Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Kampen om distriktene
- før og nå

av Solveig Aamdal

Røde Fane nr 4, 1997


Kapitalstaten er ikke lenger avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der det har vært mulig opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, men naturen har også påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med sjølrealisering, med sjølrespekt og sjølerkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet å gjøre.

Denne tilhørigheta hindrer en i å flytte, denne tilhørigheta er sterkere enn byenes dra-effekt. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som flytter. Denne draeffekten ligger lenge hos dem som har måttet flytte.

Flytting til byene, flytting sørover er som regel framkommet av nødvendighet og nød. Fødselsoverskuddet fra bygdene har naturlig blitt dyttet til byene, dytteeffekten. Men også hos disse «overskuddsfolka» er lengsel og omstilling et problem. Det er odelssønnene og deres familier som har fått bygge på de ressursene som ligger i distriktene.

I dag er det også odelsbarn som flytter, og de flytter ikke frivillig. De kommunene der flyttinga har flata ut, er kommuner som har så mange gamle, at de mest har bestemt seg for hvor de skal dø. De flytter ikke, men de reproduserer heller ikke. Gjennomsnittsalderen i de verst stilte utkantkommunene er dramatisk høy.


Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i eske og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ?

Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken tilhørighet el' tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord.

Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel.

Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnara eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde. og trivsel e meire enn godstol og seng.

Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Men gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tungt å dra med.

(Anne M. Winge, Ås 1997, sto i H.T. 27.05.97)

For første gang i norsk i historie blir det nå født flere barn i bystrøk enn det blir født på landsbygda. Tidligere har overskuddet fra landsbygda finni veien til byene, og etterhvert har så mange flytta at avfolking har blitt et problem. Men de som flytta har fremdeles følt tilhørighet til bygdenorge, de har hatt familie der, de har reist dit på ferie, de har visst åssen en levde utafor byene, de har visst åssen en skal utnytte naturressursene. Når fler og fler av de som blir født bare har tilknytning til byen, fører det til at forståelsen for det særegne med utkantnorge blir borte hos stadig fler. Dette kan i neste omgang føre til enn enda mindre forståelse for hvor nødvendig det er å opprettholde bosettinga i distriktene.

Flyttinga fra distriktene har gått i flere bølger. Den forrige store bølga med fraflytting var i slutten av 60-åra. Fra regjeringshold blei det utarbeida en konkret politikk over hvor det skulle bo folk. Områder blei erklært som fraflyttingsområder, de som bodde der fikk fraflyttingsbidrag for å flytte, skoler og postkontor blei lagt ned. I disse områdene blei det umulig for folk å bo. Denne politikken førte til «distriktsopprør», politikken blei vanskelig å gjennomføre. Kampen mot EU kom i begynnelsen av 70-åra. Gjennom denne fikk folk i distriktene økt sjøltillit og folk generelt fikk en økt forståelse for betydninga av distriktene.

Politikken blei lagt om, ikke fordi de som hadde makta ønska det, men fordi det blei nødvendig utifra folks motstand.

Spredt bosetting, naturlige forutsetninger og bevisst politikk

Utnytting av ressursene har i hele historia, fram til den moderne tida, vært en av hovedgrunnene til at vi har så spredt bosetting i Norge. Når regjeringa nå fører en politikk som på sikt vil føre til avfolking og av distriktsnorge, er det fordi ressursene ikke lenger utnyttes på samme måte som før. Både behovet for ressurser, utvinningsmåten og transportmulighetene har forandra seg.

Norge er ekstremt rikt på naturressurser, og disse er spredt ut over hele landet. Vi har fisk, landbruk, skogbruk, utmarksnæringer, kraft, malm.

Fisken

Fisken kommer i enorme mengder hvert år inn til kysten for å gyte. Fisken blei tidligere fanga når den for egen maskin svømte inn til kysten, en dro ikke lang til havs for å få tak i den. Eksport av tørrfisk fra Norge har vært, og er fremdeles, sammen med oppdrettsnæringa, en viktig økonomisk faktor i handelsbalansen med utlandet. For å utnytte denne ressursen måtte folk bo langs kysten. I tillegg blei det bygd fabrikker som kunne utnytte fiskeressursene. Disse blei bygd der hvor fisken blei tatt i land. På den måten var primærnæringa fiske med på å skape en arbeiderklasse langs kysten. Og skillet mellom fiskere og arbeidere var ikke klart, folk jobba i fiske og på fabrikkene ettersom hvor det var jobb å få.

Det var nødvendig med skoler for ungene, sjuke folk måtte ha steder og bli behandla, gamle folk steder å bo. Samfunna som vokste fram bygde på fisket, men blei fort langt mer sammensatt. Men i og med at samfunna bygde på fisket, blei de sårbare. Resten av bosettinga vil forsvinne viss folk ikke lenger kan leve av fisket, en kan ikke i lengden opprettholde samfunn uten at det produseres noe der.

Nå er det ikke lenger nødvendig å ha folk som lever langs kysten og fanger fisken der, de er bare i veien og har blitt en plage. Vi har fabrikktrålere, fisken trenger ikke lenger å foredles på land. Og mens de store havtrålerne soper havet tomt for fisk og ikke utnytter all den fisken de får opp, og mens norske fiskeredere ikke bare fisker i norske farvann, men over hele verden, blir det forbudt å fiske utover det en trenger til eget bruk langs kysten.

Landbruket

Norge ligger godt til rette for landbruk. blant annet betyr vinteren at jorda holder seg frisk for sjukdommer.

De fleste steder i landet ligger til rette for kombinasjonsbruk, for eksempel mellom jordbruk og fiske. Fiskebonden var den familien som kunne klare seg med lite jord, nettopp fordi de hadde fisken i tillegg.

Men også i innlandet kunne små bønder utnytte utmarka og drive i skogen. Når det de siste 30 åra har blitt nedlagt 100.000 gårdsbruk i Norge, sier det mye hva som har skjedd.

Krava til avkasting har gjort at det er nødvendig med en stor maskinpark og økt bruk av kunstgjødsel og kraftfor. Skogbruket har blitt maskinbasert. Det kreves enorme investering skal en drive landbruk i Norge i dag.

Mat kan produseres i store mengder på flatbygdene på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag, eller den kan kjøpes fra utlandet. Utviklinga av transportmulighetene betyr at mat kan fraktes kloden rundt, handelshindringer er fjerna. Maten blir stråla for å tåle denne transporten, og nå kommer den genspleisa maten som ikke råtner.

For makta er det ikke lenger nødvendig å opprettholde landbruksnæringa i Norge på samme nivå. Ressursene må ikke lenger utnyttes, maten kan produseres fabrikkmessig.

Også landbruket var med på å skape fabrikkmessig produksjon rundt i distrikta, maten måtte videreforedles der den grodde. Med utviklinga av transportmulighetene har muligheten for å sende mat rundt hele jordkloden blitt en mulighet. I forlengelse av denne muligheten ser vi de store handelssammenslutningene, enkelte med overnasjonal styring.

Langs kysten ser vi husa og gårdene som er fraflytta, eller har blitt landsteder, de nedlagte fiskemottaka, alle veiene som før førte til steder hvor det bodde mange mennesker, men hvor det nå enten er tomt eller bor noen få, alle de nedlagte skolene. På Sørlandet har folk som er født og oppvokst der, ikke lenger råd til å bo der. Gamle hus blir solgt for så mange millioner at det bare var de rike som kunne kjøpe. Før var det å leie ut til «sommergjester» ei inntekt i tillegg til det de fikk fra jordbruk og fiske. Langs kysten i Trøndelag blir småbruka satt i stand, får TV og fryseboks, og leies ut til tyskere som kommer for å fiske. Den gamle kystkulturen forsvinner, men kan fremdeles oppleves, den har kommet på museum.

Skogbruk

For å utnytte tømmerressursene var det også nødvendig med spredt bosetting. Tømmer og vannkraft førte igjen til industri, som igjen blei lagt der det var tilgang på naturressurser. Arbeidsplassene i skogen har blitt borte, elvene brukes ikke lenger til tømmerfløting, slik Rolv Rynning Hanssen forteller i sin artikkel i dette nummer av Røde Fane.

Norge som kraftnasjon

Norges kraftrikdom begynner ikke med olja. Ved å utbygge fossene fikk Norge tidlig tilgang på billig kraft. Utviklinga av vannkraftutbygginga i Norge kom tidlig og var i sterk økning fram til 1920. Fra 1910 til 1920 var det mer enn ei fordobling. Fra 1920 til 1950 2,5 ganger og fra 1950 var det en eksplosiv vekst.

Etter krigen kunne Norge bygge opp en industri som krevde store energimengder, slik som innafor elektrometallurgisk industri. Dette var en politisk strategi for industriutbygging. I Stortingsmelding nr. 54 fra 1948 står det:

«En antar at ekspansjonen i norsk eksportindustri først og fremst bør foregå i elektrometallurgisk industri. Grunnlaget for denne ekspansjonen vil være Norges fossekraft. Det inngår som et ledd i de norske planer at den skal utbygges i et langt hurtigere tempo enn før krigen. Utbyggingen vil samtidig kunne skaffe elektrisk kraft til mange som i dag savner disse goder i Norge.»

Gruvedrift

Malmen var også spredt. Vi fikk på grunnlag av den gruvesamfunn rundt om i landet.

Distriktspolitikken var planøkonomi. Det blei også ført en politikk som gjorde at det var mulig å bo i distriktene. Under krigen laga regjeringa i London store skrivebordsplaner om at det skulle satset på større og færre tettsteder både når det gjaldt bosetting og næringsliv. Denne politikken ble først prøvd ut under gjenoppbygginga av Finnmark.

Men, vi har jo aldri levd av det som blir produsert i de store byene, ikke engang da det var industriproduksjon der. Arbeiderklassen som vokste fram i Norge, var en arbeiderklasse som hadde rota si i primærnæringene, enten ved at de kom direkte fra den, eller ved at de bodde i områder hvor primærnæringene var viktige.

Eksempelet Finnmark

Oktober 1944 gikk ordren om å evakuere den nordlige delen av Norge. Finnmark blei brent vinteren 1944-45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkninga med våpenmakt. Dette er okkupasjonshistorie. Hva skjedde når landsdelen skulle bygges opp igjen?

For at gjenreisingspolitikken skulle kunne gjennomføres som en streng reguleringspolitikk, skaffa regjeringa seg grunnlag ved Lex Thagaard. I 1947 blei denne loven avløst av en tilsvarende lovgivning i Lex Brofoss. Et nytt samfunn skulle bygges på bar bakke, eller rettere sagt brent jord, uten hefte av det som hadde vært. regjeringas regulering- og planleggingspolitikk skulle settes ut i livet.

Det skulle bygges et nytt Finnmark, med større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få til dette skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Folk skulle ikke lenger bo så spredt i Finnmark, det skulle satset på Båtsfjord og ikke Berlevåg, Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkets sentraladministrasjon skulle flyttes fra Vadsø til Kåfjord.

Gjenreisingskontoret for Finnmark og dets eksperter lå i Harstad. I september 1945 krevde fagbevegelsen at fordi det enda ikke var fart i boligbygginga i Finnmark, måtte de konservative menn som hadde ledelsen ved gjenreisingskontoret byttes ut.

Men planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. men folk ville ikke, tross trussler om politi og militære så flyttet 20.000 mennesker tilbake allerede i 1945. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med 25.000 mennesker som hadde unngått evakueringa laga de tak over hodet av det de fant, rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på den samme jordflekken. Og så måtte planene endres. En kunne ikke satse på noen få tettsteder i Finnmark.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London blei stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen. Vi skal ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse. Det finnes paralleller til dagens distriktspolitikk. den samme demagogien brukes, de samme virkemidlene. En forskjell er folks holdninger, folk er mer redde nå for å trosse maktas planer, mindre fandenivoldske og mindre dristige.

Sikkerhetspolitikken

Norge har vært i en spesiell militærpolitisk situasjon. Vi er medlem av NATO og har grense mot det tidligere Sovjetunionen. Det har vært viktig å ha en spredt bosetting i Norge, også utifra sikkerhetspolitiske grunner. I Troms, Nordland og Trøndelag har det vært høy militær aktivitet, militærleire, flyplasser, forhåndslagre. Dette har igjen ført til bosetting, de militære aktivitetene var avhengig av at det var sivil bosetting.

Også her har det vært store forandringer. Med sammenbruddet i det tidligere Sovjet er trusselbildet til NATO forandra. Det gjør at det ikke lenger er nødvendig med militær aktivitet i samme grad som tidligere. Arbeidsplasser forsvinner, også innafor militær virksomhet.

Vi ser at den utviklinga som har skjedd innafor alle sektorer som er basert på naturressurser, gjør at kapitalstaten ikke lenger er avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

Vikna - Sør-Gjæslingan

Vikna er en øykommune i Nord-Trøndelag. Den består av et utall av små og store øyer. Tradisjonelt har Vikna vært en jordbruks- og fiskekommune, og er fremdeles det. Mange av øyene blei på slutten av 60-tallet erklært som fraflyttingsområde. Folk fikk tilbud om et fraflyttingsbidrag som skulle gjøre det mulig å etablere seg på et anna sted. Tilbudet måtte en ta imot innafor bestemte tidsfrister.

De som ikke tok imot bidraget, men valgte å bli boende, fikk raskt store problemer. Skolen forsvant, rutebåten forsvant, strømmen og vannet forsvant, posten forsvant, fiskemottaket forsvant, butikken forsvant. I disse områdene skulle det ikke bo folk, det hadde Storting og regjering bestemt. Folk, også de som på ingen måte ønska det, blei nødt til å flytte.

Men i dag kan du bo der igjen, iallfall på noen av øyene. Sør-Gjæslingan var et slikt område. Det er noen øyer ute i havet hvor det var rorbuer, fiskarheim, butikk, skole, væreier med egen engelsk guvernante. På 60- og 70-åra blei folk tvungne til å flytte fra øyene, og alt forfalt, bortsett fra de husa som folk dro ut og satte i stand hver sommer.

Nå har dette fiskeværet blitt museum. Rorbuene er satt i stand så turister og kursdeltakere kan bo der. Og turistene må ha rutebåt, de må ha vann og strøm. Og de må kunne handle, så butikken har åpna igjen. Turistene trenger også aktivitet, noe å se på, så fiskemottaket er i drift. På den ene sida er det flott at slike steder blir tatt vare på, på den andre sida er det ille å tenke på at folk blei tvunget til å dra herfra for bare 25 år siden.