Til Røde Fane si heimeside
Til heimesida til AKP


Guatemala, på vei mot fred?

av Sigurd Jorde

Røde Fane nr 2, 1997


Guatemala havna igjen på kartet da landet skreiv under den endelige fredsavtalen 29. desember i fjor. Norge jubler, og har fått sin andre seier som fredsmekler. Freden i Guatemala er derfor foreløpig andre produkt i Norges nye rolle som fredseksportør. Konflikten i Guatemala har ofte vært oversett i forhold til konfliktene i de andre landa i Mellom-Amerika, og det er ikke så lett å ta stilling til Guatemala som for eksempel Nicaragua eller Chiapas. Hva er egentlig Guatemala, hva har skjedd, og kan vi lære noe av det?

Guatemala er en slags storebror i Mellom-Amerika. Storebrorrollen kommer av flere forhold: Historisk har Guatemala vært et sentrum helt siden Mellom-Amerika blei erobra og kolonisert. Hovedstaden i Guatemala var et sterkt tyngdepunkt i Generalkapteinatet Guatemala og den seinere mellom-amerikanske føderasjonen som begge dekket det meste av regionen. Dessuten har Guatemala det største folketallet, 10 millioner, den sterkeste økonomien og utbygde industrien i Mellom-Amerika. Kontrasten er stor til nabolanda; det avslappa Belize, det lutfattige Honduras og det borgerkrigsherja El Salvador. Men likheten er stor mellom landsbygda i Guatemala og Chiapas, den nærmeste og fattigste delen av Mexico (selv om dette ikke tilhører Mellom-Amerika). Denne likheten er viktig for å forstå konfliktene både i Chiapas og Guatemala.

Guatemala

Den store indianske befolkninga skiller Guatemala fra resten av Mellom-Amerika. Guatemala har en urbefolkning på mellom 50-60%, mens resten av landa har ned mot 5-10%. Urbefolkninga består av 21 ulike mayagrupper samt de to små gruppene av Xinca-indianere og karibiske afro-indianere. Resten består av ladinos, ei folkegruppe av blanda indiansk og hvitt opphav. Den store gruppa ladinoer har oppstått gjennom de nesten 500 åra det har vært hvite i Guatemala, men det er nå et relativt klart skille mellom urbefolkning og ladinos. Undertrykkinga av urbefolkninga er kanskje den viktigste årsaken til konfliktene som har ridd Guatemala siden erobringa. Økonomisk, militær og kulturell undertrykking er vevd sammen gjennom historia, og ligger som basen for det meste av utviklinga i landet både i eldre og nyere tid. Og vil trolig gjøre det lenge enda.

Mayaindianerne er de fattigste i det guatemalanske samfunnet, enten de befinner seg på landsbygda der de utgjør det store flertallet, eller i byen hvor de fleste lever i slummen. Bøndene har siden erobringa blitt sterkt utbytta gjennom slaveri, gjeldsslaveri og skatt og har gradvis mista mer og mer jord til det tidligere aristokratiet, godseierne og den hvite staten. Det siste store ranet av jord kom så seint som på slutten av 1800-tallet samtidig med framveksten av kommersielt plantasjejordbruk. Mange av bøndene blei lokka med billige lån og endte raskt opp som gjeldsslaver på plantasjene. Sesongarbeidet på plantasjene i lavlandet skapte en sesongmessig arbeidsvandring som fortsatt finnes på landsbygda i Guatemala.

Jordfordeling

Jordfordelinga er det konkrete resultatet av undertrykkinga av urbefolkninga, og er en viktig grunnleggende konflikt i landet. Guatemala har en av verdens skeiveste fordelinger av jord: 2% av jordeierne eier 65% av den dyrkbare jorda. Jordbruket er delt i to klart avdelte sektorer. På den ene sida det eksportretta jordbruket som dyrker kaffe, bananer, sukker etc. Plantasjene på de fruktbare tropiske kystområdene er en del av dette.

På den andre sia finnes det tradisjonelle sjølbergingsjordbruket drevet av mayaindianerne i høylandet. De dyrker mais, bønner, poteter, korn m.m. på skrinn og dårlig jord, utbrukt etter mange års kontinuerlig bruk. Mye av jorda er nå helt avhengig av kunstgjødsel. (Norsk Hydros gjødsel er av de store; de har vært tilstede gjennom mer enn tjue år, tross militærdiktatur og massakrer.) Den jorda mayaene har igjen er for liten for en stadig voksende jordbruksbefolkning. Løsninga blir som for mange andre i Latin-Amerika, å flytte inn til byene eller å forsøke å emigrere til USA. Man regner med at det befinner seg 2-300.000 guatemalanere bare i USA på flukt fra konfliktene eller dårlige økonomi.

Fattigdom

Guatemala har den sterkeste økonomien i Mellom-Amerika, men har en utrolig skeiv fordeling av velstanden. 89% av befolkninga lever under fattigdomsgrensa, 67% lever i ekstrem fattigdom. Samtidig tjente de rikeste 10% av folk med inntekt 44% av denne inntekten. De laveste 10% tjente til sammenlikning 2,4% av den samme potten. Og den økonomiske utviklinga går mot en enda skeivere fordeling. Haiti, det fattigste landet på den vestlige halvkule, har en gjennomsnittlig levestandard på 1/5 av Guatemalas. Allikevel bruker Haiti mer av sitt BNP enn Guatemala på skole, og har større andel av ungene på grunnskolen. Mens 30% av ungene på Haiti er underernærte, er halvparten av alle barn på landsbygda i Guatemala det samme! Den er denne ekstreme forskjellen mellom de rike i byene og de fattige indianerne på landsbygda som gjør at mange beskriver Guatemala som et apartheid samfunn. Landet har riktignok ingen apartheid lover, men de økonomiske skillene mellom urbefolkning og hvite likner sterkt på apartheidsamfunnet i Sør-Afrika.

Militæret

Årsaken bak borgerkrigen er i Guatemala som i resten av Mellom-Amerika, dette vanvittig skeive samfunnet. Men vi kan ikke forstå konflikten i Guatemala uten å se på militæret sin rolle. At geriljaen ikke har klart å omvelte eller endre samfunnet skyldes først og fremst et sterkt militære. Et sterkt militærapparat er jo ikke uvanlig i Latin-Amerika. I Norge har vi enda ikke fått folk vekk fra å tru at militæret sin oppgave først og fremst er å beskytte landegrensene. Ser vi på Latin-Amerika er det derimot liten tvil om militæret sin egentlige oppgave: å beskytte klassestaten ved å undertrykke og knuse all opposisjon. Kontinentet har med noen få unntak så og si ikke hatt krig på tvers av landegrensene.

Fram til 1944 var militæret i Guatemala bare et lydig apparat under ulike diktatorer. Siden, under landets demokratiske periode fra 44-54, var selv de folkevalgte presidentene offiserer. Militærets storhetstid begynte allikevel etter kuppet i 1954. Siden kuppet har militæret vært den viktigste og mest sentrale institusjonen i landet. Presidentene har alltid vært militære, eller håndplukka av det militæret, og den sivile administrasjonen har enten ikke fungert eller lydig fulgt militæret. Det har vært valg ofte, men de har enten vært fiktive eller så har resultatet blitt ignorert og militærets kandidat utpekt som vinner. En av de få valgte sivile presidenter, Serrano (innsatt i 1986) innrømmet at han bare hadde 30% av makta, militæret hadde resten. Militærkupp eller kuppforsøk er heller ikke uvanlig i Guatemalas moderne historie. Deler av militæret utførte kuppforsøk seinest i 1988, og den sivile presidenten forsøkte selv kupp med støtte fra militæret i 1993.

Militæret som apparat trenger igjennom store deler av samfunnet. Det har til nå vært kanskje den eneste godt fungerende institusjonen i landet. Militæret besto i 1990 av 46 tusen soldater. Under militariseringa på begynnelsen av 1980-tallet blei det etablert forlegninger i alle byer med mer enn 10 tusen innbyggere, samt mange mindre militærposter i landsbyer og urolige områder. Ved siden av har den etablert en sivil og en økonomisk seksjon av militæret; viktige deler i bekjempelsen av opposisjon og for å få kontroll over samfunnet. De har fått god hjelp utafra til trening og utstyr. USA står for den største hjelpa, men landet har også fått uavhengig hjelp til trening fra Israel, Argentina og Taiwan.

Sett med våre øyne er det militæret sin økonomiske og politiske rolle som virker mest utrolig. Militæret har gjennom sitt "sosiale velferdsinstitutt" viktige økonomiske interesser: Blant annet kontroll over det nasjonale flyselskapet, den internasjonale flyplassen, televerket, ulike militære fabrikker og verksteder og ikke minst militærbanken, landets 10. største bank åpna i 1972: "Banco del Ejercito (hærens bank). Den sikreste vakt for dine penger! Åpne konto nå og vinn en Nissan pick-up!!" Den har selvfølgelig alltid militærpoliti med kamuflasjeuniform (midt i byen!) og maskingevær som bankvakter. Gjennom mange år har militære ledere sikra seg store landeiendommer gjennom sine stillinger. Av militærets mer kuriøse foretak kan nevnes en tyggegummifabrikk, det største parkeringshuset i Guatemala sentrum, en TV-kanal og det for oss utrolige at militæret er de eneste som kan reparere eller konstruere veier i landet!

I de siste åra er det mange eksempler på at militære folk er innblanda i den stadig økende kriminaliteten. De er mistenkt for å stå bak mye og omfattende kriminalitet: biltjueriligaer, smugling gjennom kontroll med tollvesenet, marihuanadyrking og nedhogging av regnskog for salg. Dessuten er det trolig også militære som står bak mye vanlige ran og landeveiskriminalitet.

Hvilken rolle har så militæret spilt i Guatemala? Jo, som Guatemalas viktigste politiske aktør. Militærapparatet står på egne bein, og har hatt full kontroll over landets styre og stell. Om ikke alltid direkte, så indirekte. Det er en institusjon som strekker seg langt inn i den sivile delen av samfunn med økonomiske interesser og samfunnsoppgaver som strekker seg langt utafor tradisjonell "grensebeskyttelse". Gjennom sine fangarmer har de sikra seg en uavhengig institusjon som ikke kan dikteres av president eller parlament. De har også en egen hierarkisk struktur som selv bestemmer sine etterfølgere og sin framtid. En sterk og viktig del av militæret er etterretninga som har gode forbindelser med dødsskvadroner og paramilitære grupper. De har likvidert opposisjonelle ikke bare på venstresida, men også mer konservative politikere, som dermed har stått nærmere militæret selv.

De siste åra har det riktignok skjedd en gradvis utvikling mot sivilt styre. De siste ti åra har landet hatt flere valgte sivile presidenter som har vært relativt uavhengige av militæret. Disse vil ikke lengre styre på diktat fra generalene, og har til en viss grad grepet inn i de militære strukturene selv. Men faktisk var det militæret som selv satte igang denne demokratiseringa på 80-tallet. Det har vært mye drakamp innad i militæret om dette, men det var noen av disse kreftene innad som tok initiativet til overgangen fra sivilt styre og som gjorde fredsprosessen mulig.

Geriljaen

Militærapparatet har ikke vært like sterkt hele tida. Styrken har blitt bygd opp gjennom en borgerkrig som har vart i 36 år, Latin-Amerikas lengste krig. Det er ikke lett å gi en riktig og nøytral framstilling av hverken geriljaen eller den væpna konflikten. Den massive undertrykkinga som har blitt satt inn mot alle former for opposisjon har lagt et tungt lokk over all nøytral informasjon. Enhver mistanke om forbindelse med geriljaen har konsekvent blitt forfulgt, med drap på den mistanken gjaldt. Det lille av informasjon som har sluppet ut har derfor enten vært militærets eller geriljaens egen propaganda, hver fra sin side, eller medias høyrevridde sensasjonsjournalistikk.

URNG (Unidad Revolucionario Nacional de Guatemala) består av fire geriljagrupper som slo seg sammen til en front i 1982. De tidligste gerilja gruppene hadde sine første aksjoner i 1962, men blei møtt med kraftig motstand utover 60-tallet. På 70-tallet vokste det fram to nye grupper. De hadde sterkere støtte fra indianere og bønder, og utgjorde derfor en større trussel mot myndighetene. Trolig fikk geriljaen i disse nye områdene ganske stor sympati fra befolkninga. De fikk i alle fall mulighet til å operere temmelig fritt innafor sine kjerneområder, uten at militæret klarte å ta dem. Utover 70-tallet vokste geriljaen i styrke til de samla seg i 1982.

1982 skulle bli ett vendepunkt. Militæret hadde gjennom hele 70-tallet prøvd å knekke geriljaen og dens støtte på landsbygda. De tok stadig i bruk mer hardhendte metoder, blant annet en stor mengde forsvinninger. Men i 1982 starta den verste represjonen noensinne. Militæret gikk til et vanvittig frontalangrep på stort sett hele landsbygda for å utrydde geriljaen og dens støttespillere. Hardest gikk det ut over de områdene hvor geriljaen hadde hatt støtte, men offensiven rammet alle uten å ta hensyn til hvem de måtte ha sympatisert med støtta. Man regner med at i løpet av året var minst 80% av befolkninga på landsbygda på flukt fra militæret. 440 landsbyer blei brent, 200 tusen mennesker flykta til Mexico mens opp mot 1 million blei interne flyktninger. Hvor mange som blei drept er usikkert. Endel folk mener 100 tusen blei drept bare i 1982, mens andre dette tallet stemmer bedre for konflikten som helhet, dvs. fra 1960 og til idag.

Den massive represjonen satte en effektiv stopp for geriljaens framgang. Landsbygda var tømt for folk, og de få som var igjen, blei forfulgt og forsøkt drept av militæret. De neste åra satte militæret igang en gjenoppbygging av landsbygda. Men på militærets premisser. Bøndene blei samla i landsbyer kontrollert av militæret, og de blei organisert i forsvarspatruljer som fikk ansvaret for selv å beskytte seg mot geriljaen. Geriljaen hadde ikke lengre mulighet til å operere fritt på landsbygda, men fikk de aller fleste bøndene mot seg. Enten bøndene sympatiserte med dem eller ikke. Etterhvert klarte militærets propaganda å gjøre bondebefolkninga til sterke motstandere både av geriljaen og interne og eksterne flyktninger.

På slutten av 1980-tallet kunne derfor flere generaler hevde at geriljaen var knust for godt. Det var feil. Den klarte å bite seg fast, og lærte seg å leve med den minimale støtta de hadde. Man antar at geriljaen på 90-tallet har bestått av mellom 1.000 og 3.000 personer, hvorav en tredel aktive. Men dette er et usikkert antall. I 1990, før fredsprosessen, hadde URNG aktive enheter i 12 av 23 fylker og i de to største byene i Guatemala. To år seinere klarte de å sette igang en ny offensiv mot nye områder. De retta seg nå først og fremst mot hovedstaden (små stikkangrep) og mot de økonomisk viktige områdene på kysten hvor næringslivet har sine interesser. Heller ikke nå utgjorde de noen stor militær trussel, men de klarte å vise resten av samfunnet at de fortsatt fantes og at de kunne holde igang en borgerkrig i en lang stund til. Dette var en offensiv for å styrke deres posisjon ved forhandlingsbordet. Det må de ha klart, ettersom de har fått relativt store innrømmelser i forhold til deres beskjedne militære styrke. De har fortsatt med propaganda-aksjoner gjennom hele fredsprosessen. For eksempel ved å okkupere landsbyer for å gjennomføre møter, eller ved å blokkere trafikk for å spre løpesedler.

Mellom-Amerikas skjebne?

På 80 tallet var det noen optimister som brukte slagordet "Nicaragua i går, El Salvador idag og Guatemala i morgen!". Det så en stund lyst ut for Mellom-Amerika i og med FSLNs seier i Nicaragua og FMLNs framgang i El Salvador. URNG hadde også betydelig styrke før massakrene i 1982. Men virkeligheten viste seg å velge ei anna framtid. Det er interessant å sammenlikne de tre landa. Alle har hatt et liknende utgangspunkt med enorme klasseforskjeller og en korrupt og totalitær stat som har tviholdt på forskjellene.

Nicaragua var det eneste landet som faktisk klarte å gjennomføre en revolusjon. I El Salvador blei FMLN på begynnelsen av 1980-tallet en alvorlig militær trussel mot regimet. De hadde på høyden nærmere 15 tusen gerilleros, egne frigjorte områder og god kontakt med en stor og brei front innen de sivile folkelige organisasjonene. Gjennom ti år med blodig krig endte geriljaen og militæret opp med en slags styrkelikhet og dermed kjørte krigen seg fast. I desember 1989 gikk FMLN inn i hovedstaden med 5.000 mann og tok flere bydeler. Militæret fikk panikk og begynte å bombe de fattige bydelene og bruke rakettvåpen (norske M-72 antitankraketter) for å jage ut geriljaen. Så langt hadde ikke FMLN trodd at myndighetene ville gå, og de trakk seg tilbake. Etter dette skjøt fredsprosessen fart, og El Salvador har nå fått fred og FMLN har blitt et politisk parti. Men kriminaliteten har vokst dramatisk og få endringer i samfunnet har skjedd.

Også i Guatemala så det en stund ut til at geriljaen hadde en sjanse. Det gikk så langt som til at mange rikfolk flykta til USA, og geriljaen kunne jevnlig blokkere hovedveiene over lang tid eller holde landsbyer i dagevis før militæret kom. Represjonen er helt klart årsaken til at URNG mista nesten hele sin styrke. Fram til 1982 hadde militæret drevet selektive drap av ledende og politiske folk på landsbygda i håp om å ramme geriljaen og dens støttespillere. Offensiven skulle rykke geriljaen opp med rota, ved som militæret sjøl uttrykte det: "tappe ut vannet for å få has på fisken" (se Mao om "fisken i vannet"). Dermed forsvant geriljaens støtte på landsbygda nesten helt. De bøndene som før hadde støtta URNG mista mye sympati ettersom geriljaen aldri klarte å forsvare landsbygda mot massakrene og forfølgelsen som de mener geriljaen har ansvaret for.

I byen fortsatte en sterk forfølgelse av radikale, fagforeningsfolk, studentaktivister, politikere på venstresida og mange fler. Der hadde den massive undertrykkinga foregått gjennom store deler av 70 tallet, og fortsatte utover 80- og 90-tallet. URNG hadde derfor liten støtte både blant bøndene og i byen. Til sammenlikning hadde FMLN i El Salvador både egne frigjorte områder med støtte fra bøndene og en sterk folkelig støtte i byene.

Resultat

Sammenlikner vi situasjonen i Mellom-Amerika på begynnelsen av 80-tallet med i dag, ser det ikke så lyst ut. I Nicaragua har frigjøringsfronten blitt redusert til avradikalisert opposisjon, i El Salvador og Guatemala har geriljaene møtt militær overmakt, og forhandla seg over i "den demokratiske verden". I Chiapas foregår det også forhandlinger mellom Zapatist-hæren og myndighetene, mens de frigjorte områdene er omringa av 80 tusen regjeringssoldater. Så ingen av stedene har man oppnådd de grunnleggende samfunnsendringene som vi på venstresida håpa på. Det er to forhold som kan forklare denne utviklinga i Mellom-Amerika:

1. Sammenbruddet i "sosialist-blokka" gjorde at geriljabevegelsene ikke lengre fikk støtte utafra, og at de heller ikke ville få det hvis de tok over samfunnet.

2. Markedsøkonomiens framgang i Mellom-Amerika, ved press fra USA. Markedsøkonomien er mye bedre tjent med fred enn krig, ettersom krig og militærestyre hindrer fri flyt. URNGs offensiv mot de økonomisk viktige områdene på kysten og sabotasje og angrep på motorveiene synliggjorde dette godt. Geriljaene kunne kanskje ikke bekjempes militært, men de var heller ikke lengre noen fare for samfunnssystemet og kunne sakte forhandles ihjel.

Fredsprosessen

Fredsprosessen i Guatemala kan se ut som et håpløst forsøk på å lappe sammen en konflikt som i utgangspunktet er uløselig. Et forsøk på å pynte opp på en situasjon hvor et erkekonservativt borgerskap aldri vil gi fra seg makt eller jord. Det som for alltid vil ligge som en latent konflikt i Guatemala. Og hvor geriljaen prøver å forhandle seg inn i varmen og "det demokratiske sentrum". Fredsprosessen fortjener allikevel litt mer oppmerksomhet. Vi bør forstå litt av hva den går ut på, hvis vi skal skjønne noe av hvordan det vil gå i framtida. Både i Mellom-Amerika og ellers i verden.

Fredsavtalene har blitt de mest omfattende og grundige etter alle konfliktene i Latin-Amerika. Jeg vil også påstå at den går mye djupere enn de ulike avtalene i Bosnia og at den kan måle seg med midtøsten-avtalene. Iallfall når man ser på de innrømmelsene myndighetene har kommet med. Fredsavtalene er de konkrete resultatene i fredsprosessen, og skal legge grunnlag for overgang fra krig til fred.

Fredsprosessen begynte med spede forsøk på kontakt mellom myndighetene og geriljaen på slutten av 80-tallet. Dette regnes som en slags begynnelse selv om det mest blei med forsøkene. Disse første forsøkene fant sted i 1987 men ramla sammen på grunn av press fra høyrekreftene i militæret og blant myndighetene. Det var lite akseptert blant militære eller politikere å godta geriljaen som noen legitim forhandlingspart. De var jo en slags politisk kriminelle, og dem hadde man jo likvidert.

Det neste seriøse forsøket på å få igang en prosess var i 1990, gjennom flere samtaler mellom URNG og ulike sektorer av det sivile samfunnet og partier. Geriljaen og myndighetene lagde siden en avtale der begge parter forplikta seg til å forhandle til en endelig fredsavtale var ferdig. Dette skjedde i Oslo, og avtalen har fått navnet "Oslo-avtalen". Fra 1991 blei direkte forhandlinger mellom myndighetene og URNG satt igang i Mexico. De første viktige resultatene kom i 1994 da partene blei enige om en rammeavtale og en tidsplan for fredsprosessen. Denne planen har blitt fulgt, selv om tidsramma er sprengt med to år. Den endelige fredsavtalen blei skriv under 29. desember i fjor - pressa akkurat innafor 1996.

Norge var vert for flere av forhandlingsmøtene og blei her trukket inn i fredsprosessen. Flere viktige avtaler blei forhandla fram og skrivi under i Oslo. Og som takk for hjelpa blei også en av de siste avtalene, "avtalen om endelig våpenhvile" skrivi under i Oslo 4. desember i fjor. Det blei også oppretta fem "venneland" til fredsprosessen, hvor Norge var ett av dem. Det er dette som har sikra Norges navn i fredsprosessen, og Norges andre bidrag som fredseksportør.

Fredsavtalene

Det som har gjort denne fredsprosessen til noe særegent er de omfattende fredsavtalene:

De folkelige organisasjonene følte seg delvis forbikjørt av URNG. I og med avstanden mellom URNG og de folkelige organisasjonen, mente de siste at de representerte mange flere enn geriljaen, og at det var de som burde vært representert ved forhandlingsbordet. Det oppsto også misnøye med opprettelsen av en sannhetskommisjon. Kommisjonen skulle finne ut sannheten om de siste åras brudd på menneskerettigheter, men ikke dømme noen for det eller stille enkeltpersoner til ansvar. Spesielt GAM, en organisasjon for etterlatte etter forsvunne og drepte, reagerte. De hevdet å ha bevis nok til å få dømt femti personer for forsvinninger og drap. Det er først og fremst de sivile som har lidd under represjonen, og de har et sterkt ønske om å få dømt de skyldige.

Tidlig i forhandlingene blei geriljaen og myndighetene enige om at man trengte deltakelse fra resten av samfunnet. En rekke folkelige organisasjoner, næringsliv, presse m.fl. oppretta forsamlingen av det sivile samfunn (ASC) for å kunne påvirke prosessen og resultatene. De har derfor laga flere forslag til reformer og avtaler som de så presenterte åpent. Etter hvert blei det bedre kontakt mellom URNG og den folkelige bevegelsen. URNG har så adoptert forslagene til "forsamlingen av det sivile samfunn", og brukt dem som forhandlingsgrunnlag i prosessen. Allikevel har det vært et problem (om enn nødvendig) at hele prosessen har vært hemmelig inntil hver enkelt avtale har blitt skrivi under. Det har umuliggjort påvirkning utafra og gjort hele prosessen svært lite demokratisk. Det er forresten verd å merke seg hvor gjennomsiktige statens interesser er; myndighetene som jo er de eneste "demokratisk valgte" i prosessen forhandler på vegne av makta og borgerskapet, mens det er geriljaen (de kriminelle) som bringer inn vanlige folks krav. ... Borgerlig demokrati i et nøtteskall!

Innhold i freden

Flere av avtalene inneholder relativt store innrømmelser fra myndighetene. I "avtalen om inkorporering av geriljaen" innrømmer de at konflikten oppsto på grunn av manglende demokrati i samfunnet. I "avtalen om urbefolkningas identitet og rettigheter" innrømmer de: at urbefolkninga har vært spesielt hardt ramma av konflikten, den dobbelte diskrimineringa av indianerkvinner,og godkjenning av de indianske språkene. Avtalen godkjenner 21 mayaspråk som offisielle språk som så skal brukes i undervisning og offisielle ærend. (Det er tvilsomt om dette er i det hele tatt gjennomførbart.) Det er også mange flere eksempler på at myndighetene har gått langt og lover omfattende forbedringer i samfunnet. Så hvis man ser på innholdet i avtalene, må de sees på som en seier for vanlige folk i Guatemala. Det er allikevel tvilsomt hvor mye regjeringa er villige til å forandre, og hvor mye som er mulig slik samfunnet ser ut nå.

"Den endelige fredsavtalene er ikke slutten på en prosess, heller begynnelsen på en lang oppbygging av Guatemala til et land i fred." Dette er et utsagn som har kommet fra både myndigheter og folkelige organisasjoners hold nå i det siste. Guatemala er av de mest ivrige landa til å skrive under internasjonale avtaler, og de er flinke til å love seg bort. I dette ligger det noen merkelige paradokser. De har alle de viktigste menneskerettighetene i grunnlova, men er allikevel blant de landa hvor det er mest brudd på menneskerettighetene. Guatemala har aldri hatt tradisjonelle samvittighetsfanger, alle har blitt drept.

I sommer var det stor ståhei rundt gjeninnførelsen av dødsstraff, den første rettslige henrettelsen på mange år. Dette dreide seg om to draps- og voldtektsdømte, og de fikk enorm pressedekning. Se dette i forhold til de omtrent 1.000 årlige utenomrettslige henrettelsene gjennom hele 80- og begynnelsen av 90-tallet. Det er derfor god grunn til å være skeptisk til hvor villige myndighetene er til å følge opp fredsavtalene i praksis. De viser ofte god vilje, men sjelden god handlekraft. Så er det da noe som helst hold i den nye freden i Guatemala?

Kriminalitet

Hvis man ser på det guatemalanske samfunnet er det all grunn til å være skeptisk til framtida. Samfunnet ris av en stadig økende kriminalitet. Den største nasjonale avisa meldte 13. februar i år om 129 brudd på menneskerettighetene bare siden den endelige fredsavtalen blei skrivi under 29.desember. Dette dreide seg om: 7 barn og 57 voksne drept, 7 kidnappinger, 7 forsvinninger, 3 utenomrettslige henrettelser, 14 attentat, 5 trusler og 14 lynsjinger av kriminelle. I tillegg kan man regne med et stort antall ran, tjuverier og voldtekter. Dagen før kunne avisa melde om 13 drepte de siste tjuefire timer.

Et av de alvorlige problemene med kriminaliteten er den store sannsynligheten for at politi og militæret er en del av den. I høst eksploderte en sak i tollvesenet: Sjefen for tollvesenet sto bak en omfattende smuglerliga med forbindelser høyt opp i militær og sivil administrasjon. Samtidig vokste antallet kidnappinger for løsepenger dramatisk mot flere i uka på sitt verste. Flere kriminelle bander ligger nærmest i krig med politiet, og politiet har lite å stille opp med mot de kriminelle. Ofte er de kriminelle bedre utstyrt med våpen og kommunikasjon enn politiet, og det er ikke sjelden politifolk blir drept i hovedstaden. Det hender også av og til at kriminelle tar i bruk håndgranater under ran eller indre oppgjør. Kriminaliteten er noe som rammer hele samfunnet, både gateselgerne som kan bli rana på jobb flere ganger i uka og rikfolk som kan oppleve at kidnappere forsyner seg med en etter en av slekt og familie, og tapper dem for penger.

Politiet i Guatemala er udugelig og har et elendig rykte. Det er ingen som føler seg tryggere når politiet viser seg, derimot er alle redd for at det kan skje noe galt, dvs. stikk i strid med intensjonen. Politiyrket er et lavstatus yrke, og mange politifolk mangler selv 6-årig obligatorisk grunnskole. Politiskolen er elendig, og mange nøyer seg med ned til to måneder før de går i tjeneste. De har også lite ressurser; politibilene består av gamle østeuropeiske Ladaer, med en minimal bensinrasjon hver dag. Politiets svakhet er trolig helt i militærets interesser, og trolig deres egen oppskrift. Det forutsetter nemlig et sterkt militære, og sikrer deres makt i samfunnet. Etterhvert er det blitt vanlig å se militære patruljer også inne i byen, enten på patrulje eller som bankvakter e.l. Og økninga i voldskriminalitet rettferdiggjør bruk av militær eller sterkt militæriserte politienheter. Nå som geriljaen er vekk, må militæret finne seg nye beitemarker.

Økonomi

Fredsavtalene inneholder krav og løfter om utbygging av sosiale institusjoner. "Avtalen om sosio-økonomiske forhold og jordbrukssituasjonen" krever for eksempel "at investeringene på helse, utdanning og arbeid økes betraktelig". Mye av framtida vil derfor stå og falle på om myndighetene har mulighet (eller vilje ) til å finansiere de konkrete tiltakene fredsavtalene forutsetter. Guatemala har en minimal stat med en av de laveste skatteinntektene i verden. Innkreving av skatt er spesielt mangelfull. Det er sagt at hvis staten bare tok seg bryet med å kreve inn den skatten de skal ha, ville mye av problemene vært løst. Det er vel neppe nødvendig å nevne at skattefordelinga også er veldig skeiv? Statsapparatet forøvrig er også i dårlig stand slik at man i framtida vil ha store problemer med å styre utviklinga som fredsavtalene krever. Dette til tross for at Guatemala har den sterkeste økonomien i Mellom-Amerika. De siste ti åra har forresten deler av denne økonomien blitt blåst opp av narkodollar. Guatemala blei ett nytt senter for hvitvasking av narkotikapenger. Bank- og bygningsvirksomhet er typiske sektorer for dette, og i de finere delene av hovedstaden kan man se nye glasskyskrapere skyte i været, tydeligvis uten tanke på de jevnlige jordskjelvene som herjer landet.

Organisasjonene

Det er uten tvil de ikke-statlige folkelige bevegelsene som har det reelle ansvaret for å følge opp fredsavtalene. URNG er som politisk parti for lite til aleine å skulle sikre kravene i avtalene. I de siste åra har det vokst fram et hav av folkelige organisasjoner. Mange av de største vokste fram på slutten av 1980-tallet, som et svar mot represjonen. Blant disse finner vi enkeorganisasjonen, CONAVIGUA, organisasjonen for etterlatte etter forsvunne og drepte, GAM, menneskerettighetsorganisasjonen CERJ med mange fler. De har derfor fram til nå i hovedsak jobba for menneskerettigheter og slutt på undertrykkelsen, men ikke kunnet stille breiere krav om samfunnsendringer. Enkelte paraplyorganisasjoner av disse folkelige organisasjonene og fagbevegelsen har hatt den oppgaven. Men de har ikke oppnådd de helt store resultatene utover bidragene til fredsprosessen.

Ved siden av disse store finnes det ialt rundt to tusen folkelige organisasjoner. Dette dreier seg om alt fra indianerorganisasjoner, lokalpartier, fagorganisasjoner, ulike forbedrings- og utviklingskomiteer osv. osv.. Årsaken til dette utrolige mangfoldet er både at landet har blitt utrolig splitta gjennom konflikten, og at mye av organingasjonslivet foretrekker å danne egne nye organisasjoner når det oppstår konflikter.

Dette organisasjonsmylderet og konfliktene lager enkelte skyer i horisonten. Det er liten tvil om at disse organisasjonene må være drivkrafta bak en samfunnsendring som må komme i Guatemala. Men organisasjonslivet er prega av manglende demokrati, mangel på ledende personer, men derimot ikke mangel på indre konflikter og splittelser. Det er ikke lett å si hva som er årsaken til problemene i mange av organisasjonene. Det skyldes flere ting; som at ledelser ikke gir fra seg verv, mangel på diskusjoner, et sterkt kjønnsdelt samfunn, en historie nærmest fri for demokratiske institusjoner og mange andre faktorer. Liten tvil er det derimot om at represjonen har tatt liv av alle lederkandidater i en hel generasjon innen organisasjonslivet. Det har ikke gitt noen muligheter til å utvikle nye ledere eller drive noen form for demokratisk opplæring. Mannsdominansen, konfliktene og mangelen på demokrati som nå råder blant de folkelige organisasjonen, lover mange problemer for framtida. Bedre blir det ikke at undertrykkinga har gjort store deler av befolkninga livredde for å ha noe som helst med politikk å gjøre.

Frente Demcratico Nueva Guatemala (FDNG - den demokratiske fronten for et nytt Guatemala) er allikevel et lyspunkt. Stifta av CERJ, CONAVIGUA, GAM m.fl bare tre måneder før valgt i 1995 klarte de å få inn hele seks av åtti representanter i parlamentet. El Frente er en typisk front, men er allikevel det eneste partiet på venstresida i Guatemala. Alle andre partier i partifloraen er blå. FNDG har gjort splittelsene til skamme og gjennom det drøye året de har sittet i parlamentet klart å styrke seg. De har klart å fungere som opposisjon og stiller hele tida spørsmål og krav til myndighetene og fredsforhandlingene. Det er godt jobba, ettersom det ikke har vært politisk opposisjon politikken i det hele tatt. Det har vært mange spekulasjoner til hvordan URNG skulle stille seg i forhold til FDNG. URNG kom med antydninger til at de ville gå inn i El Frente, men har nå oppretta sitt eget parti på utsida. Dette var trolig eneste mulige løsning for at fronten ikke skulle bryte sammen. De har derfor laga et eget politisk parti med samme navn, men bare framtida kan vise om de vil spille noen viktig rolle i politikken.

Framtida

Hvordan ser framtida til Guatemala ut? På mange måter likner stemninga litt på Sør-Afrika i 1994 etter valget. Tredve år med krig ser unektelig ut til å være forbi og freden har brutt ut. Landet avholdt valg i 1995, og den konservative regjeringa ser ut til å være den første som står noenlunde på egne bein i forhold til militæret. Og freden gjør at flyktningene kan vende tilbake, de sivile forsvarspatruljene blei i høst oppløst, og landsbygda får være i fred for militære og gerilja.

Men samtidig har den massive represjonen og undertrykkinga prega folk så mye at de ikke tør håpe for mye om framtida. Guatemala har en gjennomsiktig og rå kapitalisme, tett knytta til imperialismens behov for lydige, råvareproduserende, fattige land. Mens kreftene som kan bryte ut av dette systemet, de folkelige organisasjonene, er nye og uerfarne med "demokratiets spilleregler", er kreftene som holder systemet på plass gamle og godt trent. Det er med andre ord langt igjen.

Militæret er fortsatt Guatemalas sterkeste maktfaktor, og står relativt uavhengig av staten. De har gode forbindelser til dødsskvadroner og paramilitære organingsasjoner som de kan sette inn for egne interesser. (I El Salvador har flere dødsskvadroner vært aktive også etter freden.) Militæret har også et stort antall lojale soldater og støttespillere som kan brukes. Deres makt må derfor ikke glemmes når man ser på framtida. De har fortsatt muligheten til å stoppe eller reversere utviklinga hvis de syns den går for langt. Det er viktig å huske på dette, fordi vi lett glemmer at "demokratiet" i Guatemala slett ikke er normalt. Det normale er derimot direkte eller indirekte militærstyre. Det nye demokratiet er fortsatt skjørt.

Folket i Guatemala har merka klassestatens og imperialismens undertrykkelse sterkere enn mange andre kjempende folk i verden. Så hvis vi påstår at de med freden ikke har oppnådd noe, så er det veldig arrogant og direkte feil. Det finnes grenser for hva mennesker kan utsette seg for av forfølgelse og undertrykking. Å bli kvitt dette er et mål for folk uansett, og i Guatemala måtte dette målet gå foran en endelig samfunnsomveltning. Foreløpig.

De som står igjen som vinnerne etter freden, er uten tvil næringslivet og markedsliberalismen. I og med at geriljaen ikke kan velte systemet lenger, er det enklere å gi dem et "kjøttbein", et lite offer, og få slutt på krigen. Åpne grenser og fri flyt. Næringslivet har derfor uten tvil vunnet mye mer enn de har tapt gjennom sine løfter. Dessuten kan det virke som de økonomiske utgiftene disse løftene innebærer vil bli dekka av de forventa, internasjonale bidragene som er venta i kjølvannet av avtalen. Avtalenes krav om skole, helsestell, og andre offentlige utgifter blir kanskje finansiert utafra. Og slik den guatemalanske staten ser ut idag, med minimale offentlige goder, kan det se ut som om nye skoler og sjukehus vil forfalle og/eller privatiseres en gang i framtida. Når verden skal sette plaster på en annen konflikt som dukker opp i markedsliberalismens fotspor.

Hva kan vi lære?

Vi trenger ikke tvile på at markedsliberalismen, eller "neoliberalismen" som den kalles i Guatemala, har lagt sin klamme hånd over Mellom-Amerika. Og at dette er en av de aller viktigste årsakene til at vi nå har fredelig utgang på alle konfliktene i området: fra fredsforhandlinger i Chiapas, via Guatemala til El Salvador og til valgnederlag i Nicaragua. Men hvis det så er neoliberalismen og ikke folkets kamp som har styrt historia mot fred, stiller det et viktig spørsmål om hva man i virkelig har oppnådd med mange ti-års kamp i Mellom-Amerika. Kan neoliberalismen brukes som årsaksforklaring? Har man i det hele tatt vunnet noe, eller har man bare fått gulroten, løftene om fred og framgang. Og framgang for hvem?

Ser man samtidig på hvor mye USAs nærvær har betydd for utviklinga i de mellom-amerikanske landa, stiller det spørsmål om det i det hele tatt vil være mulig for ett eller to land å løsrive seg fra USAs bakgård. Nicaraguas forsøk blei knust av Contras, i El Salvador hindra massiv militær støtte FMLNs framgang og i Guatemala hadde tidlig militær oppbygging stoppa URNG før de var i nærheten av å true USA. Er det i det hele tatt mulig å forsøke noen ny frigjøring før USA er sletta fra kartet? Og ser man på represjonen som Mellom-Amerika har opplevd, vil de orke det? Hvilken strategi skal vi legge opp da?

Svarene har betydning både for hva vi skal lære av folkelig væpna kamp, og for hva framtida vil bringe. For viser det seg at man ikke har fått noen reelle forandringer gjennom forhandlinger, er konfliktene nødt til å starte igjen. Kanskje ikke om ti år, men på lenger sikt. For de enorme klasseforskjellene som skapte konfliktene, vil skape nye om de ikke forandres. Hvis USA er årsaken bak alle nederlag, sier det mye om imperialismens styrke. Den er da sterkere enn vi hadde håpet på.

Alt i alt er dette en noe pessimistisk framtidssyn midt oppe i fredsgleden i Guatemala. I nærmeste framtid er det all grunn til å glede seg på guatemalanernes vegne. Vi kan knapt forstå hva de faktisk har opplevd, før de får en godt fortjent fred. Men skal vi se politisk på framtida, ser horisonten mørkere ut. Og skal vi ha noen sjanse til å komme på offensiven igjen, er vi nødt til å se på de spørsmåla som reiser seg i Mellom-Amerika nå.

Bananer, leiesoldater og Coca-Cola

Har du hørt uttrykket "bananrepublikk"? Her er tre eksempler på hva som skjer når det private initiativ og imperialismen går hånd i hånd og får herje fritt. Ett eksempel om bananer, ett om Guatemalas ti års demokratiske vår og litt om Coca-Cola. Alle eksempel fra Guatemalas historie i dette århundret.

Bananer

Under 1. verdenskrig klarte USA å komme på offensiven ovafor England og Tyskland, spesielt i Latin-Amerika. I Guatemala var Amerikansk kapital representert ved "den uhellige treenighet" av United Fruit Company (UFCo), International Railways of Central America (IRCA) og United Fruit Steamship Company (UFSCo). Denne treenigheten dominerte helt Guatemalas økonomi, slik den også gjorde i Nicaragua og Honduras. I styret for selskapet satt Dulles-brødrene, hvor den ene var statssekretær i USA og den andre blei seinere leder for CIA.

UFCo etablerte seg i Guatemala første gang i 1901. De fikk store rettigheter fra staten da de i 1904 bygde jernbane fra hovedstaden til havna på den karibiske kysten. Jernbanen blei grunnlaget for banankompaniets makt i Guatemala. Jernbaneselskapet fikk rettigheter til store landområder på hver side av jernbanesporet. I 1924 fikk de 25 miles på hver side til en utrolig lav årlig leie. Samtidig fikk de rettigheter til trevirke og vann langs sporet. De fikk også skattefritak for jernbanen i 99 år og 35 års skattefritak for transport av jordbruksprodukter. Etterhvert utvida de sporet til Stillehavskysten, og fikk fullstendig monopol på jernbanedrift i landet. I 1930 åra kontrollerte de trolig 40% av Guatemalas økonomi og i 1941 fikk 25.000 mennesker sitt daglige innkom fra UFCo.

Det mest vanvittige er å se hvor langt staten gikk for å støtte triumviratet. De vedtok en lov som forbød staten å binde selskapet med lover med mindre lovene på forhånd hadde blitt forhandla fram mellom staten og UFCo. Staten hadde også forbudt seg selv å ha innsyn i UFCos regnskap. Dette gjorde at staten aldri kunne kontrollere om de betalte nok skatt, noe de heller aldri gjorde. Skatten var dessuten vanvittig lav, i 1928 godtok (!) selskapet 1,97% skatt på eksport verdiene av bananene.

Selskapet kontrollerte også enorme landområder. I 1934 hadde de 3,5 mill. acres, hvorav bare 115.000 var oppdyrka. Mesteparten lå altså brakk, og hindra at konkurrerende selskaper kunne starte bananproduksjon langs jernbanesporet. De som prøvde, risikerte at jernbanen ikke tok med seg bananene når de var modne, eller at UFCo båtene ikke ville kjøpe bananen når de var kommet til UFCo havna. Ved siden av dette styrte selskapet sine egne butikker som slukte lønna til arbeiderne, og sin egen politistyrke som holdt brutal kontroll med alle forsøk på arbeidsuro.

United Fruit sugde ut enorme rikdommer av Guatemala. Det lille som blei igjen i landet, var nok til at diktatorene og deler av borgerskapet la seg langflate for selskapet. Men landet som helhet vant i bunn og grunn ingenting. Alt gikk rett i lomma på rike Nord-Amerikanere. Et enklere og mer urettferdig eksempel på imperialisme skal man lete lenge etter.

Demokratisk vår og leiesoldater

I 1944 blei diktatoren Ubico avsatt ved kupp. Bak kuppet sto radikale studenter og arbeidere og deler av militæret. En ny radikal lærer, Arèvalo blei valgt til president. Dette var begynnelsen på det som har blitt kalt Guatmalas "ti års vår". Arèvalo satte igang noe han kalte en "åndelig sosialisme". Han utfordra på ingen måte kapitalismen, og i realiteten styrte han samfunnet mot en slags forbedra og moderne kapitalisme. Men det betydde ikke at han ikke skremte vannet av USA.

Den demokratiske våren skulle vare til 1954. I denne perioden blomstra organisasjonslivet opp i Guatemala. Det blei danna en haug nye fagforeninger, partier og folkelige organisasjoner. På landsbygda dukka det opp bondeorganisasjoner som tok tak i Guatemalas eldgamle og stivna føydalisme. I byene dukka det opp fagforeninger, og det kanskje mest skremmende: kommunister! Guatemalas kommunistparti blei stifta i 1948 (dette er nå en del av URNG-fronten), men hel- og halvkommunisters innflytelse strakk seg langt inn i andre folkelige organisasjoner.

Det mest skremmende for USA var jordreformen. Jacobo Arbenz, som da var president, starta etter endel forberedelser en jordreform i 1952. Jordfordelinga var da (som nå) utrolig skeiv hvor 2% eide 72,2% av den dyrkbare jorda (mot 65% i dag). Den nye jordreformen var først og fremst mynta på de største jordeierne, og den jorda de hadde som lå brakk. Etter hvert som jorda faktisk blei fordelt, brakte det sårt trengte forbedringer til et stort antall bønder. Det er beregna at 500 tusen bønder nøt godt av ny jord, av en total befolkning på 3,5 millioner.

Naturligvis møtte de nye radikale myndighetene stor motstand fra USA, og United Fruit. Myndighetene støtta arbeiderne på UFCo og jernbanene som nå begynte å fagorganisere seg. Til stor fortvilelse for UFCo. Staten tvang seg til bokettersyn av regnskapet, og fant ut at de skyldte 10,5 millioner dollar i skatt. Den amerikanske ambassaden fungerte som aktiv støtte for kompaniet. Bedre blei det ikke da staten ekspropierte 200 tusen acres brakk jord fra selskapet. Staten betalte erstatning i følge UFCos egen skatteligning på jorda, men selskapet erklærte selvfølgelig at dette var alt for lavt. USAs myndigheter (!) gikk inn og krevde 16,5 millioner dollar istedet for de 1,2 millioner Guatemala hadde betalt etter skattetaksten.

Alt i alt blei den demokratiske våren for mye for USA, og de satte igang kuppforberedelser. Dulles-brødrene var aktivt med i planlegginga. CIA og USAs "State Department" satte igang "Operation Sucess" som skulle frigjøre Guatemala. En hær av guatemalanere i eksil og leiesoldater blei bygd opp rett på den andre sia av grensa til Honduras. Hæren blei også utstyrt med gamle amerikanske fly og piloter. I juni 1954 gikk den lille hæren inn i Guatemala. Støtta av bombefly og massivt politisk press fra USA måtte Arbenz overgi makta til militæret som utnevnte ny president.

Kuppet reverserte hele utviklinga de siste ti åra: Jordreformen blei reversert og bare 0,5% fikk beholde jorda de hadde fått tildelt. I kjølvannet av kuppet blei 8.000 politiske aktivister drept og alle organisasjoner knust! Denne vellykka operasjonen gjorde at USA seinere prøvde seg med samme operasjon i angrepet på "Grisebukta" på Cuba, denne gangen med mindre hell ...

Coca-Cola

På 70-tallet satt det militære og deres dødsskvadroner inn en stadig mer aggressiv kampanje mot all form for venstreaktivisme og fagorganisasjoner. Coca-Cola fabrikkens fagforening var en av de som blei hardt ramma. Det var kanskje ikke denne som blei ramma verst, men den er til gjengjeld best kjent.

Konflikten mellom fagforeninga og Coca-Cola tapperiet i Guatemala begynte i 1975 da fagforeninga ønska bedre lønn. De tjente da mellom 12 og 13 kroner dagen. For dette prøvde Coca-Cola å si opp 154 arbeidere året etter. I 1977 begynte ledelsen med dødstrusler mot flere av de fagorganiserte for at de skulle melde seg ut av foreninga. Dødstruslene blei fulgt opp av kraftigere trusler: angrep med maskingevær på ledende skikkelser utenfor arbeidstida. Politiet lovte i 1978 i et møte med bedriftsledelsen at fagforeninga skulle være knust innen et halvt år. Seinere samme år blei to av lederne i fagforeninga drept. Tidligere på dagen hadde vaktholdet fra militærpolitiet på fabrikken blitt trappa opp. Fram til 1980 blei tilsammen ti mennesker fra fagforeningsledelsen drept, flere torturert før de blei skutt. Det var tydelig at militæret og paramilitære styrker sto bak volden.

Det var ingen tvil om at det var sjefen fra Houston som styrte bedriften, som sto bak angrepet på fagforeninga, og at han ba militæret om å gripe inn. Han skal også personlig ha trua en av fagforeningssekretærene rett før denne blei drept. Coca-Cola ledelsen i Atlanta påsto lenge at de ikke hadde mulighet til å gripe inn overfor situasjonen på deres fabrikk i Guatemala. Den var jo eid av private aksjonærer. Først etter massiv organisering for boikott av Coca Cola blant fagorganisasjoner i Europa blei det gjort noe. Det viste seg da at Coca Cola i Atlanta ikke hadde det minste problemer med å avsette ledelsen i Guatemala. Etter det blei fagforeninga på tapperiet godkjent og de etterlatte fikk støtte. Og alt dette kun for ønsket om mer enn 15 kroner dagen i lønn!


Samfunn av folk i motstand

Samfunn av folk i motstand (Comunidades de Poblacion en Resistencia, CPR) er en gruppe av de interne flyktningene i Guatemala.

De blei danna gjennom 14 år på flukt fra militæret, gjemt i regnskogen eller i fjellene. Ifjor fikk CPR-Ixcàn seg ny jord, og holder nå på å etablere ny landsby. På jord som endelig er deres egen, og hvor de ikke trenger leve i skjul.

CPR-Ixcàn er av de få samfunnene i verden som organiserer seg gjennom kollektiv eiendom og kollektivt arbeid. Det vi for lengst har lært gikk i grava med Sovjet. Den kollektive samfunnsformen oppsto på flukt i regnskogen. Militæret ønska full kontroll over landsbygda, og alle som ikke ville slå seg ned i militærkontrollerte landsbyer blei forfulgt som geriljasympatisører. For å kunne overleve på stadig flukt var man avhengig av å hjelpe hverandre under dyrkinga. Noen holdt vakt, de andre dyrka mais og bønner. Åkrene blei gjort små og spredt for ikke å kunne oppdages fra lufta. Flyktningene flytta stadig rundt, og levde i fullstendig stillhet for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Gjennom de 14 åra på flukt blei hele samfunnet gjennomorganisert; produksjonskomiteer, lærerkollektiv, helsepromotører, ledelse, kvinneorganisasjon, selvforsvar, med flere. Organiseringa og flukten har nå gjort disse interne flyktningene til ett samfunn. Og utad framstår de nå som en enhet: samfunn av folk i motstand. CPR vant de 14 åra på flukt, de blei ikke tatt og kunne under fredsforhandlingene i 1994 stå fram og gjøre krav på å bli respektert som sivil befolkning.

Og nå har de fått seg egen jord. Ett lite stykke jord i jungelen skal nå gjøre plass til landsby med 270 familier eller 1.300 folk. Før bodde det sju familier der. Så regnskogen må nå vike plass for nye maisåkre, buskap, hus og hytter, skole, fotballbane og en mengde andre ting. Bygd på kollektive prinsipper. "Vår" skal landsbyen hete: Primavera!

Ingen fornekter at det er hardt arbeid. Det er lite mat, det er gjørmete, mye sjukdom og familiene må foreløpig bo i skur av bølgeblikk og plast. I tillegg bærer mange på store problemer etter massakrene og flukten. "Kommer de for å massakrere oss?" spør ungene hvis militæret er i nærheten. Men unger glemmer heldigvis fortere enn voksne. Og barna i Primavera er bedre stilt enn mange andre på landsbygda i Guatemala. De har gratis skole, en elv å bade i, og de veit at når landsbyen først er ferdig, vil de kunne bo trygt så lenge de lever.

For de voksne er det mye å gjøre. Matmangel gjør at de må jobbe ekstra med jorda. I tillegg til å bygge hus, rydde skog, bygge vannanlegg og delta på møter. Møtene er mange, om enn alltid forsinka. Produksjonskomiteen styrer det kollektive arbeidet, og sitter til langt på natt og skriver regnskap over utført arbeid og neste dags arbeidsoppgaver. Klokka ti på kvelden når alle barna har lagt seg, gauler de på megafonen hva hver enkelt skal gjøre. Kvinneorganisasjonen har ansvaret for kjøkkenhagen, men har heldigvis laga seg barnehage så de slipper å ta ungene med ut i åkeren.

All organiseringa går heller ikke knirkefritt. Med så mange av innbyggerne i landsbyen i skole og helsesektor, eller ulike ledelser blir det mange å fø på for dem som dyrker jorda. Men alt i alt ser framtida lys ut for "Samfunn av folk i motstand". Når bare den verste kneika er over vil landsbyen kunne leve roligere og tryggere. Nå er det bare tida man kan ta til hjelp, og om noen år vil landsbyen være grodd til. Ikke av jungel, men av frukt, mais og blomster.