Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Lille Molla

av Jens Andvig

Røde Fane nr 2, 1998


Mens en ligger i sanden og kikker over på de husene som ennå står på Gulbrandsøy, blir tankene dradd mot fortiden. Når kom de første menneskene, hvordan har livet vært her, og hvorfor forlot menneskene Lille Molla?

På en fin sommerdag kan Lille Molla stå frem som det rene ferieparadis med sandstrender rundt hele øya. Pollen mellom Grundstad og Gulbrandsøy er en idyllisk vik som blir mye besøkt av fritidsbåter fra Svolvær og Skrova. Ørnen har ikke forlatt øya, og elgen er kommet, men skarveberget over pollen er forlatt.

Vannet i pollen er krystallklart og salt. En liten svømmetur vil gjøre det like klart hvorfor det ikke fins noen luksushoteller her som ved Middelhavet. Vannet er kaldt, Vestfjordkaldt.

Det fins ett enkelt funn fra yngre steinalder på Helland, men ifølge Reidar Bertelsens historiske oversiktskart (Lofoten og Vesterålens historie, bind 1) ble det fast bosetning først etter 600 e. Kr. Dette er seint. Det har vært mennesker på Årstein i 6000 år. På kartet over yngre jernalder fra 600 til 1050 e. Kr. er det oppgitt bosetning på Grundstad og Haverdalen. Området har neppe vært gjenstand for intens forskning.

År 800

La oss bo på Grundstad i år 800. Hvordan så verden ut da?

Det er vikingtid, både rikssamling og kristendom banker på døra. Vi vet ikke hvor mange mennesker det bodde på Grundstad, vi vet ikke hva de heter. Men vi vet at det var mennesker - homo sapiens sapiens. Biologisk var de ikke forskjellige fra nålevende nordmenn, kanskje litt mindre i høyde og vekt. Vi vet at det var fisk i havet, at det ble drevet et slags jordbruk. De hadde husdyr som sauer og geiter og kanskje storfe.

Det må ha vært bjørn på Lille Molla. Navnet Bjørndalen oppstod ikke uten grunn. Vi vet ikke om det var treller der, eller om folk på Grundstad var underlagt en høvding. Vi vet heller ikke mye om eiendomsforholdene. Var de leilendinger eller odelsbønder? Spørsmålet om eiendom må være kommet opp. Hos jegerfolket var eiendommen kollektiv. Jordbrukerne trengte lov og regler om eiendom. Men det oppstod rikdom og fattigdom.

På kartet til Bertelsen fins det ikke mennesker på Skrova i år 800, men det gjør det på Haversand på Store Molla, Ørsvåg, Storvågan og Helle (men ikke Svolvær). Hva slags kontakt hadde folk på Grundstad med folk omkring? Folk kunne gå på trange stier fra Grundstad til Haverdalen, men til alle andre steder måtte de bruke båt. Hvor lang tid tok det f. eks. å ro til Storvågan? Seilet kom i bruk omtrent på denne tiden. Brukte folk i Haverdalen og Grundstad seil?

Båtene på Lille Molla i år 800 må ha vært av tre. Tre ble også brukt til husbygging. Det er liten grunn til å tro at det var noen særlig skog på øya. Altså må folk ha fått tremateriale utenfra. Seinere ble det store båtbyggingsstedet Salten - langt sørover. Likevel er det tvilsomt om båter ble "importert" så tidlig. Båter måtte folk ha. Kanskje laget de dem selv.

I år 800 fantes ikke Norge. I 890 snakket Ottar med den engelske kong Alfred om "nordmenn". Nordveien eksisterte for vikingene. Det må ha vært en gryende bevissthet om at folk som bodde langs nordveien, var nordmenn.

Statsdannelse

Norge ble til en stat. Hadde folk på Lille Molla noen interesse av å "lage" en stat, eller ble de passivt med på hele utviklingen fordi de ikke hadde noe alternativ?

Det var en farlig verden her nord i år 800. Naturen var farlig, det skulle ikke mye kuling til før fiskerne var i livsfare. Andre mennesker og folkegrupper var farlige. Folk på Lille Molla hadde nok våpen, men det var ikke mye de kunne gjøre hvis de fikk besøk av en fiendtlig gruppe våpenføre vikinger. Det var nå leidangen kom i bruk. Det fins ennå en varde på Vikan. Derfra kunne en varsle Steigen. Det er grunn til å tro at folk på Lille Molla gjerne ville ha beskyttelse slik at de kunne få mest mulig ro til det intense strevet med å livberge seg.

De store folkevandringene var delvis skyld i at Romerriket falt. Det oppstod store kamper mellom folkegruppene. Det var også kamper innenfor folkegruppene for å opprette en slags stater.

Karl den store ble keiser i år 800. På de britiske øyer var det blodige kriger mellom kelterne og de innvaderende anglosakserne (400-600).

Skandinavia var slett ikke noe "rolig hjørne" av Europa i år 800, selv om de germanske folkegruppene var forholdsvis ensartet. Det oppstod tre hovedsentra for statsdannelse som etterhvert ble til Norge, Sverige og Danmark. Det var konstant spenning mellom disse sentra som ble løst med kriger og unioner. I Norge husker vi spesielt Harald Hårfagre, 1814 og 1905, selv om Harald Hårfagres makt aldri nådde så langt nord som Lille Molla.

Min gjetning er at folk på Lille Molla var mindre passive overfor den første opptakten til statsdannelse enn de var seinere. Da var det hele i fast gjenge. Alt ble styrt utenfra. Samene, derimot, fikk ingen stat. De måtte betale skatt og fikk ingenting igjen - bortsett fra å beholde livet.

Det står ennå glans over Saga-Norge, fordi folk ikke var passive som treller, selv om de "objektivt" var fattigere enn noen gang seinere. Ordet "kraftutfoldelse" blir brukt om vikingtogene av Erik Gunnes i bind 2 av Cappelens historie og Kåre Lunden i bind 3 om de praktfulle monumentale steinkirkene fra høymiddelalderen. Det er et ord som ikke blir brukt seinere i Norges historie. Det er tvilsomt om vi på noe tidspunkt kan bruke ordet "kraftutfoldelse" om menneskenes strev på Lille Molla. Det må ha vært et voldsomt slit bare å holde seg i live på en skrinn jord og greie å få fisken opp av havet. Stormen lå alltid på lur. De åpne båtene kunne fylles eller veltes på et kort sekund. Vi vet at fiskerne brukte krok og snøre - ikke så forskjellig fra dagens juksefiske - men vi vet ikke hvor mye fisk det var. Ingen anslag av fiskerikdommen forekommer i historiebøkene, heller ikke noe riss av torskens historie. Det var først G.O. Sars som i 1878 fant ut at skreien kom fra Barentshavet.

Jegere og samlere i varmere strøk jobbet ikke hardt. Det var lett å finne den maten de trengte. På Lille Molla må det ha vært ytterst vanskelig. Så å si alt måtte de gjøre selv, for til dyrene - det vil si høy på enger de hadde laget, også løv og høy de fant i utmark, tang og tare i strandkanten. Det lå mye arbeid i klærne de trengte. Vi vet ikke hvor hardt de jobbet i år 800, men denne form for tilværelse fortsatte helt opp til vår tid. Da var døgnet en nesten uavbrutt arbeidsdag. Kvinnehender i ro var en synd.

Vi kjenner ikke gledene folk hadde. "Fager er lien" heter det i sagaen. Så folk at Lille Molla var en vakker øy? De hadde fester. Vin laget de ikke. Hadde de noen glede av maten eller mjøden eller ølet de drakk?

Religionsskifte

Mange former for religion har fulgt homo sapiens sapiens så langt vi kan spore tilbake. Den norrøne religion oppstod ikke på Lille Molla. Likevel kan vi gå ut fra at den var levende der også.

På Hov på Gimsøya var det et offersted. Det er drama i Bibelen, særlig i Det Gamle Testamentet. Gjennom den tragiske fortellingen om Jesus er det forsøk på å skape harmoni som omfatter hele verden, selv om kristendommen gjør det klart at homo sapiens sapiens er et farlig og syndig vesen. Likevel virker Lille Molla som et bedre hjemsted for den norrøne religionen enn kristendommen. I vinterstormene på den vakre, men fjellfylte øya må folk ha forstått sagnet om Ragnarokk og guden Tor med hammeren. Norske historikere har stort sett behandlet kristendommen som historiens endestasjon og tatt lett på en "hedningereligion" som den norrøne. Sars er unntaket.

Hvis vi sammenlikner statsdannelsen og religionsskiftet, så er det min gjetning at opptaket til statsdannelse ble støttet på Lille Molla, mens kristendommen ble godtatt fordi den ble båret frem av sterkere krefter utenfra. Vi har ikke kunnet spore noen kirke på Lille Molla, men Reformatsen av 1589 nevner anneks på Skrova under Lødingen prestegjeld. Vi må derfor gå ut fra at det var til Skrova folk dro for å delta i gudstjenesten. Den første kirke i Lofoten som er nevnt i skriftlige kilder, var i Vågan i 1120.

Lofotfisket

Lille Molla var og er en utkant, men gjennom Lofotfisket blir øya en del av en historisk prosess som forandrer Norge og Europa. En viss handel har det vært mellom menneskene til alle tider. Den storhandelen som begynte i seinmiddelalderen, ble derimot begynnelsen på et nytt samfunn som på 1700-tallet førte til den industrielle revolusjon.

Reidar Bertelsen går nokså nøye inn på kildene som omtaler Vågastemnet først på 1000-tallet. Vi må gå ut fra at de årvisse innsig av skrei i Lofoten var kjent lenge før - såvel i nord som i sør. Det er da naturlig at andre fiskere enn de som bodde i Lofoten, dro hit for å få del i havets rikdommer. Vi vet ikke når det begynte eller når den første rorbua ble satt opp, eller om fiskerne utenfra greide seg uten noe slikt. Sagakildene forteller om Vågastemner og kongebesøk. I dag foregår det en arkeologisk "jakt" på en "by" på 12-1300-tallet. På 1200-tallet er det anført fire bebodde steder på Lille Molla: Grundstad, Haverdalen, Vikan og Helland, mens hundreåret etter er bebyggelsen på Grundstad og i Haverdal forsvunnet. Det er utenkelig at fiskerne på Lille Molla skulle være uten kontakt med handelen ved Vågastemnet.

Nord-Norge har ofte blitt ansett som den fattige landsdel i Norge - i visse perioder med rette. Det er derfor ikke til å undres at selv i Lofoten er vi ikke klar over hvor viktig tørrfisken har vært i vår historiske utvikling. Hanseatene var pionerer når det gjaldt å snu Europa ut av føydal stagnasjon. De slo seg ned i Bergen som ble Norges største by til langt ut på 1800-tallet (18.127 innbyggere i 1801, Kristiania bare 9.211). Jordbruket ble aldri ledende i den moderne næringsutviklingen i Norge. Det ble tørrfisken sammen med skipsfart, trelast og bergvesen.

Svartedauden

Grundstad og Haverdalen forsvant fra kartet i perioden 1350-1500, sannsynligvis på grunn av Svartedauden 1349-50 som førte til utryddelse av store deler av befolkningen (30 % eller 70 % ?). Mennesket som biologisk vesen har en formidabel reproduksjonsevne. For 10.000 år siden var vi bare omtrent 10 millioner mennesker. I dag er vi på vei fra 5-6 milliarder til 10 milliarder hvis jorda tåler det. Mennesket har også svakheter. Vår verste fiende er ikke andre rovdyr som bjørn, tiger eller ulv, men andre mennesker og småkryp som virus og bakterier. Disse usynlige småkrypene fikk ikke menneskene grep om før ut på 1800-tallet. Det var da befolkningsøkningen begynte for alvor i Norge og Europa.

1300-1814

Jeg nevnte at det var en viss glans over Saga-Norge. Både sagaene og Snorre hører blant de fremste skriftene fra europeisk middelalder. Den glansen lever videre i flere skuespill av Bjørnson og Ibsen og i vår nasjonalsang. I vår historiebevissthet har det festet seg et bilde av maktesløshet og fattigdom når det gjelder tiden 1300 til 1814. Det er vanskelig å få bekreftet et slikt bilde på Lille Molla. Disse stedene blir bebodd: Grundstad, Gulbrandsøy, Sandøy, Haverdalen, Bjørndalen (helt uten strand til å trekke opp båtene. At det kunne bo folk der, er mer enn mystisk), Vikan og Helland med Skjoldvær. Båtene var de samme, men noen hadde helt sikkert seil. Jordbruket og feholdet var det samme gamle slitet. Derimot ble mer tørrfisk solgt for penger.

I bind 5 av Cappelens historie refererer Ole Jørgen Benedictow en undersøkelse av 364 individer på en kirkegård i Jemtland som viser en gjennomsnittlig livslengde på høyst 20 år. Han oppsummerer slik: "For mennesker som daglig levde med døden i øynene, i stadig angst for sitt eget liv, for sine barns, sin ektefelles, for sin nærmeste families og sine venners, var Gud og håpet om et bedre liv etter dette en god trøst - iallfall en trøst."

I 1591 utgav Erik Hansen Schønnebøl en beskrivelse av Lofoten og Vesterålen som også var en elendighetsbeskrivelse av lofotfiskernes kår:

"Jeg tror visseligen at ingen menniske paa jorden lider saa meget ondt for deres fattige føde, som det arme fattige folk giør her udi Nordland, og jeg tror ogsaa visselig, at ingen menniske paa jorden søger deres livsnæring med større fare, og livfarlighed, med større møde og umage end dette arme folk..."

Også hos Petter Dass er den fattige fisker meget nærværende, selv om høvdingen viser stor kraft og optimisme i sin tro på Gud og det systemet han er en del av.

Eiendomsforhold

Eiendomsforholdene på Lille Molla var uklare i år 800. Vi vet at bøndene i stort antall ble leilendinger etter rikssamlingen, at kirken ble en større og større jordeier, spesielt etter Svartedauden. Etter reformasjonen ble kirkegods til krongods og adelsgods.

Ifølge et lensregnskap for Vågan på 1600-tallet eier Kongen og "Jochen Irgens gods" følgende: Bjørndalen, Gulbrandsøy, Haverdal og Helland. Om Grundstad heter det: "Steegens Kierche Bygger". I Vikan er det "Kanicherne i Trundh., Bispen ibid" som dominerer. En matrikkel fra 1886 viser for eksempel at Bjørndalen ble eid av G.L. Størmer og kommunen!

Det skulle være trygt å trekke den slutning at på Lille Molla bodde det "småfolk" eller "allmue". Konge, kirke og adel nådde frem hit også.

Etter Svartedauden ble jord billig og arbeidskrafta dyr. På 1700-tallet var befolkningen økt så mye at jord ble dyr og arbeidskraft billig. Det var nå husmannsvesenet ble fullt utviklet. I Lofoten hadde man en spesiell avart som ble kalt strandsittere.

Fra 1500-tallet var Grundstad, Haverdalen, Bjørndalen, Vikan og Helland med Skjoldvær bebodd. Sandøy og Gulbrandsøy kom seinere. På 1900-tallet kan vi regne med at "bufaste" folk var blitt selveiere. Men da fikk eiendommene mindre og mindre verdi!

Ingen skrift fra Lille Molla

I historien skiller vi mellom historisk og forhistorisk tid. Skillet betyr skrift og ikke skrift. Fra Lille Molla har vi ikke et eneste skrift bortsett fra skatte- og tiendeoppgaver som begynte å komme fra embetsmenn og kirken på 15- og 1600-tallet. Reidar Bertelsens befolkningskart er bygget på arkeologiske undersøkelser. I bind 3 av Lofotens og Vesterålens historie fins det tre personnavn fra Lille Volla: Hans Jensen, Grundstad (side 146). Han ble vervet som soldat til Tordenskjold (liste fra 1711). De fleste av de vervede soldatene ble syke og døde. Dessuten Ole Caspersen og Mons Erichsen, Gulbrandsøy (side 239). De var med i en liten jekt fra Skrova som reddet en større jekt fra Saltdal i en storm på Folda i 1818. Det er de tre som er kommet inn i historieboka.

1800-tallet

Det begynte dårlig. Napoleonskrigene var verre for Lofoten og Vesterålen enn for resten av landet. Det oppstod en "demografisk" krise. Det vil si at befolkningstallet sank. Lofoten var så nært knyttet til verdenshandelen at da den engelske marinen hindret frakten av tørrfisk til Bergen og frakten av korn nordover, måtte det gå på livet løs.

Fra 1814 til 1914 var det stort sett fred i Europa. Det betydde økt etterspørsel etter fisk. Derfor er 1800-tallet blitt et spesielt århundre i Vågans historie. Fra Svein Smaaskjærs Lofotbilder 2 gjengir jeg noen oppsiktsvekkende befolkningstall:

  1801 1891 1900
Lille Molla (totalt) 97 173 126
Haversand 24 106 93
Brettesnes 37 448 122
Skrova/Kuholmen 139 163 305
Sundlandsfjord 11 40 41
Strømnes 42 168 168
Svolvær 41 613 889
Kabelvåg 147 1302 1218
Ørsnes 34 179 204
Henningsvær 18 213 249
Sydalen 13 125 146
Vinje 34 79 96

Disse befolkningstallene gir en klar konklusjon. Det blir flere og flere folk rundt på småstedene i Vågan. Industrialiseringen av Norge banker på døra i Brettesnes i form av sildeolje- og sildemelfabrikk, som seinere går over til guano. Svolvær kommer som en komet. 41 innbyggere i 1801 og 889 i 1900. Kabelvåg kommer, men går litt tilbake på slutten av hundreåret. Dampskipskaia i Svolvær var farlig!

Det fins mange forklaringer på folkeøkningen både i Norge og resten av verden. Både Lofoten og Vesterålens historie og Cappelens Norgeshistorie kretser rundt barnedødelighet, kosthold (poteten), selve de epidemiske sykdommer, hygieniske forhold med helsestell og bedre hus osv. Jeg holder på etterspørsel etter fisk og seier i kampen mot småkrypene. I dag er den seieren også vunnet i de fattige land, mens i de rike land er befolkningsøkningen stoppet opp på grunn av fall i fødselshyppigheten.

Det er ett spesielt forhold i Lofoten som må kommenteres. I 1762 ble den første gjestgiverbevillingen gitt i Lofoten. I 1821 ble det besluttet å selge det offentlige jordegodset i Norge. Selvfølgelig ble det gjestgiverne som kjøpte det, og de ble til væreiere. Lofotloven av 1816 trygget deres stilling.

Nå får vi en underlig situasjon. Liberalismen var på fremmarsj i Norge og Europa. Gjestgiverbevillingene, salget av jordegodset, Håndverksloven av 1839, Handelsloven av 1842 og den nye Lofotloven av 1857 hadde klare liberalistiske trekk. Resultatet i første omgang var imidlertid at den lokale væreier fikk utrolig makt, ikke bare over rorbuene, men over Lofothavet, spesielt i øst. Væreieren kunne også hindre andre å drive handel i sitt "vær". Liberalismens resultat var altså en føydal baron!

Noen væreier på Lille Molla har jeg ikke greid å oppspore. Gjestgiverne kom imidlertid til Lille Molla. På en liste i Lofoten og Vesterålens historie står fem nevnt: Jens P. Grønbech, Jon Røst Schjelderup på Skjoldvær og Andreas Ursin, Christoffer Bernhoft og Andreas Falch på Sandøy. Hvis det fins en storhetstid på Lille Molla, må det være tidlig på 1800-tallet. I 1823 ble det landet 1.039.200 fisk til sammen på Sandøya og Gulbrandsøy, Grundstad, Skjoldvær og Vikan. Det var litt mindre i Svolvær, litt mer i Kabelvåg og 1.512.000 i Skrova.

Lille Molla ligger tett opp til Skrova. Skrova blir registrert som fiskevær i perioden fra 1350 til 1500, men ble seinere bebodd enn Lille Molla, fordi det knapt fantes dyrkbar jord der. På tross av at brua til Kuholmen først kom i 1985, var Skrova mye mer ett sted. Bebyggelsen på og rundt Lille Molla var spredt på 7-8 steder som ikke hadde umiddelbar kontakt med hverandre. Unntaket var kanskje pollen mellom Grundstad, Sandøy og Gulbrandsøy. Kirken eller kapellet kom til Skrova. Det er en interessant spørsmålsstilling å sette opp naturlige forutsetninger mot menneskelig initiativ. Var det bare dampskipskaia og havnen som gjorde Svolvær større enn Kabelvåg? I 1875 var det 186 innbyggere på Lille Molla mot 162 på Skrova. I 1946 var det 503 på Skrova, men bare 50 på Lille Molla. Hva var skjedd?

I perioden 800 til 1960 da Lille Molla ble forlatt, er det bare to relevante teknologiske endringer: seilet omtrent år 1000 og motoren (med dekk) 1900 til 1920-30. Fra 1875 synker stadig folketallet på Lille Molla mens det stiger på Skrova. Havna er ikke noen dårlig forklaring. Skrova fikk molo i 1911 og forlengelse i 1939. Det er mulig at med molo ved SandøyGrundstad kunne pollen innenfor blitt en ypperlig havn og pollen blitt et nytt sentrum. Det skjedde ikke. Skjoldvær er for lite, og de andre stedene har dårlige forutsetninger for en skikkelig havn. Det offentlige krevde mer i form av skoler og ga mer. Resultatet ble avfolkning. Det store dramaet kom først etter 1945.

1900-tallet

Dette er et dramatisk hundreår med to verdenskriger og den kalde krigen. Det mest dramatiske som skjedde ved Lille Molla var hurtigruta Mira som ble senket 4. mars 1941, og et sandtak som ble drevet av russiske krigsfanger under tysk ledelse i Haverdalen. Det fins ennå jernskrap etter det sandtaket.

1900-tallet begynte dårlig. I 1900 fanget lofotfiskerne i gjennomsnitt 369 st. fisk (1186 kilo). Det var først på slutten av 1920-årene at det ble gode fiskeår. Imidlertid var det god avsetning på fisken under den 1. verdenskrig, og prisene var bedre. Så ble det store vanskeligheter. Først avsetningskrise rett etter krigen, så den store krisen etter 1929 med de "harde trettiåra". En grunn til at folk ikke dro sin vei var at det ikke var bedre andre steder i Norge. I 1933 var det 31.905 fiskere på Lofothavet. Det var i stor grad nødsarbeid. Det er nå Norges Fiskarlag blir aktivt, og arbeiderbevegelsen får sitt store oppsving.

Den 2. verdenskrig var neppe en helt dårlig tid på Lille Molla. Det var lett å selge fisken og prisene var bedre. Det var heller ikke så vanskelig å intensivere jordbruket. Det var lettere enn i Henningsvær der en begynte å holde kuer og griser. Likevel kom Lille Molla i en defensiv situasjon på 1900-tallet. Bjørndalen ble forlatt etter 1910 og Haverdalen etter 1930. Vi vet ikke om folk på Lille Molla var aktive i fiskarlaget eller arbeiderbevegelsen som var kystfolkets svar på de "harde trettiåra". Det fins drastiske skildringer av rorbuene på Skrova. Kildene er tause om Lille Molla.

Avfolkningsdramaet kom etter krigen. Bilen kom aldri til Lille Molla. Bare Ulvåg av småstedene i Vågan har overlevd uten bilvei eller fergeforbindelse. Et annet unntak er Storfjell som nå er i ferd med å få vei. Fra båt til bil er den store strukturendringen som ikke bare har forandret Lofoten, men hele Kystnorge. I Vågan ble det først fart på bilen etter 1960. Da var allerede Lille Molla forlatt av "bufaste" folk. Skrova overlevde med fergeforbindelse og bru til Kuholmen. Henningsvær fikk først fergeforbindelse og så bru i 1983.

Det er en annen strukturendring som vi ikke må glemme. l løpet av 30 år etter krigen forsvant jordbruket som hovedbeskjeftigelse over hele jorda. det er så å si bare India og Kina som ennå i dag kan kalles jordbruksland. Det er på mange måter den største historiske endringen siden steinalderen. Vi produserer mer mat, men færre folk er med i produksjonen. Av de nordiske land er Finland det mest dramatiske eksemplet. Prosessen begynte tidligere i Norge, men sluttresultatet er enda klarere. For Lille Molla betydde dette kroken på døra. Jordbruket ble ulønnsomt. Den store historien når frem over alt!

Mot slutten

I 1960 bodde det fire fiskere med familier på Gulbrandsøy. Det var brødrene Linchausen, Håkon, Paul, Idar og Fredrik. De hadde en sjark på 43 fot, og de likte seg godt på øya.

Jeg har snakket med Vigdis Jensen, født Linchausen, og Rigmor Linchausen som forlot Gulbrandsøy i 1960 da de var 5 og 4 år gamle. Det er lyse barndomsminner de har fra øya. Det var så mye å leke med på hauger og brygger. Det var vannpytter de kunne bruke til lekebåter. De var vel for små til å lure seg ut i de ordentlige båtene. Det var dyr som ble fraktet over til selve Lille Molla i båter. De husker lite av slitet. Fattigdom var noe de absolutt ikke forbandt med øya. Det var et strålende forhold mellom brødrene. "De var så snille!" Pollen var aldri islagt. Jula var en strålende fest med mange sammenkomster som de ennå husker.

Det var ikke bilen som jaget de fire fiskerfamiliene fra øya. Det var skolen. Omgangsskole var ikke nok. På Skrova, dit de dro, var det skole som møtte tidens krav. I bakgrunnen skimter vi den store utdanningseksplosjonen som ble mer synlig i 1970-årene.

Familiene tok en felles beslutning om å dra, alle for en og en for alle. Det var konene som var de ivrigste. De kom fra forskjellige steder i Lofoten og var vant til livet som bonde og fiskerkone. Likevel var det langt til butikken.

Mange vil nok se på det som en historisk bagatell at en håndfull mennesker må flytte fra en liten øy til en litt større øy, selv om Lille Molla er den vakreste øya i Lofoten.

Det er her jeg gjør et lite opprør mot all historisk determinisme. Alt må ikke gå som det går. Vi er ikke treller under historien. Kanskje menneskene har levd sine lykkeligste øyeblikk på denne øya, selv om det ikke har resultert i store dikt, malerier eller musikk. Det harde blodslitet er lett å forestille seg. De gode og lykkelige menneskene kan vi bare ane.

I 1960 var det fire lykkelige familier på Gulbrandsøy. Den sommeren var en av de få strålende somrene i Lofoten. La oss holde fast ved dette øyeblikksbildet. Lykkelige mennesker på en vakker øy en strålende sommerdag.

La dette bildet kaste lys bakover og gjøre oss stolte av vår egen historie! "og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå." Dessverre, historien går og går og tar aldri slutt!

Kilder: