Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Rovdyr, markedsliberalisme
og urban logikk

av Rachel Haarseth

Røde Fane nr 4, 1997

Rachel Haarseth er beitebruker fra Hedmark


Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre. Makteliten har brukt dem ut fra ønsket om økt fortjeneste. Rovdyrforvaltninga er urban logikk på tvers av klasseinteresser.

Bakgrunnen for å forstå en sak ligger ikke i tillærte kunnskaper alene, men i en helhetlig vevnad der fortida er renningstråder, tilegnet kunnskap og erfaring er innslagstråder. Som i de fleste vevnader er det innslagstrådene som er de mest synlige. Hverdagen former menneskene. Hver dag skaffer vi oss kunnskaper og erfaringer, finner årsaksforhold og løser oppgaver ut fra det som ligger lagret i vår egen database. Mennesker med forskjellige hverdager utvikler forskjellig logikk. En undersøkelse fra den svenske Riksdagen viser at det mest brukte ordet blant mennene var «jeg», mens blant kvinnene var ordet «barn» mest brukt.

I 1960 bodde 57% av landets befolkning i byer og tettbygde strøk, i dag er denne andelen økt til 75%. Med byrelatert erfaringsgrunnlag vil en ikke kunne forstå bygdenes problemer, og omvendt. Når mennesker vevd av urbane elementer, med renningstråder spent opp mellom husene i tettbygde strøk, skal bestemme vilkårene for mennesker som er vevd av omsorgen for dyr og jord, med renningstråder fra fjell til fjøsvegg, blir det et sammenstøt mellom to ulike virkelighetsoppfatninger.

Det kan synes som om rovdyrkonflikten er en by-land-konflikt. Men når samfunnet tilbyr bybefolkninga livsvilkår som ikke gjør de i stand til å forstå bygdenes situasjon (jamfør norskeksamen-stilene fra Oslo-skolene i vår), havner store deler av den urbane befolkningen på et standpunkt i rovdyr-/beitebrukskonflikten som egentlig gjør de til forsvarere av de samfunnskreftene som de er i mot. Dette er motsetningen i folket.

Ulike mål - felles strategi

Rovdyrforvaltning er viltforvaltning, er forankret i Viltloven og er Miljøverndepartementet (MD) sitt ansvarsområde. Den konkrete utforminga av politikken gjøres i Direktoratet for naturforvaltning (DN), som skal være MDs arbeidsredskap på dette området. Rovdyrforvaltning er ikke landbruksforvaltning. Men Arbeiderpartiet har svingt partipisken og fått til et samarbeid mellom Miljøvern- og Landbruksdepartementene som går ut på at LD skal betale det meste for å forebygge mot de skadene som MD/DNs politikk fører med seg. APs strategi er forståelig når vi vet at det er større politisk aksept for å redusere statens økonomiske overføringer til LD enn til MD.

Det er kjekt å ha noen som kan være med å betale, men som ikke krever å få være med og bestemme, for eksempel definisjonen av «betydelig skade». Grunnlaget for dette kjekke kompaniskapet mellom DN og LD ligger ikke i felles mål. Målet for forvaltningsgutta, både innenfor og utenfor DN, er et mål om uberørt natur, urskog og rovdyr når de skal ut fra sine kontorer i ferier og helger, et resultat av identitetskrisen som det urbane samfunnet har ført med seg, blandet med uerfaren idealisme.

Målet for APs landbrukspolitikk er et landbruk som er mest mulig likt landbruket i de landene som vi skal konkurrere med - like regelverk, kjøp og salg, større og færre enheter, reduserte overføringer - alt oppsummert til robuste enheter som skal styres av markedet. Det som er så kjekt, er at APs landbruksansvarlige og DNs rovdyransvarlige kan benytte samme strategi for å nå ulike mål. Strategien er en rovdyrforvaltning som inneholder mange fine ord, men som i praksis er så mangelfull og elendig at gardbrukere resignerer og slutter med sau, og de minste gardsbrukene forsvinner. Resultatet blir færre sauer på beite, færre rovdyrkonflikter og reduserte kostnader. Både AP og gutta i DN når sine mål.

DN, som et forvaltningsorgan som skal utføre Stortingets valgte politikk, avslørte sin rolle som noe mer enn et forvaltningsorgan da de var både mannsterke og svært aktive i stortingskorridorene den dagen den nye rovdyrmeldinga ble behandlet. Det var særlig Kr.F., som satt med nøkkelen til å få en forandring av politikken, som ble omringet av DN-folkene.

Økonomi og formuleringer en del av strategien

Det er ikke tilfeldig at økonomiske kostnader og konsekvenser er utelatt i den nye rovdyrmeldinga, eller at en økonomisk konsekvensanalyse ble avvist av AP i 1992. Rovdyrmeldingene har inneholdt mange fine ord slik at politikerne kan kjøpe forvaltningspolitikken. De har ingen mulighet til å sette seg inn i konsekvensene, men økonomi hadde de forstått. I 1992 ble det sagt at saueeiere skulle holdes økonomisk skadesløse. Hvis dette hadde blitt gjennomført, hadde det kostet så mye at den valgte politikken ikke ville ha blitt akseptert. Det ble også sagt at skadedyr skulle kunne tas ut, men overlatt til gutta i DN å bestemme hvordan. I det største skadefylket, Hedmark, har dette resultert i at ingen skadedyr er tatt ut etter 1992.

De fine ordene er beholdt i den nye rovdyrmeldinga hvor det blant annet heter at beitebruken skal opprettholdes. Samtidig skal det satses på omstilling til annen næring, nisjeproduksjoner, redusert beitetid i utmarka, frivillig reduksjon av antallet sau, osv. Tiltakene er enten svært kostnadskrevende, forskyver skadene til naboene, eller de mangler dokumentert tapsreduserende effekt; de bidrar overhodet ikke til å opprettholde beitebruken. Det økonomiske ansvaret flyttes i stor grad over på den enkelte sauebrukeren. Hvis ikke saueeierne gjennomfører de foreslåtte tiltakene, kan de miste rovdyrskadeerstatninga.

Ingen forskning er objektiv

Mellom 50 og 75% av midlene til forebyggende tiltak brukes årlig til andre formål enn praktiske tiltak, svært mye går til forskning. Fordi rovdyrforvaltningen er formet ut fra urban logikk, er dette forskning som AP og forvaltningen trenger for å underbygge sin politikk. Det er også forskning som bestilles for å få den ønskede utviklingen. Som eksempel ble det antatte antallet bjørn i Norge redusert fra 100 til 20 (1992-94), fordi forskerne fant at bjørner kunne vandre svært langt. En rapport sier at det er lite aktuelt å felle skadedyr i kjerneområdet. Det reduserer ikke tapsomfanget året etter. Vår logikk sier at en død bjørn ikke dreper flere sauer.

En annen rapport konkluderer med at vi må gjete sauene slik som de gjorde i gamle dager, for å unngå rovdyrskader. Dette er historieforfalskning. Gjetinga ble praktisert av andre grunner enn å forhindre rovdyrskader. Den gang som nå var rovdyrene mest aktive om natta. For noen år siden ble sauenæringa i Hedmark stemplet som lite samarbeidsvillig fordi vi ikke ville flytte sauen vest for Glomma og utenfor kjerneområdet. I 1996 skjedde 36% av de dokumenterte bjørneskadene i Hedmark vest for Glomma.

Politi og rettsapparat mot beitebrukere

Statens naturoppsyn ble opprettet for ett år siden med miljøkriminalitet som arbeidsområde og med 26 nyopprettede stillinger med begrenset politimyndighet. Dette var en naturlig følge av at det i flere år har vært utdannet utmarksforvaltere ved distriktshøyskolen i Hedmark, der forvaltningas og forskningas egne folk har vært forelesere. De veletablerte ordningene som grunneierlag og allmenninger har med oppsynsmenn, har blitt satt til side. Økokrim og politiet, som har klagd over små ressurser, hadde plutselig økonomi til seks etterforskere og helikopterbruk da de fant et halsbånd fra en radiomerket bjørn i Hedmark i sommer. Før etterforskninga startet, ble det slått fast at bjørnen var skutt, og lokale saueeiere ble utpekt som mistenkte. Bjørnen ble ikke funnet. Det er ikke første gangen at vi opplever at verneinteressene bruker skitne knep for å sverte oss.

Endringen av nødvergeparagrafen i 1993 skjedde etter påtrykk fra riksadvokaten. Et lovendringsforslag om å øke maksimalstraffen ved miljøkriminalitet fra ett til to år førte til en økning til seks år, etter henstilling fra riksadvokaten alene, under høringsrunden. Riksadvokaten har gjentatte ganger gått ut i media og truet med seks års fengsel for ulovlig felling av fredet rovvilt, og også opptrådt som pådriver overfor påtalemyndighet og rettsapparat. I de rettssakene som har vært ført ved påberopt bruk av nødverge, har retten lagt mest vekt på de teoretiske framstillingene av hendelsene. På herredsrettsnivå har vanlig praksis med bruk av lokale domsmenn vært fraveket. Det synes klart at dette er gjort for å finne domsmenn som har lik holdning til problemstillingen som påtalemyndighetene.

Både i saken mot Eidsberg og mot Nerhagen (Hedmark) ble bygdefolk oppfattet som lite troverdige. I Herredsrettssaken mot Nerhagen forelå det ingen avvikende vitneprov fra de tre som var tilstede ved hendelsen. Det fantes heller ingen tekniske bevis som tilsa at vitneprovene var ukorrekte. Til tross for dette la retten påtalemyndighetens teoretiske betraktninger til grunn for domsavsigelsen.

Kortsiktig urban sektortenkning

Eldre viltforvaltere, som både har andre røtter, historiske kunnskaper og annen logikk, er bekymret over utviklinga i rovdyrforvaltninga. Bekymringen skyldes i hovedsak to områder som forvaltninga ikke forholder seg til, eller tier ihjel. Det første er at alle rovdyrartene er revirhevdende dyr. Desto flere dyr, desto større areal vil de legge beslag på. Hvis vi bruker forskningas egne tall om bjørnetettheten i reproduksjonsområdene i Sverige, og attpåtil bruker de minste størrelsene på revirene, vil en bjørnebestand med fem reproduserende binner kreve et areal som er like stort som Hedmark fylke. Målet er å ha åtte til ti binner i kjerneområdet, som dekker bare halve Hedmark.

Det andre området er kunnskapen om hva som skjer i en viltbestand etter noen år med fredning, noe alle viltforvaltere kjenner til, men som forvaltningen ikke forholder seg til. En bestand vokser raskest når det skjer en reduksjon i bestandtettheten ved svakt jaktutttak, og ved utvandring til ledige arealer, samtidig med at det er nok mat (logistisk populasjonsvekst). Alle disse faktorene er tilstede for de skandinaviske rovdyrbestandene. Vi står ikke rustet til å møte denne eksplosive veksten.

Som eksempel noen erfaringer fra årets beitesesong i Østerdalen: En jerv drepte mer enn 25 sauer på ei natt utafor kjerneområdet. Fire forskjellige ulver drepte sauer på fire forskjellige steder samme døgnet. Flere sauebrukere har mistet 30-50% av sin besetning, og for enkelte er dette tredje til åttende året på rad at de mister så mange sauer.

Bygdefolkets historiske erfaringer sier at det nesten utelukkende er i situasjoner med sporsnø vi er i stand til å felle rovvilt. Forvaltningsmyndighetene gjør politikere og andre blinde, når de sier at det skal bli lettere å få fellingstillatelse, og å ta ut skadedyr i beitesesongen. I tillegg er kostnadene med å regulere bestanden i all hovedsak overført til bygdefolket.

Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre enn en selv. Makteliten og deres allierte har brukt naturressursene ut fra ønsket om økt fortjeneste i et kortsiktig perspektiv, uten omsyn til skadelige bieffekter, og i de siste tiårene for å tekkes internasjonale kapitalkrefter, framfor å vise ansvarlighet overfor verdens befolkning.