Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


De farlige tankene

av Jorun Gulbrandsen

Røde Fane nr 4, 1998


Borgerskapet gjør svært mye for at bestemte sett med ideer skal bli arbeiderklassens og folkets, slik at de holder seg sjøl nede. Skolen og mediene er viktige redskaper for borgerskapet, som de eier og bruker. Redskapene brukes også til å bekjempe ideer som er farlige for borgerskapet, det jeg kaller "farlige ideer".

Arbeiderklassens makt ligger i deres evne til å organisere seg – nettopp for å få fram det de mener i tale og handling, sine egne "ytringer". Derfor forsøker borgerskapet å hindre eller vanskeliggjøre arbeiderklassens organisasjons- og ytringsfrihet. Borgerskapets snakk om at menneskerettighetene er allmennmenneskelige og ukrenkelige, er hykleri. Rettigheter har et klasseinnhold som det er viktig å avsløre.

Jeg skal snart komme inn på de farlige ideene. Men la meg først ta en tur innom menneskerettighetene som ytrings- og organisasjonsfriheten er en del av. Hva er klasseinnholdet?

Vi lever i et klassesamfunn. Derfor definerer borgerskapet, kapitalen, makta, overklassen, hva som er menneskets rettigheter, eller rettere sagt, hvilke rettigheter som gjelder for hvem. Det er ingen rettigheter som gjelder for alle i virkelighetens verden. Det er først og fremst overklassens rett til å eie kapital, naturressursene, finansinstitusjonene, kommunikasjonssystemene og fabrikkene, som er den aller mest grunnleggende retten. Mens retten til å være mett ikke finnes.

Overklassen verden over er så opptatt av å sikre sin egen ytringsfrihet, at de sørger for at det må store penger til for å bruke den på en måte at den betyr noe, – i masseomfang. Det handler om hvem som eier mediene. Overklassen sørger dessuten alltid for å ha sterke militære og økonomiske organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt, som tjener deres interesser. Mens de i mange land sørger for å få forfulgt, fengsla eller drept fattigfolk som forsøker å organisere seg til kamp for et bedre liv, som å få jord. USA har full frihet til å sende fly over havet og bombe folk i Sudan og Afghanistan, for å bekjempe angivelige terrorister, noe den norske utenriksministeren synes er helt på sin plass. Hvem som skal leve og hvem som skal dø, det bestemmer imperialismen, – en tankegang som den norske imperialistiske staten er fullt ut inneforstått med fordi den er en imperialiststat sjøl.

Borgerskapet hykler

Den internasjonale overklassens snakk om "menneskeretter" og "frihet" til å organisere og ytre seg, er hult og hyklersk. De er mot at slike rettigheter skal gjelde for folkene i verden. Det viser deres handlinger. I land etter land bryr deg seg heller ikke om å innlemme kvinner i begrepet "menneske". Kvinner slåss for retten til å være menneske for å kunne bruke "Erklæringa om menneskerettighetene" som våpen i en kamp. Unicef sa i 1997 at 60 millioner kvinner som skulle vært i live i verden, er "forsvunnet" på grunn av kvinnediskriminering. Noen aborteres bort mens de ennå er fostre fordi foreldrene oppdager at de vil bli jentebarn, andre blir drept som barn, andre dør av forsømmelse og mishandling i barndommen. Det er fordi de er kvinner. Dagsavisen skreiv 7. april 1998: 1600 kvinner dør i mødredød i verden, hvert døgn, noe som tilsvarer seks fulle jumbojet som styrter. Dødbringende fattigdom! Er det dette som menes med at "kapitalismen har vist sin overlegenhet over sosialismen"?

Asgeir Bell sammenfatter Erklæringa om menneskeretter slik: "Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et utall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang er blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen" (Røde Fane nr 2, 1998).

Erklæringa kan brukes for å organisere kamp mot undertrykking, slik altså kvinner i mange land gjør. Amnesty Internasjonal støtter seg på den når de setter søkelyset på enkeltpersoner som blir forfulgt for å si meninga si eller for å organisere opposisjon mot makta i sitt land.

Kapitalisme betyr ufrihet

Jeg tror at mange radikale har en følelse av at det er de borgerlige som er mest opptatt av demokratiske rettigheter og den slags. Det er heldigvis slik at også borgerlige demokrater går på barrikadene når journalister blir forfulgt og drept. Det er veldig bra. Men dette må ikke forveksles med hva borgerskapet, kapitalistiske land, imperialismen, driver med. For disse er folkets rettigheter et taktisk spørsmål. Når det kommer til det harde, som i juntaens Chile eller i dagens Tyrkia, drepes dem som snakker mot makta. I tusenvis. Kapitalismen har lenge forsøkt å framstille navnet sitt som synonymt med frihet. Og sosialisme med terror og ufrihet. Men kapitalismen som system har utbytting og undertrykking som sjølve drivkrafta si, mens kommunismen har størst mulig frihet som mål, uten at det går på bekostning av andre. At også revolusjonære mennesker har begått forbrytelser i sosialismens navn, rokker ikke ved dette.

Folket har bare seg sjøl

Borgerskapet har makta fordi de har kapitalen. Folket har sin egen organisering. Det vet borgerskapet. Det er derfor det er om å gjøre for dem å hindre og begrense innflytelsen til folkets organisasjoner. For når folk kommer sammen og ytrer seg, når de snakker om sine felles erfaringer og sin vilje til å skape et bedre liv for seg sjøl, og når de organiserer seg for å slåss for tre øre mer i lønn eller for en ny fordeling av jorda, når de gjør alt dette, er de sjølsagt en virkelig trussel. Folk blir drept for å snakke. For når disse "rettene", som ikke sitter fast på mennesket som hår og øyne, brukes til å true makta, kommer maktas våpen ubønnhørlig: Overvåking og forfølgelse, yrkesforbud, fengsling, politi og soldater. Borgerskapets diktatur blir synlig for alle. I Norge viste Lund-rapporten klasseinnholdet i begrepene ytrings- og organisasjonsfrihet. De uttrykker ikke et sett av "ukrenkelige verdier", "rettigheter som er allmennmenneskelige og hevet over klassene" osv. I stedet er det slik at noen har makt til å bruke dem sjøl og hindre andre i å gjøre det samme. Mens vi må delta i kampen for at ytrings- og organisasjonsfriheten skal gjelde også for underklassen, de venstreorienterte, fagforeningsfolk, fattigfolk og kvinnene.

Hvorfor gjør ikke folk opprør?

Det er egentlig et feil spørsmål, for i mange land i den tredje verden gjør folk virkelig opprør. Politisk framskredne folkemasser organiserer seg og fører kamp mot utbytting og diktatur i årevis, sjøl om de også blir trampa ned. Men de fleste stedene i verden er folk passive, tross de mest forferdelige levekår. Arbeiderklassen i Europa gjør heller ikke opprør. Borgerskapet setter svært mye inn på å lære folket å holde seg sjøl nede ved hjelp av bestemte ideer eller tenkemåter eller forklaringsmodeller. Derfor foregår den revolusjonære kampen i Norge i dag ikke med våpen, men med papir! Altså ord! En ideologisk kamp.

Det er en del ideer som borgerskapet mener er farlige for dem sjøl. Det kan virke søkt eller pompøst å kalle dem "farlige ideer". Men borgerskapet tar dem alvorlig! Disse ideene forsøker de å bekjempe, få vekk, undertrykke. De har et stort apparat for å fremme andre. De bruker svært mange penger og folk på dette. På sommerleiren var den en som sa: "Borgerskapet styrer ikke med maskingeværer, men med ideer!"

Hva er de farlige ytringene i Norge nå?

Hvilke er de farlige ytringene som borgerskapet forsøker å bekjempe? Det skulle jeg ønske at vi fikk en diskusjon om. Hva mener du? På Rød front sommerleir i Sandefjord i 1998 diskuterte vi det.

Farlig ide: Sjølråderett er bra

Ideen om alle nasjoners rett til å bestemme over sin egen framtid, nasjonal sjølråderett, er en svært farlig ide for imperialismen. Den blir derfor også svært aktivt og intenst bekjempa. Kapitalistenes behov for EU og EØS, redskaper for kapitalens frie flyt, trenger minst av alt at ideen om sjølråderetten er sterk hos folkene. MAI-avtalen er et nytt tilskudd på stammen. MAI gir rettigheter til dem som vil investere, og tar vekk rettigheter som regjeringene har hatt. Det er helt utrolig, men MAI gir de som investerer i et land, rett til å sette seg over de lovene som finnes i landet, som for eksempel omhandler miljø og regler i arbeidslivet.

Nasjonal sjølråderett og imperialisme er som ild og vann. Derfor blir samepolitiske samer kalt sameekstremister og sameseparatister av myndighetenes etterretning, og de blir overvåka. Derfor blir kurdere og palestinere i Norge overvåka som en viktig del av statens fiendebilde. For perspektivet på disse folkenes kamp er frigjøring fra imperialismens utbytting.

Derfor blir de som forsvarer sjølråderetten, som EU-motstanderne, forsøkt knytta til den mest forakta ideologien i norsk historie, nemlig nazismen. EU-motstandere er angivelig reaksjonære nasjonalister. Anne Enger Lahnsteins navn ble under EU-kampen uttalt Laaanstain på tysk vis av enkelte urbane AUFere som med stolthet gikk imperialismens ærend.

Farlig ide: Gjør fagforeningene til kamporganisasjoner!

Overklassen har sikra makta si ved at den er knytta til eiendom, voldsapparat og stat. Arbeiderklassen har makta si knytta til organisasjon. Fagforeningene er de viktigste masseorganisjonene til arbeiderklassen. De blir trua fra to fronter: Fra borgerskapets angrep utenfra. Og fra borgerskapets angrep innenfra. Utenfra kommer angrepet som resultat av borgerskapets behov for omstillinger uten for mange hindringer. Det skal bli vanskeligere å lage fagforeninger og tariffavtaler.

Angrepa på fagforeningene innenfra er klassesamarbeidet som de sosialdemokratiske lederne har solgt seg til gjennom sammensmeltinga av stat, LO-ledelse og AP-ledelse. Ingen kan vente annet av LO-toppen enn at den hindrer kamp. I tillegg er det vanlig med en borgerlig og undertrykkende organisasjonskultur. Borgerlige ledere mener om seg sjøl at de kan alt. De er eksperter og må bestemme. Medlemmene skal betale kontingent og "bække opp sine ledere" som de sier. Medlemsdemokratiet og aktiviteten er ikke så viktig. Samtidig er det en realitet at du som tillitsvalgt, sjøl på ganske lokalt nivå, må ha stor kunnskap om et omfattende avtaleverk, lover og personalsaker. Dette tar det tid å lære, den tillitsvalgte blir flink og dyktig og nærmest uerstattelig, – og avstanden til medlemmenes kunnskap øker. Medlemmene venner seg til at "ledelsen ordner alt", og mange synes det er helt fint.

Dette er en vanskelig sak å jobbe med, men fryktelig viktig. Den peker framover. Når en driver med endringsarbeid i fagforeninga, for å forsøke å få til at medlemmene har mer makt, er det lett å se paralleller til diskusjonen om sosialismen. Det er med erfaringene fra kapitalismen at sosialismen blir bygd, så det er helt relevant å trekke inn parallellen. Spørsmålet er for lengst stilt: "Kan kokkepikene styre staten?"

Farlig ide: Samfunnet er menneskeskapt

Folk skal tro at klassesamfunn er naturlig, at de som bestemmer nok kan være dumme, men at de egentlig har mest greie på tingene, at kapitalister kan være egoistiske og tenke for mye på profitt, men det er tross alt de som har muligheten til å investere og sette i gang ting og lage arbeidsplasser. Mot denne alminnelige meningen kommer den undertrykte kunnskapen om at samfunnet er menneskeskapt, at kapitalismen derfor kan fjernes av mennesker, at det ikke er nødvendig med kapitalister i det hele tatt, at det ikke er nødvendig med klassesamfunn over hodet.

Denne farlige ideen er så undertrykt at det er nesten umulig å tenke seg at det går an å erstatte den barbariske kapitalismen med kommunisme, det strider til de grader mot alt vi har lært! Det er nesten som da alle trodde at jorda var flat, og så kom det førti stykker som mente at rund nok var mulig! Derfor holder vi studiesirkler med tre og fem og sju deltakere og studerer og diskuterer akkurat dette. Det er bra. Mer av det. For det er vanskelig å forstå. Men det går smått. Vi revolusjonære må bli flinkere til å argumentere i større målestokk for at det er mulig å avskaffe kapitalismen og lage et klasseløst samfunn!

Farlig ide: Mennesket er ikke født egoistisk!

I diskusjoner i klasserom, i skolegårder og på møter, høres ofte påstanden: "Det nytter ikke å dele, folk er egoistiske". "Det nytter ikke å tenke på et klasseløst samfunn, noen vil alltid herske over andre". "Det ligger i mennesket". "Enhver er seg sjøl nærmest". Denne kristne propagandaen om det grunnleggende onde mennesket, blir effektivt brukt av borgerskapets ideoligiprodusenter.

Men det er ganske vanlig rundt omkring i verden at fattigfolk går sammen og organiserer praktiske ordninger i slumområder, skaffer elektrisk strøm, organiserer dyrking av jord, transport og skoler, fordi myndighetene ikke gjør det, eller i kamp mot myndighetene. Eller lager frigjøringshærer der menn og kvinner organiserer, arbeider, forsaker og kjemper i årevis, ikke for å bli rike sjøl, men for å skape forutsetninger for et bedre liv for alle. Eller tenk på lokalsamfunnet der du bor: Der er det hundrevis (tusenvis) av folk som driver arbeid i organisasjoner eller privat, gratis og mye, fordi de synes det er viktig. Problemet er ikke at folk ikke vil ofre og yte. Problemet er at kapitalismen hindrer folk i å få bruke seg! Det gjelder alle slags folk: Barn, ungdom, voksne og gamle. Tenk hvilke menneskelige ressurser et sosialistisk samfunn kan frigjøre! Og de er de viktigste ressursene. Det er ikke egoismen som er folkets problem. Det er undertrykkinga og utbyttinga som er problemet.

Farlig ide: Kvinner kan alt, kvinner har ei historie

Ideen om at kvinner kan alt, blir motarbeida. Hele kvinnehistoria er ei ikke-historie. På samme måte som det arbeidende folkets historie skal være usynlig. For når kvinnene og arbeiderne og alle andre fattigfolk får lære den sanne historia om arbeidet, om oppfinnelsene, om samfunnene som er laget, så lærer de om sin egen store betydning. Det gir stolthet. Men stolthet hos folket er farlig for overklassen. Overklassen vil at alle skal lære at det er de som skaper historia, og at vanlige folk ikke passer til annet enn å være slaver i en eller annen forstand. Denne læren er med på at kvinnene og resten av arbeiderklassen holder seg sjøl nede. Uten sjøltillit, ingen kamp. Viktig jobb: Få fram kvinnenes og resten av underklassens historie!

Farlig ide: Nei til religionstvang!

Kravet om religionsfrihet blir motarbeida. Nå har staten for eksempel lagt ned det alternative livssynsfaget i grunnskolen, slik at alle tvinges til å ha kristendomsundervisning. Kristne skoler synes de er fint, også AP-ledelsen synes det, men muslimske skoler synes de er noe helt annet og forferdelig. Dette er for at borgerskapet vil ha sterkere kontroll over tenkninga til folk. Og de snakker om "menneskerettigheter"! Til å spy av.

Men religion er skadelig. Trua på en høyere makt som styrer, gud, gjør det lettere å tru på andre høyere makter, som Jens Stoltenberg. Mens kunnskap om at samfunnet og historia er et resultat av klassekamp og menneskenes arbeid, gir visshet om at samfunnet kan endres bestandig – av mennesker.

Farlig ide: Parlamentarismen er lureri

Arbeiderklassen kan stemme, men ikke bestemme. Makta sitter andre steder enn på stortinget og i kommunestyrene. Men arbeiderklassens opprør og revolusjonsvilje skal over hele verden styres inn i organiserte baner som borgerskapet kontrollerer. (Nettopp fordi revolusjonære vet dette, stiller revolusjonære opp i parlamentariske valg når de er sterke nok til det. Stikkord: Avsløre hvor makta egentlig sitter, fremme folks krav, bli kjent med mange, øke egen kunnskap om lokalsamfunnet, se på dem som bor i kommunen som en stor masseorganisasjon).

Det er så om å gjøre for overklassen å fremme parlamentarisk tankegang, at de har bestemt at innlæringa skal begynne med 6-åringene på skolen. Skoleelevene skal lære at elevrådet, det er tingen. Har du noe å klage over, ta det opp i elevrådet. Bare du argumenterer godt for deg, går saka di igjennom. Får du ikke svar på en tre-fire år, er det synd, men det er slik det er. Kanskje du ikke la fram saka så fint likevel?

Slik skal barn, nærmest sammen med morsmjælka, lære at veien å gå er "systemets vei", at veien ikke fungerer, og at det er greit, for det finnes ingen annen vei!

Farlig ide: 70-åra var bra!

Hvorfor har det vært så viktig for borgerskapet å forsøke å omdanne folks hukommelse om 70-åra? Jeg tror det er fordi 70-åra var prega av optimisme, en tro på at det gikk an å forandre ting. "Det nytter å gjøre opprør!" Det fattige vietnamesiske folket hadde vunnet over super-imperialistmakta USA, folket i Norge vant EEC-kampen (EU-kampen), det var mange streiker, antikapitalistiske holdninger i breie kretser, det var aksjoner for veier, mot riving av hus, Vømmøl og folkets kultur, mye lokal aktivitet. Jeg tror at grunnen til at så mange kaller seg med glede for "68-ere" (et begrep jeg mener er helt på trynet), er at de egentlig snakker om 70-åra og all aktiviteten! Det er betegnende at en del borgerlige folk er vanvittig opptatt av, år etter år, å få stempla alt dette folkelige, politiske, demokratiske mylderet nærmest som ml-terror, hvor det nesten antydes en slags politisk torpedovirksomhet.

Farlig ide: Kommunismen er nødvendig og mulig

Kommunismen, det klasseløse samfunnet, innebærer frigjøring av menneskets skaperkraft. Det har ingen stat, ikke klasser, ikke utbytting, ikke produksjon av varer, men bruksverdier. Folk skal skape ei nåtid og ei framtid sammen med hverandre. Endelig skal den enkeltes krefter få komme til sin rett. Mennesket skal skape muligheter for sin egen frigjøring. Kommunismen kalles "frihetens rike". Kommunismen er målet. Marx og Engels sier i Manifestet (side 70) om kommunismen: "I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling". Legg merke til at de sier "hver enkelt".

Over hele verden kjemper folk for å realisere et samfunn uten fattigdom, krig og undertrykking. Imperialismen sjøl skaper det behovet og de ideene om og om igjen. Millioner av mennesker i verden har lest "Det kommunistiske manifest" og annen marxistisk litteratur. Det finnes digre revolusjonære partier. Derfor må borgerskapet opprettholde et standhaftig mottrykk. De må spre et "kommunismen er død, og er den ikke død, så er den i hvert fall uoppnåelig, og er den ikke uoppnåelig, så er den i hvert fall grusom"-bilde. Som de har fått mange intellektuelle i Vest-Europa til å tro på.

Farlig ide: Et kommunistparti er nødvendig

DNA-ledelsen, redskapet for overklassen, har bygd makta si på støtte fra USA-imperialismen og på terror mot all opposisjon i det norske samfunnet. De har utvikla et finmaska tysternett. I dette landet går flere tusen folk omkring som er oppdratt til å være tystere for makta. Etterretninga og overvåkinga er til innvortes bruk. De visste hvor anti-Sovjet vi var! Lundkommisjonen viste nettopp at det IKKE bare var kommunister som blei forfulgt. Tvert imot, det mest slående var alle de andre! Folk som hadde uttalt seg mot høyere husleie i borettslaget, de som organiserte 8. mars-demonstrasjoner, som var aktive i fagforeninga, som var mot Nato, som deltok i aksjoner mot trafikken i ei gate. Folk som var aktive i klassekampen mot makta! Jeg regner med at bakkvinnene for "Kvinner på tvers" er grundig registrert av politiets overvåkingstjeneste (POT).

AKP ble og blir overvåka og registrert. Kommunistpartiet, og i dette tilfellet AKP, er farlig fordi det ikke bare igangsetter eller støtter den enkelte kampen, men fordi partiet har som oppgave å forene alle kamper og alle grupper i arbeiderklassen og folket og gi den felles kampen en politisk retning. Det er en virkelig trussel.

Jeg tror ingen seriøse borgere mener at AKPere har tenkt å løpe rundt med våpen sånn helt for seg sjøl og skyte rundt og lage "revolusjon" og terrorisere folk. Det de er redde for, er heller AKP og AKPernes vilje til å ikke være lydige og deres vilje til å organisere aksjoner, protester, enhetlige aksjoner. Det er lister over AKPere som skal interneres i en "krisesituasjon". Viktig krav: Vi vil vite hva kriteriene er, for å komme på den lista!

Hvilke ideer får du?

På Rød Front sommerleir førte diskusjonen om hva som var "farlige ideer" til at mange av oss fikk stor fantasi om hva som burde skrives, i hefter, i artikler, på Nettet, i Klassekampen. Hva tenker du?

Nå har jeg tenkt å kommentere to aktuelle diskusjoner i forbindelse med ytringsfriheten. Den ene handler om ytringsfrihet for nazister, og den andre om ytringsfriheten under sosialismen.

Ytringsfrihet for nazister?

Når Eva i klassen sier at alle tyrkere stikker med kniv, og Tarik gråter, løses det ved å tålmodig, med fakta og ideologisk kamp, mobilisere alle elevene og Eva til å forstå at slike ideer er feilaktige. Altså, ytringsfrihet, massemobilisering, ideoligisk kamp, diskusjon, opplysningsarbeid. Evas ytring blir ikke bare et ensidig angrep på Tarik, men også en mulighet til å utnytte angrepet til noe positivt for alle.

Men når Eva deler ut løpesedler på skolen om at alle tyrkere stikker med kniv, blir hun fratatt løpesedlene av meg. Der ute i skolegården har ikke jeg muligheter til å diskutere tålmodig, drive folkeopplysning og ideologisk kamp. Så der blir Evas løpeseddel bare et ensidig angrep på Tarik. Da vil jeg at hensynet til Tariffs muligheter til å få venner, skolegang, jobb, trygghet, og ikke politiforfølgelse, og i verste fall, ikke bli skada eller drept av nazister, skal gå foran Evas frihet til å fortelle løgner om Tarik. Hun deler ikke løpesedlene ut i et vakuum, men i et samfunn der hun føyer seg inn i maktas brede elveløp. På hennes side står organisasjoner som ikke nødvendigvis sier at alle tyrkere stikker med kniv, men som aktivt fremmer holdninger om at Tarik er et problem, til dels farlig problem. Det er for eksempel Høyre, DNA-ledelsen, regjeringa, Utendingsdirektoratet, EU, deler av pressa, pluss rasistiske og nazistiske organisasjoner, hva mer vil du ha? På Tariks side – hvem er det? Her har vi ikke en situasjon med "fri meningsutveksling, ideer som brytes på like fot i et demokratisk atmosfære". Her har vi rå makt fra gigantene mot en gutt, og hvor Eva legger en stein i gigantenes vektskål.

Paragraf 135 a

Så kan noen si: Men å beskytte Tarik handler ikke om å begrense ytringsfriheten, han kan beskyttes ved å henvise til "personvern". Men handler ikke begrensningene i ytringsfriheten om å verne personer? Det er akkurat det de handler om. Se Straffelovens § 135 :

"Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.

På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første ledd."

Hvem skal beskyttes? Eva eller Tarik?

Samtidig er det vanskelig mange ganger å vurdere den ene og den andre sida. Det er bra, for det viser at en diskusjon om slike spørsmål alltid er viktig. Praktiseringa av rettigheter er når alt kommer til alt, et spørsmål om politisk kamp og makt. De motsatte formuleringene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene viser det:

Artikkel 1 i sier: "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter". Hvordan skal denne paragrafen brukes for å beskytte Tarik?

Artikkel 19 i samme: "Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser".

Skal Eva kunne bruke denne paragrafen til å angripe Tarik? Eller er hun forhindra fordi § 30 sier noe om premissene for alle rettighetene: "Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen".

Og i innledninga sier Erklæringa noe om det: Frihet, rettferdighet og fred. Dette er sjølsagt mest tomt snakk, for FN har mye erfaring i å aktivt støtte imperialismens angrep på folkene i verden under dekke av fredsprat. Men teksten kan likevel, i en diskusjon om rettigheter, vise at sjøl i denne erklæringa kan f.eks. ytringsfriheten ikke ses atskilt fra hele erklæringas mål.

Hvorfor skal ikke alle få si hva de vil?

I Norge har diskusjonen om menneskerettigheter handla mest om ytringsfrihet. Og når det gjelder ytringsfrihet, har en del radikale vært mest opptatt av at nazister skal ha ytringsfrihet: Hvorfor bare nazister? Hvis det er et prinsipielt spørsmål at ideer skal møtes med ideer, og ikke forbud, hvorfor får vi ikke et angrep på hele § 135 a? Hvorfor skal vi kreve forbud mot porno, for eksempel? Hvorfor skal ikke folk få lov til å sjikanere homofile offentlig? Jeg mener: Hvor er sammenhengen og konsekvensen av standpunktet?

Sosialismen

I denne artikkelen skal jeg ikke ta opp erfaringene og diskusjonene om hvordan sosialismen kan og ikke kan utvikles til kommunismen. Jeg skal bare nevne noen problemstillinger i sammenheng med frihet.

Sosialismen er veien fra kapitalismen til kommunismen. Kapitalismen avløses av sosialismen når arbeiderklassen og folket tar makta gjennom en revolusjonær omveltning, en revolusjon. Under sosialismen er det klasser, stat og partier. Utfordringa er å utvikle sosialismen i riktig retning, nemlig i retning kommunismen, det klasseløse samfunnet.

Frihet for å skape kommunisme

Mars og Engels sier dette i Manifestet: " ... første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis på fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene." (Det kommunistiske manifestet, Røde Fane 1998, s.68)

Det kan ikke bli kommunisme uten en veldig bevegelse under sosialismen. Sosialismen åpner for store muligheter for åpenhet og demokrati. Men det er også betingelsen for å komme ut av sosialismen og videre til kommunismen! Jeg mener at hovedlinja må være: Mest mulig demokrati, frihet, skriving, snakking, diskusjoner, liv og røre, lokal organisering, myldring.

Problemet blir at vi sitter fast i de gamle måtene å gjøre tingene på, at vi vil ha for dårlig fantasi til å se alle mulighetene. Måla for samfunnet må diskuteres for at de skal stemme med det mulige og hva folk er villige til å gjøre, folk må få lede og delta i prosesser som gjør at de er motiverte og får skapende ideer og har det fint. Det blir vanskelig å få til. For ikke å snakke om: Hvis den første generasjonen er motiverte fordi de var med på den revolusjonære bevegelsen som styrta kapitalismen: Hva med neste generasjon? Hva vil de? Mange vanskelige spørsmål. Men jeg er helt sikker på at ingen av dem kan løses uten en kamp om ideer, og for å få til det, må det være trygt å mene noe. Og skal et folk stille seg et så høyt mål som å skape et kommunistisk samfunn, må de ha stor sjøltillit!

De nye sosialistiske samfunnene i Sovjet og Kina tok folk på alvor. De organiserte folk til å delta i styring, ga dem utdanning, ga tillit gjennom å stille svære oppgaver. Men når (etter hvert) overklassen ikke lenger ville utvikle sosialismen, men tvert imot utvikle kapitalisme, lukka de dørene for folkets deltakelse. Da ble folket bare plunder og heft. Det kjenner jo VI til, med våre erfaringer fra kapitalismen.

Masseorganisasjoner er nødvendig

Hilda Scott forteller fra Tsjekkoslovakia etter krigen at det fantes en kvinneorganisasjon som var en masseorganisasjon. Så kom den offisielle analysa: Når arbeiderklassen var kommet til makta (det var slik det ble sagt), var automatisk kvinnene kommet til makta, så det trengtes ikke noen kvinneorganisasjon på grunnplanet. Organisasjonen ble lagt ned, og det ble oppretta kommunale utvalg som skulle gi råd. Så ble også disse lagt ned, og det ble oppretta et rådgivende likestillingsutvalg på statlig plan. Kvinnene hadde altså ikke noe sted å organisere seg. Deres våpen var vekk.

Det som skjedde i Øst-Europa for en 10 år sida og framover er et godt eksempel på hva som kan skje når folk ikke er organisert. Sosiale rettigheter ble på område etter område feid til side, og arbeidsfolk ble fort mye fattigere. Alle leser i avisene om hvordan folk ikke får lønn i flere år! Et stort spørsmål er: Hadde overklassen kunnet herje så voldsomt dersom arbeiderklassen hadde vært organisert i aktive fagforeninger eller andre masseorganisasjoner?

Under sosialismen må det skje en kraftig utvidelse av organisasjonslivet. Barn, gamle, folk i boligområdene i byene, i kommunene, på bygdene, – det må myldre. Det er nødvendig å ta på alvor at folk vil ha både motstridende og felles interesser, og at motsigelsene må løses gjennom diskusjon.

Materielle forutsetninger

Hilda Scott beskriver at kvinnene hadde mye å slåss for, som retten til å fortsette i alle slags jobber da krigen var over, og kampen for å prioritere høyere den produksjonen i samfunnet som hadde mest å si for å lette kvinners slitsomme og lange hverdag. Kvinnene (som mennene) hadde lange arbeidsdager, kvinnene hadde husarbeidet og familieorganiseringa i tillegg, og de hadde ansvaret for handlinga som betydde å stå lenge i køer hver dag.

Hvor skulle disse kvinnene ta tid fra, til å "styre staten", lese papirer og gå på møter? Umulig. Derfor et det en forutsetning for å delta i styring, at skillet mellom de styrende og de styrte systematisk blir utviska – også når det gjelder tid! To timers nødvendig arbeidstid om dagen er i meste laget.

Familien

Tiltak for å gradvis oppløse familieorganiseringa slik vi kjenner den i dag, vil fremme friheten til individene, slik at ethvert menneske får et sjølstendig forhold til samfunnet. Dette har jeg ikke plass til å argumentere for her, men henviser til Røde Fane-heftet Feministisk sosialisme av Kjersti Ericsson.

Informasjon

Vil nettet gjøre det lettere å praktisere demokrati i et sosialistisk Norge?

For demokrati handler ikke minst om å ha tilgang på den informasjonen en trenger. Det blir mye vanskeligere eller umulig å hindre at folk får den informasjonen de vil ha, ikke bare i Norge, men i hele verden.

Vitenskap

En sosialistisk stat må være på vakt mot å karakterisere vitenskapelig arbeid som den ikke liker, som reaksjonær og lite ønskelig. Det er nok av eksempler fra historia, også fra sosialistiske land, at politiske standpunkter har bestemt over hva som har vært vitenskap. Sånn er det vel hele tida. Slik som da presteskapet forlangte at jorda var flat og drepte dem som holdt på den runde varianten. Eller, som nå, når kritiske (mot kapitalen) vitenskapsfolk blir innesperra, når de mister forskerjobber og bevilgninger, når det blir drevet kampanjer mot dem. Eller når Darwins utviklingslære er forbudt i skolen i flere stater i USA. Derfor har det stadig vært kamp for ytringsfrihet innafor vitenskapen.

Partiet i opposisjon

Kommunistpartiet må være i opposisjon også under sosialismen. Det må være en drivkraft for det langsiktige målet. Den sosialistiske staten vil være konservativ i forhold til å kunne legge til rette for oppløsninga av institusjonene og bryte ned arbeidsdelinga i samfunnet. Det er en sak som har vært lite diskutert i den revolusjonære bevegelsen i Norge: Hvis kommunistpartiet skal se de langsiktige interessene som Marx og Engels skriver om i Manifestet, og hvis det er slik at partiet derfor ikke bare må være, men faktisk også i realiteten blir i opposisjon til den sosialistiske staten, vil da partiet fortsatt bli sett på som uønska? Som et hår i suppa, eller til og med overvåka eller forfulgt? Vil et virkelig revolusjonært parti under sosialismen ha et harmonisk forhold til den sosialistiske staten? Vil kanskje forholdet være prega av både motsatte og felles interesser?

Hvis det er tilfelle, gjør det ikke saka lettere for det revolusjonære partiet, at deres medlemmer blir tillitsvalgte innafor den sosialistiske staten. Medlemmer av kommunistpartiet blir valgt til ledelser på grunn av lang erfaring, stor kunnskap og fordi folk har stor tillit til dem. Men samtidig skal de være i opposisjon til seg sjøl. Tenk på paralleller i fagforeningsarbeidet.

Kontrarevolusjon?

Ingen av oss veit hvordan situasjonen vil være i tida etter revolusjonen, hvilke og hvor sterke motkreftene er. Det kan hende folk har nok å gjøre en stund med å holde kontrarevolusjonære farlige folk unna livet. Dette kan vi diskutere opp og ned. Det viktigste mener jeg likevel er, at vi skal ha en tydelig holdning som ikke er til å trekke i tvil: Hovedlinja må være: Mest mulig informasjon, diskusjon, organisasjonsfrihet! Er det virkelig sånn at "folket skaper historia", så må folket få lov til å tenke og handle sjølstendig.

Derfor må en spørre: Hvilke krefter og situasjonen kan føre til at sosialismen blir redd for demokratiske prosesser? Og hva vil være "farlige ideer" under sosialismen?

Oppvurder kampen om ideologi og organisering

Vi må oppvurdere kampen for organisasjons- og ytringsfriheten og den ideologiske kampen om disse spørsmåla både under kapitalismen og under sosialismen. For arbeiderklassen handler demokratiske rettigheter om å kunne organisere seg som klasse for å ta og beholde makt som et middel til å skape en god tilværelse. Johan Petter Andresen sier: "Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlige demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer."

Avisa Klassekampen

Borgerskapet har laget regler som sørger for at det er dem som har muligheter til å spre sine meninger, sin ideologi, sitt verdensbilde, til alle, hver dag og time. De eier mediene, skolen, institusjonene, det som kalles overbygninga. Folk gjennomskuer mye, men finner seg i mye og gjør ikke revolusjon.

I kampen om tenkninga: Hvilke redskaper har radikale, revolusjonære, opprørske mennesker og organisasjoner i dag, i Norge, for å utfordre maktas tenkning og propaganda?

For det første har vi hver og en som diskuterer med venner og arbeidskamerater. Det gjør vi. Men det stiller store krav til hver enkelts skolering, det blir ikke mye samlende og organiserende framstøt. Det samme gjelder bruken av lokalaviser.

For det andre har vi Nettet. Mer og mer organisering og informasjon går over Internett. Dette er en undervurdert mulighet i den revolusjonære bevegelsen, vi er for konservative.

For det tredje har vi Klassekampen. Nå er det Klassekampen som er mest effektiv i kampen om verdensbildet.

Hvorfor Klassekampen ble starta

Da Klassekampen ble starta, var det nettopp for å føre kamp om beskrivelsen av virkeligheten og for å organisere fram handlinger, forandring. Det var ingen aviser som støtta Vietnams folk mot USA-imperialismen. Eller som støtta PLO. På den tida var det feil å si at Norge var et klassesamfunn og at det fantes en arbeiderklasse. Sjølbestemt abort var et feil utsagn. Kampen for religionsfrihet på skolene. Kamp for elevenes demokratiske rettigheter. For å fremme de sosialistiske ideene mot kapitalismen. Avisa Klassekampen skulle være aktiv på riktig side i klassekampen.

Avisas jobb i dag

Klassekampen gjør mye mer enn å framføre meninger. Den organiserer venstresida på den måten at radikale, sjølstendige, kritiske mennesker går sammen om å støtte den, selge den, samle inn penger, verve abonnenter. Aksjekampanja våren 1998 viste fram en del av Klassekampens potensiale. Avisa kan også organisere mange tusen folk til handling ved å være talerør for aksjonskomiteer, som "Bli med på streik og møter 10. oktober i forbindelse med statsbudsjettet ..."

Tilbake til meningene. Stort sett har avisa fungert organiserende og antikapitalistisk. Men ikke alltid. Også den utsettes for borgerlig påvirkning og kan til tider bli pressa til å være tilbakelent og betraktende i stedet for foroverlent og agiterende, den kan slutte å avsløre det kapitalistiske barbariet og nøye seg med overflatediskusjoner blant de mer velstående, den kan slutte å agitere for sosialisme og kommunisme og glemme å se verden fra de fattigstes perspektiv. Avisa med ansatte og venner er en organisasjon eller prosess med sine egne konflikter, motsigelser, ideologiske brytninger. Ser vi positivt på dem, er det mulig å beholde avisa som det viktigste redskapet på den rette sida.

I kampen for de farlige ideene!