Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Med markedet som motor

av Geir Hem

Røde Fane nr 3, 1997


Privat profittjag er premisset. Organisasjonsformen er privat eierskap. Sånn fungerer markedet som motor.

Markedstilpasning fører til privatisering! Dette var min påstand i en artikkel i Røde Fane-heftet Veivalg for fagbevegelsen, laget av AKPs faglige utvalg våren 1997. Jeg trekker fram utviklingen i tele- og post-sektoren. En konkret utvikling i retning mere privatisering kan arte seg forskjellig i andre sektorer. For eksempel virker presset på kommuneøkonomien som en drivkraft for ulike private markedsløsninger nedenfra. Denne regionale privatiseringen synes jeg nesten virker som en miniatyr av EØS. Når jeg kommenterer utviklingen for post og tele, er det fordi jeg selv jobber i den statlige sektoren - post.

Det er mange former for privatisering. Mitt utgangspunkt har vært at individuelt (privat) styrt profittjag er premisset, og at organisasjonsformen - privat eierskap - følger etter. Sånn sett fungerer markedet som en motor.

Markedskonkurranse tvinger fram behov for kapitalplasseringer og rop om friere rammebetingelser. Når sjefen i Telenor, Tormod Hermansen, skriker ut og ønsker seg privat kapital, blir han sånn sett et uttrykk for markedets behov. Oppretting av aksjeselskaper bli nærmest framstilt som en nødvendig naturlov - for å klare seg i konkurransen.

Posten på sporet

Postens direktør, Anders Renolen, sa når særlovsselskapsformen ble innført, at organisasjonsformen lå "helt opp til a/s-formen når det gjelder den rene styringen av bedriften og Postens frihetsgrad" (fra bladet Post 1996). Nå følges det opp.

Posten BA har (som alle andre) sin strategiprosess - Strategi-97. I denne inngår en total omstrukturering fra distrikt/region-organisering til forretningsområder. Disse forretningsområdene skal forhandle med hverandre om pris og kvalitet. Postledelsen sjøl kaller det a/s-ifisering med konkret mål om å opprette aksjeselskaper. Formelt sett skal utskilling av aksjeselskaper i særlovsselskapene godkjennes av Stortinget. Posten selv er nå i ferd med å trekke strikken så langt som mulig. (Etter initiativ fra RV med støtte fra SP og SV vil omorganiseringen i posten eventuelt bli behandlet i Stortinget i høst!)

Denne utviklingen har følge med økt fart i nedleggelse av postkontor og utskilling av posttjenester til såkalte kontraktspartnere. En aktuell kontraktspartner er Narvesen. Det har vært fremme som kontraktsvilkår fra Narvesen at det må skje en omfordeling av eierandeler i Posten som vilkår. Dette betinger a/s! Markedsmotoren slår til igjen. En politisk legitimitet for dette følger gjerne i forbindelse med statsbudsjettbehandlinger. Vent å se!

Postbanken som alle andre

Postbanken skummet noe av fløten under forrige bankkrise. Begrensete markedstyrte kapitalplasseringer ga en ekstra trygghet for småsparerne - kundetilgangen vokste. Dagens bank i et åpent konkurransemarked må selvsagt konkurrere på lik linje med de andre. Dette betyr full fart på gebyrer og samtidig ønsket frihet til markedstyrte kapitalplasseringer. Gjett hva? Selvsagt følges dette opp med et ønske om å bli fullverdig a/s. Dette er direkte uttalt av konsernledelsen. Ja, det heter konsernledelse nå siden man alt har fått et eget underselskap som driver med fonds og aksjer. Igjen, vær obs når statsbudsjettet kommer!

Som et resultat av tidligere forvaltning er Postgiro nå blitt fullstendig markedsstyrt og skal ikke lenger subsidiere postkontornettet (staten fjernet 1,2 milliarder kroner nesten over natta som subsidier). Det er det nå harde forhandlinger mellom Postbanken og Posten om betalinger for bruk av postnettet. Begge parter drives av rene lønnsomhetsberegninger. Hvis det blir påvist at Posten gjennom sin lønnsomme brevpost subsidierer et ekspedisjonsnett til bruk for Postbanken, kan man få EØS på nakken - ulovlig kryssubsidiering. Nye selskapsdannelser kan jo være en god løsning? Og selvsagt færre postkontor!

Posten og Postbanken har omsider kommet til enighet om en ny modell for betaling for bruk av postnettet. Modellen går ut på at Postbanken ikke lenger skal betale pr. transaksjon (ekspedisjon), men i forhold til inntektene av tjenestene. Dette vil forsterke presset for å nedlegge såkalte ulønnsomme postkontorer ytterligere.

Markedets velsignelse

Siste skudd på AP-stammen som åpent flytter ideologiske grenselinjer er planleggingsminister Bendik Rugaas. Han uttaler: "Det offentlige skal fortsatt ha ansvaret for å finansiere og tilby tjenester til befolkningen, men hvem som utfører oppgavene er ikke så viktig." (Kristiansand 2. juni)

I teorien heter det fint at flere (private) kan utføre oppgavene. I praksis betyr dette overføring av oppgaver til markedet. I lovtekster og stortingsmeldinger følger en formell deregulering med slike overføringer. Det er en del av det politiske spillet å dekke over dette med fraser om fortsatt offentlig ansvar og tilbud. En del av det politiske grunnlaget for å bruke markedet som motor, er ikke å si det. Dessverre for Rugaaser og Myrvollere åpenbares det i praksis. Og en skal ikke lese mange sidene hos klassiske markedsøkonomer før en ser at det er den ujevne utviklingen, labiliteten som er dynamikken i markedsøkonomien. Dette står i motsetning til plan og styring.

"Markedet skaper det materielle grunnlaget for økonomisk vekst. En vekst som er nødvendig for at vi skal bære velferdssamfunnet videre." Slike formuleringer kommer mere og mere som en grammofonplate fra Jagland og Stoltenberg. En tilsvarende ideologi brukes lokalt på arbeidsplassene. "Det er bedriftens konkurranseevne som skaper trygge arbeidsplasser."

En side ved disse påstandene kan tilbakevises empirisk. Det er relativt lett å vise til statistikk som avkrefter en direkte sammenheng mellom markedsvekst og velferd eller lønnsomhet og antall arbeidsplasser (ofte viser statistikken motsatte tendenser). Det kan også forholdsvis lett stilles spørsmålstegn ved Jaglands og Stoltenbergs vitenskapelighet og syn på verdiskapning. Men på den andre siden er denne politikken uttrykk for kapitalens løsningsforslag/omfordeling i et markedsøkonomisk system. Det blir da et poeng å få fram dette. Og at Jagland & co med disse teoriene og praksis er nettopp kapitalens representanter.

En farlig taktikk

Når jeg trekker fram telesektoren som eksempel på hvordan a/s-ifisering og markedet virker i retning av privatisering, er jeg blitt møtt med svar av typen: Ja, men telesektoren er så spesiell og det må være viktig å få fram nettopp dette for å hindre at løsninger derfra blir brukt i andre sektorer.Dette er farlig. Visst er det spesielle forhold innen teleområdet (sattelittoverføringer), men i denne sammenhengen er det nettopp de felles politisk/økonomiske rammene som er typisk. En taktikk som bygger på å åpne sektor for sektor for mere marked, passer som hånd i hanske til regjeringen/Aps strategi. Det er en sånn taktikk SV har lagt seg på hvor de hele tiden blir tvunget på defensiven av markedsmotorens innpass. Først falt telesektoren med SVs velsignelse. Nå har SVs Inge Myrvolls brukt en tilsvarende begrunnelse i Stortinget for å stemme for særlovsselskapsformer for post og NSB. Kommunestyrerepresentanter følger opp og åpner for private løsninger på skanse etter skanse - eksempelvis private barnehager.

En slik sektorbasert forsvarskamp undergraver både bredden i kampen mot privatisering og svekker muligheten for å få fram en helhetlig politiske plattformen for motstand. Det skaper illusjoner om markedsmotoren innen enkelte sektorer for eksempel tele - det er en "naturlov", teknologien gjør det "nødvendig".

Pragmatisme

En variant av taktikken over er den såkalt politisk pragmatisme. En har ikke noe valg, markedet er der alt. Dette er nettopp det geniale ved å bruke markedet som motor. Noe som i utgangspunktet er politisk betinget og styrt, framstår som upolitisk og lovbestemt.

En parallell kan her også trekkes til privatiseringsforslag i kommuner og bydeler, hvor budsjettekniske rammer om balanse legges til grunn. Det blir "nødvendig" å kutte kommunale driftsutgifter og la private overta driften for å sikre budsjettbalansen. Dette er en pragmatiske som SV i stor grad har tilpasset seg. Dette innsnevrer igjen den politiske plattformen for motstanden mot privatiseringen og tilslører hvordan markedet blir brukt som motor.

Jeg skriver bevisst "blir brukt som motor". Markedsmotoren har flere sider. En sak er hvordan organiseringen tilpasser seg sine (markeds)økonomiske rammer. En annen sak er hvordan regjering/AP bruker dette politisk for å undergrave en folkelig motstand mot rasering av velferdsstaten.

Klassedeling

Kuttene i offentlig sektor og overføring av oppgaver til markedet fører faktisk til en relativ (kortsiktig) funksjonell privatisering. Med funksjonell mener jeg her lønnsom/operativ sett fra eierhold. Det er ikke bare behov, men også reell etterspørsel. Etterspørselen gjenspeiler både privat opphoping av kapital, og at folk blir tvunget til å snu på flisa når det ikke finnes alternativer. Klassedelinga i tilbud, pris og tjenestenivå (kvalitet) er lett å oppdage på den andre sida.

Noen av de funskjonelle operative nyprivate virksomhetene er labile aktører i et svært aggressivt marked. Det får følge av omstrukturering og raske konsentrasjoner - nye selskapsdannelser. Det kan bli litt vel spennende for vanlige folk hvordan et voksende klasseskille vil slå ut i forhold til etterspørsel på sikt, innen sektorer hvor tilbudet har vært preget at universalitet og likhet. Jeg tror det vil endre kvalitetsnivå betraktelig, noe som alt er synlig på flere områder - ikke bare postkontornedleggelser på østkanten/distrikter og samtidig dør til dør henting/bringing for de kjøpekraftige postkundene, men tilsvarende forskjeller innen helse, skole osv.

Individualisering/kollektivisering

Ideologisk kjører borgerskapet en storstilt individualiseringskampanje. En side er løsningsforslag a' la økt hustrubidrag og individuelle forsikringsordninger. En annen side er fokuseringen på forbrukssida. Vi er alle tilsynelatende bare blitt forbrukere/kunder. Produsentrollen og et potensielt arbeiderkollektiv skal tilsløres. I aviser og media omtales enkeltskjebner som de største nyhetssaker.

Sprengstoffet i å bryte denne individualiseringen og knytte en helhetlig analyse og aksjoner til enheten mellom forbruk- og produsent-rolla er åpenbar. Her ligger også grunnlaget for å utvikle budsjettaksjoner, sykeshusaksjoner, EØS, gasskraft etc. sammen med lønns- og arbeidskamper til et politisk opprør mot borgerskapet.

Gammel medisin

Selv om privatiseringen/markedsmotoren er midlertidig operativ, betyr ikke det at den gamle tradisjonelle medisinen til kapitalen fortsatt virker på samfunnsmessig plan. Noen viser til at de strukturelle endringene i produksjonsprosessene ikke lenger gir rom for (dekning til) økning av arbeidsplasser og velferd. Et annet forhold som trekkes fram (Myrdal) er at med en permanent arbeidsledighet, har ikke lenger kapitalen behov for velferdssatsing for å holde reservearbeidskraften ved like som før.

I dette politiske landskapet lever sosialdemokratiet/AP farlig. En sak er nærheten til Høyre og FrP ideologisk. Et annet forhold er nettopp medisinens manglende virkning i forhold til det tradisjonelle velgergrunnlaget.

Venstresosialdemokratene i fagbevegelsen og SV er i stor grad med på å sikre legitimitet til den politikken regjering/AP fører. Ved delvis å avpolitisere markedstilpasningen og samtidig gjøre kritikken til en avviksdiskusjon i forhold til annen påstått egentlig sosialdemokratisk ideologi, svekkes motstanden. Hvis markedstilpasningen bare blir kritisert som avvik/feil i forhold til "arbeiderbevegelsen" (AP-SV), opprettholdes legitimiteten til regjeringens politikk selv om motstanden på enkeltsaker er stor. Dette har en klar parallell til regjeringens evne til EU-tilpasninger - EØS-Schengen - til tross for folkets nei. Her gjelder altså, som for EU-saken, at en omfattende massebevegelse må til for å presse makta. Slike massebevegelser vil også gi rom for frustrerte venstresosialdemokrater til å markere motstand mot markedsliberalismen mere aktivt.