Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Mer (eller mindre) om globalisering

av Paul M Sweezy

Røde Fane nr 1, 1998

Paul M Sweezy er en av tre redaktører i Monthly Review -
sammen med Harry Magdoff og Ellen Meiksins Wood.
Artikkelen sto i Monthly Review i september 1997, og trykkes med tillatelse fra forfatteren.
Den er oversatt av Kurt Nilsen.

- en castellano (español)


"I løpet av de siste få årene, er det blitt skrevet mye om "globalisering". Det er ikke min intensjon å øke omfanget av denne litteraturen, men kun å sette emnet inn i sammenheng med min egen forståelse av kapitalismens historie," sier artikkelforfatteren.

Globalisering er ikke en tilstand eller et fenomen. Det er en prosess som har pågått i lang tid. I virkeligheten helt siden kapitalismen etter hvert ble en levedyktig samfunnsform, for fire eller fem hundre år siden. (Å forsøke å angi tidspunktet for kapitalismens fødsel, er i seg selv en interessant problemstilling, men ikke relevant i denne sammenhengen.) Det som er relevant og viktig, er å forstå at kapitalismen i sitt innerste vesen er et ekspansivt system både innad og utad. Når det er blitt etablert, så både vokser og sper det seg. Den klassiske analysen av denne dobbelte bevegelsen er selvsagt Kapitalen av Marx.

Men Marx stilte aldri spørsmålet om hvorvidt en fullt globalisert kapitalisme, det vil si hvor det ikke lenger finnes noe ikke-kapitalistisk rom å bevege seg inn i, ville være levedyktig. Grunnen til dette var selvsagt at han regnet med at kapitalismen ville bli styrtet, og erstattet med et annet system lenge før grensene for den ytre ekspansjon var nådd. Han stilte aldri spørsmålet eller prøvde å gi svar på om en fullstendig globalisert kapitalisme ville være i stand til å blomstre og overleve utelukkende ved indre ekspansjon. Det er blitt overlatt til Marx sine etterfølgere å streve med dette og liknende spørsmål. Det dristigste - og på mange måter det mest interessante forsøket - gjorde Rosa Luxemburg med sitt magnum opus The Accumulation of Capital (1912). Her framsetter hun teorien om at kapitalismen helt fra starten hadde levd - og kunne bare leve - av å ekspandere inn i omkringliggende ikke-kapitalistiske områder. Hennes svar var at når dette ikke lengere var mulig, ville det medføre en endelig krise som det ikke ville være mulig å flykte fra.

Lenin derimot fokuserte ikke på kapitalismen som en helhet, men på kapitalismen som en samling av enheter, hvor de sterkeste konkurrerte med hverandre for å kontrollere de svakeste, inkludert de gjenværende ikke-kapitalistiske områdene. Dette var kjerna i boka hans - Imperialismen: Det siste stadium i kapitalismen - som ble skrevet i løpet avførste verdenskrig, som i seg selv gav en mengde empiriske bevis til støtte for teorien. Denne kampen mellom de ledende kapitalistiske maktene syntes å svekke kapitalismen som helhet, og banet veien for revolusjoner nedenfra. Særlig den russiske revolusjonen truet kapitalismens fortsatte levedyktighet.

Det kapitalistiske systemet kom seg imidlertid igjen, og like etter krigen gjenopptok imperialistmaktene sine indre stridigheter, men nå ble disse vanskeliggjort ved eksistensen av en betydningsfull ikke-kapitalistisk makt. Den fornyede striden nådde klimaks med utbruddet av annen verdenskrig. Den ble etterfulgt av en ny runde med revolusjoner, særlig den kinesiske. USA framsto som den viktigste supermakta, og vi fikk todelinga av verden. Den kapitalistiske delen under USA dominans, og den ikke-kapitalistiske delen som i hovedsak besto av Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina. Den påfølgende konflikten mellom de to partene kjent som den kalde krigen, ble vanligvis oppfattet som en konflikt mellom to grupper, men den var i virkeligheten mer komplisert. Den inkluderte viktige "varme" kriger, geriljakriger, revolusjonsforsøk og vellykkede kontrarevolusjoner.

Etter å ha vart omtrent halvdelen av det tyvende århundret sluttet den kalde krigen med kapitalismens gjeninnføring og triumf i en virkelig global skala. Men denne kom så visst ikke som et resultat av en uproblematisk ekspansjonsprosess innenfor eller utenfor kapitalismens tradisjonelle grenser. Volden i dens forskjellige former spilte en enorm rolle. Det er store områder i de tidligere ikke-kapitalistiske landene hvor kapitalismen har blitt proklamert, legalisert og bevisst plantet, men hvor det absolutt ikke er noen garanti for at den vil feste seg og vokse på "normal" måte. Dessuten er det blitt store forandringer i kapitalismen slik den har utviklet seg innenfor sine tradisjonelle høyborger (USA, EU, Japan og de tidligere koloniland). Dette stiller alvorlige spørsmål om i perioden etter den kalde krigen.

Det jeg tenker på her, er de tre viktigste underliggende tendenser i kapitalismens nyere historie. Perioden begynner med tilbakegangen i 1974-75:

Dette har selvsagt vært en periode med hurtig globalisering ansporet av betydningen av forbedret kommunikasjon og transport, men de tre tendensene er virkelig ikke forårsaket eller skapt på grunn av globalisering. Det er heller så at alle tre kan tilbakeføres til interne forandringer i prosessen med akkumulering av kapital. Starten skjedde for om lag hundre år siden, ved de konsentrasjons- og sentraliseringsbevegelser som var karakteristisk for slutten av det nittende og i begynnelsen av det tjuende århundret. Den markerte overgangen fra tidligere (konkurranse-)kapitalisme til seinere (monopol-)kapitalisme. Etter å ha blitt forstyrret av første verdenskrig, slo virkningene av denne overgangen til med full kraft i den store depresjonen på 1930 tallet. Fra denne ble det ikke noen rask bedring, og depresjonen gav et sterkt vitnesbyrd om å være starten på en periode med verdensomspennende stagnasjon og nedgang. Imidlertid kom ennå en gang en verdenskrig som en redning. Sammen med dens garanterte ettervirkninger, samt den kalde krigen skaptes som kjent kapitalismens "gullalder" (1950-70). Denne gikk mot sin avslutning i og med nedgangen i 1974-75, og ble etterfulgt av en gjenopptakelse og intensivering av tendenser som gikk tilbake til begynnelsen av århundret: Minskende vekst, økende monopolisering og finansdomineringa av akkumulasjonsprosessen.

Disse tre tendensene er innbyrdes beslektet. Monopoliseringa har selvmotsigende konsekvenser. På den ene sida frambringer den en økende profittstrøm, på den andre reduserer den behovet for ytterlige investeringer i et voksende kontrollert marked. Mer og mer profitt, færre og færre profitable investeringsmuligheter. En oppskrift for å senke akkumulasjonstakten, og dermed den økonomiske vekst som skyter fram av kapitalakkumulasjonen.

Det foranstående beskriver hva som hendte i løpet av 1920-årene. Et tiår karakterisert av en hårdnakket vekst av ubenyttet produktiv kapital i industri etter industri, og som kuliminerte i sammenbruddet i 1929-33. Allerede på den tida var det en økende tendens til at fortjeneste som ikke kunne finne profitable investeringer i virkelig kapitalbevegelse, ble omdirigert inn i rene finansielle og hovedsakelig spekulative kanaler. Derfor kom den iøynefallende boomen på aksjemarkedet, og nedgangen i de seine tjuveårene. Den samme dobbelte prosessen med vaklende realinvesteringer og tvilsomme finansoperasjoner gjentok seg i "gullalderen", i tiårene etter den annen verdenskrig, og har fortsatt med økende styrke fram til i dag. (1)

Alt dette finner sted i en sammenheng med den kontinuerlige globaliseringa som virker inn på hvordan de forskjellige prosessene utvikler seg. Globaliseringen er ikke i seg selv drivkraften, men er en påminnelse om hva den har vært i den perioden vi forbinder med moderne historie: Den alltid ekspanderende og ofte eksploderende prosessen med akkumulasjon av kapital.

Note

(1) De to former for investering - virkelig og finansiell - er selvsagt innbyrdes beslektet, men ikke på den enkle (og for det meste gale) måten ledende økonomer tar som en selvfølge. Til en utvidet diskusjon av disse prosesser, se Harry Magdoff og Paul Sweezy: Stagnation and the Finanacial Explosion (Monthly Review Press 1987).