Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Revolusjonér revolusjonen!

av Roy Krøvel

Røde Fane nr 2, 1998


De fattige Zapatistbøndene vil ikke bare revolusjonere Mexico, de vil også revolusjonere revolusjonen. Det sies at Zapatistoppstanden er den første postmoderne revolusjon. Men mer enn "virtuell krigføring" og "propagandagerilja", handler det om handfaste og jordnære ting som bønder, jord, fattigdom og demokrati.

Zapatistene bryter med den latinamerikanske "foco-tradisjonen" som gjerne ser bøndene som objekt for frigjøring. Hos Zapatistene er det bøndene som er subjektet. De skal ikke bare frigjøres. De har makta.

Den 1. januar 1994 kom hundrevis av mayaindianere ned fra fjellene og inn fra jungelen. Væpnet med maskingeværer og macheter tok de kontrollen over fire mexikanske småbyer i delstaten Chiapas helt sør i landet. Kampene varte ikke lenge. Etter et par dager og drøyt 100 drepte, forsvant geriljasoldatene tilbake inn i skogene og opp i fjellene, men før de kom så langt, hadde de holdt pressekonferanser og sendt ut kommunikeer. De kalte seg Zapatister etter den gamle revolusjonshelten Emiliano Zapata, og ville frigjøre de undertrykte i Chiapas. De oppfordret andre til å reise seg, og sammen skulle de "marsjere mot Mexico By".

De første kommunikeene hadde en umiskjennelig revolusjonær klang, og det var flere enn den mexikanske regjeringen som trakk paralleller til kubansk-inspirerte geriljarørsler ellers i Latin-Amerika.

Men Zapatistene mente aldri at de skulle "ta makta" i Mexico By. De planla ikke å marsjere mot hovedstaden - som utvilsomt bare ville ha vært et kollektivt selvmord. De ønsket at andre også skulle gjøre opprør, men så ikke på seg selv som ledere for en nasjonal oppstand. I beste fall kunne de bli en viktig del i en bred front mot det korrupte regimet som har sittet ved makta i mer enn 60 år.

Etter hvert som nye kommunikeer kom fra opprørerne i Chiapas, begynte den tradisjonelle venstresida å bli forvirret: Zapatistene snakket ikke om revolusjonens fortropper, om partiet eller om proletariatets diktatur. Dette var noe annet. Hva? I Mexico er det ingen revolusjonær situasjon, sa geriljaleder Marcos, og Zapatistene ønsker minst av alt å være ledere av en revolusjonære bevegelse. For å få et visst grep om det Zapatistene i Chiapas prøver å gjøre, er det nødvendig å studere mexicansk geriljahistorie, se litt på de to latinamerikanske geriljabølgene og kikke litt på den spesielle økonomiske situasjonen som folk flest lever under i Mexico.

Det revolusjonære Mexico

Helt siden den mexikanske revolusjonen (1910-1920) har ordet revolusjonær hatt en spesiell klang i Mexico. Det styrende partiet heter til og med "Det institusjonelle revolusjonære partiet" (PRI). Partiet til ordfører Cardenas, som vant valget i Mexico By i 1997, heter "Det demokratiske revolusjonære partiet". Emiliano Zapata var indianeren og bondelederen som førte titusenvis av bønder i kamp mot de reaksjonære kreftene, og som feiret store triumfer før han ble drept i et forrædersk bakholdsangrep i 1919. Zapatas revolusjon var en annen enn bolsjevikenes i Russland. Zapata sto for en anarkistisk lignende utgave som ikke primært søkte politisk makt og herredømme, og som bygde på bøndenes eget krav om jord og rettferdighet. Denne tradisjonen er fortsatt levende i Mexico.

Revolusjonen førte med seg ganske omfattende jordreformer. Særlig på 1930-tallet fikk mange jordløse bønder jord. Jorda tilhørte ofte landsbyfellesskapet (ejido), og bøndene dyrket og høstet sammen. Men det gikk ikke mange årene før prosessen begynte å gå den andre veien. Regjeringspartiet PRI ble stadig mindre "revolusjonært" og mer en del av det bestående - "institusjonelt". Korrupsjonen bredde seg. Snart satt de lokale stormennene på viktige poster både i PRI og i statsapparatet. De var også gjerne storbønder og sikret seg stadig mer jord på bekostning av de fattige bøndene. Særlig i Sør-Mexico minner jordfordelingen om situasjonen i Guatemala og El Salvador: Noen få, rike familier eier det meste av den dyrkbare jorda.

I Chiapas måtte stadig flere jordløse mayaindianere søke inn i Lacandon- jungelen og sette i gang med nyrydning der. Men jorda var mager og fattigdommen stor. Naturligvis kunne ikke reverseringen av revolusjonen skje uten motstand. På seksti- og syttitallet dukket det opp hundrevis av folkelige bevegelser som arbeidet mot denne utviklingen. Flere geriljabevegelser så også dagens lys - særlig etter at PRI-regjeringen knuste studentopprøret i 1968, og tok livet av flere hundre aktivister. Men å studere disse opprørsforsøkene er et deprimerende foretak. Uten unntak ble de rullet opp og knust. La oss raskt se på de viktigste.

Liga Communista

ACNR tok til våpen i 1968. 4 år senere var gruppa oppløst, lederen død og de fleste av de 70 medlemmene satt i fengsel. Comandos Armados del Pueblo dukket opp rundt 1970, men i 1971 satt alle de 15 sentrale medlemmene i fengsel. Den revolusjonære studentfronten (FER) ble dannet i 1969 i Guadalajara og besto av minst 150 geriljasoldater. Senere gikk de inn i Liga Comunista 23 de Septiembre. "Den urbane Zapatistfronten" gikk i oppløsning i 1972 etter at politiet hadde tatt de fleste av aktivistene. Ei anna gruppe, FANR, sluttet seg også til Liga Comunista 23 de Septiembre. Fuerzas Armada de Liberacion kom aldri så langt. De gikk i oppløsning i 1977 etter at de fleste av de vel 40 geriljasoldatene var fengslet. Fuerzas de Liberacion Nacional (FLN) har spesiell betydning for oss. De ble dannet i 1969 og hadde på det meste 130 geriljasoldater. De opererte flere steder i landet, men en koordinert politiaksjon førte i 1974 til at FLN gikk mer eller mindre i oppløsning. Det var restene av FLN som i 1981 stiftet EZLN-bevegelsen som i 1994 skulle bli kjent som "Zapatistene". Ei mindre gruppe, FRAP, ble knust i 1977. Da var de fleste medlemmene enten drept eller dømt til lange fengselsstraffer. På samme måte gikk det med Grupo Comunista de Chihuahua. Mange grupper gikk i 1973 sammen i Liga Comunista 23 de Septiembre som aksjonerte i mer enn 20 ulike delstater, og hadde mer enn 400 geriljasoldater i sine rekker. De gikk i oppløsning i 1983.

Lista er mye lengre, men vi har bare plass til to grupper til: Partido Revolucionaria Obrero Clandestino del Pueblo og Partido de los Pobres. Begge dukket opp på slutten av 1960-tallet og var aktive til slutten av 1970-tallet. Senere gikk de begge inn i Ejercito Popular Revolucionario (EPR) som gjorde sin spektakulære entré i 1996.

Vi kan altså gjøre to interessante observasjoner. For det første ser vi at både Zapatistene og EPR (som har sin base i Guerrero) har røtter langt tilbake i tid. For det andre: Så godt som alle geriljabevegelsene ble fullstendig utryddet. Mange geriljasoldater ble drept, flere ble fengslet og noen trakk seg resignerte tilbake. Årsakene er mange, men vi kan få visse ideer dersom vi studerer de enkelte gruppene og medlemmene i detalj. Så godt som alle geriljasoldatene kom fra middelklassen. 90% var studenter da de sluttet seg til opprørerne. Under fem prosent av alle opprørerne var bønder og bare et par prosent tilhørte arbeiderklassen. De tidlige gruppene besto altså vanligvis av relativt "velstående" studenter som dro fra universitetene i byene og ut på landsbygda for "å frigjøre" de undertrykte bøndene og arbeiderne. Motivene var de beste, men viljen var større enn evnen. Langvarig geriljakrig krever god kjennskap til terrenget, evne til å overleve i fjellene og i skogene, og et godt kontaktnett blant lokalbefolkningen. Idealisme er ikke nok. Også de tidlige Zapatistene i FLN fikk lære det på den harde måten.

Los comandantes

Zapatistene i Chiapas er radikalt annerledes: De styres av en undergrunnskomite der medlemmene er valgt av bøndene i landsbyene. Medlemmene i rådet er ikke geriljasoldater, men har likevel tittelen "comandante". Det er "los comandantes" som har den endelige makta over geriljahæren. Geriljahæren er dermed under sivil kontroll. Valgene i landsbyene foregår på tradisjonelt vis. Alle voksne over tolv år samler seg på en møteplass sentralt i landsbyen der de aktuelle sakene legges fram. Så velges representanter eller det stemmes over forslagene som er lagt fram.

Slik er Zapatistene mindre en tradisjonell geriljahær og mer en slags hær betalt og styrt av det sivile samfunnet i baseområdene. Det er fundamentalt forskjellig fra de tidlige mexikanske geriljaeksperimentene. Og det er helt forskjellig fra opprørene på Cuba, i Nicaragua, i El Salvador og i Guatemala.

Et eksempel: Da den mexikanske hæren rykte inn i baseområdene på jakt etter Marcos og andre geriljaledere i 1995, bestemte kommandantene at geriljasoldatene skulle trekke seg tilbake. Subcomandante ("underkomandant") Marcos skrev et brev til avisene der han forklarte situasjonen. Han klaget over at "hvis de fortsatte å trekke seg tilbake", så ville de snart støte på et skilt som sa "den peruansk-bolivianske grensen". Han fortalte at han hadde møtt sin gamle venn, billa Durito, mens han vandret gjennom jungelen (Durito er en figur som Marcos ofte bruker i fortellingene sine). Durito anklaget Marcos - "Du flyktet!". I dialogen med Durito prøver Marcos å forklare forskjellen på "flukt" og "strategisk retrett". Med et smil om munnen lar geriljasoldat Marcos folk forstå at han ikke liker ordrene han får, men at han aksepterer dem. Geriljasoldatene trakk seg tilbake og det kom ikke til trefninger med de framrykkende mexikanske soldatene.

Makta ligger altså hos comandante Ramona og de andre i undergrunnskomiteen. I 1997 var jeg så heldig å få oppleve Ramona på to møter i Mexico By - dit hun var sendt for å få medisinsk behandling. Hun er ei skjør og knøttlita kvinne med lys stemme som snakker en syngende og rytmisk maya-dialekt. Hun er så langt fra en Daniel Ortega eller en Fidel Castro som en kan tenke seg. Marcos, derimot, som jeg traff flere ganger i 1994, er utstyrt med mange av de typiske kjennetegnene på en latinamerikansk revolusjonær. Han er både intellektuell og myteskapende.

Maoisme - fidelisme

Det er fort gjort å overdrive den militære slagstyrken til Zapatistene. Allerede de første dagene av krigen inntok de fire mindre byer. Det tok sandinistene i Nicaragua et tiår før de kom så langt. URNG i Guatemala var aldri i stand til noe lignende. Slike sammenligninger er farlige - for de overser Zapatistenes beste våpen de første dagene av krigen: Overraskelsen. Det var overraskelsen som gjorde dem i stand til å ta småbyene. Likevel er det klart at Zapatistene har en sterk folkelig base. De har mange og godt organiserte støttespillere. Det er ikke lett å anslå hvor mange som tilhører Zapatistenes base. Mange bor utenfor det området rundt Lacandon-jungelen som vanligvis regnes som kjerneområdet. Og noen landsbyer er delte mellom Zapatister og regjeringstilhengere. Men sannsynligvis tilhører i underkant av 100 tusen mennesker grunnfjellet hos Zapatistene. På det meste, som den 1. januar 1994, kan de mobilisere noen tusen geriljasoldater - medregnet den dårlig bevæpna militsen.

Våpnene er ofte dårlige og Zapatistene mangler tungt skyts. På alle måter minner de mest om en geriljahær, men strukturen, den nære tilknytningen til landsbyene i baseområdet og den sivile strukturen, gjør at de helst kaller seg "hær". Likevel er det nyttig å sammenligne dem med andre geriljabevegelser.

De fleste latinamerikanske geriljabevegelser har sine strategiske røtter i enten maoismen eller i "fidelismen". Che Guevara ble mistenkt av de sovjetiske rådgiverne på Kuba for å være maoist. Men selv om Che Guevara var for radikal for russerne, hadde han andre visjoner for geriljakrigen enn Mao. For mens Mao la stor vekt på den politiske organiseringen og den lange, tålmodige oppbyggingen, hadde Che stor tro på den rent militære organiseringen.

Kanskje var det den relativt "lette" seieren over Batistas styrker på Kuba som ga næring til denne optimismen? Forfatteren John Ellis hevder at: "I ethvert annet land i Latin Amerika, eller på Kuba tidligere i århundret, ville Castros styrker ha blitt utslettet med foraktelig letthet. Seieren over Batista ble sett i et litt for ærerikt lys. Kanskje ikke så rart."

I den første optimismen etter seieren på Kuba, skreiv Che ei "lærebok" om geriljakrigføring. Der heter det rett og slett: "Det er ikke nødvendig å vente til at alle forholdene for å lage revolusjon er til stede. Ei kjerne av opprørere kan skape dem."

Regis Debray gikk et skritt videre og utviklet en ny geriljastrategi. Han lanserte ideen om en "foco" - en liten geriljastyrke som sto på utsiden av "folket", og som konsentrerte seg om de rent militære oppgavene: "Ved å begrense seg til oppgaver som å beskytte sivilbefolkningen eller passivt selvforsvar, opphører geriljagruppen å være folkets fortropper og mister det nasjonale perspektivet. Men ved å gå til angrep, katalyserer den folkets energi og forvandler focoen til en magnetisk pol for hele landet."

De kubanske erfaringene hadde ført til en ny og spennende teori for opprøret. Mens Mao snakket om langvarig krig, møysommelig politisk arbeid og tålmodighet, kunne de karismatiske kubanerne tilby en annen og raskere vei til seieren. Og best av alt: Det var ingen grunn til å vente. Opprøret ville i seg selv skape de nødvendige forholdene for revolusjonen.

De to bølgene

Den første bølgen lot ikke vente på seg. Fra 1960 til 1970 var det som om en pyroman var på ferde i Latin-Amerika. Studenter, lærere og en og annen prest, dro til fjells eller inn i jungelen for å sette de gamle regimene i brann. Så godt som hvert eneste land i regionen opplevde et slikt opprør. Og så godt som alle opprørslederne kom fra byene, var utdannet ved universitetene, kom fra rimelig gode kår og var inspirert av den kubanske erfaringen. Kuba ga militær trening og økonomisk støtte til mange av opprørerne.

Men det gikk ikke likere med de latinamerikanske geriljabevegelsene enn det gikk i Mexico. Hundrevis av ungdommer satte livet til, og da Che Guevara falt i 1967, var det begynnelsen på slutten for den første bølgen av kubansk-inspirerte revolusjonsforsøk.

Den andre bølgen kom etter at sandinistene hadde jaget diktatoren Somoza fra Nicaragua. Nå kom optimismen tilbake og en ny generasjon geriljasoldater dro til fjells. Sandinistene var i starten støttet av Kuba, men sandinistopprøret tok nesten 20 år før det ble kronet med seier. Slik minner det mer om Maos "lange vei" enn om Ches "foco". Mye er skjedd med latinamerikanske geriljabevegelser siden Che og Debray kom med sine teorier på 1960-tallet, men fortsatt deles gjerne opprørsbevegelsene i to grupper: maoister og fidelister. I Peru, for eksempel, var MRTA (Tupac Amaru) inspirert av den kubanske revolusjonen. De legger stor vekt på propagandaeffekten av sine aksjoner. Sendero Luminoso (Lysende Sti), derimot, bryr seg langt mindre om hvordan de blir oppfattet av andre. For Lysende Sti er det den harde virkelighet som teller: Økonomi, våpen, antall geriljasoldater etc. De ble gjerne sett på som maoister.

Ikke maoister, ikke fidelister

"Det er ikke vår oppgave å lede en revolusjon", sa subcomandante Marcos da vi snakket med ham noen måneder etter oppstanden. "Men vi håper at folk har fått nok etter 60 år med PRI. Vi vil gjerne være en del av en folkelig oppstand. Vi appellerer til det sivile samfunnet om å organisere seg. Ikke la oss stå alene mot det onde regimet. I Guerrero dukket det to år senere opp en annen geriljabevegelse som ikke hadde tenkt å la Zapatistene stå alene. EPR bruker klassiske marxistiske formuleringer og avviser forhandlinger med regjeringen. For EPR fins det bare to utveier: Seier eller utslettelse.

Men mens Zapatistene har et klart definert grunnfjell i mayafolket i Chiapas, er det uklart hvem som står bak EPR. Riktignok kjenner vi til forbindelser de har med ulike bondeorganisasjoner, men ingen vet sikkert hvem EPR representerer. EPR har aksjonert i minst ti ulike delstater, men har likevel ikke hatt den veksten som mange spådde. Trolig opplever de at Che Guevara hadde rett da han sa at det ikke var mulig å gjennomføre en vellykket revolusjon i et land der det fins et slags skinn av demokrati. I Mexico har mange radikale fortsatt stor tro på at forandringer kan skje gjennom valgene.

Zapatistene i Chiapas tilhører heller ikke den maoistiske tradisjonen. Tradisjonelle maoistiske bevegelser organiserer seg gjerne rundt et parti. Elitepartiet er den drivende og førende kraften i bevegelsen. Politisk organisering og skolering er nøkkelen til militær suksess. Hos det kurdiske arbeiderpartiet, for eksempel, får bare et fåtall geriljasoldater slippe gjennom det trange nåløyet til partiet. Men selv om de fleste geriljasoldatene ikke er PKK-medlemmer, er det partiet som utnevner offiserer, og som bestemmer mål og strategi for geriljahæren. Også hos URNG i Guatemala møtte vi spesielle kadere i geriljahæren som hadde ansvaret for "utdanning" av de andre geriljasoldatene. Disse "politiske offiserene" har en helt spesiell maktposisjon.

I Zapatistenes verden er det ikke plass til slike "eliter". Der fins det ikke noe Parti. Riktignok forteller Zapatistene at de første medlemmene av EZLN kom til Lacandon-jungelen med temmelig klassiske ideer om hvordan et opprør skulle gjennomføres, men de fikk klar beskjed fra urfolket: Enten gjør vi det på vår måte, eller så blir dere kastet ut. 17 år senere er det de tradisjonelle og demokratiske strukturene i landsbyfellesskapet som kjennetegner Zapatistene. Alle forslag diskuteres på allmøter og alle beslutninger tas i fellesskap. Det går knapt an å komme lenger fra elitepartiet.

Den autoritære fella

Kanskje går det an å håpe på at Zapatistene dermed slipper å gå i den autoritære fella? Hvor mange ganger har vi ikke støttet rettferdige opprør av typen Vietnam, Nicaragua og Kuba? Og hvor mange ganger har vi ikke sett hvordan det rettferdige opprøret har blitt forvandlet til et nytt undertrykkende regime?

Opprørsbevegelsen i Guatemala opplevde på 1960-tallet at de undertrykte ikke ville la seg "frigjøre" etter læreboka. Hele avdelinger ble avvæpnet av lokale maya-indianere mens de sov, og ble overlevert til hæren. I Peru står Lysende Sti bak drap på titusenvis av mennesker - mange var radikale bondeaktivister som ikke hadde gjort noe annet enn å organisere lokale bønder. Mer skulle det ikke til for å bli sett på som en farlig konkurrent. Og det siste året har det stadig kommet nye avsløringer om hvordan FMLN i El Salvador henrettet personer de ikke likte. Den revolusjonære historia er ikke bare hyggelig lesning. Radikal demokratisering er Zapatistenes løsning på det autoritære problemet.

"Zapatistene avviser "el vanguardismo" (troen på fortroppene)", skrev det mexikanske magasinet La Giljotina nylig. Røttene til denne filosofien er å finne i lokale tradisjoner i landsbyfellesskapet. Men de går også til tenkere som Berger og Foucault. Kanskje ikke så rart - subcomandante Marcos har en fortid som universitetslærer i kommunikasjonsteori. Zapatistene prøver altså å blande Marx' materialisme med Foucaults postmodernisme, og lokale bondetradisjoner med kravene fra det internasjonale kommunikasjonssamfunnet.

Dilemma

En grundigere drøfting av opprøret i Chiapas ville måtte inkludere en rekke andre temaer - som den religiøse volden i Chiapas, konfliktene om vann og jord, oppbyggingen av paramilitære styrker, de politiske drapene, godseierne, den politiske volden, fredsforhandlingene som blir sabotert av regjeringen, lavintensitetskrigen og narkokorrupsjonen som gjennomsyrer det mexikanske samfunnet. Men det får bli en annen gang. Her er det ikke plass nok til alt.

Likevel må vi ta oss tid til å nevne Zapatistenes store dilemma. Tradisjonelt har bevegelighet vært en geriljas fremste våpen. De slår til og forsvinner før fienden får organisert seg. Den ene uken opererer de i vest, neste uke slår de til i øst. Motstanderen vet aldri hvor og når geriljaen kommer. Men for sivilbefolkningen har denne bevegeligheten ofte kostet dyrt. Vanligvis er det de lokale bøndene som har måttet betale for et vellykket geriljaangrep. Massakrer på lokale bønder har hørt til dagens orden i Mellom-Amerika. Men Zapatistene kan ikke bare forsvinne. De har valgt å holde seg nært landsbyene. I Chiapas vet alle hvilke landsbyer som tilhører "Zapatistene" og hvilke som "tilhører" regjeringen. Hæren og politiet har ganske god oversikt over hvem støttespillerne til Zapatistene er. Derfor kan ikke Zapatistene gjøre tilfeldige aksjoner mot lokale hæravdelinger. De har fraskrevet luksusen å forsvinne. De vet godt at noen i landsbyene alltid må betale.

Den nære tilknytningen til landsbyene er en klar politisk styrke. men samtidig er det en militær svakhet. Zapatisthæren er i virkeligheten ikke i stand til å forsvare landsbyene mot et angrep fra den mexikanske hæren. Dermed havner de i en tvangssituasjon. Ikke kan de aksjonere, ikke kan de sitte stille og se på overgrepene som foregår. Den eneste utveien er å delta i fredsforhandlinger. Men når de ikke har noe reelt maktmiddel, har de heller ikke stort å sette bak kravene. I snart fire år har de truet med å gjenoppta krigshandlingene. Men det er blitt med truslene. Alt annet ville være det reneste selvmordet. (Enkelte revolusjonære grupper i USA og Europa har foreslått at Zapatistene skal gjøre nettopp det...)

I denne situasjonen har internasjonal oppmerksomhet vist seg som Zapatistenes beste våpen. Tusenvis av aktivister er knyttet sammen gjennom nettverket mot nyliberalisme som Zapatistene har tatt initiativet til. Fire tusen mennesker deltok på to store møter i Lacandon-jungelen i 1995 og i 1996. Titusenvis av demonstranter marsjerte i Mexico By etter massakrene i Acteal i desember 1997. Og bruken av internettet har gitt Zapatistene tilnavnet "den virtuelle gerilja". Men om Zapatistene er mestere i propagandakrigføring, skal vi ikke glemme at bak denne frenetiske aktiviteten skjuler det seg en svakhet. Den militære svakheten gir ikke Zapatistene noe valg - de må stole på den internasjonale opinionen. Og den er, som kjent, heller flyktig.