Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Familien som økonomisk enhet

av Siri Jensen

Røde Fane nr 2, 1997


Familien er tilsynelatende en frivillig valgt samlivsform. I virkeligheten er den en del av samfunnets grunnstruktur.

Familien, med mannen som hovedperson, er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske samfunnet. Familien er en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. At ekteskap ikke bare er til for hver enkelt, går også fram av vielsesritualene. Da jeg giftet meg hos byfogden, kom det tydelig fram av teksten at ekteskapet hadde en viktig plass i samfunnet.

Familien viderefører den private eiendomsretten til produksjonsmidlene gjennom arv. Arveretten er en forutsetning for at denne retten opprettholdes.

Familien har ansvaret for privat forsørging av dem som ikke forsørger seg ved eget arbeid, som unger, gifte kvinner mer eller mindre og også andre som permanent eller midlertidig ikke forsørger seg sjøl.

Familien har også ansvaret for det private hus- og omsorgsarbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta, slik at arbeiderne kan komme på jobb hver dag og det kan bli nye arbeidere.

Eldre i familien

Alternativet til familieansvaret er statlig/offentlig ansvar. Velferdsstaten innebærer at staten i en viss grad har tatt over forsørging av en del grupper gjennom trygd (og sosialhjelp) og omsorgsarbeidet gjennom barnehager, eldreomsorg etc. Dette utgjør likevel bare en liten del av dette ansvaret. Fortsatt hviler trygdede, enslige forsørgere osv. tungt på familiene sine dersom det overhode er mulig. En fersk undersøkelse viste at arbeidsløse heller går til familien enn til sosialkontoret. På tross av barnehager og skole er omsorgen og ansvaret for unga i hovedsak privat. Mens 72 % av kvinner med barn under 2 år er i jobb, er bare 13 % av barn under 2 år i barnehage. Resten må organiseres av familiene/kvinnene sjøl, med dagmamma, slekt etc. Og mesteparten av eldreomsorgen ivaretas av familien.

Markedet kan også ta over deler av hus- og omsorgsarbeidet, men det innebærer fortsatt et privat ansvar, avhengig av den enkeltes lommebok. Det som ikke lønner seg, overlates fullt og helt til familien og kvinnene. Kvinnenes arbeid blir også en buffer mot dårlige tider. Når økonomien blir dårligere, for eksempel på grunn av stigende arbeidsløshet, kan økt arbeid hjemme med mat, klær etc. til en viss grad motvirke at levestandarden synker like mye. Når barnehager legges ned, kan kvinnene overta.

Kan staten fullt ut overta forsørgeransvaret og ansvaret for omsorgsarbeidet under kapitalismen? Dette var en del av diskusjonen på 80-tallet. I dag er det tydelig at utviklinga går den andre veien: Det offentlige ansvaret begrenses, både når det gjelder trygder og tjenester.

Arbeidskraftas verdi

AKPs analyse av familien starta med at en del jenter studerte Kapitalen av Marx og arbeidskraftas verdi.

Marx mente at verdien av en vare under kapitalismen, blir bestemt av den mengden arbeid, arbeidstida, som i gjennomsnitt trengs for å produsere varen. En bil er mer verdifull enn en synål fordi det er nedlagt mer arbeidstid i bilen. Under kapitalismen er også arbeidskrafta en vare. Arbeideren selger arbeidskrafta si, og det er den hun får betalt for, ikke det arbeidet hun gjør. Når hun har solgt arbeidskrafta si, kan kapitalisten bruke den hele arbeidsdagen og presse så mye arbeid som mulig ut av den. Dette er grunnlaget for utbyttinga.

Marx mente også at verdien av varen arbeidskraft var bestemt av den mengden arbeid som trengs for å produsere den. Det vil si den gjennomsnittlige samfunnsmessige nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere det som skal til for at arbeiderne skal kunne gå på jobb igjen hver dag. Men ikke bare det, i verdien av varen arbeidskraft inngår også det som skal til for å produsere/fø opp nye arbeidere. Og det skjer i familien. Slik blir arbeidskraftas verdi ikke basert på enkeltindividet, men på familien.

Jorun Gulbrandsen skriver om dette i et upublisert notat. Hun refererer til Roberta Hamilton som beskriver kapitalismens barndom i England da folk ble drevet fra jorda og inn til byene. Menna dro først for å finne arbeid, langs landeveiene dro store flokker kvinner og barn. Tidligere fantes en fattigkasse for dem som ikke greide seg. Kirken, de rikeste og mellomklassen spyttet i. Da behovet økte enormt, ville ikke de rike lenger. Det var bakgrunnen for ekteskapslovgivninga om forsørgelsesbyrde - og det var virkelig en byrde. Loven kom for å holde kirkesognet skadesløst.

For lønna til en arbeider på den tida var beregnet som et tilskudd til arbeid på jorda og kunne ikke forsørge noen. Så mennene flykta og flokkene av kvinner og barn fange menn. Roberta Hamilton forteller hvordan disse kvinnene tvang menn de fanget til å gifte seg med ugifte mødre.

Forsørgere

Vi ser her et eksempel på hvordan arbeidsdelinga og kvinneundertrykkinga fra tidligere samfunnsforhold ble bygd inn i kapitalismen og merverdiproduksjonen. Menna ble gjort til forsørgere, og deres arbeidskraft fikk derfor større verdi, det skulle mer tid til å frambringe det de trengte. Kvinnenes arbeidskraft ble mindre verdt, fordi de ikke skulle forsørge en familie, men bare varierende deler av seg sjøl. Samtidig ble kvinnenes hovedansvar for hus og barn videreført. Dette selv om det i kapitalismens barndom var vanlig at både menn, kvinner, og også barna, hadde jobb.

I fagbevegelsen ble kapitalismens organisering fulgt opp med kravet om forsørgerlønn til menn, slik at kvinnene ikke skulle behøve å jobbe. Fagbevegelsen er historisk bygd opp rundt dette kravet og det synet det innebærer på arbeidsdelinga mellom menn og kvinner.

At familien er grunnenheten ser vi også når det blir vanlig i samfunnet at flere i familien jobber. Da går lønna ned. I kapitalismens barndom da også ungene jobbet, måtte hele familien jobbe for å få nok til å forsørge familien. I 50-åra var det vanlig å forsørge en familie på én lønn, siden ble det etterhvert én og en halv lønn som skulle til, og i dag trengs, ihvertfall i de store byene, to lønninger. De som jobber mer enn normalen, vil en periode ha en levestandard over gjennomsnittet, til de blir innhentet av utviklingen. Kvinner som lever alene, og som forsørger barn, er de dårligst stilte.

Hvordan virker gratisarbeidet på arbeidskraftas verdi?

Her har det stått og står det strid i den marxistiske feministiske tradisjonen. Et syn er at kvinnene er med å produsere varen arbeidskraft gjennom det arbeidet hun gjør hjemme. Hun øker verdien av mannens arbeidskraft fordi hennes arbeidstid må telle med i den samfunnsmessige nødvendige arbeidstida som skal til for å frambringe mannen som arbeider. Dette innebærer at mannen tilegner seg kvinnenes merarbeid - og at menn utbytter kvinner i direkte økonomisk forstand.

Husarbeidet

AKPs syn har hele tida vært at gratisarbeidet senker verdien av arbeidskrafta, både kvinner og menns. Vårt syn er at husarbeidet ikke inngår i den kapitalistiske vareproduksjonen, og får sin betydning for kapitalen nettopp av den grunn.

Riktig nok må kapitalen ut med et tillegg til menns lønn fordi de skal forsørge kvinnene (eller deler av dem), men dette er ikke nok til å oppveie alle de gratis tjenestene som kvinnene yter når det gjelder, mat, klær, omsorg, hygge etc. Hvis dette ikke ble gjort gratis hjemme, måtte arbeiderne ha kjøpt tjenestene i markedet, og dette ville ha økt verdien av arbeidskrafta dramatisk. På denne måten senker kvinnenes gratisarbeid både verdien av menns arbeidskraft og sin egen. For mens menn forventes å få dette hjemme, forventes kvinnene å gjøre det meste selv.

I tredjeverdenland ser en også eksempler på hvordan arbeidere i byene får tilskudd fra familiejordbruk for å overleve på lave lønninger. Dette senker arbeidskraftas verdi, samtidig som det bidrar til at de overlever.

Paradokset under kapitalismen blir derfor at dess mer kvinner jobber gratis, dess mer synker verdien av både mannens og deres egen arbeidskraft. (Her er det viktig å huske på at det ikke dreier seg om den enkelte kvinne, det er snakk om det gjennomsnittlige nivået i samfunnet.)

Kvinnenes gratisarbeid

Arbeidskraftas verdi bestemmer i hovedsak lønna, lavere lønn gir kapitalen høyere profitt. Det er derfor kapitalen som tjener økonomisk på kvinnenes gratisarbeid. Samtidig som arbeidet framstår, også for kvinnene, som noe de gjør av kjærlighet og omsorg. Derfor strekker de seg da også mye lenger.

Kapitalismen kan også tjene på at en del av hus- og omsorgsarbeidet gjøres om til et marked for dem som kan betale. Men dersom det ble vanlig også blant arbeidsfolk å erstatte gratisarbeid med betalte tjenester, ville dette heve arbeidskraftas verdi. Kapitalens behov for å holde lønningene nede vil begrense denne utviklinga. Og det er mye gratisarbeid å ta av.

Den lave kvinnelønna

Hovedårsaken til den lave kvinnelønna ligger etter AKPs syn i at organiseringa i familier fører til at kvinners arbeidskraft har mindre verdi under kapitalismen, fordi kvinnene i samfunnsmessig forstand ikke er forsørgere, men delvis blir forsørget. Dette gjelder uavhengig av den sivile status til hver enkelt kvinne. Dette er ikke bare rester av gammel ideologi, men opprettholdes av dagens samfunnsorganisering. I praksis ser vi dette ved at ca. halvparten av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid.

I tillegg kommer maktforholdet mellom kvinner og menn som videreføres i familien. Kvinner har historisk hatt mindre tilgang til ressurser enn menn, både i og utenfor familien. At kvinner klarer seg med mindre har tidligere vært en direkte begrunnelse for lavere lønn.

Plasseringa i familien gir kvinner og menn ulik bruksverdi for kapitalen. Kvinnene er nyttige som billig arbeidskraft som ikke har krav på fulle, faste jobber fordi de i samfunnsmessig forstand er (delvis) forsørga, uansett hvor mye den enkelte kvinne trenger arbeid for å forsørge ungene sine. I tillegg får de fordelen av at mange kvinner er i en slik situasjon og må ta hva som helst.

I dag foretrekker kapitalen unge kvinner til produksjonen i frihandelsonene i 3.verden. Disse kan utbyttes steinhardt blant annet fordi det ikke er meningen de skal jobbe der så lenge. Også andre steder foretrekker kapitalen i dag såkalt "grønne arbeidere", ofte kvinner uten fagforeningstradisjoner.

I grafisk, som i mange andre fag, brukte arbeidsgiverne kvinnene som billig arbeidskraft rundt århundreskiftet. Mennas faglige strategi ble å låse fast kvinnene i en underordnet posisjon med lavere lønn eller tvinge dem ut. Kvinners arbeid ble ikke sett på som fagarbeid, ikke på grunn av arbeidets art, men fordi de var kvinner. Argumentene for å presse dem ut var todelt: Kvinner kunne ikke klare arbeidet, og det var i strid med den kvinnelige natur og kvinnenes oppgaver i hjemmet. Gro Hagemann skriver i boka, "Kjønn og industrialisering", om hvordan utviklinga rundt århundreskiftet gikk fra direkte og åpen organisering utfra kjønn til at kjønnsdiskrimineringa ble innebygd i selve organiseringa av arbeidet. Skillet faglært/ufaglært ble i mange yrker en videreføring av skillet mellom kvinner og menn. Kvinners arbeid ble ansett som ufaglært fordi det ble utført av kvinner. Dette er et eksempel på hvordan kvinners underordna stilling i familien virka bestemmende inn på deres stilling i arbeidslivet.

Kapitalismens kjønnssystem

Kjersti Ericsson bruker i boka Søstre, kamerater! uttrykket "knuten der trådene løper sammen" når hun skal beskrive familien. En kan også se familien som en organisering som låser kvinneundertrykkinga fast. Dette ser vi stadig i praksis: Kvinner tjener lite fordi de jobber så mye deltid, kvinnene reduserer arbeidstida si fordi det er dem som tjener minst. Menn må stille opp hjemme for at kvinnene skal kunne jobbe full tid ute, men undersøkelser viser at menn stiller mest opp der arbeid og inntekt er jevnest fordelt, dvs. der kvinnene faktisk allerede jobber full tid ute.

Familien dreier seg ikke bare om arbeidskraftas verdi, men om en organisering som befester menns makt over kvinner og barn. Arveretten gjorde det i sin tid viktig for menn å ta kontroll over kvinners seksualitet for å sikre at hans eiendom ble ført videre til barn han var sikker på var hans. Denne kontrollen er bygd inn i familien gjennom årtusener, også forsterket gjennom vold og andre maktmidler. Forsørgeransvaret videreførte kontrollen over ressursene, som også bidrar til å opprettholde menns makt innad i familien. Samtidig bidro det til at menna også under kapitalismen har vært, og er, hovedpersonen i familien og dermed forbindelsen til myndighetene.

Familien er den institusjon der vanlige menn får størsteparten av belønninga for å være et redskap for kvinneundertrykkinga i samfunnet, skriver Kjersti Ericsson. Hun peker videre på at familien dermed blir særlig viktig for å korrumpere menn i det arbeidende folket og gjøre dem til det bestående samfunns støttespillere. Som vi blant annet ser i USA trekkes "family values" fram av konservative og samfunnsbevarende politiske bevegelser.

Kvinners kontroll over egen seksualitet og egne liv oppfattes som en trussel, ikke bare av konservative bevegelser. Familien er også det sted der jenter og gutter sosialiseres til ulike sosiale kjønn. Maktforholda mellom kjønnene bygges inn i kjønnsidentiteten vår. Hanne Haavind har pekt på at kvinnenes økende sjølstendighet i dag kompenseres ved at kvinner kan gjøre alt, men bare så lenge hun gjør det underordnet i forhold til de menn hun har med å gjøre. Denne relative underordninga skal helst både framstå og oppleves som noe annet enn underordning, som villet.

Frivillig valgt?

Dette fører tilbake til utgangspunktet: Familien er en økonomisk enhet i samfunnet og en del av maktforholda i samfunnet, men den framstår som en frivillig valgt samlivsform, valgt på grunn av kjærlighet.

Først og fremst er analysen viktig for å utløse kvinners kampkraft. Kvinner er ofte frustrert i familien, og uansett bruker kvinner utrolig mye tid og krefter på å bry seg om familien og samlivsforhold, i handling og tanker, både på godt og vondt. Kvinners opptatthet av familien settes opp mot menns engasjement i jobb og samfunn, og kvinner møter forakt for at de bare bryr seg om de nære ting. Men familien er noe helt annet for kvinner enn for menn. Noen særtrekk:

Familieorganiseringa er en del av kapitalismen som låser kvinnene fast til den kjønnsbestemte arbeidsdelinga, stjeler tid og krefter og knytter kjærlighet og underordning tett sammen. Det er ikke det minste rart at kvinner bruker mye energi på å forholde seg til familien. Å gi kvinner mulighet til å forstå hvorfor familien er slik en umulig institusjon, at dette er knytta til samfunnsorganiseringa og ikke til egen utilstrekkelighet, er nødvendig for å frigjøre krefter til kampen for egne rettigheter og et annet samfunn.