Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Individenes frigjøring

av Torill Nustad

Røde Fane nr 3, 1997


Asta Håland/Leikny Øgrim vil diskutere erfaringene fra kvinneopprøret i AKP, men reduserer det til et spørsmål om metoder for ledelse. Dette blir for snevert, for kvinneopprøret i AKP var så mye mer.

Det viktigste vi gjorde var å utvikle en feministisk marxisme, en teori og et analyseredskap for kvinnekampen og klassekampen i Norge. En teori for å forandre verden. Derfor er det hårreisende at to tilsynelatende oppegående damer kan hevde at kvinneopprøret var teoriløst og henfalt til spontanisme. Dette tok jeg opp i Røde Fane (nr 1, 1997) i artikkelen "Kampen om historia - lærdommer fra et kvinneopprør". Siden de ikke kommenterer dette spørsmålet i Røde Fane nr 2, 1997 i artikkelen "Egenutvikling - alle kampers mål?", vil jeg utdype det litt mer. Deretter vil jeg ta for meg forholdet mellom individ og kollektiv.

Ny feministisk marxisme

Kvinnekampens oppsving i Norge på 1970- og 80-tallet førte til masse spennende diskusjoner om familiens rolle og den særegne kvinneundertrykkinga, både i samfunnet og i AKP. Diskusjonene avslørte at både AKPs program og marxistisk teori hadde klare mangler i analysen av kvinners posisjon og rolle i samfunnet, familiens rolle som en bærebjelke i den kapitalistiske produksjonsmåten og kvinnekampens revolusjonære potensiale. Kvinnene i AKP stilte seg som målsetting å utvikle en revolusjonær marxistisk kvinnepolitikk. En politisk rettesnor i kampen for et kommunistisk samfunn uten kvinneundertrykking.

Kvinnene i AKP organiserte studiegrupper for kvinner på Kapitalen av Marx, vi undersøkte og analyserte kvinners situasjon i det norske samfunnet, vi arrangerte seminarer om kvinner og arbeidsliv, om familiens rolle, om den kjønnsbestemte arbeidsdelinga, den seksualiserte undertrykkinga osv. Vi arrangerte bøllekurs for tusenvis av kvinner. Vi deltok aktivt i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og tok med oss diskusjoner og lærdommer derfra tilbake til partiet. Dette arbeidet ble oppsummert på interne kvinnekonferanser, konkretisert av Kjersti Ericsson i boka Søstre, kamerater og ble AKPs program. AKPs kvinnepolitikk har vært en viktig premissleverandør for debatter i kvinne- og fagbevegelsen. "Oppløs familien som økonomisk enhet", begrepet kvinnelønn, arbeiderklassens kvinner som en revolusjonær spydspiss og at menns undertrykking av kvinner er klassesamarbeid med borgerskapet, for å nevne noe.

Håland/Øgrim kjenner til dette arbeidet. Allikevel hevder de at kvinneopprøret i AKP var teoriløst og henfalt til spontanisme. Dette er tull.

Forholdet mellom individ og kollektiv

Kvinneopprøret førte også til store forandringer i AKP. Kvinnepolitikken fikk en sentral plass i partiets arbeid og kvinnene fikk stor innflytelse i partiet. Vi fikk kvinnelig leder, og 50% av sentralstyret var kvinner. Partiet ble mer tolerant. Forståelsen for at vi gjør ulike erfaringer og dermed utvikler ulike oppfatninger, og respekten for den enkeltes meninger ble større. Uenighet var ikke lenger farlig, men ble sett på som en kilde til ny kunnskap. Det enkelte medlem fikk større spillerom. Det ble vanskeligere for partiet å kommandere og dirigere medlemmene. Dette kan oppfattes som en undergraving av kollektivet. Men skolerte medlemmer med stor grad av sjølstendighet og sjøltillit, kan også være en viktig måte å styrke kollektivet på. Det stiller krav til ledelsen om å være lydhøre, og de trenger ikke lenger være allvitere.

Personlig lykke og kollektiv kamp

Håland/Øgrim mener det å slåss for egne rettigheter og utvide sitt eget rom står i veien for innsatsen i den kollektive kampen. "Problemet for de gamle revolusjonære er ikke først og fremst at de ofrer sin personlige lykke for den kollektive kampen. Snarere tvert imot." (RF nr 2, 1997, side 43.) Det må vel bety at vi ofrer den kollektive kampen for vår personlige lykke. Hvem er så de gamle revolusjonære? Er det vi over 40 år som enda er aktive, er det de som har meldt seg ut av den revolusjonære bevegelsen og satsa på karriere i yrkeslivet, er det medlemmer av den revolusjonære bevegelsen som ikke er så aktive fordi de skriver akademiske avhandlinger, er det de som er utslitt etter 20 år i yrkeslivet og har fått seg en lettere og bedre betalt jobb, eller er det de som sliter med to betalte jobber for å kunne betale alle regningene?

Kollektiver består av enkeltpersoner og enkeltpersoner danner kollektiver. Politiske kollektiver dannes for å stå sammen om noe, et sted du henter mot og kraft til å forandre på tingenes tilstand, slik at vi som enkeltpersoner får det bedre. Den politiske massebevegelsen i Norge siden 70-tallet har reist kampsaker på en rekke områder som har fått store konsekvenser for mange mennesker. Mitt liv er blitt bedre og lettere å leve takket være disse kampene.

Når jeg deltar i arbeidet for 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, i kampen mot kvinnelønna, mot porno, mot usynliggjøring av lesbiske, for sjølstendig status for innvandrerkvinner osv., gjør jeg det sjølsagt også for min egen del.

Noen er viktigere enn andre

Ifølge Håland/Øgrim har kvinnebevegelsen en "misforstått sosialdemokratisk ideologi av Kardemommetype" om at "alle er like viktige og skal ha like mye å si for kvinnekampen, enten de er superaktivister eller baker ei kake til jul. Menneskeverdet blir forveksla med organisasjonsmessig betydning."

Jeg skjønner ikke helt hva dere mener. I alle demokratiske organisasjoner har alle medlemmer 1 stemme. Medlemmene diskuterer og vedtar det politiske programmet og velger ledelse. Det er ledelsens oppgave og ansvar å følge opp vedtak og sette flertallets linjer ut i livet. Ledelsen er alltid viktigere i betydning av at de har større makt enn andre, også eventuelle "superaktivister". Etter mitt syn må det være et større problem at for eksempel en organisasjon som Ottar ikke avholder landsmøter og velger ledelse. I slike organisasjoner er det ofte "superaktivistene" som bestemmer, og resten blir med på lasset. Blir ikke dette en sjølbestalta ledelse? Hvor blir det av demokratiet, de politiske diskusjonene og skolering av medlemmene her?

"Et kommunistparti har dessuten det kollektive som ide," skriver Håland/Øgrim. Og ut ifra tanken om å opptre kollektivt i klassekampen praktiserer et kommunistparti den demokratiske sentralismen. Det som er viktig i denne sammenhengen er at ifølge den demokratiske sentralismen skal individet underlegge seg kollektivet, og medlemmene underlegge seg ledelsen. Dette skjer i for liten grad i dag, skriver Håland/Øgrim. I min forrige artikkel Røde Fane (nr 1, 1997), tok jeg opp det paradoksale i at Håland, som fremstiller seg som kollektivets og disiplinens forsvarer, var den som nekta å underlegge seg kollektivet og den demokratiske sentralismen i forbindelse med splittelsen i Kvinnefronten. Jeg er ikke interessert i å diskutere hvem sa hva, hvem hadde rett/feil osv. Men det er jo et uomtvistelig faktum at Håland var i mindretall i AKP på dette spørsmålet og nekta å bøye seg for flertallet. Betyr din vektlegging av at individet må underlegge seg kollektivet, en erkjenning av du handla feil i 1989? Hvis ikke, etterlyser jeg en vurdering av når dere mener det er legitimt av individet å trosse kollektivet og trosse den demokratiske sentralismen.

Forholdet mellom grupper og kollektivet

I de aller fleste organisasjoner og kollektiver fins det undergrupper. Mennesker med ulik klasseposisjon, kvinner og menn, samer og nordmenn, svarte og hvite, homser/lesber og heterofile, religiøse og ateister osv. Hvilke holdninger og standpunkter en organisasjon har til spørsmål som berører for eksempel disse gruppene, er det i utgangspunktet landsmøter og ledelsen som vedtar. Det er imidlertid viktig at de berørte parter trekkes med i arbeidet og blir hørt. Ofte er disse gruppene i mindretall, og de er ikke alltid organisert. Flertallet bør derfor vokte seg for å fatte vedtak som undertrykker mindretallets rettigheter. Det kan lett føre til maktmisbruk. Den berømmelige "Fråsegna om homofili" fra AKPs ledelse i 1977(?) er et slikt eksempel. Homser og lesber i AKP følte seg tråkka på av partiet, og de ble møtt med stor skepsis og til dels hets i homsebevegelsen pga "fråsegna".

Det er viktig med særorganisering for å utvikle politikk og arbeid på ulike områder. Den kvinnepolitiske organiseringa i AKP er et godt eksempel på dette. Ved at vi organiserte oss, ble vi synlige for hverandre, vi diskuterte politikk og stilte målsettinger for arbeidet. Vi ble en pressgruppe innafor partiet.

Dette resulterte i at AKPs analyser, politikk og arbeidsmetoder blei videreutvikla slik jeg tidligere har beskrevet. Dette var mulig fordi vi fikk politisk og organisatorisk spillerom i partiet. Det har ikke kvinner alltid fått innafor kommunistiske partier. Hovedregelen har vært at kvinnene har vært underlagt en mannlig ledelse både i partiet og fagbevegelsen som har fokusert på den mannlige delen av arbeiderklassen. Kvinnearbeid ble akseptert så lenge det lojalt fulgte partilinja og partiets politikk. Særegne kvinnekrav som brøyt med partilinja ble ofte stempla som borgerlig feminisme.

Ifølge Håland/Øgrim er "hele vitsen med å organisere seg (...) nettopp å slutte individene sammen og underlegge dem kollektivets vilje og mål". Hvem som definerer kollektivets vilje og mål er gjenstand for diskusjoner og kamp og gjenspeiler rådende maktforhold og ideologi. Kvinnekamp og kvinnepolitisk arbeid har alltid vært en opposisjonsbevegelse og en mindretallsbevegelse. Hvis kvinner opp gjennom historia hadde underlagt seg "kollektivets vilje og mål", hadde vi ikke kommet langt. Vitsen med å organisere seg må vel heller være å sloss for å forandre verden slik at vi en dag kan leve som frigjorte mennesker. Når kvinner kommer sammen slik som i "Kvinner-på-tvers", blir vi synlige for hverandre, vi blir synlige innafor fagbevegelsen og vi utfordrer den rådende ideologien.

Er alle midler tillatt i kampen for det gode?

I debatten om kvinneopprøret i AKP skrev jeg (RF nr 1, 1997): "Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål." Dette kommenterer Håland/Øgrim slik: "Alle mennesker - nei vi bryr oss ikke om alle mennesker. Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte. Vi må faktisk rett som det er "tråkke på" noen! Grete Faremo! Lasse Qvigstad! Håkon Lie! Carl I. Hagen! Arne Myrdal! Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!"

For det første har ingen av disse personene noen gang vært medlemmer i den revolusjonære bevegelsen, og var derfor ikke i mine tanker. Men dette er en viktig debatt.

Hvordan behandle våre motstandere?

Skal vi ta i bruk våre motstanderes metoder i kampen for et bedre samfunn? Jeg mener nei! Opp gjennom årene har streikebrytere blitt utsatt for rå behandling. De er blitt banka opp, de og deres familie er blitt utstøtt fra det sosiale fellesskapet. Noen ganger har dette vært nødvendig. Men det er etter mitt syn blitt utøvd for mye vold også fra undertrykte grupper. Streikebrytere er sjelden ei ensarta gruppe. Derfor bør vi ha som linje å splitte dem opp og gjøre det mulig for dem å forandre praksis. Dette betyr ikke at jeg er uenig i at arbeidsfolk må forsvare seg mot streikebryteri. Men jeg mener at det er kommunisters oppgave og plikt å innrømme også våre fiender menneskerettigheter.

Vi har vokst opp i en sosialdemokratisk tradisjon hvor alle skulle være like, og avvikere og mindretall er blitt undertrykt med hard hand. Et grotesk eksempel på dette er behandlinga av de såkalte "tyskertøsene" etter krigen. Norske jenter som hadde hatt et seksuelt forhold til tyske soldater, ble skamklipt og måtte gå kanossagang gjennom folkemassene. De ble behandlet som streikebrytere.

Nei, jeg vil ikke ha som rettesnor for kampen: "Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!" Dette er en farlig parole, som kan redusere oss til kriminelle overgripere.

Individets underordning og egenutvikling

"Under aksjoner og mer skjerpa klassekamp i større grad, og i krig er underordninga mer eller mindre total. Tror du norske motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling?" (Håland/Øgrim) Mitt poeng er at det ikke er snakk om enten underordning eller egenutvikling, men at begge deler er viktig. Enhetlig opptreden forutsetter at individet må underlegge seg kollektivet, og et sterkt kollektiv er avhengig av at ledelsen er lydhør og tar ansvar for å skolere sine medlemmer og tilhengere. Dette gjelder både i krig og fredstid.

Revolusjonære frigjøringsbevegelser som for eksempel den kinesiske under ledelse av Mao og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF, er gode eksempler på dette. Både i Kina og Eritrea ble folk fratatt elementære menneskerettigheter, utsatt for grove overgrep og store deler av befolkninga var analfabeter. Disse frigjøringsbevegelsene la stor vekt på å skolere soldatene og sivilbefolkningen under krigen. Frigjøringssoldatene ble satt på skolebenken for å lære å lese og skrive, de fikk lære om landets historie og kultur, viktigheten av å utvikle allianser også med folk som samarbeidet med fienden, og viktigheten av å behandle soldater som ble tatt til fange, skikkelig. Mao sa ikke til sine soldater: "Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!" Det var det japanerne og de reaksjonære føydalherrene som sa. Mao vektla respekt for sivilbefolkninga og enhetsfrontpolitikk. Dette gjorde også EPLF i Eritrea.

Både KKP og EPLF hadde nasjonal uavhengighet og kampen for et demokratisk samfunn som mål. De frigjorte områdene ble baser for sosiale eksperimenter og forandring. Dette hadde ikke vært mulig uten diskusjoner, skolering og egenutvikling av både soldater og sivilbefolkning. Slik sett er egenutvikling alle kampers mål.