Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Bruk hodet mot Hagen

av Pål Steigan

Røde Fane nr 4, 1997


Da Carl I. Hagen stilte opp i Birkelunden på Grünerløkka i kommunevalgkampen i 1995, måtte han søke dekning for egg og andre gjenstander som unge demonstranter kastet mot ham. Jeg er overbevist om at han takket av hele sitt hjerte for hvert eneste egg. Bedre markedsføring kunne han knapt få for penger. Carl I. Hagen, Den Dannete og Velkledde Mannen som taler den lille manns sak møter Den Røde Pøbelen. Eggkasterne burde ha fått penger fra Hagens valgkampfond.

Hvordan møte en dyktig demagog?

Åpningsordene betyr ikke at undertegnede har noen annen vurdering av Hagen enn eggkasterne. Når jeg ser hans arrogante oppsyn der han systematisk setter undertrykte grupper opp mot hverandre, sier ryggmargen at han fortjener dårligere føde enn egg der han står. Men politikk bør fortrinnsvis drives med noe mer enn ryggmargen. Eggkasterne undervurderer Hagen. De skjønner at han er farlig, men de skjønner ikke hvor farlig. De skjønner ikke at han er så farlig at han også kalkulerer inn eggkastinga i sin demagogiske strategi. Hver gang Hagen blir angrepet, føyer han et nytt kapittel til selvbiografien «Min Kamp» der han, Hagen står fram som den ene, ærlige, som står fast mot alle slags angrep, mens alle de andre kaster seg over denne sanne Messias. Og så godt kan han dette spillet at journalister og politiske motstandere ofte går rett inn i de rollene han har skrevet for dem. Venstresida er dessverre ikke noe unntak.

Demagogen og underklassen

Peter Normann Waage i Dagbladet refererte under valgkampen en venn med islamsk bakgrunn som sa at Hagen og Khomeiny hadde mange ting felles og at en av de mest slående er at Hagen på samme måte som Khomeiny har vist en fabelaktig evne til å få oppslutning fra de menneskene som vil bli de første ofrene for hans politikk. Hagen får fattige arbeidere til å stemme for et parti som vil ta fra arbeiderne de mest elementære rettigheter. Han får fattige, gamle kvinner til å stemme for et parti som vil knuse velferdsordningene og overlate alt til markedet. Dette er et demagogisk mesterstykke og slik sett er Hagen den norske politikeren som har mest til felles med Adolf Hitler.

Adolf Hitler kalte ikke sitt parti Det Tyske Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti for ingenting. Overfor arbeiderklassen framstilte han seg som en sosialist som ville ta fra de «jødiske plutokratkapitalistene» for å sikre velferden til tyske arbeidere. Han spilte på arbeidsløsheten og nøden og ga et inntrykk av at nazismen hadde løsninga på disse problemene. Han utnyttet mesterlig frustrasjonen over de korrupte og udugelige politikerne i Riksdagen. Han utnyttet det at seierherrene i den første verdenskrigen på en hårreisende måte hadde kastet alle byrdene fra krigen over på taperne, og da særlig på Tyskland. Og mange undertrykte og fattige tyskere trodde på budskapet. At «løsninga» var å knuse fagbevegelsen, avskaffe demokratiet, utrydde jødene og starte krig, fikk de ikke med seg. Samtidig var den tyske storkapitalen ikke i tvil om at Hitler var deres mann. De så bak den folkelige retorikken til innholdet i politikken og så en mann som kunne fremme deres imperialistiske interesser, samtidig som han framsto som en samlende representant for det tyske folket. Hitler tok opp virkelige frustrasjoner og virkelige problemer i Tyskland. Samtidig hentet han fram de mest grumsete fordommene i det tyske folket, mot jødene, de homofile, sigøynerne osv.

Overfor denne typen demagogi, hjelper det ikke bare å angripe demagogen. Man må prøve å nå fram til hjertene til de samme menneskene i underklassen som demagogen og gi dem riktigere svar.

Forakter vi deler av arbeiderklassen?

To tredeler av Hagens velgere har en klassetilhørighet, en sosial situasjon, som gjør at de burde ha stemt RV. Men det er andre ting enn politikk som hindrer dem i det. Jeg vil påstå at vi venstreintellektuelle, som på mange måter preger RV, har sterke fordommer mot, ja langt på vei forakter vi den delen av arbeiderklassen som stemmer Hagen. Kulturelt føler vi oss bedre enn dem. Vi har en følelse av at dette er en del av arbeiderklassen som leser Se og Hør, liker svensktoppar og fyller hjemmene sine med Princess-gardiner og prismekroner fra postordrekatalogene. De er Harry, mens vi er kule. Dessuten er de mannssjåvinister, liker porno og misliker pakistanere. Dette er stilt på spissen, men kjenn etter om det ikke er noe i det.

Vi venstreintellektuelle synes vi er så fordømt mye bedre. Vi har riktige meninger, riktig smak og riktig livsstil. For eksempel synes vi synd på innvandrerne og asylsøkerne. Men snakker vi med dem? Avisa Klassekampen har kontorer i en del av Oslo som kalles lille Karachi. Men kan man se det i spaltene til avisa? (NB. Dette er like mye AKPs problem som KKs problem. Dette er ikke et innlegg i den store debatten som nettopp har hjemsøkt vårt land.) Mange innvandrere fra den tredje verden har erfaringer fra revolusjonære kamper som har gått på livet løs. Men gjenspeiles det i revolusjonære organisasjoner i Norge? Ser vi på innvandrerne som ei revolusjonær kraft, eller har vi også fordommer mot dem? Er vi riktig heldige, kan vi komme til å oppleve at de fattigste og dårligst organiserte hvite arbeiderne går til Carl I. Hagen, mens fattigste innvandrerne går til Hamas.

Hvordan bryte ut av fella?

AKP og RV har en mulighet til å bryte ut av denne fella. Erling Folkvord har vist at han kan snakke slik at folk på Oslo Øst føler at han er deres mann. Aslak Sira Myhre viste fabelaktige evner som agitator og taktiker. Det samme gjorde Charlotte i Tromsø og Torstein i Bergen. Og for all del, det finnes mange, mindre kjente som har gjort mye bra. Det kan vi se av skolevalgresultater og lokalvalgene. Men det gjenstår mye.

Mye av dette handler om form. AKPs og RVs retorikk må endres ganske kraftig for å svare til den tida vi lever i. I dag er det faktisk mye farligere for borgerskapet om vi sier at vi er for «fredelig revolusjon» enn om vi sier at vi er for «væpna revolusjon». Det kommer av at verden i dag er så skakkjørt at det faktisk er flere enn før som synes at revolusjon, i betydninga total endring av samfunnet, er fornuftig. La borgerskapet stå som voldens representanter, slik det alltid har vært. (Og vi er jo også tilhengere av fredelig revolusjon. Det ville jo være langt å foretrekke at borgerskapet ga fra seg makta frivillig, så slipper man vold og tragedier. Når vi har vært helt klare på dette, kan vi føye til at vi ikke har store illusjoner om borgerskapets vilje til å gi avkall på rikdommene når flertallet av folket krever dem, men da plasserer vi ansvaret for dette der det hører hjemme. Og folk vil skjønne hva vi sier.) Legg til side så mye som mulig av den retorikken som vekker motstand hos de folka vi vil nå, konsentrer om innholdet i politikken. Vi må glemme at vi ikke liker samme musikk som Hagens tilhengere på Stovner eller i Flekkefjord. Vi må prøve å finne ut hva det er de tente på i budskapet til Hagen, og så må vi nå fram med vårt alternativ, sagt på en måte som gjør at de skjønner at det er dem vi snakker til.

RV har sjansen

På det nevnte møtet på Grünerløkka i forrige valgkamp, prøvde Kristin Halvorsen å ta konfrontasjonen med Carl I. Hagen på sak. Det lyktes ikke, blant annet på grunn av demonstrasjonene. Dessuten er ikke SVs program et godt nok redskap for å nå fram til arbeidsfolk. Men RV kunne valgt en slik taktikk, slik Jon Michelet gjorde i Østfold. Argumentet med at en slik taktikk vil være å legitimere Hagen holder ikke. 25% av det norske folket har sagt seg villige til å stemme på Hagen. Skal vi ta fra Hagen legitimiteten overfor dem, må vi være dyktigere enn ham i direkte konfrontasjon og vi må kunne vise at vi har en bedre politikk. Å slå Hagen på hjemmebane er det som teller.

Situasjonen er for så vidt gunstig. Aldri før i etterkrigstida har lojaliteten overfor det tradisjonelle partisystemet vært så lav som den er nå. De 25% som vurderte å stemme Hagen er fritt vilt. De har ikke solgt sjela si til noen, og kan når som helst svikte Hagen. Nå er det klart at noen av dem er gamle Høyrevelgere som går til Hagen siden FrP gir dem fri fart, null skatt og fri fyll, mens Petersen fortsetter å prate i lovotten sin. Dem kan vi bare glemme, men de andre bør RV prøve å nå. Et annet gunstig forhold er at de unge folka som er i ferd med å overta RV og forhåpentlig snart også AKP, har helt andre evner til å ta nåtida på pulsen enn hva min generasjon har.