Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Bosetting, flytting og tilhørighet

av Frode Bygdnes

Røde Fane nr 1, 1998


I løpet av de tre første kvartalene i fjor flyttet over 5.000 personer fra Troms. Fylkesmannen i Troms, Leif Arne Heløe, uttrykte i et nyttårsintervju stor bekymring for strømmen av folk sørover, og antok at nettonedgangen i folketallet i Troms vil være på minst 1.000 personer ved årsskiftet.

Selv storbyen Tromsø bokføres nå i 1997 med befolkningsnedgang. For å stoppe den strie flyttestrømmen sørover, fylkesmannen en ny Nord-Norge-plan anno 1998. Heløe trekker i sitt forslag paralleller over 50 år tilbake i tiden, til gjenreisingen etter krigen. Dog med en vesentlig forskjell: "Denne gangen slipper vi gjenreisningen, vi kan klare oss med vedlikehold av det vi har for å hindre at alt rauser sammen."

Finnmark og Nord-Troms ble brent vinteren 1944/45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkningen med våpenmakt. Under krigen satt regjeringa i London og laga store skrivebordsplaner om at det skulle satses på større tettsteder, både når det gjaldt bosetting og næringsliv. De skulle bygge opp en korporativ stat. Gjenreisinga av Finnmark skulle gjennomføres som en streng reguleringspolitikk. Regjeringa skaffa seg grunnlag ved lovregulering "Lex Thagaard" som i 1947 ble avløst av "Lex Brofoss". I gjenreisinga av Finnmark og Nord-Troms skulle regulerings- og planleggingspolitikken prøves ut. Her skulle et nytt samfunn bygges på bar bakke, eller rettere sagt på brent jord. Fordelen var at man slapp å ta hensyn til det som hadde vært. 

Et nytt Finnmark etter krigen

Sosialdemokratenes planer var at en rådgivende statsråd og et Finnmarkskontor i Harstad skulle lede dette arbeidet. Det skulle bli et nytt Finnmark, større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få dette til, skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Det skulle satses på Båtsfjord isteden for Berlevåg. Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkesadministrasjonen skulle flyttes til Kåfjord fra Vadsø.

Planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. Men folket ville ikke. Tross trusler om politi og militære, så flyttet 20.000 mennesker allerede i 1945 tilbake. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med de 25.000 menneskene som hadde unngått evakueringen, laga de tak over hode av det de fant: rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på samme jordflekken. Og så måtte planene endres for at folk ikke skulle fryse ihjel.

Fordi det ikke ble fart i boligbyggingen i Finnmark, krevde fagbevegelsen allerede i 1945 at de konservative menn som hadde ledelsen av gjenreisningskontoret i Harstad, måtte byttes ut.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London, ble i første omgang stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen sjøl om det var ute i distriktene. Det var her de kunne livnære seg, det var her de kunne skaffe seg et levebrød.

Vi bør ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse planene. Det fins store paralleller til dagens distriktspolitikk. Nå satses det igjen på større mottak, større båter og større sentra. Den samme demagogien brukes og de samme virkemidlene brukes. Offentlig støtte og offentlige planer legger opp til sentralisering. Forskjellen er kanskje mest folks holdninger; folk er mer redd nå for å trosse planer, mindre fandenivoldsk og mindre dristige. Nå flytter folk mest den andre vegen. 

Planstyring

Sannsynligvis tenkte dagens fylkesmann mer på Nord-Norge-planen av 1952 hvor målsettinga var å utjevne levekårsforskjellene med å gjenreise, utvikle og modernisere landsdelen. Den gang var planstyring et akseptert og godtatt begrep. Nå er det markedsstyring med EU-filosofi og de fire frihetene hvor statlig innblanding langt på veg er forbudt.

I det perspektivet, kan statens mann sitt utspill bli interessant. Og enda mer spenstig blir hans uttalelse når alle fylkesordførerne i landsdelen tar avstand fra nye eksplisitte planer for Nord-Norge. De krever heller handling, men er det noen som er politisk handlingslammet her, så er det fylkespolitikerne.

Troms har forholdsvis høy andel av primærnæringer, 7,8% mot landet 5%. Fiske og fangst er omtrent like stor som landbruksnæringene. Troms har en meget lav andel industriarbeidsplasser med unntak av næringsmiddel hvor fylket ligger 1% over landsgjennomsnittet. Det er fiskeindustrien som drar fylket opp.

Fylket har langt flere sysselsatte i statlig tjenesteyting enn landet som helhet. Forklaringa skyldes Forsvaret. Statlig og kommunal tjenesteyting i Troms utgjør over 40%, det vil si betydelig større enn landet som helhet. Endringer innenfor denne sektoren vil ha særlig stor betydning.

Spredt bebyggelse og lange avstander er et hinder for etablering av private tjenester. De såkalte terskelverdier for befolkningsgrunnlaget er i mange sammenhenger for lav til at tjenestene vil kunne bli etablert privat. Her må det offentlige tilby tjenestene. 

Oslo bestemmer

Bosettinga i vårt fylke er prisgitt hva regjeringa og Stortinget gjør. Privatisering og EU-tilpasning avgjøres i Oslo, det samme er det med forsvarspolitikken. Fiskeripolitikkens reguleringer avgjøres også der. Offentlige støtteordninger avgjøres i Oslo sjøl om SND har bygd opp fylkeskontor.

Fiskeomsettinga gjennom dagens fryseterminaler på kysten, vil sentralisere fiskerinæringa i tråd med de gamle planene. Noen få fryseterminaler langs kysten skal basere seg på auksjon av frossenfisk. Målet er at minst 20% av fiskeomsettinga i landet skal foregå gjennom slike terminaler. Da vil de mindre fiskemottakene som primærnæringas kystfiskere er så avhengig av, bukke under for mangel på råstoff og økte transportkostnader.

Strukturendringer innen post og tele vil føre til ulik pris på tjenestene fra by til land. Når det gjelder posttjenesten innebærer endringene forskjellig tilgjengelighet og ulik leveringstid mellom by og land. Befolkning og næringsliv i distriktene vil få tjenester som relativt sett blir dyrere enn i sentrale strøk, og støtteordninger som har virket utjevnende fjernes systematisk. Statlige transportstøtteordninger svekkes, utjevningsordninger for bensin svekkes. Statlige distriktsstøtten til utkantbutikkene er fjernet.

Modellen for økonomisk overføringer fra staten til fylkeskommunene og kommunene er lagt om i tråd med Rattsø-utvalgets forslag. Overføringene fra staten til kommunene er etter endringene lagt om slik at det er gjennomført en omfordeling i favør av mellomstore og større, sentrale senterkommuner, mens mindre og spredtbygde kommuner får en tilsvarende reduksjon. Kommuner med reduksjon i folketallet erfarer at elementene som er knyttet til innbyggertallet veier tyngre enn det såkalte kompenserende regionaltilskuddet. Nord-Norge-tilskuddet er videreført, men prisjusteres ikke, så effekten av tilskuddet svekkes. Signalene fra Norsk Vei og Veitrafikkplan, er fortsatt svekkede rammebetingelser for vår virksomhet her nord. Og EØS-liberaliseringen innenfor transportsektoren vil medføre anbud som først og fremst raserer tilbudet i distriktene. Og forventa innsparinger på anbudsordninger inndrar staten i form av reduserte overføringer. 

Flyttinga personifisert

At folk under disse rammebetingelsene flytter, er da selvsagt. Men det er selvfølgelig mer makelig å lese flyttetallene som uttrykk for folks egne ønsker og drømmer og som ikke kan gjøres noe med. Fremstillinga nå er at flyttestrømmen ikke kan snu, fordi folk nå har fått smaken på storbylivet, har et eget ønske om å leve bedre og få opplevelser. Dette er kort sagt en måte å personifisere flyttinga med å individualisere samfunnsproblemet vårt på. At debatten skal ta den form at en begynner å debattere opplevelsesbehov og karrierelyst hos de som flytter, er mest en avsporing av statens ansvar for distriktspolitikken.

Flyttinga er materielt betinga. I de store arbeidsledighetsårene 1991 og 1992, var tilflyttinga til Nord-Norge større enn fraflyttinga. Tilflyttinga til vår landsdel har for så vidt vært forbausende stabil. Det er først og fremst fraflyttinga som har svinget. Utflyttinga øker med økt sysselsetting. Forklaringa er helt enkelt, den avhenger av hvor folk får seg arbeid. Nedgangen i Nord-Norge som i andre perifere deler av landet vårt, har ikke skjedd på grunn av forholdene der de flytter fra. Den må forklares ene og alene ut fra sysselsettingsøkingen i Oslo-området. Lokalisering av arbeidsplasser er kjernefaktoren for flyttestrømmen både i dag og tidligere. Det er endringene i Oslo-området - som de store byggeprosjektene i Oslo og omland - som nå tapper utkantene for ressurser. Disse er politisk styrt på samme måte som en politisk for eksempel har valgt å ikke bygge Nord-Norge-banen.

Ressursdimensjonen

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har. Vi har tilpassa oss de naturgitte forhold. Det er distriktenes styrke, i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur må være mangfoldig og vidt forskjellig nettopp fordi naturen er mangfoldig. Det er ikke bare torsk og sild i havet, eller potet og gress som vokser på land. Stordriftsformer er tilsynelatende økonomisk lønnsomme på store ressurser, men sløser med bifangst og tilleggsvekster. Stordrift blir rovdrift på de mest lønnsomme ressursene. En snever industrialisering av primærnæringene kan gi profittutbytte, men det er en dårlig utnyttelse av naturressursene. Det er mest å sammenligne med at vi skulle skumme fløten og kaste melka. "Melbu-kuttet" kan stå som eksempel på denne politikken: en Melbu-tråler ble tatt i å kappe fisken ved gattåpninga for å forenkle foredlinga av fisken.

Naturen har så mange små og spesielle ressurser som krever et mangfold av produksjonsmåter. Mister vi disse marginale ressursene, da blir vi alle fattigere. Da blir ikke vår landsdel i stand til å fø flere folk. Flytting vil bli en nødvendighet. Vi vil stå igjen med noen få byer. Storbyer som Tromsø vil aldri kunne utnytte naturressursene godt nok. En optimal utnyttelse av naturen her nord, krever mangfold av produksjonsmåter. Og jeg snakker ikke om nostalgiske gamle produksjonsmåter med alt slitet som var. Her er det snakk om å utnytte en moderne teknologi for å lette slitet og strevet samtidig som vi kan bevare naturens allsidige produktivitet. 

Standardisering

Det er mangfoldet som er kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer, tjenester, arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A-4-figurer for å industrialisere våre primærnæringer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vår kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Gunnar Album hadde en meget interessant artikkel i Klassekampen, "Rødspette og ulven" (20. juni 1997). "Vår kulturmangfold er et resultat av vår tilpasning til mangfoldet av naturgitte forhold vi har måttet tilpasse oss." Og denne mangfoldigheten er et problem for kapitalens strategi. Verdenshandelens krav til standardisering er uforenlig med god ressursforvaltning. "Jordas mangfold krever et mangfold av tiltak, det er nettopp naturens mangfold som er bakgrunnen for det mangfold av menneskelige kulturer kloden kan fremvise".

Det er dette mangfoldet som er til hinder for en åpen verdensøkonomi, og den viktigste konklusjonen til Album: "En viktig del av globaliseringen av verdensøkonomien er derfor å bryte ned slike lokale tilpasninger. Dette har vært en viktig del av utviklingen i hele vår teknologiske tidsalder."

Det er vårt eget politiske system som nå lager økonomiske lover, som nå tvangsflytter folk. Det er ikke ny teknologi eller ei ny tid som gjør at folk bare må flytte. Det er ikke naturbestemt, det er bare samfunnsbestemt. Men samfunnet kan vi da endre.

Hvis vi ikke gjør det, så kommer vi i den situasjonen at våre rikeste naturressurser bare blir fritt vilt for den internasjonale kapital. Hvis det ikke bor folk langs kysten, så vil det heller ikke være noen til å holde i hevd kystfolkets rett til ressursene.

Høstingsretten av ressursene er i ferd med å overlates til de kapitalsterke selskapene. En svekka bosetting langs kysten, vil være en svekka hevd for allmenningen. Slik vil forholdene bli lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser og landsdelen bli lagt øde. Kapitalen er best tjent med det. 

Den sosiale dimensjonen

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der de har kunnet opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, og naturen har påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Og jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med selvrealisering, med selvrespekt og selverkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet.

Denne tilhørigheta hindrer en å flytte, denne tilhørigheta er sterk. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som har måttet ta det tunge skritte å flyttet. Denne lengselen ligger lenge hos dem som har måttet flytte. Den er med på å få mange til å flytte tilbake igjen. Av flyttetallene kan vi og lese at om 5 flytter sørover, så har også 4 flyttet nordover.

I Harstad Tidende så jeg et innlegg av Anne M. Winge, Ås 1997:

"Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i ekse og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ? Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken telhørighet el' tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord. Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel. Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnare eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde, og trivsel e meire enn godstol og seng. Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Man gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tung å dra med."

Fylkesmannens ønske om en ny Nord-Norges-plan har skapt en diskusjon om offentlig ansvar for å opprettholde en bosetting. Og den debatten er bra, ære være Heløe for det. Men jeg er av den oppfatning, at det er bare en plan som kan hjelpe på for en spredt bosetting, optimal utnyttelse av naturressursene, økt trivsel og tilhørighet rundt om i landet. Det er en plan for et sosialistisk Norge.