeidskraft (25)."Utviklingen av storindustrien fjerner selve grunnlaget for det etablerte systemet for produksjon og tilegnelse under føttene på borgerskapet." (26) "Det borgerlige system har blitt for begrenset til å holde rikdommen innenfor det. (27)

I virkeligheten, "i 1990, var det i hvert fall 35.000 overnasjonale selskaper med mer enn 15.000 forgreninger utenlands. Av de 22 millioner mennesker de sysselsatte utenlands, var nesten 7 millioner direkte ansatt i utviklingsland, omtrent 1% av den yrkesaktive befolkning i disse. Vi burde legge til et tilsvarende antall mennesker som arbeidet for disse som underleverandører eller serviceytere". (25)

I de industrialiserte land, har de multinasjonale selskapene skapt arbeidsløshet og svekket lovverk. I den tredje verden, organiserer de underutvikling på en tvilsom måte, ved at de utnytter fullstendig mindre enn 2% av den yrkesaktive befolkning, og lar de øvrige 98% forkomme. I de tidligere sosialistiske landa oppfører de seg på samme vis.

De multinasjonale selskapene og verdens kapitalister vil grave sin egen grav, på betingelse av at kommunistene enes i prosessen med å forene det internasjonale proletariatet.

Fotnoter: