Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Den borgerlige Adolf Hitler

av Hans Isaksson

Røde Fane nr 4, 1998

Oversatt av Arne Hedemann

Røde Fane har fått lov til å oversette denne artikkelen som sto i det svenske tidsskriftet Clarté nr 2, 1998. Den utgaven av Clarté hadde som et hovedtema "Stalin og Hitler", og denne artikkelen er en av tre på det tema. I Sverige har noen skribenter dratt opp propaganda om kommunisme/nazismen. Det gjelder den tidligere Folkeparti-lederen Per Ahlmark og den tidligere anarkisten Steffan Skott som ved å bruke Rummels og Conquest sitt materiale forsøker å skape en kommunisthets. Dette trykket har muligens økt fordi Venstrepartiet begynner å ta for mye stemmer fra sosialdemokratene. Lederen av Venstrepartiet gjorde avbikt og har siden nekta for at hun noensinne har vært kommunist. Vi ser Isakssons gjennomgang av Hitlers egne skrifter som svært nyttig også for norske lesere.


Nazisme og kommunisme bygger grunnleggende på samme ideer. Det er et kjernepunkt i den store ideologiske kampanjen mot sosialismen som for tida blir iscenesatt over hele vesten. Hvordan er det med likhetene? Hans Isaksson har lest en bok som er forbudt i Sverige og sammenlikner med klassisk marxisme.

Den borgerlige retorikken snakker atter om kommunismen og de proletære diktaturene på 1900-tallet ("Folkets århundre") som om de tilhørte den samme fiendtlige familien som nazismen mot demokrati og humanisme. De mest energiske debattantene går nå ett skritt lengere: de forsøker å bevise at enhver arbeiderbevegelse som har latt seg inspirere av tanken om klassekamp innerst inne gjør seg skyldig i hets mot folkegruppe, dvs. overklassen, og derfor må brennmerkes som anti-demokratisk. Hva skal man si til dette?

Det holder ikke å påpeke det historiske faktum at nazismen og den marxistiske arbeiderbevegelsen var hverandres strategiske dødsfiender, og at Hitler i Tyskland og andre steder faktisk hentet sin støtte i hovedsak hos det samme sosiale sjikt som i dag begjærlig sluker den borgerlige retorikken. Man kan aldri hindre folk i å se likheter mellom saker og ting; det er velkjent, for alle som har lest Anti-Dühring, at piggsvinet og skurebørsten på samme måte som elektronene og solsystemet i det minste i noen sammenhenger er lik hverandre. Om disse likhetene siden bedømmes som vesentlige og får gjennomslag i opinionens vurdering av en historisk epoke – det er et spørsmål om makt og ressurser.

Mein Kampf

Å lese Mein Kampf (første delen) har den fordel at den klarlegger en del drivkrefter og motiv bak den tidlige nazismens program. Dermed kan det være til hjelp for dem som har problemer med å skille mellom nazisme og kommunisme.

Et par uker etter at den bayerske rådsrepublikken våren 1919 ble knust av militæret, ble korporal Hitler innkalt av militærledelsen til den kommisjonen som var nedsatt for å undersøke revolusjonens forløp ved hans regiment. Han ble bedt om å delta i et "kurs" i medborgerlig tenkning. Det skulle virke som ideologisk motgift mot de revolusjonære ideene som tydelig romsterte blant mannskapet.

Blant foreleserne var sivilingeniøren Gottfried Feder. Hans Manifest zur Brechung der Zinsknechtschaft ("Manifest for å bryte renteslaveriet") skulle bli en viktig inspirasjonskilde for Hitlers økonomiske og sosiale tenkning de nærmeste tiåra.

I første delen av Min kamp som blei lagd under fengselsbesøket etter det mislykkede kuppet fire år seinere, forteller Adolf Hitler om det inntrykk Feder gjorde på han:

"Når jeg hørte Gottfried Feders første foredrag på emnet "Bort med renteslaveriet!" forsto jeg straks, at det her var spørsmål om en teoretisk sannhet, som måtte bli av umåtelig betydning for det tyske folkets framtid."

Hva var det så i Feders tanker som tiltrakk den unge Hitler?

Jo, til da hadde han betrakta statens forhold til kapitalen som temmelig uproblematisk, og kapitalens betydning for nasjonen som ene og alene positiv:

"Den nasjonale betydning av kapitalen lå (...) i at den sjøl så fullstendig avhang av statens, altså nasjonens, frihet og makt at allerede denne avhengighet måtte føre til at kapitalen av rein selvoppholdelsesdrift, henholdsvis ekspansjonslyst, fremma staten og nasjonen. Den omstendighet at kapitalen var henvist til den uavhengige frie staten tvang også denne på sin side til å virke for nasjonens frihet, makt og styrke osv. (...)

Forskjellen mellom denne reine kapital som sluttresultat av det produktive arbeidet og en kapital viss eksistens og vesen avhang av rein spekulasjon hadde jeg ikke tidligere kunnet se med ønskelig klarhet (...) Når jeg hørte Feders foredrag blei jeg slått av den tanken at jeg nå hadde funnet veien til en av de mest vesentlige forutsetningene for grunnleggelsen av et nytt parti."

Gottfried Feder

Feder var en tenker med meget svake 1800-talls sosialistiske ideer. Han forente tysk nasjonalisme med en type populistisk avsmak for enkelte trekk hos kapitalismen, spesielt renta, som han så som opphavet til alt vondt. Pengehandelen betrakta Feder ikke, til forskjell fra Marx, som en naturlig konsekvens av kapitalforholda, men som en snyltende utvekst. Han så på sin framtidige utopiske sosialisme, slik som en gang for eksempel Proudhon eller Weitling – og for den del generasjoner av sosialdemokrater – med håndverkerens eller småbedriftseierens øyne, som en kapitalisme rensa for frastøtende trekk.

"Den skarpe utskillelsen av børskapitalen fra den nasjonale økonomien tilbød en mulighet til å motsette seg det tyske næringslivets internasjonalisering uten samtidig med kampen mot kapitalen å true grunnvollene for en uavhengig nasjonal sjølhevdelse. Jeg forsto straks altfor klart Tysklands utvikling for å ikke vite, at den vanskeligste striden ikke måtte utkjempes mot de fiendtlige folkene, men mot den internasjonale kapitalen. I Feders foredrag spora jeg en mektig parole for denne kommende striden."

De nåværende EU-lobbyister må av naturlige grunner utnytte enhver mulighet til å framstille seg som mer progressive enn EU-motstanderne, og gir derfor aldri slipp på en sjangse til å knytte dem sammen med og karakterisere dem som eksponenter for nattsvart nasjonalisme. Venstre-populismens ytterst halvhjerta kritikk mot kapitalismen er dessverre en altfor viktig del av dagens antikapitalistiske strømninger til at dette kan betegnes som helt uberettiga. Man kritiserer kapitalismen for manglende fedrelandsfølelser og for å konsentrere seg om spekulasjon i stedet for produksjon, men man aksepterer dens forutsetninger: kapitalforholdet og vareproduksjonen.

Med den "internasjonale kapitalen" sikter ikke Hitler her, som sine samtidige marxistiske teoretikere, til et økonomisk system og/eller et samfunnsmessig forhold. Hos han har begrepet "internasjonal" nærmest betydningen av "fiendtlig mot den tyske nasjonens enhet" – et standpunkt som en tilhenger eller motstander av kapitalen kan velge eller ikke velge å innta. Derfor kan han stille som sin oppgave:

"Innordning av vårt folks brede lag, som for tida tilhører den internasjonale leiren, i et nasjonalt folkefellesskap (...) Jeg begynte på nytt å studere og forsto først nå innholdet og meningen med jøden Karl Marx sitt livsverk. Hans Kapitalen forsto jeg riktig først nå, likesom sosialdemokratenes strid mot den nasjonale husholdningen, denne striden har som eneste formål å rydde veien for den virkelige internasjonale finans- og børskapitalens herredømme."

"Den internasjonale leiren" er hos Hitler en av mange omskrivninger for Djevelen, dvs. den marxistisk påvirka arbeiderbevegelsen og jødedommen (jødene var på den tida mindre enn 1 prosent av befolkninga i Tyskland). Kun mot denne bakgrunn kan man forstå 30-talls nazismens i dagens ører (1) noe bisarre propaganda mot "verdensbolsjevismen, ledet av jødebankierene på Wall Street". Hitler oppfatter ikke kapitalens iboende logikk der eksistensen av nasjoner kun er et nødvendig utviklingstrinn. Han løser sitt teodicèproblem (teodicè: religionsfilosofisk teori, som hevder at et rettferdig forsyn ikke motsies av det ondes eksistens i verden. Overs.anm.) – dersom kapitalismen er god, hvor kommer da det onde fra? – gjennom å forklare både det marxistiske og det imperialistiske angrepet på nasjonen med et eneste slag: jødedommen og dens fremste arvesynd, pengehandelen.

"Alle tidas store spørsmål er øyeblikkets spørsmål og utgjør bare følgene av bestemte årsaker. Blant dem alle har kun en årsaksbetydning, nemlig spørsmålet om bevaring av nasjonens rase (...) Uten inngående kjennskap om raseproblemet, og dermed også jødespørsmålet, skal den tyske nasjonen aldri kunne gjenoppstå. Rasespørsmålet gir ikke bare nøkkelen til verdenshistorien men også til den menneskelige kulturen overhodet."

I den marxistiske historieoppfatningen har rasebegrepet over hodet ingen plass. For Hitler er det tilsynelatende grunnleggende, både ideologisk, teoretisk og politisk.

"Det vi har å kjempe for, er trygging av vår rase og vårt folks eksistens og formering, våre barns forsørging og blodets renhet, fedrelandets frihet og uavhengighet, for at vårt folk skal kunne utvikle seg slik at det kan oppfylle denne misjon, tildelt av verdens skaper hver tanke og hver ide, hver lære og all viten må tjene dette formål. Alt skal prøves ut fra dette synspunkt og brukes eller forkastes etter sin hensiktsmessighet."

Feders analyse hjalp Hitler til å forene sin økonomiske tenkning med dette overordnede spørsmål, bevaring av den rene rasen. Bitene falt nå på plass. At Karl Marx var jøde hjalp oppklaringsprosessen og agitasjonen.

Folkefellesskap

Hitlers nasjonale folkefellesskap hviler derfor ikke på felles økonomiske interesser. Det er ikke, som nasjonen hos Marx og Lenin, en historisk kategori, forbundet med bestemte utviklingstrinn av samfunnet. Den hviler ikke engang på noen reelt eksisterende kulturarv eller på språkfellesskap, men er en åndelig overhistorisk storhet. I den utstrekning den har et materielt grunnlag finnes dette i rasen, blodet og jorden – tankeganger som var spredt langt utafor de framtidige nazistenes rekker når Hitler skrev sin bok (jamfør for eksempel hans samtidige Gustaf Jung). Hos Hitler er individene nærmere et utsonderingsprodukt av nasjonen enn det motsatte.

Marxistene begrunna derimot revolusjonens nødvendighet, både da og fremdeles, ut i fra selve den kapitalistiske produksjonsmåten og i de økonomiske og sosiale motsetningene:

"Den viktigste motsetningen er den mellom arbeid og kapital. Imperialismen innebærer allmektighet hos de monopolistiske trustene og syndikatene, bankene og finansoligarikiet (-fåmannsvelde. Overs.anm.) i industrilanda (…) Imperialismen driver arbeiderklassen til revolusjon" (Stalin: Leninismens grunnlag)

I følge denne marxistiske definisjonen kan interessene hos folkets "brede lag" derfor aldri stå i motsetning til revolusjonen. Marxismen stiller seg på disse "brede lag" sitt standpunkt og tar som sin oppgave å klarlegge deres interesser og forutsetningene for at de skal kunne realiseres.

Hitler og klasser

Få politiske tenkere kunne på denne tida fortsatt kreve å bli tatt på alvor dersom de i sin analyse så bort fra eksistensen av klasser og klasseinteresser. For marxismen er analysen av klassene grunnleggende. Fordi klasser skapes på et bestemt stadium i den samfunnsmessige produksjonens utvikling, som et direkte resultat av produksjonsforholdene, kan de ikke tenkes eller reformeres bort. Klassemotsetninger er i denne betydning "uforsonlige" – men følgelig heller ikke resultat av ytre påvirkninger eller konspirasjoner.

Til og med Hitler noterer samfunnets lagdeling som en viktig forutsetning for det politiske arbeidet.

Men som en sjølsagt konsekvens av den rollen han tilmåler rasen og nasjonen ser han klassemotsetningene som underordna. Ikke helt ulikt moderne liberale tenkere lager han en distinksjon som skiller mellom "berettigede" standsinteresser (som kan finnes hos kapital eierne så vel som hos deres ansatte) og "gruppe-egoistiske" særinteresser, som er skadelige og splittende. Kun de sistnevnte kaller han klasseinteresser, og begrepet "klasssemessig" har på det indre plan nesten samme nedsettende betydning som "internasjonalt" har på det ytre:

"Forskjellige stands- og yrkesinteresser er ikke ensbetydende med klasseskille, men er naturlige tilstander som følger av vår økonomiske liv. Yrkesgrupperingen står ikke på noen måte i veien for et virkelig folkefellesskap, fordi dette består i nasjonens enhet i alle spørsmål, som angår nasjonen som sådan."

Den statsteori som følger av et slikt syn på folket, nasjonen og historien er diametralt motsatt av den marxistiske. For marxismen er staten i hovedsak den herskende klassens eller klassealliansens eksklusive maktorgan i forhold til de undertrykte klassene. Selve statens eksistens sees som et bevis på klassemotsetningenes uforsonlighet. Hitler ser på den ene sida statens som et fritt svevende organ for å virkeliggjøre nasjonens historiske misjon. Samtidig er den en megler mellom de ulike legitime standsinteressene som nasjonen inneholder.

I begge tilfelle tildeles staten en selvstendighet som den mangler hos marxismen. Hos Hitler finner vi altså igjen de gamle slagorda fra de tyske sosialdemokratenes Gotha-program om "den frie folkestaten" osv., som på sin tid holdt på å gi Karl Marx blodstyrtning.

Den avgjørende skillelinjen mellom Hitlernazismen og vanlig liberal og et sosialdemokratisk statssyn lå ikke i disse delene, men heller i Hitlers syn på Lederens forhold til blod, nasjon og stat.

Nasjonalsosialistisk arbeiderparti

Siden Hitler likevel grunnla et parti for gjenoppretting av den tyske nasjonen, valgte han ikke bare å kalle det tysk og nasjonalsosialistisk, men i tillegg arbeiderparti, på tross av at klassetenkningen var motbydelig for ham. Det tilhører hans (få) fortjenester at han i boka si ganske klart forklarer hensikten med dette paradoksale grep.

Det var standens interesser partiet skulle gjøre krav på å gå i spissen for, ikke klassens (se over), dvs. en nazistisk omveltning skulle ikke ha til hensikt å oppheve den kapitalistiske samfunnsordningen. Tvert i mot, Hitler legger i en bebreidende tone vekt på at partiet egentlig arbeider for kapitalismens beste og lyder her nærmest som en god sosialdemokrat:

"Kun kortsynt innskrenkethet, som man dessverre altfor ofte treffer på i våre bedriftseier-kretser, kan tvile på at det i lengden ikke kan bli gitt noe økonomisk oppsving for dem og dermed heller ikke noen økonomisk gevinst, dersom ikke den indre nasjonale solidariteten hos vårt folk blir gjenopprettet."

Ei historisk blindgate

Hvordan skal da denne indre solidaritet gjenopprettes? Hitler viser her til og med at han har lest Det kommunistiske manifestet, sjøl om det er som fanden leser bibelen:

"Innordningen av en stand, som har blitt klasse, i folkefellesskapet, i staten, foregår ikke ved at høyere klasser stiger nedover, men gjennom at de undere heves. Denne prosedyre kan aldri gjennomføres av en høyere klasse uten av den undere, som kjemper for likeberettigelse. Den nåværende borgerstanden blei ikke innlemmet med staten som følge av tiltak fra adelens side, men gjennom sin egen handlingskraft under egen ledelse. Den tyske arbeideren kommer ikke til å bli opptatt i det tyske folkefellesskapet ved hjelp av ynkelige forbrøderingsscener uten gjennom bevisst heving av sin sosiale og kulturelle nivå, inntil da en bro har blitt lagt over de største kløftene. En bevegelse som setter denne utvikling som sitt mål, må i første hånd hente sine tilhengere fra arbeiderleiren ..."

Til forskjell fra sosialdemokrater og kommunister var altså Hitlers innretting på arbeiderklassen et uttalt taktisk spørsmål. Målet for arbeidernes kamp var at de som stand skulle vinne likeberettigelse (et begrep som lar seg tilpasses sjøl på hendenes forhold til hodet), ikke ta makten.

I tekster som disse – kan man anta – i private fortrolige samtaler med sine kapitalistiske sponsorer, klargjorde han dette, beroliget borgerklassen og klargjorde, uten å behøve å lyve, at NSDAP var en kontrarevolusjonær kraft å regne med. På bakgrunnen av den seinere utviklinga i Det tredje rike forbauser ikke dette. Men det er en oppriktighet som sjelden kan sees i sosialdemokratiske programskrifter fra etterkrigstida, til tross for at den reformistiske arbeiderbevegelsen i noen tiår skulle bruke samme så kalte taktikk og avtvinge reformer fra kapitalen som erstatning for vaktholdet mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Denne åpenhet i Min kamp vitner dels om Hitlers naivitet (mange eksempler på det i finnes i teksten), dels om hvilken leserkrets han henvendte seg til – mellom linjene.

Samtidig kunne NSDAP uten å behøve dekning via tåketale, overfor de tyske arbeiderne framstå som varme talsmenn for arbeiderens rett:

"En bevegelse, som på ærlig vis vil gjenforene den tyske arbeideren med hans folk og rykke ham ut av den internasjonale villfarelse, må på det kraftigste protestere mot en framfor alt i bedriftseierkretser rådende oppfatning, som med folkefellesskap forstår arbeidstakerens motstandsløse økonomiske utlevering til arbeidsgiveren, og som i alle forsøk på ivareta arbeidstakerens til og med berettigede økonomiske eksistensinteresser vil se et angrep på folkefellesskapet."

Erfaringen (f.eks. fra første verdenskrig) viste at "samme fagforeninger skulle under en fanatisk nasjonal ledelse kunne gjøre millioner av arbeidere til høyverdige verdifulle medlemmer av nasjonen uten hensyn til de enkelte stridene i rent økonomiske anliggender".

I 1934 var tida inne for Hitlers parti til å ta oppgjør med de elementene innafor bevegelsen som i noen utstrekning hadde tatt partiets arbeidervennlighet på alvor. Terroren ble det dominerende våpenet mot arbeiderbevegelsen.

Og hvordan gikk det for Hitlers store inspirator, Gottfried Feder? Opp – og ned. Mellom 1924 og 1936 satt han i den tyske riksdagen for nazistene og var ordstyrer i partiets økonomiske råd. Han blei statssekretær i det tyske økonomidepartementet ved maktovertakelsen i 1933. Feder forsvant siden ut i tåka for aldri mer å vende tilbake til det politiske livet. Hans ideer hadde, liksom Nasreddin Hodjas fiskegarn, fylt sitt formål.


Da det skulle velges dommer i byen, gikk Nasreddin Hodja omkring med et fiskegarn slengt over skulderen. "Det er fordi jeg aldri skal glemme mitt opphav blant det fattige, arbeidene folket," sa han. Han ble selvfølgelig valgt til bydommer.

Dagen etter valget hadde han bytta ut fiskegarnet mot en fotsid silkekittel.

"Hvor ble det av fiskegarnet ditt, Nasreddin?" spurte innbyggerne.

"Fisken er allerede fanget", svarte Nasreddin Hodja.

For å sammenfatte:

Nazismens sosiale og økonomiske program var ikke beregna på å omstyrte klassesamfunnet, men å redde det fra ei historisk blindgate. Det fikk sin gjennomslagskraft gjennom tilfeldig å tilegne seg en rekke tilsynelatende folkelige, antikapitalistiske men vitenskapelig ubegrunna populistiske slagord, som til forskjell fra den marxistiske arbeiderbevegelsen var helt forenlig med irrasjonelle – men i dag i nye fasjonable former – lærer om blod og jord.

Vel plassert med makten fikk Hitler fort mektigere forbundsfeller enn det den fagforeningsbevegelsen hadde kunnet tilby, som viste seg så forunderlig motstandsdyktig mot de nasjonalsosialistiske lokketonene.

Her har vi direkte fra hestens munn tatt del i hvordan nasjonalsosialismen på sin tid presenterte sitt samfunnssyn, hvordan man analyserte samfunnet og hvilke mål og middel man framførte for å forandre det. En sammenlikning med den samtidige marxistiske bevegelsen er da naturlig.

Når det gjelder Hitlers sosiale program, som vi har sett, fantes det nærmest større likheter med sosialdemokrati og sosialliberalisme. Hans økonomiske analyse har, når man ser bort fra raselæren, umiskjennelige trekk av venstrepopulisme – derimot ingen av marxisme. I kulturspørsmål var han uttalt småborgerlig. Like lite som en kan bebreide disse strømningene for hva Hitler har gjort, lite like blir analysen skarpere ved att man setter nazisme og kommunisme sammen i noe slags på forhånd bestemt slektskapsforhold. Enhver ide, enhver bevegelse bør selv svare for sine gjerninger.

Megafon for storkapitalen

I avgjørende spørsmål og framfor alt i sitt syn på Tysklands internasjonale rolle var nazismen et lydig redskap og en megafon for samme storkapital som man i den tidlige agitasjonen hudfletta. I den avgjørende fasen skjulte nazismen sine hensikter for massene – den hadde kommet for å bevare, ikke for å oppheve borgerklassens makt.

Nazistene bekjempa ikke den storkapital man så veltalende brennmerka på gater og torg – man tok dens sponsorpenger og man mishandla og henretta dens fiender.

Forholdet mellom to bevegelser er, utafra sett, først og fremst et spørsmål om perspektiv. Avhengig av hvor betrakteren selv befinner seg kan han med samme krav på sannhet påstå at Hitler befant seg til høyre, til venstre, foran eller bak eller på linje med Lenin og Stalin.

Det er også et spørsmål om hvilke abstraksjoner og tankeoperasjoner betrakteren er forberedt på å tillate seg for å påvise likheten. Om man er forberedt på å (når det passer)

Om man i tillegg, som for eks. Conquest, Rummel og Ahlmark, multipliserer ofrene for "rød terror" med en faktor på 20-30 – da viser likhetene mellom Hitlers og Stalins regimer seg simpelthen slående, og en liberal, parlamentarisk borgerlig humanistisk holdning til det åpenbart rimelig.

Men da er man også, sett fra vårt perspektiv, allerede i full gang med teoretisk støtte til reaksjon mot revolusjon, overklasse mot underklasse, voldtektsmann mot voldtektsoffer, herrefolket mot påstått mindreverdige raser. Etter behov kan etter all erfaring denne teoretiske støtte forenes med håndgripelig ditto til høyremilitærdiktatur, gassangrep, atomkrig, sultboikott og utrydding av hele folk.

Slike mennesker endrer vi ikke så lett.

Note

1) Tja, forestillingen om en konspirasjon mellom jødedom, frimurere og kommunisme har ennå i dag fått leve videre hos høyrepopulister i USA.

(Alle sitat er, om ikke annet er angitt, henta fra den seinere av myndighetene forårsaka forbudte opplag av Min Kamp (del 1) som kom ut på Hägglunds Förlag, 1992.)