Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Demokrati, rettigheter og marxisme

Uklart om rettighetene

av Benny Andersson

Røde Fane nr 3, 1997

Marxister har vært uklare i synet på de menneskelige rettighetene,
skriver Benny Andersson i anledning av debatten om den blodige oppløsningen
av demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing 1989.
Han blir imøtegått av Hans Isaksson.
Begge er med i redaksjonen i tidsskriftet Clarté.
Artiklene er fra Clarté nr 1, 1997 og er oversatt av Arne Hedemann


Den pågående debatten om Kina og de menneskelige rettighetene inneholder i det minste to typer spørsmål. Det første gjelder hva som faktisk har hendt og hender. Truet demonstrantene på Den himmelske freds plass Kinas samhold som stat? Er hensikten med den amerikanske kinapolitikken en ny krig? Eller er Clinton-regimet klare til å selge sin egen bestemor for å få innpass på det kinesiske markedet, mens hensikten med kritikken mot mangelen på fri- og rettigheter er å roe ned opinionen hjemme? Den typen spørsmål skal jeg ikke ta opp i denne artikkelen.

Den andre typen spørsmål handler om prinsipper. Hvordan skal venstresiden forholde seg til fri- og rettighetene? Fordi det her råder stor uklarhet og siden uklarhetene, delvis, har sine røtter i tradisjonen fra Marx skal jeg diskutere disse prinsipielle spørsmål ut fra et marxistisk perspektiv.

Jan Myrdal

I en artikkel på Aftonbladets kulturside (10. april) forsøker Jan Myrdal å avlede kritikken mot Kina for brudd på de menneskelige fri- og rettighetene ved å påpeke kritikernes taushet når det gjelder mangelen på sosiale rettigheter (rett til arbeid, helse, velferd) i USA og andre kapitalistiske land. Argumentet er klassisk. I det ligger en del av arven fra sovjetkommunismen og det den sovjetisk dominerte kommunistiske verdensbevegelsen skjulte. Men er det riktig? Er det ikke samme tanken som når noen innvender mot kritikken av Pettersen som slår kona si, at han er en djevel til å arbeide og slite for familien og nettopp der har jo kritikeren sjøl store svakheter?

I likhet med andre samfunnstenkere som virket på samme tid beskrev Marx overgangen fra det tradisjonelle føydalsamfunnet til kapitalismen som en prosess der det moderne individ ble skapt. I det tradisjonelle samfunnet var menneskene innpakket i forutbestemte sosiale grupper og relasjoner. De oppfattet seg sjøl mer som representanter for disse enn som sjølstendige individer i den mening vi legger i orda. Markedets oppløsning av bånda fra det tradisjonelle samfunnet ble både av liberale tenkere og av Marx sett på som et stort framskritt. For de tenkere som representerte den konservative reaksjonen på den franske revolusjon, utgjorde derimot individenes frigjøring fra det tradisjonelle samfunnets bånd og autoriteter en trussel. De konservative forsøkte å gjenopprette det føydal samfunnets underordning av individene under kollektive interesser.

Marx og frigjøring

Marx kritiserte, som kjent, kapitalismens frigjøring av individene som utilstrekkelig. Problemet er at hans kritikk av liberalismen ofte har blitt oppfattet som sammenfallende med den konservative reaksjonens kritikk. Dvs. begge oppfattes som forsøk på å gjenopprette autoritetenes og de kollektive "helhetsinteressenes" dominans gjennom å kvele den spirende individuelle frigjøringen. Forskjellen mellom marxisme og konservativ reaksjon reduseres til et spørsmål om hvilke kollektive interesser som skal bestemme. En slik konservativ Marx-tolkning ligger bak sovjetkommunismens syn på individenes fri- og rettigheter. Villen støtte har denne tolkningen?

Den kritikken som Marx framførte i sine ungdomsskrifter (f.eks. i Om jødespørsmålet) og senere gjentar (bl.a. i Grundriss) kan forenklet sammenfattes i en enkel tese: De vilkår det enkelte menneske virker under bestemmes for det meste av samfunnets organisering, derfor er individuelle fri- og rettigheter ikke tilstrekkelig for å gjøre mennesket til herre over sine vilkår. På markedet er alle formelt frie til å inngå de kontrakter de ønsker. Selv om den virkelige friheten er bestemt av individenes rikdom og alle er underkastet markedets upersonlige lover. Virkelig frihet kan derfor bare oppnådd ved at de samfunnsmessige omstendighetene endres; slike forandringer krever at mennesker oppdager sine samfunnsmessige interesser og organiserer seg til kollektiv, politisk handling.

Utilstrekkelig

Denne kritikken, at de individuelle fri- og rettighetene er utilstrekkelige, må skilles fra en annen type kritikk som Marx også rettet mot liberale økonomer og samfunnskritikere. Adam Smith, David Ricardo, m.fl. resonnerte iblant som om individer og deres fri- og rettigheter var gitt for et hvert tenkelig samfunn, isteden for, som vi har sett, et resultat av et bestemt stadium av samfunnsutviklingen. Det er det Marx anser når han kritiserer de som tror at individenes fri- og rettigheter er "ahistoriske", eller "overhistoriske". Ikke under noen omstendigheter kan en av denne kritikken dra konklusjonen at fri- og rettighetene bare har sin historiske plass i det borgerlige samfunnet. Det eneste som følger er tesen at menneske er et sosialt vesen og at samfunnet, ontologisk* sett, ikke kommer etter individene.

For å klargjøre den historiske plassen til spørsmålet om fri- og rettighetene må vi stille et helt annet spørsmål: Gitt at mennesket er et sosialt vesen og at fri- og rettighetenes tilblivelse og måte å fungere på bestemmes sosialt, hvordan fungerer de sosialt? Hvordan forholder de seg til den overordnede oppgaven å oppnå sosial befrielse? Dermed er vi tilbake i den typen kritikk mot liberalismen som jeg beskrev først, nemlig i tesen om fri- og rettighetenes utilstrekkelige karakter.

Følger det også av denne typen kritikk at individuelle fri- og rettigheter er unødvendig, eller at de kommer i konflikt med målet om å oppnå sosial frigjøring og bør underordnes dette (i den mening at de må begrenses, eller undertrykkes, i den sosiale frigjøringens navn)?

Når det gjelder den individuelle rett som etter vært ble viktigst i den borgerlige revolusjonen, retten til privat eiendom, er svaret på det spørsmålet ja. Men når det gjelder de rettigheter som forsøker å gi garanti for individenes stilling som frie beslutningstaker i politikken bør svaret, etter min mening , være et klart nei. Individuelle fri- og rettigheter bør betraktes som nødvendige, men ikke tilstrekkelige for den sosiale frigjøringen.

Marx

Marx' syn på saken er ikke så lett å framlegge. På den ene siden virker det - i alle fall når han uttaler seg generelt og programmatiske - som om han delte dette synspunkt. På den andre siden forsømmer Marx ofte spørsmålet om de individuelle fri- og rettighetenes rolle under sosialismen, på samme måte som han, med enkelte unntak, forsømmer spørsmålet om demokratiets utseende under sosialismen. Jeg skal straks gå inn på årsakene til dette. Viktigere er imidlertid det faktum at den synsmåte jeg hevder følger av Marx grunnleggende syn på den sosiale frigjøringen som en demokratisk prosess. Det er her den dype skillelinjen i forhold til den konservative reaksjonens syn på individuelle frigjøring går.

Marx beskriver overgangen fra individuell til sosial frigjøring som en utvikling av individenes politiske bevissthet, hvor de lærer å betrakte seg sjøl i et mer helhetlig samfunnsmessig perspektiv og dermed bli politiske vesen. Det vil si som en demokratisk prosess der sosial innlæring, rasjonelle samtaler og formelle fri- og rettigheter gjensidig forutsetter hverandre. Den konservative tradisjonen ser derimot på individenes frihet og sjølstendige tenkning som noe som undergraver de "høyer" kollektive interessene og som derfor må kues. Med makt, eller med indoktrinering og mobilisering av "tradisjonenes bånd". Oppgaven er derfor ikke å utvikle individenes politiske bevissthet, men heller å dempe eller å avvikle den.

Det vil si: en demokratisk prosess med alle dens problemer og motsetninger, eller folkeoppdragelse gjennom staten, slik står det på skiltene som peker i den sosiale frigjøringens, respektive i den konservative reaksjonens motsatte retning.

Problemet er at Marx' syn på demokratiet aldri ble mer enn nettopp programmatisk og at han derfor kan tolkes på forskjellig måte. Årsaken ligger, etter min mening, i Marx', ungdomsfilosofi.

Hegel

Hegel så også overvinnelsen av svakheter i det borgerlige sivile samfunnet som en innlæringsprosess der individene bevissthet skulle utvikles. I sin ungdom betraktet han dette som en demokratisk prosess. Men av forskjellige årsaker byttet han ut de enkelte mennesker med et overindividuelt subjekt - verdensånden - og en historieteleologi** der resultatet av prosessen så å si er garantert fra begynnelsen. Dermed forsvant behovet for å fordype seg i demokratiets problem. Istedenfor fikk staten, i egenskap av verdensåndens instrument, innta rollen som den som så til at massenes tanker tilpasset seg den historiske "nødvendigheten".

Inspirert av Feuerbach byttet den unge Marx ut Hegels verdensånd med et annet kollektivt subjekt: menneskene som artsvesen. Dette vesen ble tilskrevet en mengde egenskaper - et "vesen" - som det ble utledet en historisk rasjonalitet og en historieteleologi fra.. Kjernen består av en teori om det menneskelige arbeidets spesielle egenskaper og behov. Det er gjennom å omforme samfunnet i samsvar med disse vesen-egenskaper at mennesket oppnår sosial frigjøring. Derfor skriver Marx så sent som i Grundriss som om det skulle være relativt enkelt å la menneskenes kollektive interesser gjøre seg gjeldende og å få menneskene til å betrakte sin virksomhet i et samfunnsmessig perspektiv. Interessene kunne jo enkelt utledes av de påståtte vesensegenskaper ved den menneskelige arten og ved dennes arbeid. Den stadig mer komplekse karakteren til det kapitalistiske samfunnet (arbeidsdeling, byråkrati, osv.) reduseres til et "skinn" hvor dette "vesen" fremmedgjøres. Avskaff "skinnet" og kompleksiteten kan erstattes av et enkelt samfunn hvor det kollektive menneskelige vesen frilegges og trer fram i historien.

Sett fra et slikt perspektiv var det mulig å se bort fra demokratiets og de formelle rettighetenes problem. Innenfor planøkonomi og proletariatets politiske makt, hvordan den nå skulle defineres - kommer den nakne tyngden av det menneskelige vesenets egenskaper spontant til å virkeliggjøre den sosiale frigjøringen.

For den som ikke tror at samfunnets kompleksitet kan ønskes bort og at virkeliggjøring av kollektive interesser må bygge på interesser og kunnskaper hos virkelige enkelt mennesker - framstår, omvendt, demokratiets og det rasjonelle samtalets problem som virkelige og i stor grad neglisjert av den marxistiske tradisjonen.

Marx brøt med sin ungdoms forenklede og idealistiske historieteori i sin detaljerte utforskning av den kapitalistiske økonomien. Men både i historiesynet og i synet på demokratiet (neglisjeringen av dets detaljproblem) går ungdomsfilosofien igjen. Hvor mye av den som sleper med i Marx økonomiske teori lar jeg stå åpent.

Noter: