Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Verdenskapitalismen i krise?

av Harald Minken

Røde Fane nr 4, 1998


Den marxistiske økonomiske vitenskapen er for dårlig utviklet til å kunne gi gode og presise svar på hvorfor det oppstår børskrakk og valutakriser, og spesielt hvordan de vil utvikle seg i den konkrete situasjonen som foreligger nå. Den kan gi noen grunnleggende innsikter som borgerlig sosialøkonomi aldri vil kunne gi, men det gjenstår mye teoretisk arbeid før vi er på høyden med utviklinga i de siste tiårene. Jeg skal antyde noe om hvilken retning jeg mener dette teoretiske arbeidet bør ta.

Men videre er det slik at så lenge marxistisk økonomi bare er hobbyen til en håndfull folk, har vi ikke kapasitet til å trenge inn i detaljene. Detaljene er avgjørende i analyse av den konkrete situasjonen. Med den korte tidsfristen jeg har fått av Røde Fane til å skrive denne artikkelen, har jeg blitt nødt til å ta detaljene på husken, og jeg håper jeg kan bli unnskyldt hvis jeg har husket feil. Uansett står jeg nå i fare for å skrive noe som vil se håpløst dumt eller gammeldags ut når det kommer på trykk, fordi situasjonen utvikler seg fra dag til dag.

Krisa i Asia

Situasjonen er: I fjor sommer utviklet det seg en valutakrise i Asia. Den avdekket at de store selskapene og bankene i Sør-Korea, Thailand, Malaysia og Indonesia ikke ville kunne betjene sine kortsiktige lån. Den manglende lønnsomheten kan komme av korrupsjon, svikt i etterspørselen fra Japan eller andre ting – jeg må innrømme at jeg veit ikke. Uansett så var denne manglende lønnsomheten skjult for ei tid gjennom at selskapene hadde god tilgang på ny kapital. Kanskje var det mistanken om at ikke alt sto så bra til som fikk utenlandske låntakere og eiere til å begynne å trekke seg ut. Valutakursene kunne ikke lenger opprettholdes, og dermed blei det straks veldig mye vanskeligere for selskapene i disse landene å betjene utenlandsgjelda si. Altså en sjølforsterkende prosess.

I gamle dager ville en slik sjølforsterkende prosess løpe videre uten inngrep fra noen myndighet. Konkursene i de første selskapene ville bringe nye selskaper i vanskeligheter, enten fordi de eide aksjer i de selskapene som nå var konkurs, eller fordi de hadde utestående fordringer på dem, eller fordi de konkursrammede hadde pleid å kjøpe varene deres, slik at de opplevde en plutselig etterspørselssvikt. Dette er første fase i en handelskrise, slik Marx og Engels skildret dem.

I vår opplyste tid vil myndighetene gripe inn i den sjølforsterkende prosessen som innleder krisa – som regel ikke for å forhindre den helt og holdent, men for å sørge for at den får et ordnet forløp. Sentralbanken i hvert enkelt land vil f.eks. kunne gi kriselån til banker som ellers ville gått konkurs. I vårt tilfelle ville ikke det vært nok. Sentralbanken i f.eks. Thailand hadde rett og slett ikke ressurser i form av utenlandsk valuta til å sikre at selskapene kunne betale den kortsiktige utenlandsgjelda si. Inn på banen kommer da det internasjonale pengefondet, IMF. Pengefondet ga nye lån i hundremilliardersklassen til de kriseramte landene. Dermed kunne de betale de første avdragene på utenlandsgjelda si i tide, slik at ikke låntakerne, de store internasjonale finansinstitusjonene, kom i vanskeligheter. Men pengefondet verken vil eller kan gjøre dette uten å stille vilkår.

Vilkårene går ut på en grunnleggende omstrukturering av produksjonen og penge- og kredittvesenet i det kriseramte landet. Målet er at næringslivet i landet snarest mulig skal bli istand til å betjene utenlandsgjelda si igjen, og dessuten betale tilbake kriselånet. Det som skal til for å oppnå det, er at virksomheter som ikke har noen mulighet til å bli lønnsomme i framtida, legges ned, og resten av næringslivet kommer under kontroll av kapitalistgrupper med tilstrekkelig resurser og evne til å omforme det til lønnsom drift. Videre må offentlig sektor i regelen reduseres drastisk, slik at skattenivået ikke truer profitten og det offentlige ikke legger beslag på den tilgjengelige lånekapitalen, og penge- og kredittvesenet må gi stabile vilkår for utenlandsk kapital. Da vil denne kapitalen etterhvert vende tilbake. Den kan da kjøpe opp profitabel virksomhet i landet til en billigere penge enn før, og vil med sine høye krav til avkastning sørge for videre framgang i omstruktureringa. Krisa er løst. Så langt er vi imidlertid ikke kommet i de kriseramte landene i Asia enda, av grunner som vi seinere skal se.

Hva enten omstruktureringa foregår i nasjonal regi eller i regi av pengefondet, er altså de gammeldagse handelskrisene erstattet av en styrt prosess. Innholdet i denne prosessen har imidlertid ikke forandret seg . Det går ut på nedlegging av ulønnsomme foretak, drastisk økt arbeidsledighet, og drastisk nedgang i levestandarden for de breie massene gjennom prisstigning på utenlandske varer i første omgang, og gjennom lønnsnedslag etterhvert som arbeidsløsheten svekker stillinga til de som er i arbeid. De asiatiske landene som blei ramma av denne styrte prosessen ifjor, har lenge hatt fascistiske former for arbeidsdisiplin og utbytting. Det er imidlertid kanskje mulig å stramme skruen enda mer, og det blir nå forsøkt. Det er ingen prinsipiell forskjell på den gammeldagse krisene og den moderne styrte prosessen. Begge har til oppgave å få opp profittraten gjennom å øke utbyttinga, og gjennom å eliminere virksomheter som bruker mer resurser på å produsere varene sine enn det som er samfunnsmessig nødvendig.

Men det ville være helt feil å si at det ikke finns noe særegent og nytt i krisa i Asia. For det første foregår den, såvidt jeg kan se, på et helt nytt grunnlag som jeg vil kalle verdensmarkedsverdier. For det andre avler den motsigelser mellom den internasjonale finanskapitalen (amerikansk og japansk) og det vi i gamle dager ville kalt kompradorborgerskapet i Sør-Korea, Indonesia osv. For det tredje utvikler den seg i samband med krisa i Russland og den store, store krisa som langsomt modnes i Japan. I den forbindelsen kan en stille spørsmålet om ikke omfanget av problemene i kapitalismen vil bli så stort at det ikke lenger er mulig å få til en styrt omstruktureringsprosess. Det er det perspektivet som gjør at artikkelen min, skrevet sjette september, kan komme til å fortone seg veldig gammeldags når bladet kommer ut. Her er det bare plass til å behandle disse sakene stikkordsmessig.

Verdensmarkedsverdier

Avkolonialiseringa (fra krigen til sekstiåra) og liberaliseringa av verdenshandelen (fra sekstiåra til i dag) har, sammen med reduserte transportkostnader, ført til at varenes verdi dannes på en annen måte enn før, og at merverdien fordeles på en annen måte enn før. Ifølge marxismen er varenes verdi bestemt ved hvor mye arbeid som trengs til å produsere dem. Men det er ikke slik at hvis jeg bruker 2 timer på å strikke en sokk, mens A/S Ullvare bruker 2 minutter, så er min sokk verdt 2 timer og Ullvares verdt 1/30 time. På markedet vil det bli fastlagt hvor mye arbeid som er samfunnsmessig nødvendig for å lage en sokk, og sjøl om mine sokker er pene, vil det nok vise seg at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida er 2 minutter. Det sokkemarkedet vi her snakker om, var tidligere det nasjonale markedet. En sokk i Ungarn kunne ha en nasjonal vareverdi som atskilte seg fra den nasjonale vareverdien til den samme varen i Norge. Slik er det ikke lenger for de aller fleste varer. Det har dannet seg verdensmarkedsverdier. Men det er et viktig unntak: arbeidskrafta har framleis en verdi som dannes på det nasjonale arbeidsmarkedet.

Så lenge valutaforholdene er stabile og skatteforholdene i ulike land er sammenliknbare, vil derfor varene som blir solgt i alle land komme fra steder der en både holder seg på verdensmarkedsverdien med hensyn til hvor mye arbeidstid som brukes, og bruker den arbeidskrafta som har lavest verdi i verden blant alle arbeidskreftene som egner seg til slik produksjon. På dette grunnlaget danner det seg en internasjonal gjennomsnittlig profittrate, og den igjen bestemmer de internasjonale vareprisene. Dersom dette geografiske mønsteret for produksjonen fører til store ubalanser i utenriksregnskapet til enkelte land, vil valutakursene endre seg til arbeidskrafta i disse landene har fått en verdi som gir balanse i utenriksregnskapet.

Dette systemet, der valutakursene og varenes produksjonssteder endrer seg med endringene i arbeidskraftas verdi i hvert land og med de internasjonale vareverdiene, er drastisk forskjellig fra systemet i kolonitida. Begge systemene er imperialistiske, men mens profitten i kolonisystemet kunne tas ut som monopolprofitt fra koloniene, er det nå heller den gjennomsnittlige internasjonale profittraten som kan holdes høy gjennom imperialistisk utbytting. For vareprisene betyr det at varene fra "lavkostland" er relativt billigere enn før, mens varene fra "høykostland" er relativt dyrere.

I en forstand er det først nå vi får en verdenskapitalisme, sjøl om vi ennå ikke har en enhetlig arbeiderklasse i verdensmålestokk. I kolonitida blei det med rette sagt at det var umulig for et tredjeverdenland å utvikle seg langs den kapitalistiske vegen. Den var stengt av imperialistene. Når systemet endra seg, var det nettopp de landene som nå er i krise, som kunne utnytte dette først til å få til en kapitalistisk utvikling basert på beinhard fascistisk politikk overfor arbeiderklassen og åpenhet for utenlandsk kapital. Krisa i Asia er den første grunnleggende omstruktureringa i produksjonsforholdene i disse landene, og vil ha konsekvenser i resten av verden ikke bare på grunn av den uroen på finansmarkedene som det medfører, mens også fordi det endrer forholdene for produksjonen i hele verden.

Motsigelser i borgerskapet

1. september i år innførte Malaysia drastiske restriksjoner på den frie flyten av kapital. Det blei forbudt å selge aksjer til lavere kurs enn en kjøpte dem for, dersom en ikke hadde hatt dem i mer enn ett år. Dessuten blei det forbudt for utlendinger å holde landets valuta, ringgit, etter 30. september. Dette er det mer saft i enn en liten "Tobin-skatt" på kapitalbevegelser. Formelt sett er langsiktige utenlandske investorer framleis velkomne, men det spørs om de vil komme på slike vilkår.

Borgerskapet i Malaysia prøver på denne måten å opprettholde sin makt ved å motsette seg de omstruktureringene som den internasjonale kapitalen krever. Den malayiske regjeringa har også tidligere, så vidt jeg husker, lagt all skyld for valutakrisa på utenlandske kortsiktige spekulanter. Det er jo sikkert feil – spekulantene vil ikke begynne å spekulere før det er grunn til mistanke om at ikke alt står bra til med den malayiske økonomien. Og utviklinga seinere har bekreftet at det var tilfelle. Men det skal bli spennende å se hvordan dette opprøret mot den internasjonale finanskapitalen faller ut.

Suharto i Indonesia nektet å gjennomføre de tiltakene pengefondet anså nødvendige, åpenbart for å berge de enorme formuene han hadde sikret seg og familien sin gjennom korrupsjon. Han falt, men har han berget pengene sine?

Jeg har ikke fulgt med i detalj, men det virker ikke åpenbart at resultatet av krisa skal bli at borgerskapet i de kriseramte landene skal miste alt de har. Det virker ikke åpenbart at de nødvendige omstruktureringene skal la seg gjennomføre uten motstand fra dem som står i fare for å miste kapitalen sin. Dessuten har vi motstand, grensende til regulært opprør, fra befolkningene som får oppleve følgende av ti prosent fall i bruttonasjonalproduktet, vanvittige renter og inflasjon. Det er ikke åpenbart at en styrt prosess lar seg gjennomføre.

Krisa i Japan og Russland

De japanske bankene var en stund overlegent de største i verden målt i forvaltningskapital. Men egenkapitalen var svært lav i forhold til forvaltningskapitalen. Da eiendomsmarkedet i Tokyo falt sammen rundt 1990, blei bankene sittende med en mengde råtne lån og potensielle tap. Dette har de aldri klart å kvitte seg med. Den langvarige svake utviklinga på børsen bidro til å svekke bankene. Noen finansinstitusjoner har gått overende. En stor mengde andre vil gå overende hvis Tokyobørsen faller til et lavt nok nivå på det tidspunktet hvor bankene skal avlegge årsmelding. I den situasjonen har det japanske borgerskapet mobilisert den høye etiske standard og solidaritet som LO-økonom Stein Reegård framhevet som påkrevet i den nåværende situasjonen (i et intervju i Aftenposten). De har mobilisert alle reserver for å kjøpe aksjer fra dem som må selge, og slik holde Nikkei-indeksen over 15 000-nivået. I de siste dagene virker det som de har måttet gi tapt, men de kan framleis komme igjen.

Hvis storbankene i Japan faller, og alle de skjulte tapene kommer på bordet, vil det kunne ha store ringvirkninger på finansmarkedene i resten av verden. De store finansinstitusjonene i vesten har allerede måttet rapportere relativt betydelige tap på krisa i Russland. Sammenfallet av alle disse problemene kan bli mer enn det er mulig å styre unna, så kanskje står en gammeldags "handelskrise" for døra – et 1929.

Norge

I denne situasjonen har børsene verden over falt kraftig i august og september – med 15-25% i de fleste tilfellene – og med langt mer i Russland og noen land i Latin-Amerika. Det dukker nå opp storinvestorer også i Norge som har tapt alt, og store konserner som Kværner har tapt så mye på krisa i Asia og andre steder at de neppe kan betale gjelda si.

Den særnorske "krisa" skyldes naturligvis ikke lønnsoppgjøret, kontantstøtta og krangelen mellom politikerne om hvordan det skal skjæres ned, slik massemedia skulle få oss til å tru i den ukes tid. Den skyldes snarere en politikk som partiene har stått sammen om, og som den forrige regjeringa gjennomførte. Først økes oljeutvinningstakta drastisk – muligens på oppdrag fra USA for å holde oljeprisen nede mens Irak blir boykottet? Som en følge av ikke minst denne norske politikken, faller oljeprisen når etterspørselen i Asia dabber av. Hvis russerne må selge olje for enhver pris for å klare sine forpliktelser, vil den forbli på et lavt nivå en stund. Dette var årsaka til at folk blei mistenksomme til den norske krona og flyttet pengene sine over i andre valutaer. Norges Bank svarte med renteøkninger for å lokke pengene tilbake. Det hadde den ikke behøvd å gjøre hvis ikke politikerne hadde bestemt at den norske krona skulle være knyttet til ECU-en. Det valget var lite heldig, for alltid når oljeprisen er lav, vil det være et godt tegn for EU-økonomien, men et dårlig tegn for Norge. Dermed oppstår den spenningen mellom utviklinga i Norge og EU som gjør at spekulantene kan begynne å spekulere i at valutapolitikken må legges om.

Nå viser det seg imidlertid at de som har solgt norske kroner, ikke er utenlandske spekulanter, men norske bedrifter, og ikke minst den norske stat! Staten må jo veksle kroner til utenlandsk valuta for å plassere oljefondet i utlandet, slik det er bestemt. Men ikke bare det: Stortinget vedtok også i fjor at oljefondet skulle plassere en god del av midlene sine i aksjer, mot tidligere bare obligasjoner. Da dette blei iverksatt i år, var aksjekursene på topp. Titalls milliarder av oljefondet har allerede forsvunnet gjennom kursraset i august. Alt dette skyldes den usedvanlig idiotiske politikken til de som nå vil tilbake til makta for å innføre fast styring og vise handlekraft gjennom nedskjæringer.

Naturligvis er det ingen krise i Norge nå. Vi må slåss for at det ikke er folk flest som skal bære byrdene av den valuta- og renteuroen som har vært gjennom dyre studielån, boliglån og offentlige nedskjæringer. Men en krise i verdenskapitalismen vil like sjølsagt også trekke med seg Norge. Hvordan det skal møtes, har folk ikke begynt å diskutere enda.

Profittraten

Når valutakrisene, børsrasene og renteuroen denne gangen ser ut til å ha langt større realøkonomiske konsekvenser enn tilsvarende hendelser de siste 10-12 åra, så skyldes det at det er noe galt med lønnsomheten. Profitten smører systemet. Faller den, skal det bare noen tilfeldige hendelser til for at det meste synes å rakne, og "forretningsklimaet" endrer seg brått. Når børsnedgangen nå fører til at bankenes kunder ikke kan betjene sine lån, og når tap på finansposter etc. fører til at årsresultatene til selskapene viser store underskudd, eller det plutselig blir umulig å oppnå videre kreditt på rimelige vilkår, så ville det allikevel ikke fått større konsekvenser for økonomien som helhet dersom profittraten i gjennomsnitt var høy. Litt oppkjøp og omstrukturering, og litt styrt nedlegging kanskje, men ikke noe som berører systemet som sådan. Det er verre når ingen vil kjøpe opp store konserner som det går utfor med, fordi ingen veit hvordan de skal få verdier ut av dem. Det sies å være tilfelle med Kværner nå.

I slutten av en oppgangskonjunktur faller profittraten, fordi nye produksjonsmetoder har økt den organiske sammensetninga til kapitalen, samtidig som alle som har makt til å sikre seg feite andeler av merverdien til eget uproduktive konsum, gjør det. Profittratefallet gjør først og fremst hele systemet mer ustabilt. Tidligere lot det seg ikke rokke av børsras på 20% på en dag, som på New York-børsen i 1987, men nå ser det bare ut til at det ene drar det andre med seg. Vi er inne i en sjølforsterkende prosess.

Det hjelper lite at tyskerne og amerikanerne sier at her hos oss er økonomien grunnleggende sunn og sterk. Det hjelper heller ikke at Hongkong er istand til å holde børsen oppe gjennom å sette inn folketrygdfondet og private pensjonsfond til aksjekjøp, og eventuelt spe på med kinesiske midler. Dersom en dyp krise er under utvikling i Japan og resten av Asia, så vil den krisa skape helt nye verdiforhold og utbyttingsforhold, og det får før eller siden konsekvenser for produksjonen i resten av verden – i hvert fall så lenge verdenskapitalismen ikke faller fra hverandre igjen i regioner, omtrent som i 30-åra. De konsekvensene vil arbeidsfolk i Europa og USA få merke i form av helt nye normer for lønns- og arbeidsforholdene, helt nye former for automatisering i produksjonen, og i form av arbeidsledighet og industrinedlegging. Det som trengs dersom disse perspektivene slår til, er kanskje framfor alt internasjonal arbeidersolidaritet og gjensidig hjelp til å styrke fagorganisering, faglig kamp og faglige rettigheter.

Merverdien skapes av arbeiderne i produksjonen. All slags profitt, enten den tar forma av gevinster på aksjemarkedet, renteinntekter, grunnrente fra kontroll med knappe produksjonsfaktorer, eller hva det nå skal være, er avledede former for merverdien som blir skapt i produksjonen. Disse formene for profitt lever ikke og utvikler seg ikke i isolasjon fra verdiforholdene og utbyttingsforholdene i produksjonen, slik de blir beskrevet i første bok av Kapitalen. I dag er disse grunnleggende forholdene bestemt gjennom at vareverdiene er internasjonale og arbeidskraftas verdi er nasjonal. Hvilke motsigelser det vil gi opphav til og hvilken framtid dette systemet har, har vi ennå ikke analysert. Men det er klart at alle overflatiske reformforslag, enten det er nye etiske standarder, nye former for internasjonal kontroll eller nye former for nasjonal styring, risikerer å bli knust til pinneved når disse motsigelsene utvikler seg. Det vil si: verdenskapitalismen vil utvikle seg til den møter sin banemann, en enhetlig internasjonal arbeiderbevegelse.

Etterord

Nå er det alt sjuende september. Det ene ordet tok det andre mens jeg skreiv dette. Jeg vil bare få presisere: Jeg har ikke blitt trotskist. Jeg har ikke mista trua på at det nytter å tilkjempe seg rettigheter og goder innafor nasjonale rammer, eller at det går an for nasjonalstater å stå mot imperialismen. Jeg har bare pekt på at det nå vil måtte skje under nye vilkår som vi ennå ikke har analysert, og at den krisa som nå utvikler seg, kan komme til å være den første prøva på om vi klarer det.