Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Manifestet - uaktuelt og kjønnsløst?

av Torill Nustad

Røde Fane nr 1, 1998


For 150 år siden skreiv Karl Marx og Friedrich Engels Det kommunistiske partis manifest på oppdrag fra "Kommunistisk Forbund", en internasjonal arbeidersammenslutning. Manifestet er både et teoretisk partiprogram for den kommunistiske bevegelsen og et innlegg i den politiske debatten.

Marx og Engels skreiv i 1872: "Hvor mye forholda har endra seg i løpet av de siste 25 åra, er de allmene prinsippene som er lagt ned i dette Manifestet, i det store og hele like riktige idag som noen gang." Nå har det gått 150 år. Er de allmene prinsippene gyldige også idag, eller er Manifestet bare et dokument av historisk interesse? Kan Manifestet være til hjelp i vår politiske kamp idag?

Naken utbytting

Grunntanken i Manifestet er at historia er prega av klassekamp, kamp mellom de undertrykte og den herskende klassen. Historia har nå kommet dit hen at arbeiderklassen "ikke kan nå fram til frigjøring fra åket under den utbyttende og herskende klassen - borgerskapet - uten samtidig en gang for alle å frigjøre samfunnet overhodet fra all utbytting, undertrykking, klasseforskjell og klassekamp". For å gjøre slutt på "de manges utbytting av de få", sammenfatter Marx/Engels sin teori i dette ene uttrykket: "oppheving av privateiendommen".

Ifølge Marx/Engels er kapitalismen både et økonomisk og politisk herredømme som ekspanderer ved å underlegge seg verdensmarkedet, og "skaper seg en verden etter sitt eget bilde. (...) Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerskapets samla virksomhet."

Borgerskapet har ikke latt noe annet band tilbake mellom menneskene enn den nakne interessen, den kjenslesløse "kontante betaling". "Det har kort sagt i stedet for ei utbytting innhylla i religiøse og politiske illusjoner satt den åpne, skamløse, direkte, nakne utbytting." Kapitalisme er frihet til utbytting.

Bare arbeiderklassen har et revolusjonært potensiale og makt til å erstatte kapitalismen med et menneskeverdig samfunn. Marx/Engels så for seg en utvikling der arbeiderklassen organiserer seg for kamp, overvinner innbyrdes konkurranse og sloss for flertallets frigjøring. Det er ikke tilstrekkelig å ta makta over produksjonsmidlene, hele samfunnet må revolusjoneres.

"Proletariatet, det laveste skikt i det nåværende samfunn, kan ikke rette seg opp, uten at hele overbygginga av lag som danner det offisielle samfunn, blir sprengt i lufta."

Dele godene?

I Manifestet drøfter Marx og Engels de innvendinger som rettes mot den kommunistiske bevegelsen. Innvendingene er forbausende velkjente:

Marx og Engels kommenterer også ulike politiske retninger som kaller seg sosialistiske. Bevegelser som ønsker seg en mer rettferdig fordeling av godene, og som tror dette kan skje innafor kapitalismens rammer. Debatten er velkjent, også for den norske venstresida idag.

Vi har det tross alt ganske bra i Norge. Den rådende sosialdemokratiske ideologi har vært og er å ta seg utdanning for å komme seg fram i verden. SV vil gjøre kapitalismen mer rettferdig. Slik situasjonen er i dag, tror mange det er mulig å gjennomføre en "del godene"-politikk uten en gjennomgripende revolusjon. Men kapitalismen er et verdensomspennende system som fører til sult, krig og død for millioner av mennesker hvert år. Derfor må også motstanderne av kapitalismen være internasjonalister. "Kommunistene skiller seg fra de andre proletariske partiene bare ved at de på den ene sida i proletariatets forskjellige nasjonale kamper framhever og gjør gjeldende hele proletariatets felles interesser, som er uavhengige av nasjonalitet ..." , skriver Marx og Engels i Manifestet.

Borgerskapet har de siste åra vært på offensiven med sin propaganda om sosialismens grusomheter og kapitalismens overlegenhet. Opprør er farlig fordi det bare fører til nye overgrep og ny undertrykking. Mange tror på dette og vil heller reformere kapitalismen enn å kaste den på den historiske skraphaugen. Bare revolusjonære kommunister har som mål å styrte kapitalismen som system. Sånn har det vært siden Marx og Engels dager.

Kjønnsløs arbeiderklasse

Manifestet er et historisk dokument og mange av forholda som er beskrivi, er sjølsagt forelda. Kapitalismen har vist seg å være mer overlevelsesdyktig enn det Marx og Engels trodde. Den teknologiske utviklinga har gitt deler av arbeiderklassen muligheten til utdanning og velferd. Kapitalismen har ikke viska ut skillet mellom den mannlige og kvinnelige arbeider. Familien har ikke utspilt sin rolle, heller ikke i arbeiderklassen. Arbeiderklassen har på mange måter adoptert og gjort borgerskapets idealer til sine. Kjersti Ericsson hevder i boka Søstre, kamerater! at menn i arbeiderklassen har gått i allianse med borgerskapet for å undertrykke kvinner. Hun kaller det klassesamarbeid.

Marx og Engels var kommunister som utvikla sine teorier ut ifra den tidas kunnskap og historie. De var også menn av sin tid. Etter mitt syn undervurderte de kvinneundertrykkinga i samfunnet. Store deler av den mannlige arbeiderklassen så på de kvinnelige arbeiderne som en trussel mot sine lønninger. Istedenfor å slåss sammen med kvinnene mot den lave kvinnelønna, ville de utelukke kvinnene fra arbeidsplassen. Enkelte fagforeninger tillot ikke kvinner å bli medlemmer. Dette undergravde arbeiderklassens kampkraft. Om disse forholda var Marx og Engels merkelig tause. Deres beskrivelse av arbeiderklassen er kjønnsløs, og dermed blir det en beskrivelse på menns premisser.

Marxistisk smaksprøve

Det er mange måter å forholde seg til Marx og Engels skrifter på. Mange har klare formeninger om marxismen, men har aldri lest Marx sjøl. Det er vanskelig å vite hvordan pæra smaker, uten å ta en bit. Sånn er det også med marxismen. Manifestet anbefales som en smaksprøve, det stiller spørsmål om verden det er vanskelig å være likegyldig til.

Marxismen er ikke en trosretning, men et redskap for å forstå verden for å forandre den. Dessverre har Marx sine skrifter vært en bibel for mange marxister. Kvinners kamp mot undertrykking har ofte blitt møtt med argumenter om at kvinnekampen splitter arbeiderklassen, og viktige kvinnekrav kan utsettes til etter revolusjonen. De henviste til Marx analyse av arbeiderklassen og familien hvor kvinneundertrykkinga vil forsvinne med oppheving av den private eiendomsretten.

Marx og Engels understreka at vår bevissthet er prega av det samfunnet vi er en del av. Nye erfaringer gir grunnlag for ny kunnskap. Det er vår oppgave idag å beskrive og analysere samfunnsutviklinga. Dette gjorde AKP da de vektla kvinnepolitiske spørsmål i sitt prinsipp-program på 1980-tallet. Prinsipp-programmet tar hensyn til at flertallet av arbeiderklassen i Norge er kvinner, de fleste lavtlønte. De er dobbeltarbeidende med hovedansvar for familiens ve og vel. Derfor er kvinnene forkjempere for 6 timers arbeidsdag og forsvar av offentlige velferdsordninger. Dette gjør kvinnene i arbeiderklassen til spydspisser i kampen for frigjøring. Med disse erkjennelsene videreutvikla AKP etter mitt syn marxismen.